Tilpasningsevnen har kommet godt med for dølen fra Venabygd. I rollen som feltlingvist har han måttet takle så ulike utfordringer som Tyrkia, Mongolia, Sovjet-unionen, Ungarn, Peru, Chile - og Vest-Samoa, Tokelau og Salomonøyene i Stillehavet. Som forsker har han et enormt - og da mener vi enormt - spekter. Det er få lingvister som behersker et spenn fra språkvitenskapens historie til samtidige polynesiske språk, og professor Even Hovdhaugen har dessuten bidratt innen forskjellige områder som sosiolingvistikk og såkalt transformasjonsgrammatikk. Selv mener han at han har hatt størst innflytelse på tre områder: Eldre tyrkiske språk, språkvitenskapens historie og polynesiske språk.
- Men det går vel ikke an å si at jeg er primært det eller det. Jeg har appetitt på mye i livet, sier han.
For tiden troner han på toppen av Niels Treschows hus, som dekan for Det historisk-filosofiske fakultet. Men det er liksom ingen konvensjonell autoritet eller smidig kosmopolitt vi møter i det romslige kontoret. Til språklig kameleon å være lager han overraskende mange uregelmessige lyder, fra en jevn, litt stakkato during til plutselige høye toner avløst av nølende mumling, i noen grad avhengig av hvor nærgående spørsmålene er. Språket er en pussig blanding: fortrinnsvis en slags forfinet Oslo vestkantvariant, men med enkelte innslag av tilnærmet arbeiderklasse. - Det derre der synes jeg er et tåååpelig utsagn, kan han brått finne på å si, med en tøtsj av arrogant affekt.
Litt rar vil han nok virke på folk som ikke kjenner ham, og inntrykket forsterkes når man ser nærmere på hans arbeid. Bare for å trekke ut noe: Strukturen og opprinnelsen til det tyrkiske runealfabetet, Drøfting av verbets genus i romersk grammatikk eller Fonetisk vokallengde i samoisk.
- Forstår du at slike emner virker rare og sære på folk?
- Absolutt.
- Er det sært, det du holder på med?
- Ikke innen språkforskning. Og ser vi det «utenfra», er dette forsøk på å få større innsikt i et sentralt menneskelig fenomen. Vi har minst 6000 forskjellige språk på denne kloden. Hver av dem gir til sammen informasjon om fenomenet språket, som hele vårt liv og vår kultur er knyttet til. Da blir det plutselig ikke så rart at man prøver å forstå det fra alle mulige vinkler.
- Nordmenn er opptatt av språk. Men mange vet ikke hva en lingvist er for noe. Språkvitenskapen har åpenbart et kommunikasjonsproblem?
- Det er ikke noe spesielt norsk. Språkforskere sliter med dette verden over. Hvis en fysiker, kjemiker eller indremedisiner uttaler seg som fagpersoner, vil folk normalt tillegge dem en viss autoritet. Men i alle kulturer har mennesker sterke oppfatninger om språk som ofte går på tvers av det språkforskerne kommer fram til. Det vi vet, passer dårlig til folks myter om språk - det vi kaller folkelingvistikken, som vi møter i «Språkteigen» i NRK og avisenes leserspalter. Det har slått meg at hvilken som helst annen fagperson kan skrive en kronikk om språk og få den godtatt i en avis, gjerne med en kommentar om hvor klokt dette er om språkets forfall og slikt. Men hvis jeg som lingvist skrev en kronikk om medisin eller astrofysikk, ville avisen forkaste det med én gang. Språk angår oss alle, derfor har vi språkforskere et litt spesielt kommunikasjonsproblem.
- Er det et problem at nordmenn er følelsesmessig engasjert i språk?
- Nei, nei, et problem bør det ikke være. Men igjen: Dette er ikke noe norsk fenomen. Uansett hvilken kultur de tilhører, om det er småsamfunn eller storsamfunn, tekniske eller såkalte primitive samfunn, er folk opptatt av språk. Overalt blir det lett konflikt når folk oppdager at språkforskerne er interessert i andre sider av språk og har andre oppfatninger av språk enn dem. For eksempel er folk i avisinnlegg opptatt av at språket forfaller. Det har det gjort da i tre-fire tusen år, og pussig nok står det like bra til med språket. Men det er vanskelig å formidle det, for folk har en nesten religiøs tro på forfallet. Det perfekte språket er stort sett det foreldre og besteforeldre snakket, det vil si at det perfekte språket forskyves en generasjon for hver generasjon. Det er en utfordring å få fram et annet bilde av dette hos folk.
