Helene Uri: Språklig dobbeltliv

Helene Uri vil ha mange lesere. Hun vil underholde, fenge og helst berøre dem. Den første romanen hennes tok seks uker å skrive og ble lest av noen tusen. Doktoravhandlingen om afasi tok henne fire år å skrive og ble lest av kanskje ti. Språkforskeren ved Universitetet i Oslo begynner å skjønne hva hun kunne ha gått glipp av.

Foto: Eva C. Simensen ©

Navn: Helene Uri Alder: 38 Født: Stockholm Sivilstand: Gift Barn: To døtre, sju og ti år

Stilling: Førsteamanuensis ved Institutt for lingvistikk

Bakgrunn: Cand.philol., Universitetet i Oslo, 1988, Dr.art., 1996

Interesseområder: Språktilegnelse (både første- og andrespråkstilegnelse), tospråklighet, afasiologi, kjønn og språk, sko, god mat og gode bøker

Utvalgte bøker og artikler: Comprehension in non-fluent aphasia. Compared to comprehension in other population groups, Universitetsforlaget, 1997 Den store faktaboka om språk, Damm, 1998 ”Bilingualism, monolingualism, and metalinguistic awareness” i A. Hvenekilde og J. Nortier (red.): Meeting at the Crossroad. Studies of multilingualism and multiculturalism in Oslo and Utrecht, Novus, Oslo, 2001 Engel av nylon, roman. Gyldendal 2003 Hva er språk? Universitetsforlaget 2004

Hun innrømmer det. Førsteamanuensis Helene Uri, ved Institutt for lingvistikk, liker veldig godt all oppmerksomheten og alle tilbakemeldingene romanene har gitt. Hun som nesten hadde begynt å venne seg til et alminnelig, lite oppsiktsvekkende, men interessant yrkesliv ved Universitetet i Oslo. Men Helene Uri ser ut til å leve godt med sitt dobbeltliv. I det siste har hun til og med begynt å kalle seg språkforsker og forfatter. Etter seks bøker.

– Kontrasten er slående. Interessen for romanene har vært en kjempe egotripp som universitetet og faglitteratur innen mitt felt ikke kan måles mot. I en sender-mottaker-relasjon er mottakeren nesten helt fraværende på universitetet. Det er først og fremst studentene som gir tilbakemelding på faglig innsats, sier hun.

Helene Uri skriver mest om kvinner, men liker ikke betegnelsene kvinnelig forfatter eller kvinnelitteratur.

– Jeg skriver om nære relasjoner mellom mennesker. Jeg vet ikke når det blir, men den neste boken jeg skriver, får garantert en mannlig hovedperson, forsikrer hun.

Hun har fått gjennomgående gode kritikker, men er også blitt kritisert for å være antifeministisk, fordi flere av de kvinnelige hovedpersonene i bøkene utviser ekstrem oppførsel. I Danmark ville de ikke utgi hennes andre roman ”Honningtunger” nettopp av den grunn. Til tross for danskenes nei, har Helene Uris bøker så langt blitt oversatt til seks språk. Som lingvist fryder hun seg over å bla litt i en japansk versjon, for eksempel.

Kvinnene i bøkene hennes oppfører seg ikke som kvinner skal. Bare i den siste romanen er hun i nærheten av å ha skapt en heltinne. Romanskikkelsene lyver, bedrar og baksnakker hverandre, er sykelig forfengelige og har begått morderiske handlinger i barndommen. Den samme barndommen som de alle slikker sine sår fra.

Da hun i høst kom med sin tredje roman, ”Engel i nylon”, var interessen upåklagelig både fra journalister, bokkafeer og interessegrupper. Hun er blitt spurt om mye rart. Men ingen spør henne om afasi, til tross for omfattende teoretisk kunnskap om afatikere og språkforstyrrelser etter hjerneskade som for eksempel hjerneslag. Det er heller ingen som spør henne om de spesielle forutsetningene mennesker med for eksempel vietnamesisk eller tyrkisk som morsmål har for å lære seg norsk. Det vet også Helene Uri mye om. Derimot spør journalister og andre henne om synspunkter på feministisk kontra antifeministisk litteratur, om det er seg selv og venninnene sine hun skriver om, og de spør henne om svangerskapsdepresjoner. Det siste har hun overhodet ikke greie på. – ”Engel av nylon” er et forsøk på å skrive om et av de siste tabubelagte temaene i vår tid, nemlig manglende morsfølelser. Beate, som min hovedperson heter, opplever sorg og skyld fordi hun ikke elsker barnet sitt som hun forventet og håpet. Den handler ikke om depresjoner etter en fødsel, men om følelser vi alle kan kjenne oss litt igjen i, tror jeg. Den kanskje eneste selvopplevde episoden i boken er når datteren vil spille hjemmelaget teater for Beate, mens det eneste Beate vil, er å få være i fred med en god bok. Sånne små episoder er hverdagen full av, i mitt liv i hvert fall. Det gir meg opplagt noen øyeblikks dårlig samvittighet, men følelsen av å være en dårlig mor får jeg ikke. Beate har liten selvtillit og overveldes av skyld, sier forfatteren.

