Erik Fosse: Parallelle liv

Navn: Erik Fosse Alder: 51 Født: 2. desember 1950Sivilstatus:Kjæreste med Nina Husom Barn: 2. Hilde 20 og Eivind 15

Stilling: Avdelingsleder ved Intervensjonssenteret og professor i minimal invasiv og bildeveiledet behandling

Bakgrunn: Spesialist i generell kirurgi og thoraxkirurgi (hjerte-lunge-kirurgi). Har arbeidet som overlege både ved thoraxkirurgisk avdeling på Ullevål sykehus og Rikshospitalet før han ble leder for Intervensjonssenteret i 1995.

Interesseområder: Teknologisk medisin, skadekirurgi, krigskirurgi. Internasjonal solidaritet, internasjonalt hjelpearbeid, musikk.

Utvalgte bøker og artikler: - Husum H, Ang S, Fosse E.: War surgery , Third world network, Penang, Malaysia (1995).- Fosse, E.: ”Intervensjonssenteret - en felles verktøykasse” i Natvig, J.B.; Børdahl, P.E.; Larsen, Ø.; Swärd, E.T. (red.): De tre Riker Rikshospitalet 1826-2001 (ISBN 82-05-30103-4) Gyldendal akademisk (2001), s. 290-298

Erik Fosse er barfotlegen som har drevet krigskirurgi under ekstreme forhold, men som nå leder et høyteknologisk medisinsk senter i verdensklasse. Han har et brennende internasjonalt engasjement, men er levende opptatt av nærmiljøet på Sagene i Oslo. Han er venstreradikaleren som er blitt oberstløytnant i Forsvaret og rådgiver i et NATO-panel. Han er en ”actionman” som samtidig kan trekke seg tilbake til forskerens kontemplative verden. Og nå tar han til og med på seg slips når han besøker kolleger i utlandet.

Foto: Ståle Skogstad ©

– Jeg er en konsistent personlighet, insisterer han, og forsøker å forklare at det faktisk er en sammenheng i det han holder på med.

– Jeg er utdannet hjertekirurg og har et kirurgisk lynne. Jeg vil løse problemer. Det er vel heller ingen ulempe som forsker. Dessuten liker jeg å arbeide i team. Alt jeg har gjort, har dreid seg om teamarbeid, enten det er medisinsk, politisk eller kunstnerisk. Man får ikke til kreative og dynamiske prosesser uten et godt samarbeid med gode medarbeidere, sier Fosse.

Professor Erik Fosse leder Intervensjonssenteret ved Rikshospitalet. Dette er en forsknings- og utprøvningsavdeling for ny teknologi innen medisinsk behandling. Men det er ikke bare ny teknologi som er banebrytende med dette senteret. Også den tverrfaglige orienteringen og måten det er organisert på, har vakt internasjonal oppsikt. Fagfolk fra hele verden valfarter nå til senteret for å se på virksomheten. Da Fosse fikk jobben, var det ikke bare fordi han var en dyktig kirurg. Vel så viktig var hans evne til å tenke nytt, kombinert med betydelig handlekraft. Folk som kjenner Fosse, forteller om en entusiast med stor spennvidde, en mann som er kreativ, men også pragmatisk og praktisk orientert. Da får det ikke hjelpe at han av og til kan virke mer opptatt av å få satt ting i gang enn detaljstyring og tidsfrister.

– Han kan virke rolig og tilbakelent, men hvis han møter motstand, blir han en voldsom kraft. Han er en mann å ha med i krigen, sier en av hans kolleger.

Så har da også Fosse vært i krigen mer enn én gang og da ikke i metaforisk forstand.

D et er ikke lett å si om det alltid er Fosse som oppsøker dramatikken eller om dramatikken også har en tendens til å oppsøke ham. I alle fall måtte medisinstudiet i Spania avbrytes da Franco-regimet stengte universitetet i Madrid etter studentopprør i 1972. Resten av utdanningen fullførte han i Norge, og som så mange andre nyutdannete leger ble det distriktsturnus i Nord-Norge. Fosse tilbrakte sju måneder i Torsken.

– Det var en av de beste periodene i mitt liv. Jeg satt i doktorbåten og filosoferte sammen med de lokale båtførerne. Flotte mennesker og flott natur, sier Fosse.

I stua hjemme på Sagene henger et maleri av en husklynge med snødekte fjell i bakgrunnen. Maleriet er signert EF 77. Dette var utsikten fra kjøkkenvinduet i Gryllefjord der Fosse bodde under turnustjenesten.

F osse hadde ikke hatt noe imot å være enda lenger i Nord-Norge, men måtte avtjene verneplikten. Og militærtjenesten ved Onsrud leir åpnet verden på en ny måte for ham. Dette var 1978, og den første kontingenten med FN-soldater skulle sendes til Libanon. Fosse var med på å velge hvem som kunne dra. Her fikk han den første kontakten med Midtøsten, og engasjementet for denne konfliktfylte regionen har glødet siden.