- Når folk mener at språket vårt forfaller, viser de blant annet til trusselen fra engelsk. Du har gitt uttrykk for at det er en overdreven frykt?
- Påvirkningen fra engelsk er ikke spesielt stor i norsk. Norsk er dessuten et veletablert skriftspråk. Vi har hatt større påvirkninger fra latin, fransk og ikke minst middeltysk, noe de fleste ikke er klar over. Egentlig er det påfallende hvor liten påvirkningen er når man tenker på den massive mediepåvirkningen fra engelskspråklig kultur. Men det er først i samfunn uten nasjonalspråklige alternativer i mediene at innflytelsen kan bli sterk.
- Der er jo språk gjerne truet. Men det bekymrer ikke deg noe særlig?
- Ikke så veldig. Det har nå skjedd stadig vekk i historiens løp at folk skifter språk. På en måte er det en romantisk umyndiggjøring av andre å si at dere må være så gode å ta vare på språket deres. I en annen kultur tenker de kanskje ikke primært på språk som noe som markerer kulturell identitet, men som en måte å kommunisere med andre. Noe av det særpregede her i landet, er at vi er nesten mer opptatt av språket som identitetsmarkør enn som kommunikasjonsmiddel.
Hovdhaugen med bekjente på stillehavsøya Samoa
- I Apollon har du brukt et uttrykk som «språksdøddyrkingssvada» om filologer som gir uttrykk for at de er alvorlig bekymret for at språk rundt omkring i verden dør?
- Jeg har ikke noe imot de som går ut og gjør noe. Jeg har irritert meg over det jeg kaller «skrivebordslingvister» som har et urealistisk forhold til hva det vil si å beskrive et språk og eventuelt prøve å revitalisere et truet språk. Generelt liker jeg ikke folk som forteller andre hva de skal gjøre uten at de selv prøver det. Jeg synes de snakker med liten innsikt, og jeg bruker gjerne følelsesladde uttrykk for å fortelle dem det. Noen bruker slike utspill for å skaffe seg penger til helt andre former for forskning. Det er ikke dem som reiser ut, lever årevis under kummerlige forhold i stråhytter, får malaria og tar den psykiske påkjenning det er å trenge inn i en annen kultur og tenkemåte.
- Som du har gjort.
- Som jeg har gjort. Og mange andre har gjort, ikke minst misjonærlingvister, som jeg har sans for og skrevet en del om.
- Du har til og med brukt et uttrykk som «nasjonalfascister» om norskfilologer som er opptatt av nasjonale interesser i forbindelse med språk. Du trår ikke akkurat varsomt?
- Jeg innrømmer at det er en svakhet hos meg. På den annen side skal man jo bli hørt. Jeg synes at det har vært triste tendenser i det norske samfunnet i de siste tiår mot en nasjonalisme og isolasjonisme. Vår språkpolitikk og våre språkholdninger utviklet seg delvis i et annet samfunn, som en del av en nasjonal og politisk bevisstgjøring. Den var muligens nødvendig i forrige århundre og i begynnelsen av dette. Men det er ikke gitt at holdninger som var helt ok i 1880 eller 1920-årene, har samme berettigelse og funksjon i en verden som ser helt annerledes ut. Jeg tenker på to ting. Det ene er «Bare norske ord i norsk», som egentlig er et latterlig slagord. Det andre er den sterke motstanden her i landet mot å snakke fellesspråk. Når samfunnet blir flerkulturelt og mange har norsk som andrespråk, kommuniserer man ikke lenger på samme måte ved at enhver snakker sin egen dialekt. Det kan være mennesker som har mer lyst til å snakke med oss enn å vite nøyaktig hvor vi står sosialt eller kommer fra geografisk.
- Du bruker ikke dialekten fra hjembygda di?
