Michael Baziljevich: Klar himmelen over Skjeberg

Evigheten sett fra en granskog i tjukkeste Østfold. En gutts undring under glødende gasskuler 50 000 milliarder kilometer borte. Slik begynner historien om en forskningsformidler i stjerneklassen.

Foto: Eva C. Simensen ©

Navn: Michael Baziljevich Alder: 38 Født: Sarpsborg Sivilstand: Gift Barn: Tre barn på 9, 11 og 13 år

Stilling: Førsteamanuensis ved Fysisk institutt, Universitetet i Oslo

Bakgrunn: Cand.scient. fra UiO i 1990, dr.scient. (UiO) i 1996

Interesseområder: Naturvitenskap og teknologi, superledning, fusjonsforskning, astronomi, filosofi, science fiction, slalom, motorsykler, tegning

Utvalgte bøker og artikler: "Magneto-optic Observation of Anomalous Meissner Current Flow in Superconducting Thin Films with Slits", Appl. Phys. Lett., 69, 3590-3592 (1996), "Real-time Magneto-Optical Imaging of Vortices in Superconducting NbSe2", Supercond. Sci. Technol. 14, 729-731 (2001), Atomet og eplet (1999), "Superledning - fenomenet som forbløffer” i Årbok for Store Norske Leksikon (2003), Astrofestivalkalender 2003 (2003)

Undringen har aldri kunnet slippe taket i Michael Baziljevich. I dag er han, etter alle solemerker, den mann i Norge som jobber mest aktivt med å formidle fysikk. Fagfeltet som i årevis har slitt med sørgelige statistikker når det gjelder rekruttering. Baziljevich skriver artikler egnet for de fleste, han opptrer i radio, på fjernsyn og på messer med eksperimenter og gode historier og han utvikler nettsteder for fysikk. Baziljevich berømmes for sin evne til å klekke ut ideer og bringe overraskende elementer inn i formidlingen. Mest kjent er han som grunnleggeren av det som er blitt Nordens største astronomiske arrangement – Astrofestivalen - der titusenvis av mennesker de siste årene har foretatt en reise ut i rommet i beksvart novembermørke. Vel vitende om at for mange unge går veien til naturfagene via stjerner og planeter.

Så er han da også blitt belønnet for sin innsats. For to år siden mottok han Norges forskningsråds pris for fremragende forskningsformidling, og i år ble han tildelt Universitetet i Oslos formidlingspris. Og formidlingsarbeidet driver han mer intenst enn noen gang.

– Jeg vil det. Instituttet vil det. Jeg opplever en positiv holdning på alle nivåer på universitetet. Erkjennelsen av at formidling er et være eller ikke være for fysikk og andre realfag, blir stadig sterkere. Det er håp, mange initiativ trekker i riktig retning. Og jeg registrerer en større politisk vilje generelt til å gjøre noe.

– Så det er ønsket om å få flere unge til faget som er selve drivkraften for deg?

– Nei. At formidlingen kan bidra til økt rekruttering til naturfagene, er fint, men det er ikke det viktigste. Å fortelle gode historier som strekker seg fra atomer i et eple til supernovaer i det ytterste verdensrom, det er det morsomste jeg gjør. Å kunne utløse en aha-opplevelse hos en annen. Å ha muligheten for å gi et menneske et nytt syn på naturen, et annet perspektiv. Det gir meg en stor, indre glede. Og det er denne store gleden som driver meg, som motiverer og skaper kreativitet. For meg handler formidling mer om følelser enn om fornuft.

Det var i Skjeberg, i et hus i en skog nær svenskegrensa, at historien om forskeren og formidleren Michael Baziljevich begynner. Her vokste han og en eldre bror opp. Navnet Baziljevich brakte foreldrene med seg fra Beograd som de forlot på 1950-tallet.

Da Michael var ni år, fikk han en håndbok om stjerner og planeter av sin far. Kanskje var det da det egentlig begynte. For stjernehimmelen lyste særlig klart over den mørke skogen, og Michael kunne ikke stirre seg mett.

– Jeg så og så på stjernene. Jeg så mønstre, jeg lærte meg stjernebilder, og litt etter litt kunne jeg kjenne meg igjen på himmelhvelvingen. Jeg tegnet kart over stjernehimmelen som etter hvert målte to meter.

Historien fortsetter med en inspirerende lærer på ungdomsskolen, en naturfaglærer utstyrt med en helt egen evne til å beskrive fysikk og kjemi. Han fikk unge Baziljevich interessert i atomer. Ja, så ivrig ble han at han gikk like hjem og lagde seg et eget laboratorium i kjelleren. Der drev han på med forskjellige hobbyeksperimenter som ble vist for familie og venner. Og han hadde demonstrasjoner på skolen. Ikke til å undres over kanskje, at Michael etter hvert ble til ”Kjemikal” blant skolens elever.

– Men jeg ble ikke regnet som noen nerd. Jeg var opptatt av andre ting også: MC, mekking og kampsport. Jeg synes det er viktig å få fram at mennesker som er opptatt av naturfag, ikke behøver å være nerder. De kan ha mange interesser. For meg er det familien og barna, og så liker jeg å stå slalåm. Og jeg må innrømme at jeg har fryktelig lyst på en motorsykkel.