Helene Uri

Foto: Eva C. Simensen ©

Helene Uri gir dette umiskjennelige inntrykket av å være ”flink pike”. Det eneste hun noen gang har strøket til, er ”lappen”. To ganger! Og selvfølgelig er hun lykkelig gift med kjæresten fra gymnaset. Hovedfaget i nordisk hadde hun i boks som 23-åring. Så fulgte noen år som stipendiat, en doktorgrad, en snartur innom Norsk språkråd og så tilbake til universitetet igjen i fast stilling, 33 år gammel. Ved instituttet er hun tilknyttet studiet norsk som andrespråk. Hennes studenter er primært framtidige lærere som skal lære å undervise minoritetsspråklige. Det er blitt et stort og viktig fag, sett i lys av det faktum at over 30 prosent av elevene i grunnskolen har et annet morsmål enn norsk. Og i tillegg til vitenskapelig arbeid har hun altså produsert seks bøker (og to døtre): To bøker for barn og ungdom om språk, tre romaner og en barnebok. De to første skrev hun under sine to svangerskapspermisjoner.

– Etter at jeg hadde skrevet de to språkbøkene for barn og unge, ville jeg prøve meg på en ren barnebok. Men jeg fikk det ikke til. Etter ett kapittel var det bråstopp. Uten at jeg helt kan forklare hvordan, forandret personen i den begynnende barneboken seg til en voksenperson i en roman. Jeg skrev som besatt i seks uker, nye ideer ploppet opp hele tiden. Om natten, på morgenen og i løpet av arbeidsdagen. Det var akkurat på den tiden dekanen ved fakultetet skulle gjennomgå den nye Kvalitetsreformen for oss ansatte. Jeg må bare innrømme at jeg gikk glipp av noe der. Etter fire dager var den første romanen antatt. Til stor overraskelse for meg selv. Jeg har aldri hatt hemmelige manus i nattbordsskuffen og har aldri tenkt at jeg noen gang skulle skrive en roman, forsikrer hun, og legger til at det bare var denne første, intense skrivingen som grep inn i hverdagen hjemme og på universitetet. De to neste romanene skrev hun disiplinert i sin kjellerstue etter arbeidstid og med redusert stilling fra arbeidsgiver. Bare så det er sagt.

Det hele begynte med at hun som lingvist ønsket å formidle faget sitt til barn og unge.

Helene Uri

Foto: Eva C. Simensen ©

– Jeg ville vise at lingvistikk er morsomt. I læreplanene og i undervisningen er det dessverre en skjevfordeling innenfor norskfaget. For eksempel er språkhistorie så komprimert, overfladisk og kjedelig vinklet at elevene verken får forståelse eller interesse. Det er spennende å forstå sammenhengen mellom språk, men hvordan kan elever forstå sammenhengen mellom urnordisk og moderne norsk når den fortelles over to sider i pensum? Ungdomsboken ”Anna på fredag” er et forsøk på å gjøre noe med det, forteller hun.

Helene Uri bruker ofte ordet formidle. Behovet for og muligheten til å formidle, til både store og små, er en viktig forutsetning for hennes arbeidsglede.

– Jeg er opptatt av å være en god foreleser, av å videreutvikle meg pedagogisk. Jeg tror at min virksomhet som forfatter på den ene siden og forsker og foreleser på den andre gjensidig beriker hverandre.

Når Helene Uri sier at hun har et bevisst forhold til språk, forter hun seg å legge til at det har selvfølgelig andre forfattere også, uten å være språkforskere. Men at hun leker med språk og formgrep i bøkene sine, er ganske opplagt. Og hun er helt sikker på at hun ikke hadde begynt å skrive skjønnlitterære bøker hvis hun ikke hadde hatt faget sitt i bunn. Og at hun ikke hadde skrevet tre romaner uten først å ha skrevet to mer fagrelaterte bøker for barn og unge. Og at hun er glad hun ikke er litteraturviter og forfatter, men lingvist og forfatter. Da blir det så mye lettere å medgi at hun alltid har likt Agatha Christie og at hun stjeler litt fra kriminalsjangeren i oppbyggingen av sine romaner. Hun legger ut noen gåter som hun nøster opp og gir svaret på mot slutten.

