Navn : Hanne Haavind Alder: 56 år Født: Oslo Sivilstatus: Gift Barn: En sønn, 29 år
Stilling: Professor i psykologi ved UiO, bistilling som privatpraktiserende psykologspesialist.
Bakgrunn: Cand.psychol. fra UiO 1970, dr.philos. UiO 1989, førsteamanuensis samme sted fra 1984, professor fra 1992. Tidligere forskningsleder ved NAVFs sekretariat for kvinneforskning.
Interesseområder: Barns oppvekst og utvikling, foreldreskap og omsorg, makt og kjærlighet i forhold mellom menn og kvinner. Personlige og sosiale endringer i kvinnelivet. Fortolkende metoder i psykologisk forskning.
Utvalgte bøker og artikler: - ”Makt og kjærlighet i ekteskapet” (i Haukaaa, Hoel og Haavind, red. Kvinneforskning. Bidrag til samfunnsteori, Univ.forlaget, 1982)- ”Liten og stor” Mødres omsorg og barns utviklingsmuligheter” (Univ.forlaget, 1987) - ”Kjønn og fortolkende metode: Metodiske muligheter i kvalitativ forskning” (red. Gyldendal Akademisk, 2000)
– Jeg var svært ung da jeg bestemte meg for å bli psykolog. Jeg fant Schjelderups ”Innføring i psykologi” i fars bokhylle og skjønte fort at dette var noe for meg. I en skolestil som 13-åring skrev jeg at jeg ville bli lærer, men det var bare fordi jeg ikke visste nok om psykologer til å fylle arkene, minnes professor i psykologi ved Universitetet i Oslo, Hanne Haavind.
”Jeg har vært opptatt av at psykologisk forskning skal ligge midt i smørøyet av hverdagsliv og personlige relasjoner” Foto: Ståle Skogstad ©
Senere kastet hun seg over Freuds bok om innføring i psykoanalysen og holdt etterpå et flammende foredrag for sine medelever i gymnaset om seksuelle perversjoner. En ungdommelig provokasjon fra hennes side, for det var verken i det seksuelle eller i det ubevisste sjeleliv hun skulle komme til å gjøre sine dypdykk som psykolog. Nå er det ingenting som tyder på at damen er lat, men hun valgte et langt mer pragmatisk og nærliggende utgangspunkt for sin forskning. Hanne Haavind tok i stedet dypdykket ned i seg selv og sine medsøstre. Helt fra dens spede begynnelse har hun vært aktivt med i det som populært er blitt kalt kvinneforskning. Da Forskningsrådet som førstemann ut i 1975 nedsatte et utvalg for ”å utrede om muligheter og behov for samfunnsvitenskapelig forskning om kvinners livsforhold og stilling i samfunnet”, var Hanne Haavind utvalgets leder.
– Den tverrfaglige forankringen jeg i alle disse årene har hatt i kvinneforskningsmiljøet, har vært svært verdifull for meg. Det representerer bevegelser og utfordringer som jeg har vært helt avhengig av fordi jeg alltid har hatt et bredt interessefelt som forsker. Jeg har vært opptatt av at psykologisk forskning skal ligge midt i smørøyet av hverdagsliv og personlige relasjoner. Derfor kopler jeg kulturelt forankrede symbolsystemer med personlige erfaringer i min forskning. Da tyr jeg sjelden til spørreskjemaer, men lager heller inngående og omfattende intervjuer der personene selv kan reflektere over sammenhengene i sine liv. Det betyr at jeg ikke kan slå i bordet med generelle lovmessigheter, og hvem som helst kan komme bort til meg å si: ”Du, Hanne Haavind, det du sier om maktkamp i ekteskapet, det stemmer ikke for meg, altså.” Mens jeg er like interessert i å høre om endringer og avvik.
Hun forsker i hverdagslivet. Hun går tett inn på folk og vil vite hvordan de lever. Hvordan mødre organiserer hverdagen med jobb og omsorg for barn og hva mann og kvinne prøver å få til i ekteskapene sine. Akkurat nå for tiden besøker hun skoler og intervjuer elever gang på gang over en toårsperiode for å forstå mer av overgangen fra barn til ungdom.
– Hva har kvinnebevegelsen fra 1970-tallet oppnådd?