- Jeg snakker dialekt når jeg er sammen med folk i min hjembygd i Gudbrandsdalen. Jeg er interessert i å snakke med folk for at de skal forstå meg, ikke for å markere noe. Derfor gjør jeg noe som forskrekker mange når jeg foreleser i Danmark og Sverige: Jeg tilpasser språket mitt og snakker et blandingsspråk fordi jeg vet at det fungerer for studentene. Du kan gjerne kalle meg en språklig kameleon. Det synes jeg er positivt i motsetning til dem som på død og liv skal markere sin egen dialekt uavhengig om de som de snakker til, forstår det eller ikke.
- Hva angår dine egenskaper som kameleon: Jeg har hørt kolleger si at du kan mangle samtalekompetanse. At du ikke helt vet hvordan du skal avslutte en samtale. De opplever at du sier «ja», vender deg brått og går?
- Kanskje er jeg preget av en samtalekultur i Gudbrandsdalen. Og jeg er litt sosialt usikker. På det området er jeg ikke noen verdensmann, nei. Kanskje det var sånne ting som gjorde at jeg følte det var lettere å fungere i en polynesisk landsby enn på Oslo vestkant.
- Med tanke på din irritasjon over «norskdomstendensene»: du vokste opp med en far, Einar Hovdhaugen, som var en markant og nasjonalt orientert språkmann. Aner man et vedvarende opprør mot ham hos deg?
- Vi var iallfall uenige. Det kan jeg understreke. Du får tolke det som du vil. Om det har noe med opprør å gjøre, vil jeg ikke gå inn på. Det at jeg har andre holdninger, tror jeg mer er et resultat av den innsikt som jeg har fått ved å forske.
Du har blant annet studert armensk, tyrkisk, mongolsk og polynesiske språk. Behersker du alle disse språkene?
- Nei, altså ... håååpløse spørsmål man får som lingvist.
Hovdhaugen ler litt overbærende og samtidig med en vennlig-ironisk klang, som for å signalisere at han er innforstått med at han i sin nåværende posisjon som dekan ikke bør latterliggjøre de utenforstående som han er forpliktet til å kommunisere med.
- Jeg pleier å si som en del andre lingvister at jeg behersker mange språk dårlig. Jeg kan jo lese dem bedre enn jeg kan snakke. Jeg har ikke skrevet om noen språk som jeg ikke iallfall har kunnet lese. En lingvist kan ikke skrive om et språk, enten det er armensk, gresk eller et polynesisk språk, uten å ha en passiv beherskelse av det. Men for å kunne snakke et språk flytende, må man sette seg grundig inn i det, sier han og legger til at han nå snakker et samoisk som snart ingen samoaner snakker.
- Spesielt for yngre mennesker er jeg en fossil med former som bare deres bestemødre bruker. Jeg var med på noen direkteintervjuer på samoisk fjernsyn i fjor. Ikke bare hva jeg sa, men også hvordan jeg sa det, var under lupen. Jeg visste at hver eneste språklærer i landet satt med rødblyanten for å ta meg i en feil. Det var helt jævlig.
Det er på de polynesiske øyene Samoa og Tokelau Hovdhaugen har brukt mest tid som feltarbeider. I noen grad var det ikke-vitenskapelige kriterier som bestemte valget av Polynesia i begynnelsen av 1980-årene. Papua Ny Guinea og Amazonas falt bort fordi han ville ha med seg sine små barn - på Samoa og Tokelau var det ingen farlige dyr eller politiske uroligheter. Det viste seg å være både et faglig godt valg og et område hvor han stortrivdes.
- Hva var det som fascinerte deg?
- Livsstilen, varmen, latteren, erindrer Hovdhaugen og ramser opp med en monotont framlagt entusiasme, ikke uten en snev av høystemhet. - En form for sosialt samvær som var så forskjellig fra både Oslo og Gudbrandsdalen. Nærheten i en verden hvor du bor i en åpen palmehytte. Hvor mennesker er sammen 24 timer i døgnet. Det å være med i fellesskapet: i matlaging, i dans, i kveldsprat, i religion. Oppleve konflikter. Det var en utrolig spennende kultur. En sterk opplevelse, som man ble takknemlig for å få.
- Ser du det som din oppgave som lingvist også å avmytologisere slike samfunn? Det er mange fordommer om Polynesia som bakvendtland.
- Disse landene er en del av vår mytologi som går tilbake til Captain Cook: Drømmen om Paradiset. Hula-hula-pikene og palmestrendene som Hans Børli synger om: «Der skulle vi ha vøri, Karl». For oss er det den totalt andre verden, noe den har vært i over 200 år. Det var jo der det store kulturmøtet fant sted. Det var ikke møtet med Amerika, for det skjedde i en tid med mangel på kommunikasjonsmidler. Det tok 100 år etter at Columbus hadde oppdaget Amerika før folk i det nordlige Skandinavia var klar over det. Men bare et par år etter at Captain Cook var drept i Hawaii, solgte man skillingsviser om hans død i Norrland. Kulturmøtet ble til en mytologi. Da jeg kom tilbake etter det første året, merket jeg at bekjente og mindre bekjente kom med forsiktige bemerkninger om seksuallivet der nede. Jeg oppdaget at dette er en del av vår mytologi innerst inne: Drømmen om sydhavskjærlighet. Mennesker som bare synger og danser og svømmer og går uten klær. Som har overflod i naturen, ingen bekymringer og er mer eller mindre amoralske. Bildet lever slik det ble skapt av de store oppdagelsesreisende på slutten av 1700-tallet.
- Jeg har tenkt på å skrive om det, men vet ikke om det er mulig å avmytologisere. Mytene sitter dypt og er essensielle for oss begge steder. Dessuten er det selvsagt noe sant i det: Sydhavsparadiset finnes også. Men det er bare så mye mer. Hvert enkelt samfunn har mange spektre. Og begrepet Polynesia er i seg selv en uinteressant konstruksjon. Fordi samfunnene i dette enorme området kan være så forskjellige.
Språkforskeren er opptatt av det som skiller polynesiske språk som samoansk og tokelauisk fra språkene i Europa. Lingvister søker seg til områder som er minst påvirket av den europeiske kultursfæren, for å undersøke andre måter å konstruere språk på. Kontrasten gir dem anledning til å se hva som er universelt for mennesker og hva som er spesielt. For eksempel finnes det utenfor Europa en rekke språk som ikke har adjektiver og der noe så grunnleggende for oss som subjektet, er et meningsløst begrep.
Feltlingvisten i stråhytte i Pileni på Salomonøyene.
I sitt betydelige bidrag som forsker i polynesiske språk, har Hovdhaugen blant annet ledet arbeidet med verdens første lærebøker i tokelauisk grammatikk, og sammen med en tysk professor skrevet en samoisk referansegrammatikk som gir en nærmest fullstendig dokumentasjon av dette språket.
Men språkforskeren føler ikke at han er drevet av noen form for idealisme, og tilsynelatende er han ikke opptatt av om han gjør en «kulturell innsats». Nei, det vesentlige for ham er hva de som snakker språkene, «ønsker å få tilbake av ham». Han håper likevel at han har bidratt til å styrke disse språkene i skolesystemet.
- Jeg har lest at opplæringen i lokale lese- og skriveferdigheter går utover mangfoldet i den muntlige tradisjonen. At man rett og slett ensretter språket ved opplæringen til en skriftkultur?
- Det er et problem. At mangfoldet forsvinner ved at man får autoritative skriftlige versjoner. På den annen side når man et stadium som ethvert moderne samfunn kommer til. Man ønsker lærebøker i skolen der. Og innfører man vår moderne kommunikasjons- og medieteknologi, vil den muntlige tradisjonen bli rammet. Spørsmålet er da om man i det hele tatt vil ha språket dokumentert. En skriftlig dokumentasjon utrydder ikke språket, det er snarere den eneste måten å bevare det på. Ellers forsvinner det på grunn av endringer påført utenfra. Besteforeldre har ikke lenger tid til å fortelle eventyr fordi de skal se på Rambo om kvelden. Skal barna høre eventyrene, må de få dem i skriftlig form på skolen. Det som først og fremst har forandret den muntlige tradisjonen og kulturen i disse områdene er videoen. Jeg har vært i samfunn både før og etter innføringen av video, og det er to helt forskjellige verdener. Jeg ante ikke at det fantes så mye møkk på det markedet før jeg var i stillehavsområdet. Virkningen av video - ikke bare på den nasjonale kultur, men på deres bilde av vår kultur - skulle jeg gjerne ønsket at noen hadde forsket på. Enkelte ganger har jeg inntrykk av at befolkningens bilde av verden utenfor er at det går vampyrer og mordere rundt i gatene, og at det er normalt å kutte hverandre opp med en motorsag. Så videoen går ikke bare utover den lokale fortellertradisjon, den gir dem et utrolig skeivt bilde av vår kultur.
- Du høres litt bekymret ut nå?
- Det er klart, det. Men det er ikke mine bøker som ødelegger fortellingene.
- Det er mulig du ikke deler mange filologers bekymring over språkdød, men du har åpenbart en sterk innlevelsesevne i forhold til endringene.
- Ja, men man kan ikke putte disse samfunnene på museum heller. Jeg er dessuten realistisk. Jeg vet hvor mye det koster å beskrive et språk. Det er tusenvis av språk her i verden, og vi har ikke nubbesjanse til å gjøre noe med alle. Vi bør konsentrere oss om å beskrive noen og ta valget ut fra kalde overveielser, ikke følelser. Og som sagt, det som irriterer meg i denne situasjonen, er alle dem som prater om det uten å gjøre noe.
Til Hovdhaugens mangfold hører også et administrativt talent. Han berømmes for sin evne til å gjennomføre tiltak. Og han fnyser når uttrykk som «maktmenneske» blir brukt om ham.
- En tåpelig bemerkning. Jeg ser ikke noe poeng i ikke å gjøre noe når man skal administrere.
I festskriftet til sin 50-årsdag (i 1991) blir han karakterisert som kvinneforkjemper, ikke minst på grunn av sitt arbeid for kjønnskvoteringer ved universitetet omkring 1980, den gang han var prodekan. Han så det som et problem at mange dyktige kvinnelige studenter forsvant ut.
- Jeg ville bort fra en kjønnsrolletenkning, sier Hovdhaugen før han pauser. - Visse skiller er diskriminerende begge veier. Personlig har jeg aldri likt den tradisjonelle mannsrollen. Noe av det jeg synes er mest avkoblende og koselig, er å vaske huset og lage mat. Da jeg fikk barn, var det viktig for meg å lære å stelle dem. Jeg synes det var ille at menn ble presset inn i roller slik at de ikke fikk ta del i disse verdiene. Samtidig så jeg det som et problem at kvinner også hadde andre ambisjoner her i verden og ikke fikk realisert dem. I forskerutdanningen registrerte jeg dessuten hvordan kvinner sliter med et mindreverdighetskompleks som betyr at de normalt trenger ti ganger så mye oppmuntring som menn. Menn har ofte altfor mye sjøltillit og må snarere jekkes ned.
- Det sies at du kommuniserer bedre med kvinner enn menn.
- Jeg tror det er riktig. Kvinnelig kultur har fascinert meg. På samme måte som feltforskning i andre kulturer, har dette vært en spennende måte å krysse kulturgrenser på.
- Folk sier du alltid ligger et hestehode foran alle andre. Får du tid til noe annet enn forskning og administrasjon?
- Ja! kommer det kontant.
- Tenker du på språk mens du går i marka?
- Nei. Jeg går skiturer så ofte jeg kan og bruker gjerne helgene til å stelle hjemme. Jeg tar ferie når jeg kan. Jeg har også hørt at jeg er libertiner eller hedonist. Jeg nyter livet sammen med gode venner og kjæresten. I det hele tatt er det et galt bilde at jeg er arbeidsnarkoman. Når jeg går en tur i marka, tenker jeg på naturen og liker å bli svett. Jeg er ikke den som arbeider på Blindern i helgen.
- Du utnytter med andre ord arbeidstiden godt?
- Det får andre vurdere, avslutter Even Hovdhaugen. Og før jeg får pakket sammen notatblokken, er han godt i gang med et dokument på dataskjermen sin. Jeg klarer ikke å fange blikket hans idet jeg forlater kontoret.