Da han var ferdig med militæret, ringte Ebba Wergeland i Palestinakomiteen og lurte på om han var klar for et oppdrag. Det ble et opphold på tre måneder i den libanesiske landsbyen Kfair som endret Fosses liv.

Foto: Ståle Skogstad ©

– Jeg var ikke særlig politisk bevisst og visste ikke mye om Midtøsten-konflikten før jeg reiste. Da jeg kom tilbake, var jeg veldig engasjert.

I sommer dro Fosse tilbake til Kfair med sin 14 år gamle sønn. Området hvor landsbyen ligger, er ikke tilgjengelig på vanlig måte, men takket være kontakter i Hizbollah, kunne far og sønn komme seg inn. Mens andre fedre drar på fotballturneringer med sine barn, reiser altså Fosse med sin sønn inn i et forbudt område under beskyttelse av en shiamuslimsk gerilja.

– Det var et morsomt gjensyn med landsbyen. Klinikken vår er fortsatt i drift. Da jeg snakket med ordføreren, kunne jeg også fortelle mye om stedets historie som han ikke kjente til, sier Fosse.

F osse er oppvokst på Skillebekk. Dette er Oslos beste vestkant, men han understreker at han kommer fra en ”vanlig” familie. At både han og hans søster ble leger, har han ingen god forklaring på.

– Ingen av våre foreldre hadde høyere utdanning, men vi ble vel på sett og vis oppmuntret hjemmefra til å gå videre med skolegangen. Det var først på gymnaset at jeg ville bli lege. Hvorfor vet jeg egentlig ikke, men jeg ønsket å jobbe med mennesker. Kanskje ligger det noe der, sier han.

Han har heller ikke noen entydig forklaring på hvorfor han dro til Midtøsten på slutten av 70-tallet.

– Et visst politisk engasjement lå nok der allerede, og en interesse for regionen hadde jeg fått gjennom arbeidet med FN-styrken. Dessuten var det smigrende å bli spurt om å reise. Og det var spennende. Jeg tror at engasjement er viktig, men om man er høyre- eller venstreorientert, er av mindre betydning. For de fleste er det en blanding av idealisme og eventyrlyst. Det var det også for meg. Livet i Norge er beskyttet og privilegert, og vi lever i en liten andedam som det kan være godt å komme ut av.

Etter at han kom hjem fra Libanon, brukte han mye tid på rekruttering og organisering av hjelpearbeid for Palestinakomiteen. Fosses ”parallelle” yrkesliv i denne perioden var arbeid på Legevakta, seinere som kirurg på Ullevål og Lovisenberg sykehus. Han ble etter hvert forsker og universitetslektor ved Ullevål sykehus.

Israels invasjon av Libanon i 1982 gjorde det nesten umulig for den norske Palestinakomiteen å fortsette arbeidet i Libanon. Da opprettet Fosse og noen kolleger organisasjonen Norwegian aid committee (NORWAC). Denne organisasjonen har vært Fosses hjertebarn siden. I dag driver NORWAC fortsatt hjelpearbeid i Midtøsten, de siste årene også på Balkan.

– Vårt engasjement på Balkan begynte med krigen om Kosovo i 1999, da vi satte opp et feltsykehus på grensen mellom Albania og Kosovo i samarbeid med kosovoalbanerne. Vi var to team som arbeidet ved dette sykehuset fram mot freden. I dag har vi prosjekter flere steder på Balkan, forteller han.

I 1982 ble mange palestinere presset nordover til Tripoli, men forholdet til syrerne var tilspisset. Året etter ble det klart at Syria kom til å angripe byen. Fosse deltok i Palestinakomiteens team som smuglet en kirurgisk enhet inn i Libanon på en cabincruiser fra Kypros.

– Byen var beleiret og beskytningen intens. Det er noe helt spesielt å være midt i en slik krigssone. Bråket fra raketter og granater er infernalsk, og vi måtte skrike til hverandre for å bli hørt. Murpussen falt fra vegger og tak, og bygningene ristet. Vi opererte i en kjeller, men de øverste etasjene i huset ble truffet.

Teamet i Tripoli bestod av to kirurger og seks andre leger og sykepleiere fra hele verden. Første døgnet fikk de inn over 180 pasienter. De fleste var sivile, mange var barn. Fosse og medarbeiderne jobbet døgnet rundt.

– Mange sliter med opplevelsene i ettertid. Jeg holder fortsatt foredrag om disse hendelsene. Kanskje er dette min form for terapi. Jeg blir først og fremst deprimert av å se krigens virkninger på nært hold. Etter at jeg er kommer hjem, er alt bare svart de første seks månedene. Overgangen fra en krigssone til et vanlig liv er enorm. Noen ganger føler du at du har sviktet dem du reiste fra.

