Navn: Fanny Duckert Alder: 55 Født: Hamar Sivilstand: Gift Barn: To døtre på 15 og 6 år
Stilling: Professor i psykologi, instituttbestyrer ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo
Bakgrunn: Cand.psychol. fra UiO 1974, klinisk spesialist i 1982 og dr.philos. i 1992
Interesseområder: Kommunikasjon, organisasjon og ledelse, Afrika, rusproblematikk, mat og kokebøker
Utvalgte bøker og artikler: Alkohol og livsstil - Strategier for moderasjon (2003) Learning through Cross-Cultural Exposure (2001) Inducing irreversible change. The process of transforming an old-fashioned hospital into a modern treatment centre (1998) Fest i en fei - Kokebok for travle, men gjestfrie mennesker (1995)
Iført svart skinn og hvitt smil inntar psykologiprofessoren brasseriet på Drammensveien og bestiller uten betenkningstid torsk.
– Jeg elsker fisk! proklamerer hun og griper etter glasset. Med blå Farris.
Alkohol derimot, har interessert Fanny Duckert lenge. I et kvart århundre har hun drevet forskning og behandling av rusproblemer. Som ganske fersk psykolog gikk hun løs på det hun oppfattet som en seiglivet myte: ”en gang alkoholiker – alltid alkoholiker”. At problemdrikkeren er dømt til liv i elendighet om ikke det totale avhold satte inn. Isteden talte Duckert om ”balansekunst”, om måtehold framfor fullkommen forsakelse. Men gamle uomtvisteligheter rokker en ikke ved ustraffet. Det fikk den unge forskeren smake.
– ”Kontrollert drikking,” sa jeg høyt. Da smalt det. Ytringene virket enormt provoserende og utløste en mediestorm som jeg overhodet ikke var forberedt på. Angrepene var bitende og gikk til dels på meg som person. Jeg ble en slags felles, samlende ytre fiende for avholdsbevegelse og behandlingsapparat. Jeg ble rullet kraftig over noen ganger. Lærdommen var at det er mulig å overleve selv om en blir klemt flat i første runde.
– Hvorfor alkohol- og rusproblemer?
– Det var ganske tilfeldig. Jeg jobbet i arbeidsmarkedsetaten. 1970-tallet var preget av lite kunnskap, men desto flere myter og mer moralisme innen alkoholistomsorgen. Jeg tenkte at her trengs det virkelig psykologisk kunnskap. Det var hippietid, og uteseksjonene jobbet helst med hasj. Alkoholmisbrukeren ble igjen utenfor dette systemet.
Duckert og hennes psykologikolleger kom til å representere den unge, fremadstormende forskningen på feltet. Stilte respektløst spørsmål ved alle vedtatte sannheter.
– Vi snekret sammen et forskningsprosjekt. Plutselig satt vi der med en masse penger og skulle redde verden. Vi var unge og uerfarne. Men undersøkelsen vi gjorde, viste at selv tunge alkoholmisbrukere, som de fleste hadde gitt opp, fikk en markert endring i hvordan de organiserte livet sitt på, inkludert mindre alkoholbruk.
Unge Duckert lanserte ideen om at de som misbruker alkohol, slett ikke utgjør noen ensartet gruppe, at alkoholproblemer eksisterer i alle grader og former, at det finnes mange måter å løse problemer på. Og at mange kan fortsette å bruke alkohol med måte etter at misbruket er overkommet.
– Jeg gikk omhyggelig gjennom forskningen. Støttet meg på den medisinske kompetansen, allierte meg med dem som kunne noe om de biologiske prosessene i kroppen. Jeg var trygg på at jeg visste det som kunne vites.
Fanny Duckert har med tiden kommet til å nyte stor respekt for å ha innført en mer humanistisk rettet tankegang i behandlingen av rusmisbrukere. Evig opptatt av menneskesinnets muligheter, forvisset om at alle kan vokse og utvikle seg, at det enkelte mennesket har egne ressurser til å skape endring. Hun avholder seg bevisst fra å bruke begrepet ”alkoholiker”, men regner misbruk som et livsstilsproblem, om det å gli inn i onde sirkler. Sirkler det kan være kinkig å komme ut av ganske alene og kun med egne krefter.
Duckert er klinisk spesialist og har behandlet folk med alkoholproblemer i en årrekke. Ikke minst har menn med ressurser og suksess – og tømmermenn –banket på Duckerts dør. Nylig kom hun ut med boken: Alkohol og livsstil. Strategier for moderasjon.
– Bak pene fasader ligger det ofte tunge rusproblemer. Alkoholproblemet i samfunnet er stort. Mye større enn vi er klar over, sier hun.
“Jeg ser ikke tilbake på barndommen med glede.” Foto: Ståle Skogstad ©
Navnet ”Fanny Duckert” smaker av noe forfinet, utenlandsk. Familienavnet ble da også en gang båret av hollandske skipsbyggere. Noen av dem satte seil mot Danmark. Senere slo en dansk Duckert seg ned i Oslo – hennes farfar.
– Besteforeldrene mine tilhørte de kondisjonerte og så med nokså ublide øyne på sin sønns kjærlighetsforhold til nabojenta, forteller forskeren.