For knapt 20 år siden kom han til Universitetet i Oslo og gikk i gang med studier i fysikk og matematikk. For unge Baziljevich hadde aldri drømt tradisjonelle guttedrømmer om brannmenn og politi.

– Jeg så ikke for meg noen annen farbar vei enn å studere realfag. Nysgjerrigheten min hadde bare vokst seg sterkere med årene, og jeg kom til Blindern med mange spørsmål, breddfull av undring.

Men at forsøkene i kjelleren hjemme med mor og far og kameratene som tilskuere skulle få en så markant fortsettelse, stod vel ikke akkurat skrevet i stjernene. At det likevel ble slik, kan nok, i hvert fall delvis, tilskrives en liten episode for omtrent ti år siden:

– Jeg sitter under et tre, i skyggen. En solstråle når meg inn fra siden. Da ser jeg med ett et forgrenet mønster. Men det er ikke grenene på treet jeg ser. Det går opp for meg at mønsteret er blodårenettverket på innsiden av mitt eget øye. Jeg skjønner at jeg ser noe som ikke har sitt motstykke i verden utenfor. Øyet mitt ser seg selv. Observasjonen har navnet Purkinjes tre etter ham som for første gang beskrev dette fenomenet.

– For meg var dette en erkjennelsesfilosofisk hendelse. Jeg skrev det på en lapp og la den i en skuff. Jeg tenkte at dette må jeg en dag fortelle til noen. Men først vil jeg samle fem-seks historier til som virkelig betar meg. Og det er ikke bare mitt eget forskningsfelt jeg vil fortelle historier fra, men fra alle sider ved fysikken som jeg synes er fascinerende, fortryllende, morsomme.

Michael Baziljevich

FYSIKKENS MAGISKE LOVER: Michael Baziljevich holder rundt en sterkt nedkjølt superleder som hekter fast magnetfeltet fra en magnet. Resultatet blir at magneten svever stabilt over superlederen. Foto: Eva C. Simensen ©

I 1999 ble det bok av det: ”Atomet og eplet. En utrolig reise fra naturens aller minste byggesteiner – ut til universets yttergrenser”. Baziljevich kaller det en opplevelsesbok. Kunnskapen presenteres sammen med enkle eksperimenter som leseren kan gjøre underveis.

– Fysikken omfatter noen av de mest grunnleggende filosofiske problemstillingene. Det gjelder blant annet studiet av sansene våre. Favorittfortellingen min er nettopp den som handler om sansene. Platons hulelikning foreslår at vår oppfatning av virkeligheten bare er en skygge av det som virkelig er. Fysiske studier viser at hjernen tolker signaler og danner en oppfatning av virkeligheten.

Gjennom forskjellige eksperimenter og med bruk av hjelpemidler som trepinner, lommelykt, tredimensjonale bilder og binders, demonstrerer Baziljevich hvordan sansene oversetter ytre påvirkninger til opplevelser og hvordan sansene lar seg lure.

I ett av kapitlene i ”Atomet og eplet” beskriver forfatteren hvordan leseren selv kan bygge seg en modell av solsystemet av små kuler i leire og sette dem på trepinner, og hvor planetenes størrelse og avstanden mellom dem stemmer.

Men lysten til å lage en lysende versjon av planetmodellen og vise den for mange, var for Baziljevich knapt til å holde ut, og sommeren 1999 lagde han, etter noe prøving og feiling, en 590 meter lang lysende modell av solsystemet i skalaen 1:10 milliarder. Jorden ble da til en kule på 1,3 millimeter, som et knappenålshode, og hver meter i modellen tilsvarte 10 millioner kilometer i rommet. Noen liknende modell har visstnok aldri før vært laget. Med god hjelp av familie og venner fikk han plassert hele greia på Ekebergsletta en stjerneklar novemberkveld samme år. Sletta leide han forresten for egne penger.

– Mennesker har behov for å oppleve noe utenom det vanlige. Det visste jeg. Men får jeg dem til å gå en halv kilometer ut i tussmørket for ytterst ute å se et lite, lysende frø på 0,2 millimeter, planeten Pluto? Vil folk le? Skal jeg heller bare la det være?

Baziljevich er seg bevisst at det å formidle realfag krever en ettertanke hos dem det formidles til, og tid for å kunne ta naturens ubegripeligheter inn over seg. Han mener dette kan være en ulempe for disse fagene. Tidens ånd er at ting skal gå kjapt, være mest mulig ferdigtygd. Undringens kår er heller magre.

– Jeg fikk nesten sjokk. Hvordan skulle jeg ha kunnet forestille meg at så mange ville komme? Jeg regnet med 50-100 besøkende. Kanskje, kanskje - kryss i taket - 500? Så kom det over 5000. Vanvittig!