– Jeg kan sette navn på virkemidlene mine og fabulere rundt at syntaktisk sett må den og den personen i bøkene mine snakke akkurat sånn. Jeg er opptatt av språket som en virkelighetsskapende kraft. Personene i mine bøker manipulerer virkeligheten for å få den slik de ønsker den. De lyver for hverandre, men aller mest for seg selv. De sitter fast i sine roller, som de har pålagt seg selv eller blitt pålagt, og som de ikke slipper løs fra. Mange av mine romanpersoner har stivnet i de rollene de fikk i barndommen. Jeg er også opptatt av hukommelse. Hva husker vi og hvorfor husker vi så forskjellig, spør hun seg, og understreker nok en gang at hun ikke er psykolog og ikke sitter inne med alle svarene om sine romanpersoner.

Til gjengjeld har hun en god kollega fra Psykologisk institutt som hun har konsultert over matpakken ved flere anledninger. Han har blant annet oppdatert henne på de nyeste funnene innen hukommelsesforskning.

– Jeg liker å skrive om upålitelige fortellere. Vise hvor ulikt mennesker kan oppleve og huske én og samme hendelse. Det er fascinerende å vise disse ulike fortellingene i en roman. Det har vært en kilde til stor glede å skrive fiksjon, både skapelsesprosessen og tilbakemeldingene i etterkant. Jeg ser på det som en gave, å kunne gi liv til oppdiktede personer, som kanskje noen likevel kan kjenne seg igjen i, håper Helene Uri, som ikke helt vet hvor hun har fått denne fantasifulle fortellerevnen fra.

Foreldrene er nøkterne og praktiske ingeniører, i likhet med tre av fire besteforeldre.

Helene Uri

Foto: Eva C. Simensen ©

Den første voksenromanen, ”Dyp rød 315” (en leppestift fra Dior), er skrevet som om man lytter til et lydbåndopptak mellom psykolog og hovedperson, men psykologens stemme er utelatt og erstattet med tomme klammer, en slags pseudodialog. I tillegg er hovedpersonen Gina Beck en meget språkbevisst dame. Når hun skal fortelle psykologen om en av sine mange mannlige erobringer, uttrykker hun seg for eksempel sånn om et framstøt i SAS-loungen på Gardermoen: ”…jeg gikk inn for å få litt problemer med å buksere bærbar pc, bag, bagels og kaffekopp bort til bordet. [Hun ler.] Wow! Flott allitterasjon. Men du har kanskje ikke øre for slikt?”

– Gina Beck er tekstforfatter i et reklamebyrå. Lingvisten i meg er opplagt tydeligst i denne første romanen. I ”Engel av nylon” er hun mer eller mindre borte. Men der er menneskene også mer normale. Den superforfengelige, selvopptatte, men språkbevisste Gina er nok den sprøeste av dem alle, ler forfatteren.

Den andre romanen, ”Honningtunger”, handler om fire, tilsynelatende gode, venninner som møtes til syklubb og gourmetmat hver tredje uke. De bedyrer hverandres vennskap, men bak de vennlige ordene, den vellykkede fasaden, prøver de å holde hverandre nede med baksnakking, løgner og bedrag. Også i denne boken er kvinnene i 30-årene preget av sementerte roller og sår fra barndommen. Og de voksnes svik. Hvert kapittel i boken er en ny syklubb, som introduseres med kveldens meny. Som lesere er vi til enhver tid ”inne i hodet” til kveldens vertinne. Helene Uri er selv en dyktig og lidenskapelig matlager som møter gamle studievenninner i matklubb noen ganger i året, men utover det avviser hun enhver sammenlikning med virkeligheten, som det heter.

– Denne romanen er også en lek med språk. For å understreke forskjellene mellom dem, har jeg ønsket å gi dem hvert sitt språk. Ut fra hvem de er og hva de har opplevd, har de hver sin måte å fortelle på. Jeg er opptatt av barndom fordi det gir en mulighet til å finne svar og forstå voksenpersonen bedre, men det er også en språklig utfordring å la barnet være forteller i relieff til den voksne fortelleren, sier hun.

Helene Uri har ingen planer om å slutte å skrive romaner, så lenge ideene detter inn i hodet hennes. Men foreløpig har hun ikke tid. Hun er tilbake i full jobb i tillegg til å forfatte boken

”Hva er språk?”, et bind i en stor prestisjeserie fra Universitetsforlaget. Hun vokste opp i nabolaget til Blindern og har egentlig bare hatt en tydelig ambisjon i livet: Universitetet i Oslo. Allerede som barn utforsket hun de store bygningene, betraktet de langhårete studentene og visste nøyaktig hvordan saftautomaten i Frederikkebygningen virket. Hit ville hun. Det har hun målbevisst arbeidet for, og her vil hun bli. Romaner eller ikke romaner.

Av Ingeborg Wiese
Publisert 3. jan. 2014 14:22 - Sist endret 3. jan. 2014 14:26