Hun var under hans stand, må vite. De unge, elskende fant utveien: de stakk av gårde og giftet seg i huj og hast og uten noens velsignelse.
– Denne problemløsningsmåten brakte mine foreldre med seg videre. Når ting ble kjelkete og vanskelig, ble løsningen simpelthen å bytte jobb, hus og bosted. Mine pre-hippie-foreldre og vi fire barn drev derfor et uavlatelig nomadeliv rundt om i Østlandsområdet under hele oppveksten.
– Har det preget deg?
– Å, ja. Det å stadig komme til nye steder og konfronteres med nye miljøer oppøvde min evne til fort å orientere meg i omgivelser som i utgangspunktet var fiendtlig. Jeg måtte raskt bringe på det rene: Hva er gjeldende normer her? Hvilke koder må knekkes? Joda, jeg ble overlevelsesdyktig, god på å takle alle slags situasjoner, fleksibel. Det er egenskaper som har vært nyttige senere i livet. Prisen er rastløshet og fornemmelsen av ikke egentlig å høre til noe sted. Jeg ser ikke tilbake på barndommen med glede.
Duckert forteller at hun på sett og vis alltid har vært psykolog, at hun, siden hun var ganske liten, har hatt en ubendig lyst til å vite hva som foregår inni hodene på folk. Fanny var skoleflink og kunne velge utdanning på øverste hylle. Men det var ingen vakling, det måtte bli psykologien. Nå fryder hun seg daglig over muligheten til å leve ut nysgjerrigheten, til å kunne spørre folk ut om deres tanker.
– Det faglige interessefeltet mitt spenner bredt. Dette er både en styrke og en svakhet. Selvfølgelig er det vanskelig å få den dype kompetansen når jeg opplever at mange ting er så skrekkelig interessante.
Duckert lå lenge i fronten internasjonalt innen alkoholforskning og høstet stor anerkjennelse. Washington Post sendte sine journalister til Norge for å intervjue henne, og hun var på amerikansk frokost-TV og fortalte om alternativer til totalavhold – og ble sett og hørt av millioner.
“Men det var et sjokk å gå fra status som guru til å bli noe i nærheten av en ikke-person.” Foto: Ståle Skogstad ©
– Men det kom til et punkt da jeg tenkte at, nei, nå vil jeg gjøre noe annet. Nå vil jeg inn på et felt som innebærer nye utfordringer. Det ble organisasjonspsykologi. I løpet av de ti årene jeg har vært ansatt ved UiO, er det denne delen av faget jeg har holdt mest på med. Men det var et sjokk å gå fra status som guru til å bli noe i nærheten av en ikke-person. Det var en mer smertefull prosess enn jeg hadde forestilt meg på forhånd. Til mine kurs i rusmiddelbehandling hadde jeg hatt lange køer. Det første kurset jeg skulle holde i organisasjonspsykologi måtte avlyses. Ingen påmeldte!
Langsomt begynte Duckert å opparbeide kompetanse på nye områder.
– Akademisk kostet dette valget en hel del. Jeg kan for eksempel ikke regne med flere forskningspriser. Det kunne jeg nok fått om jeg hadde fortsatt innen alkoholforskningen. Jeg har mange ganger tatt valg som ikke har vært smarte akademisk. Ja, ja. Men jeg er da blitt professor. For meg er det nysgjerrigheten som er drivkraften. Appetitten på nye utfordringer. Jeg er nok en gründertype, trives best med å starte opp ting, utvikle noen nytt. Det passer meg langt bedre enn hverdagsdrift.
Organisasjonspsykologien valgte Duckert fordi hun lenge hadde jobbet i ledende posisjoner. Fordi hun var nysgjerrig på endringsprosesser i organisasjoner, systemene og prinsippene. Hvorfor er endring så vanskelig å få til? I årenes løp har hun kurset atskillige ledere i lederskap, særlig innen helse- og sosialsektoren og i akademiske institusjoner.
”Et kraftig organisasjonstalent” beskriver en av Duckerts nærmeste kolleger henne. Nå er hun instituttbestyrer og bruker sine begavelser.
– For meg er dette en spennende tid å være bestyrer på. Nå skjer det mange organisatoriske endringer. På godt og vondt. Uansett er det så mye bedre å ha en aktiv holdning og å påvirke, enn å bli dratt baklengs inn i forandringene. Jeg er ganske god på å finne kreativ vri på ting. Redefinere hele greia, improvisere og finne nye løsninger. Men for folk med stort behov for forsiktighet, oversikt og kontroll, må jeg være et mareritt.
”Fanny er ei kule. Det ruller og går hele tiden. Hun har et energinivå som ligger himmelhøyt, hun styrer og driver fram prosjekter på løpende bånd,” forteller en annen kollega.
– Jeg har alltid vært litt hyperaktiv. Kanskje er jeg et uoppdaget ADHD-barn? Når det skjer for lite, blir jeg urolig og rastløs. Sitte stille og meditere er jeg ikke god på. Det er klart. I fagmiljøet er Fanny Duckert en avholdt kollega. Hun har utviklet seg til å bli en konstruktør av forskningsmiljøer, meldes det fra instituttet. Den tradisjonelle forskeren som holder kortene tett mot brystet og helst bare meler sin egen kake, er henne fullstendig fremmed. Duckert berømmes tvert imot for sin generøsitet, for å dele av kunnskap og erfaringer, for å investere tid og engasjement i yngre forskere og å jobbe for at de kommer seg fram.
Nå er hun tungt inne i to prosjekter. Det ene omfatter forskning på HIV og AIDS i Sør.
– Mange kvinner er smittet. Spørsmålet vi stiller, er hvordan disse kvinnene kan overleve og fungere lengst mulig og hvilke støttetiltak som kommer barna mest til gode.
Det andre store forskningsprosjektet omhandler effektene av negativ medieeksponering. Duckert veileder flere doktorgradsstudenter som foretar dybdeintervjuer.
– Vi vet lite om hva det gjør med mennesker å bli hengt ut i mediene. Vi har aktuelle eksempler på at noen tar sitt eget liv. Dette er åpenbart et felt hvor det trengs mer kunnskap.
– Jeg har også begynt å snuse på et nytt område: hvilke psykologiske mekanismer påvirker folks somatiske lidelser? Det er et stort felt i grenseland mellom medisin og psykologi. I mange år har psykologiprofessoren ledet et omfattende samarbeidprogram mellom Norge og Sør-Afrika. På en tørr høyslette noen mil nord for boerbyen Pietersburg ligger University of the North. Her tilbringer Duckert og familien deler av arbeidsåret, og her har forskeren fra UiO bidratt til å bygge opp et aktivt psykologisk forskningsmiljø.
– Etter apartheidregimet ble alle universitetene i Sør-Afrika likestilt. For de historisk svarte universitetene var dette en enorm utfordring.
Ved Seksjon for internasjonale programmer, UiO, snakkes det om ”Fanny Duckert-modellen”. Grunnprinsippet er gjensidighet.
– Det er meningsløst å innbille seg at det bare er vi som har noe å berike dem med. Nei, her er det snakk om reelt samspill, om læringsprosesser som går begge veier. Samarbeidet har endret på hvordan vi tenker praktisk om ting og vår oppfatning av hva psykologi er. Våre studenter har godt av å få en eksponering for en helt annen virkelighet, for Afrika. Vi trenger psykologer med multikulturell kompetanse. Det vil bli en ny type psykologer. Studentene fra UiO tilbringer seks-åtte måneder i Sør-Afrika hvor de skriver hovedoppgave. De får brynt seg, prøvd ut psykologien i praksis. Holder forelesninger, lager prøver og gir karakterer. Duckert har tatt sine sørafrikanske kandidater til Norge for at de skal få drive forskning og få veiledning her.
“Jeg har alltid vært litt hyperaktiv.” Foto: Ståle Skogstad ©
– Jeg er glad i livet. Livet med alle dets goder, sier hun. Flørtekurs holder hun med jevne mellomrom og hevder at kurtisens vesen er å få folk til å føle seg sett, likt og akseptert.
– Klarer du dét, har du en basis for kommunikasjon. Jeg bruker flørt bevisst i undervisningen for å kommunisere med blaserte studenter.
For noen år siden kom hun ut med boken ”Fest i en fei. Kokebok for travle, men gjestfrie mennesker”, en samling ”idiotsikre” oppskrifter. Hun driver utstrakt selskapelighet hjemme, inviterer hvert år hele instituttet på fest.
– Jeg opererer ikke med skarpe grenser mellom jobben og livet mitt ellers. Veiledning tar jeg like gjerne hjemme. Og barna er ofte med på jobb.
Fanny Duckert og mannen hennes har én datter sammen. Lenge hadde de ønsket seg et barn til. Da måtte det bli et av de mange foreldreløse barna i Sør-Afrika.
– Norsk adopsjonspraksis er vanvittig! Det hevdes at det er for få barn til adopsjon. Hvorfor? Jo, fordi det knapt nok eksisterer adopsjonskontakter og nettverk i Afrika. Og det mens millioner av barn går til grunne. Så kan vi sitte her på haugen vår og konstruere problemer.
– Vi gjorde noe ukonvensjonelt: tok med oss et barn hjem. Vi hadde gått gjennom alle prosesser i Sør-Afrika, grundig. Men det tok et helt år før norske myndigheter var villige til å godkjenne adopsjonen. Norsk adopsjonspraksis er gjennomsyret av mistenksomhet. Den afrikanske holdningen til dem som ønsker å adoptere er: så bra, nå er det kanskje et barn til som får en familie.
– Foreldrene var kommet som illegale innvandrere fra Zimbabwe. Faren døde og moren var ute av stand til å ta seg av barnet sitt. Hun forlot det på et sykehus i Sør-Afrika. Én dag gammel liten bylt. Jeg fikk henne i armene. Det tok tre sekunder. Da visste jeg at hun er vår og skal være vår for bestandig, lille Victoria Nompilo.
Sier mamma og smiler mot sin datter, seks år og skolejente til høsten.