Siden har arrangementet blitt utvidet og flyttet fra Ekeberg til Blindern hvor solsystemet er blitt plassert gjennom hele campus. Astrofestivalen i fjor hadde 10 000 besøkende på én kveld. Guider fører publikum gjennom solsystemet. Gjennom 20 ulike teleskoper kan publikum se planeter, galakser og stjernehoper. Det er foredrag, filmer fra romferder og konkurranser: ”kast jordkloder i sort hull”, ”bygg ditt eget romskip med legoklosser”. Festivalen er allerede blitt et årlig arrangement ved UiO, og Baziljevich håper en dag å få laget en permanent solsystemmodell gjennom campus.

I tilknytning til Astrofestivalen lager Baziljevich en kalender som følger skoleåret. Kalenderen sendes gratis ut til alle landets 8. klassinger og inneholder motiver fra astronomi og romfart, notiser om merkedager, temasider og konkurranser. Skolekampanjen når 100 000 elever i Norge.

Det største prosjektet Baziljevich arbeider med i tillegg til Astrofestivalen, er Opplevelsesklubben.

– Det burde være en menneskerett at barn og unge som har lyst, skal kunne gå inn i et klubbmiljø knyttet til realfag. Ideen er at voksne skal sette i gang lokale klubber i nærmiljøet for barn mellom 11 til 14 år. Her kan de drive med eksperimenter og annet aktivitetsarbeid beregnet for en klubbkveld. Baziljevich vil opprette et nasjonalt ressurssenter som skal hjelpe de lokale klubblederne. Fra ressurssenteret vil opplevelsesklubbene få tilsendt en startpakke med et dinosaurusskjelett, en prinsippmotor, et solsystemsett, et Galileo-termometer, en meteoritt, en prismekikkert og mye annet. Utstyret er verdt om lag 7000 kroner. I tillegg skal mange ulike eksperimentsett være til utlån til lokale opplevelsesklubber over hele landet.

Den første test-opplevelsesklubben startet på Kolbotn i juni i år.

– Målet er at det hvert år fra 2004 skal etableres ti nye klubber. Jeg er opptatt av å tenke langsiktig. Om ti til femten år vil det kanskje være 100 klubber på landsbasis. Forutsetningen for å få dette til er at næringslivet og andre aktører bidrar økonomisk. Ja, for jeg har problemer med å finne driftsmidler. Det er frustrerende og tar masse energi og tid.

Men formidleren er også, i aller høyeste grad, forsker. For på den ene dag å formidle verdensrommets ufattelige avstander i lysår, driver han den neste forskning på superledende materialer på mikrometernivå. Doktorgraden tok han på magnetiske egenskaper ved høytemperatur superledere, og han inngår i en internasjonalt svært anerkjent gruppe ved Fysisk institutt som driver forskning på dette feltet.

– Nye typer superledere er keramiske materialer i slekt med flisene på et baderomsgulv. Gjennom et slikt materiale går det an å lede strøm helt uten motstand. Og av superledere er det mulig å framstille verdens sterkeste magneter. Disse materialene brukes blant annet i svevetog og hurtig elektronikk.

Magneto-optikk er et fenomen som gjør det mulig å avbilde magnetfelter og studere hvordan magnetfelter trenger inn i superledere. Dermed kan en kontrollere prosessen. Det danner grunnlaget for ulik teknologisk bruk av superledere.

Baziljevich startet med å arbeide med denne teknikken som en del av doktorgraden sin. Forskergruppen har utviklet et magneto-optisk mikroskop som gjør det mulig å se magnettrådene i superledere. Noe liknende er ikke utviklet noe annet sted i verden. Nå kan en i detalj studere hvordan de minste magnetiske enhetene i superledere oppfører seg.

Fremragende forsker. Fremragende formidler – og familiemann.

Michael Baziljevich

VEKKER UNDRING: – Å kunne utløse en aha-opplevelse hos en annen gir meg en stor, indre glede, sier Michael Baziljevich som her fanger barnas interesse med sine triks under Norway Cup. Foto: Trine Nickelsen ©

– Jeg er et utpreget b-menneske, trives godt to-tre om natten. Da får jeg skuffa unna en del ting. Mye av fritiden min bruker jeg på formidling, og det går jo ut over samværet med familien. En ferieuke dette året tilbrakte han på Norway Cup, med ansvar for Fysisk institutts deltakelse i Teknoteltet. Der fikk han tog til å sveve, glassbiter til å forsvinne i matolje og metalltråder til å huske sin opprinnelige form.

– 25 000 barn var innom teltet. Vi stod der fra 10 til 19 hele uka. Det var intenst – og utrolig moro. Det er aldri noen som spør: Hvorfor står dere her’a? Vi er en ganske naturlig del av tilbudet.

– Nei, det hadde ikke blitt noe formidling om ikke familien hadde støttet meg. Kona mi fortjener den største takken. Mine tre barn også. De blir rikelig eksponert for ideene mine og gir meg kvalifiserte innspill. Og nå har minstemann lyst på eget teleskop.

– Og pappa jubler?

– Vet du, jeg hadde også vært glad om han hadde ønsket seg en fotball.

Av Trine Nickelsen
Publisert 3. jan. 2014 14:17 - Sist endret 3. jan. 2014 14:20