Foto: Ståle Skogstad ©

O pplevelsene fra afghanistankrigen hører til Fosses mest intense erfaringer.

– Jeg dro inn i det sørlige Afghanistan i 1986 sammen med to norske sykepleiere, Helga Haarr og Sylvin Tommassen. Vi var borte i tre måneder uten forbindelse med omverdenen. Jeg anla skjegg som jeg farget, og vi syklet rundt på landsbygda kledd som lokale bønder. Operasjonene gjorde vi ofte i private hjem under meget primitive forhold. Men det er utrolig hva man kan få til, selv med det enkleste utstyr.

Han liker å tøye sine egne grenser. Fosse forstår godt hvorfor folk går alene på ski til Nordpolen.

– Men noe slikt kunne jeg aldri tenkt meg selv. Jeg kan godt risikere livet mitt, men da må det ha en mening. Det er viktig å bli klar over egne grenser, og det ble jeg særlig i Afghanistan. Å ta en doktorgrad er egentlig det samme – du må forsake mye og lide deg gjennom en prosess, men når du er ferdig, vet du hva du er god for. Hele forskerutdanningen innebærer å flytte egne grenser, sier Fosse, som tok en doktorgrad i 1987 om immunologiske forandringer ved traumer.

G renseflytting driver han også med i sitt daglige virke som leder for Intervensjonssenteret. Senteret er unikt i verdenssammenheng når det gjelder organisering og bruk av ny teknologi i behandlingen. Fosse var selv tidlig ute med kikkhullsteknologien, og mener den teknologiske utviklingen må føre til en omstrukturering av hele helsesektoren.

Når han snakker om helsevesenets framtid, blir Fosse like oppildnet som når han forteller om krigsopplevelsene. Den gamle radikaleren mener at det offentlige har mye å lære av næringslivet.

– Vi må bort fra den gamle forvaltningsmodellen og tenke mer dynamisk. Alle som kjøper en datamaskin, vet at den er utdatert uka etter. Slik er det med medisinsk utstyr også – det må nedskrives raskt, og man må følge med i utviklingen. Alle mennesker har en iboende konservatisme, men rigid sektortenkning må bort. Etter hvert som teknologien utvikles, blir alt stadig mer spesialisert. Ingen kan ha oversikt over alt, og det fordrer et utstrakt samarbeid over spesialistgrensene, sier han.

Nettopp det tverrfaglige samarbeidet er nøkkelen til Intervensjonssenterets virksomhet. Der arbeider forskjellige medisinske spesialister sammen med matematikere, sivilingeniører og informatikere. Senterets første doktorgrad ble betegnende nok tatt ved Det matamatisk-naturvitenskapelige fakultetet og ikke ved medisin.

– Men for at omstrukturering og nytenkning skal ha noen effekt, må man ville det og ville det sterkt. Ellers faller alt tilbake til det gamle ganske raskt.

F osse bor på nedre del av Sagene i en idyllisk trehusbebyggelse ikke langt fra Mølla. ”Millionærsvingen” kalles området på folkemunne. Hit flyttet Fosse og familien på midten av 80-tallet, og gutten fra Skillebekk har nå knyttet sin identitet til det gamle arbeiderstrøket.

– Men jeg har et annet liv også, sier han plutselig. – Jeg er egentlig musiker.

Fosse er trubadur. Sammen med naboen og hans sønn spiller Fosse gitar og synger i gruppa ”Sagene Ring” oppkalt etter ei nå nedlagt trikkerute. To CD-er har de utgitt: ”Sporskift” og ”Rett opp fra elva”. På sistnevntes cover er Fosse iført svart dress, hvit skjorte og sixpence à la 1928. Han ser ut som om han nettopp har vært på folkemøte med Martin Tranmæl.

Fosse skriver både tekster og melodier og står bak titler som ”Østkantmorra”, ”Rosa fra Bjølsen” og ”Mogata mat”. Håndfaste tekster med poesien hentet fra nærmiljøet og med et sterkt innslag av vemod og nostalgi, en del humor og litt sår kjærlighet.

– Jeg er engasjert i dette området av Oslo. Stedet forandrer seg raskt, og vi synger om en forgangen tid. Det er viktig med røtter. Dessuten er det morsomt å være musiker. Nå har jeg en jobb med mye administrasjon, store pengebeløp og science fiction-teknologi. Det er lett å miste bakkekontakten, sier han.

L ikevel virker det som om Fosse aldri helt glemmer verden utenfor Sagene. I løpet av høsten skal han på ny til Midtøsten for å kurse palestinerne i hvordan de kan lage medisinsk utstyr av ting man kjøper i vanlige forretninger. Ikke akkurat science-fiction, men en livreddende nødvendighet for et okkupert folk.

Og kanskje dukker det opp en strofe fra en av hans egne tekster når han kjører gjennom veisperringene på Vestbredden like før portforbudet trer i kraft: