Navn : Andreas Føllesdal Alder: 43 Født: Boston, Massachusetts, USA Sivilstatus: Gift Barn: Tre
Stilling :Professor ved Filosofisk institutt fra 1999. Ansatt som forsker ved ARENA 1994-2003.
Bakgrunn :Magistergrad i filosofi om sivil ulydighet (UiO). Doktorgrad i filosofi om internasjonal fordelingsrettferdighet (Harvard).
Interesseområder : Politisk filosofi, snekring, fjellvandring.
Utvalgte arbeider 2001: - "Federal Inequality among Equals: A Contractualist defense" i Metaphilosophy (32) 1 - Red. Sami Claims to Land and Water . - Red. Union Citizenship . Spesialnummer av Law and Philosophy . - Red. Hinsides Hakkebakkeskogen: Om internasjonal rettferdighet . Spesialnummer av Norsk statsvitenskapelig tidsskrift.
Andreas Føllesdal er professor i praktisk filosofi ved Universitetet i Oslo. Sønn av Dagfinn Føllesdal, professor i norsk filosofi - en nestor (nest etter Næss). Skjønt - det hører ikke til sjeldenhetene at den yngste Føllesdal blir titulert "professor i statsvitenskap" av journalister med en omtrentlig tilnærming til Akademia. Men akkurat det kan neppe regnes blant de syndene det ikke finnes forlatelse for. Daglig overskrider Føllesdal hellige grenser mellom fagdisipliner og omgås statsvitere, økonomer og andre samfunnsforskere med den største grad av selvfølgelighet.
”Jeg søker alltid over tregrensa. Det gjør godt å kunne skue langt og vidt.” Foto: Ståle Skogstad ©
At det er etterspørsel etter etisk refleksjon, merker "etikk-professoren" på kroppen. Mange vil ha en bit av ham og ber om kommentarer, refleksjoner og råd. Og han bidrar da også med høyst kvalifiserte innlegg i den offentlige meningsutvekslingen - til dels om akutte samfunnspolitiske spørsmål.
– Hva er drivkraften?
– Jeg ønsker å være med på å gjøre diskusjoner og refleksjoner litt mer ryddige og kanskje løfte fram noen viktige perspektiver i den offentlige debatten, sier Føllesdal.
– Noen samfunnsdebatter reiser sentrale filosofiske spørsmål. Kunsten er å skille mellom de spørsmålene der en trenger fagfilosofi og de spørsmålene hvor en simpelthen behøver gangsyn. For en tid tilbake pågikk en debatt i osloskolen: Hva gjør vi med alle de muslimske jentene som ikke kan dusje sammen med de andre elevene? Vi stilte det samme spørsmålet til skolen der vi har våre barn. "De går fem minutter før de andre og er ferdig dusjet før resten av elevene kommer inn i garderoben." Så enkelt kan det gjøres. Dilemmaet kan håndteres uten noen komplisert moralfilosofisk teori. Men noen dilemmaer er vanskeligere, som spørsmålet om vi skal ha et kristendomsfag i den offentlige skolen. Og i så fall - skal det være obligatorisk, og hva skal faget inneholde? Her berøres mer generelle og grunnleggende syn: Hva er det samfunnet er til for? Hva slags takhøyde skal vi ha for folk med annerledes oppfatninger? Det er helt opplagt at man må kunne si at det er noe som ikke er lov. Hvor grensene for vår toleranse skal gå, er spørsmål som filosofer har beskjeftiget seg med i flere hundre år, sier han.
De som kjenner Føllesdal, beskriver ham som faglig åpen og nysgjerrig av natur. Så har han da også engasjert seg med faglig tyngde over et bredt spekter: global rettferdighet, minoritetsrettigheter, velferdsstatens verdigrunnlag, rettferdighet for framtidige generasjoner, næringslivsetikk, etikk i offentlig forvaltning, miljøvern og dyrevern.
”Utfordringen er selvfølgelig å holde seg innenfor sitt kompetansefelt.” Foto: Ståle Skogstad ©
– Det er vel nesten ikke den ting Andreas ikke kan gi fornuftige kommentarer til! konstaterer en av hans nærmeste kolleger.
En rekke personer Apollon har snakket med, framhever Føllesdals "analytiske hode". En sier det slik:
– Andreas Føllesdal er en person som alltid tenker og skriver klart og presist. Jeg har aldri hørt ham dekke seg bak okkulte formuleringer. Han har tvert imot en sterk forpliktelse overfor det klare hverdagsspråket - der er han sin far opp av dage. Han lytter respektfullt til resonnementer, også de som mangler det han selv etterstreber, nemlig klarhet, presisjon og systematikk.
Listen over bøker og artikler Føllesdal har ført i pennen, er lang. Og det er atskillig spalteplass han har lagt beslag på i dagspressen og minutter han har opptatt i beste sendetid. Han har vært medlem av Bioteknologinemnda og blir av flere departementer spurt om å bidra med innlegg og refleksjoner. Føllesdal står som redaktør for en rekke bokutgivelser, sist for en bok om dyreetikk, hvor blant annet det betimelige spørsmålet blir stilt: "Kan laks lide?" I boken tas opp til diskusjon normer, verdier og fakta som er viktige i vår behandling av dyr. Noen tilsvarende bok finnes ikke på norsk.
– Hvordan makter du å holde deg orientert?
– Ofte er det jo slik at jeg får være med og stille spørsmål, og så får fagfolk innen forskjellige felter anledning til å svare. På spørsmålet om fisk lider, kan fysiologene fortelle meg at fisken mangler de delene av hjernen som er i aktivitet, når for eksempel mennesket føler smerte. Og så kan jeg gå til en kollega på filosofi som driver med bevissthetsfilosofi for å høre hva han mener om dette. Selv kan jeg ta på meg det moralfilosofiske spørsmålet: Skal smerte telle? På ulike felter er det helt nødvendig å banke på døra hos ekspertene og spørre: Er dette forskningsfronten nå? På denne måten blir det en arbeidsdeling og et mer prosjektpreg over forskningen. Det er helt nødvendig.
– Lokkes du av og til utpå for å uttale deg om ting du ikke har greie på?
– Det er ikke jeg den rette til å vurdere. Utfordringen er selvfølgelig å holde seg innenfor sitt kompetansefelt. Skal det være noen forskjell mellom universitetsbidrag og øvrige bidrag til samfunnsdebatten, må det være kravet om større belegg for det man sier, og noe mer presisjon i påstandene. Universitetspolitisk tror jeg at vi må insistere på at vi kan bidra med noe som har verdi. Universitetet bør fungere som en slags kritisk instans i samfunnet.
Føllesdal har siden 1994 vært tilknyttet forskningsprogrammet ARENA – Advanced Research on the Europeanisation of the Nation-State , et program under Norges forskningsråd. ARENA er en forskningssatsing som går over ti år, og hvor studier av grunnleggende endringsprosesser i Europa står sentralt.
– Jeg arbeider med europeisk integrasjon og spørsmål om demokrati og legitimitet. Særlig er jeg opptatt av spørsmål som: Hva mener vi med selvråderett? Hva er det som er viktig å ha av medbestemmelse? Hva er det folk er enige eller uenige om i forhold til EU, er det fakta eller er det verdispørsmål? Hva slags demokratisk styring er det mulig å få til i et system med overnasjonalitet? Det som fagfolk kaller tredjelands borgere, altså nordmenn og andre ikke-EU-medlemmer som jobber i EU, har dårlige vilkår når det gjelder politisk innflytelse i store deler av EU. Hva slags rettigheter de skal ha, er også noe av det jeg jobber med.
Forskningsprogrammet legger opp til samarbeid mellom økonomer, statsvitere, filosofer og historikere.
– Dette er en form for flerfaglighet som jeg tror er svært verdifull. Skal jeg gjøre et godt stykke arbeid på dette feltet, må det kvalitetssikres av andre.
Andreas Føllesdal er født i Boston i USA og er eldstemann i en søskenflokk på seks. Fem av barna kom til verden i løpet av de sju årene familien bodde i USA.
”Universitetet bør fungere som en slags kritisk instans i samfunnet.” Foto: Ståle Skogstad ©
– Da Andreas skulle begynne på skolen, valgte vi å flytte hjem til Oslo. For oss var det viktig at barna våre skulle få røtter i Norge, sier faren, Dagfinn Føllesdal, som fra 1960-tallet var filosofiprofessor ved Stanford University - og Universitetet i Oslo.
– Hvordan arter en søndagsmiddag seg hos storfamilien Føllesdal?
– Det er ofte debatter over tallerkenene. Gemyttlige sådanne og gjerne om akutte samfunnsspørsmål, sier Andreas Føllesdal.
– Om filosofiske emner?
– Nei, vi holder oss unna filosofien. Det er bare to av oss som er filosofiske i hodet. Rundt familiens middagsbord sitter det blant andre en instrumentmaker, en psykolog og en jurist. Min mor er oversetter, så det er atskillig spredning på interessefelter innen familien. Om min far og jeg vil snakke om filosofiske temaer, ja, så tar vi det på tomannshånd. Jeg er interessert i politisk filosofi og moralfilosofi, mens min far er opptatt av språkfilosofi og vitenskapsteori. Vi er med andre ord opptatt av ulike disipliner innen filosofien. Men jakten på de gode argumentene har vi felles, min far og jeg.
– Å vokse opp med en far som er filosof, må vel ha bevisstgjort deg om faget?
– Jeg vet ikke helt. Hans felt har vært såpass spesielt. Det er vel noen av oss barna som etter hvert skjønner hva han skriver om. Med litt hjelp. Men det er selvfølgelig umulig for en sjuåring eller en 11-12-åring å skjønne noe som helst. Sånn sett er det en større fare for at mine egne barn skal finne på å følge i sin fars fotspor. De har sine meningers mot, for eksempel om dyreetikk. Døtrene mine har fire-fem chinchillaer, et par rotter og en kanin. Selv er jeg allergisk mot dyr!
– Når bestemte du deg for å studere filosofi? Opplevde du å være under noen form for påtrykk?