– Kvinnene har tillatt seg et stadig bredere felt av aktiviteter og utvidet sin deltakelse i samfunnet. Vi framstår tydeligere som personer som blir anerkjent og som anerkjenner oss selv. Det er kvinnene som bygger broer mellom de produktive og de reproduktive virksomhetene. De motarbeider tendensene til å skape formålsløs omsorg og omsorgsløst arbeid. Både menn og kvinner lever annerledes enn deres foreldre gjorde, og jeg tror begge kjønn opplever at de har vunnet mye. Når det gjelder kjønnsperspektivet i forskningen, hadde jeg nok trodd at det skulle få mer gjennomslag i fag som psykologi, sosiologi og statsvitenskap. I stedet er kvinne- og kjønnsforskning blitt anerkjent som et særområde, et emne som behandles spesielt. Det ser ut til at kulturelle forandringer som har med kjønn å gjøre, står i spenningsfeltet mellom det å være noe særlig og spesielt og det å smuldre bort og forbli uten betydning. Innen samfunnsvitenskap foregår det en nøytralisering av det som har med kjønn å gjøre. Det er også skuffende å se at de færreste mannlige forskere kan noe om kjønn, og at dette ikke slår dem selv eller andre som noen mangel ved deres intellektuelle kapasitet. Jeg er et både-og menneske, så saken er vel egentlig at jeg er veldig fornøyd og veldig misfornøyd, smiler hun.
For 30 år siden var kvinnesynet i psykologien preget av fordommer, ifølge Hanne Haavind. I dag er det først og fremst en nøytralisering av det som har med kjønn å gjøre som preger faget.
– Moren er blitt til ”en av foreldrene”, mann og hustru er blitt til ”partnere”. I kjønnsnøytraliseringens tjeneste er omsorg blitt et tomt ”noe” som derfor lett kan deles likt mellom menn og kvinner. Men kvinners og menns omsorgspraksiser er vevet inn i hverandre på måter som gjør deres bidrag svært forskjellige. Betrakter man dette kun som to sammenliknbare størrelser, blir resultatet lett at hun blir vurdert som den som ikke fullt ut innfrir barnets behov, mens han blir en gave til barnet i kraft av sin blotte eksistens.
”Innen samfunnsvitenskap foregår det en nøytralisering av det som har med kjønn å gjøre.” Foto: Ståle Skogstad ©
Da Hanne Haavind var gravid i 1972, ble hun spurt om hun som barnepsykolog ville skrive et innlegg i debattboken ”Myten om den gode mor”. Da hadde hun noe tidligere hatt en anmeldelse i Dagbladet av en bok om det første leveårets psykologi. Boka tok utgangspunkt i at kvinnen etter fødselen gjennomgår et nytt svangerskap av psykologisk karakter, og argumenterte for at det kun var morens særegne rolle som var nødvendig og betydningsfull i barnets første livsperiode.
– Selv om jeg visste at dette var faglig og vitenskapelig tøvete, ble jeg plaget ved tanken på at den delingsmodellen mannen min og jeg ønsket å gjennomføre, kanskje ikke var den beste for barnet. Hvordan kunne da ikke denne type psykologi virke på dem som ikke hadde min faglige ballast! I ”Myten om den gode mor” argumenterte jeg mot at barneomsorg må være en eksklusiv kvinneoppgave, og jeg synes at ettertiden har gitt meg rett. En mann som ser, oppnår nærhet og engasjerer seg i et barn, er en like viktig – og dyktig –omsorgsperson som en kvinne, sier hun.
Det var første gang, men det skulle ikke bli den siste, at Hanne Haavind tok fatt i noe som ikke stemte for henne, for så å lure på hvordan det da stemte for alle de andre der ute i samfunnet.
– Mitt liv har vært en viktig motivasjon for min forskning. Men det viktigste jeg gjør som forsker, er å lære av erfaringer som jeg ikke selv har hatt. I motsetning til mange andre i min yrkesgruppe er det like viktig for meg å forstå særtrekk som fellestrekk. Det er nok derfor jeg liker så godt å være psykoterapeut og at jeg foretrekker å intervjue framfor å sende ut spørreskjemaer. I møte med det enkelte menneske kan jeg alltid stille et nytt spørsmål, et nytt hvorfor og på den måten lære hvordan folk selv kopler sammenhenger i sine liv, understreker hun.
En dag i uka er Hanne Haavind psykoterapeut. Folketrygden betaler, universitetet holder lokalene. Det er et tilbud de vitenskapelig ansatte ved Psykologisk institutt, som underviser i klinisk psykologi, får.
– Dette tillegget til stillingen som professor er viktig for min måte å være psykolog på. Psykoterapeutisk praksis gir ikke den systematiske kunnskapen som forskningen gir, men det er likevel nødvendig for min egen faglige utvikling. Psykoterapi er å forstå det spesielle og forstå det sånn at folk forstår det selv. Jeg hadde vært en dårligere underviser og veileder for mine studenter uten den viktige kunnskapen psykoterapi gir, mener professoren.
”Mitt liv har vært en viktig motivasjon for min forskning.” Foto: Ståle Skogstad ©
Hanne Haavind begynte rett på studiene etter artium i 1963. I gymnaset hadde hun tenkt som så: På universitetet har jeg fem år på meg til å gjøre hva jeg vil. Men så må jeg gifte meg og få i hvert fall fire barn.
– Det selvpålagte presset om å være interessant for en mann og en god mor for mange barn, forsvant fort etter at jeg kom til Blindern, ler hun.
– Jeg hørte til de siste i en tidligere generasjon og de første i en ny.
Men hun giftet seg som ung student, med jusstudenten Jon T. Johnsen, senere professor i rettsvitenskap. Etter noen år fikk de en sønn, og mann og kone delte på omsorgsarbeidet. Sånn var det avtalt, og sånn ble det.
– Med ett barn gikk det fint å dele på omsorgen, men jeg så rundt meg at med to eller flere barn sprakk det for de aller fleste. Jeg pleier å si at en mann kan ta ordentlig ansvar for et halvt barn. Alt utover det faller på kvinnen, mener hun.
Det ble med det ene barnet for ekteparet Haavind/Johnsen. De er fortsatt gift, og sønnen nærmer seg 30 år.
– Den virkelig store forandringen i kvinners liv før og nå er at vi får færre barn. Det er en målbar forandring som ikke må forveksles med en oppfatning om at barn er blitt mindre viktige. I dag vil kvinner flest ha både jobb og barn. De vil kombinere og dele – gjerne også med en mann. Vi mennesker er erfaringsgrådige, og det å leve med barn, gir erfaringer som ikke svarer til noe annet. I min oppvekst var det en selvfølge for meg at jeg skulle bli mor, men ingen selvfølge at jeg også skulle bli psykolog. Mine studenter har aldri vært i tvil om at de skulle klare å bli psykologer, men de bekymrer seg over om de også klarer å være mødre!
– Omsorgen for barna er blitt psykologisert. Dagens mødre og fedre støtter seg til den psykologiske idé at barna blir sånn som foreldrene gjør dem. De pålegger seg selv et stort ansvar, særlig hvis barnet utvikler seg uheldig. 1950-tallsmoren tok ikke det samme ansvaret og snakket uten selvbebreidelse om å være heldig eller mindre heldig med sine barns personlighet og psyke. Jeg skulle nok ønske at 1990-tallsforeldrene var mer oppmerksomme på alle de øvrige forhold som preger barnas liv. Barna former også seg selv, og det gjør de ved å rette sitt engasjement mot hverandre. Verken skolen eller familien har full kontroll, understreker hun.
– Du sier at både kvinner og menn har vunnet på endringene i familielivet de siste 30 årene, men hva med barna?
– Barna har fått sin del av velstandsøkningen, og bedre helse og bedre kunnskaper. Det er først og fremst fordi vi har hevet standardene for hvordan barn skal ha det, og vi har fått et godt blikk for alt som truer deres frie utfoldelse og selvtillit. Tidspresset er blitt den viktigste forklaringen på at vi ikke klarer alt. Det er et paradoks, for aldri har foreldre og barn hatt mer egen tid til disposisjon. De fleste endringene har to sider. Det er lettere og bedre å være barn av alenemødre i dag enn før. Skilsmissene betyr at flere barn lever med foreldre som elsker hverandre og samarbeider om oppdragelsen. Selvsagt øker det skilsmisseprosenten at kvinner ikke må være gift av sosiale grunner, mener hun.
Hanne Haavinds interesse for de moderne mødrenes omsorg for barn resulterte i boka ”Liten og stor”, som også ble hennes doktoravhandling. Den handler om hvordan moderne mødre organiserer hverdagslivet for seg og sine småbarn på en måte som støtter barna i utvikling.
Ikke spontant, men på oppfordring medgir hun at av alt hun har gjort, er hun mest stolt av ”Liten og stor”.
– Den inneholder mest ny eller original informasjon for å forstå utvikling hos barn og hva omsorg er – og hvordan begge deler endrer seg.
”Mitt liv har vært en viktig motivasjon for min forskning.” Foto: Ståle Skogstad ©
Da Hanne Haavind var ferdig med embetseksamen i psykologi, gikk hun rett over i en stipendiatstilling på universitetet. Den sa hun imidlertid opp etter noen måneder fordi hun synes det var kjedelig. Det ble for likt det studiet hun nettopp hadde gjort seg ferdig med. I stedet dro hun til Tromsø og fikk jobb ved en psykiatrisk poliklinikk for barn og unge. Det synes hun ikke var kjedelig. Det nye tverrfaglige instituttet for samfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø, var heller ikke noe kjedelig sted å starte forskerkarrieren noen år etter.
– Siden har ingenting vært kjedelig. Jeg er like barnslig begeistret for å være psykolog i dag som da jeg var 13 år!