Føllesdal tenker seg litt om.
– Nei, jeg opplevde nok ikke noe press. Mens jeg studerte sosiologi ved Universitetet i Bergen, kom jeg over en artikkel av Gudmund Hernes, hvor han skrev om rettferdighetsteorier og om hvordan disse slår inn i sosiologien. Det var da jeg bestemte meg for å prøve filosofien.
Men når den unge studenten valgte seg bort fra Filosofisk institutt ved UiO for å ta grunn- og mellomfag i filosofi, var nok det ganske bevisst. Han dro til Uppsala. Der ble etter sigende professor Stig Kranger så begeistret for ham, at han fikk stipend på frie vilkår. Det innebar blant annet at han kunne studere i Oslo, og det var her han skrev sin magistergradsavhandling i filosofi på temaet sivil ulydighet. Allerede da var Føllesdal dypt involvert i filosofen John Rawls’ tenkning. Boken A Theory of Justice , som ble utgitt i 1971, har hatt stor gjennomslagskraft i Vestens intellektuelle og politiske liv de siste 30 år.
” Men jakten på de gode argumentene har vi felles, min far og jeg.” Foto: Ståle Skogstad ©
– Rawls' store faglige bidrag er at han satte fordelingsrettferdighet på dagsorden, påpeker Føllesdal.
Han studerte til doktorgrad i politisk filosofi ved Harvard-universitetet i USA. Med - ja, nettopp - Rawls som veileder.
– John Rawls er opptatt av fordelingen internt i et samfunn, mens noe av det som melder seg med større og større tyngde, er fordelingen internasjonalt. Doktorgradsavhandlingen min var et forsøk på å utvide Rawls’ rettferdighetstenkning fra det nasjonale til det internasjonale samfunnet.
Som veiledere hadde Føllesdal også filosofen Tim Scanlon og den indiske nobelprisvinneren i økonomi, Amartya K. Sen.
– Noe av det som gjør Sen så fascinerende, er kombinasjonen av særdeles dyktig akademisk hjerne og et brennende engasjement. Han har bidratt til å fornye velferdsbegrepet. Hvis vi har begrensede ressurser, hva bør vi måle for å vurdere om folk har det bra eller ikke? Sen har blant annet vært opptatt av hvordan institusjoner rammer kvinner spesielt og hvorfor så mange flere kvinner enn menn dør av sult. Hans engasjement står det enorm respekt av.
– Har studietiden ved Harvard preget deg?
– Avgjort. Jeg fikk blant annet en enestående opplæring i metode. Skal man lese de gamle tenkerne - og det skal man - så er det viktig å skjønne hvordan de kan tolkes på vennligst mulig måte. Hva var deres samtid, hva framstod som deres mulighetsrom? Da jeg tok magistergraden, var professor Jon Wetlesen min veileder. Han var en fremragende veileder, fokusert på hva som kan leses spennende inn i det utydelige som er tenkt og løfte fram det som er verdt å bevare. Den forståelsen av sin rolle som veileder fant jeg igjen hos Sen, Scanlon og Rawls. Den egenskapen tror jeg kjennetegner gode veiledere. Utfordringen er å prøve å få til noe av det samme selv.
Føllesdal har undervist i næringslivsetikk og etikk i offentlig forvaltning ved Norges Handelshøyskole og Handelshøyskolen BI.
– Det er større bevissthet nå enn for ti år siden i organisasjoner og bedrifter om at vi må ha klarere fokus på verdier og større samsvar mellom det vi sier og det vi gjør. Dette tror jeg er av det gode, og det krever ikke mellomfag i filosofi, men rett og slett gangsyn og en oppfatning av hva som er rett og galt. Men av og til er filosofisk spisskompetanse et nødvendig supplement til folk av god vilje som snakker sammen om hva som er dilemmaer.
Av kolleger har Apollon fått vite at Føllesdal elsker jobben sin, at han arbeider svært mye, men at han også er en utpreget familiemann og en god far.
– Hvordan makter du kombinasjonen?
– Jeg har mer enn full stilling, 120 prosent til sammen. Min kone Elizabeth og jeg har løst tidsklemma ved at jeg stiller på jobb klokken sju hver dag. Vi har to jenter på 14 og en gutt på 11 år. Du må nesten snakke med dem om hvorvidt jeg er en god far. På det punktet ville jeg avgjort ikke tatt mine kollegers vennlige fortolkning for god fisk!
– Hva gjør du så når du ikke forsker?
– Jeg snekrer. Da jeg holdt på med doktorgradsavhandlingen i USA, la jeg gjerne inn tretimers økter med snekring. Jeg produserte leker til barna. Det var god mentalhygiene. Familien bor nå i et tidlig Block Watne-hus. Det er takknemlig for en som liker å håndtere hammer og sag. Når barna trenger større rom, flytter jeg ganske enkelt noen vegger. Stua blir stadig mindre, men alle blir mer fornøyd.
Dessuten liker jeg å vandre i fjellet. Jeg søker alltid over tregrensa. Det gjør godt å kunne skue langt og vidt, sier Føllesdal.