Navn: Sophie Dorothea Fosså Alder: 50 Født: Tyskland, norsk statsborger 1978 Sivilstand: Separert Barn: Fire voksne gutter
Stilling: Forskningssjef og overlege ved Det norske Radiumhospital, professor II ved UiO
Bakgrunn: Medisinsk embetseksamen, Universitetet i Münster, 1964
Interesseområder: Urologisk onkologi, langtidseffekter etter kreftbehandling, klassisk musikk, opera, svømming.
Utvalgte bøker: Fossa SD, Horwich A, Russell JM, Roberts JT, Cullen MH, Hodson NJ, Jones WG, Yosef H, Duchesne GM, Owen JR, Grosch EJ, Chetiyawardana AD, Reed NS, Widmer B, Stenning SP: “Optimal planning target volume for stage I testicular seminoma: A Medical Research Council randomised trial. Medical Research Council Testicular Tumor Working Group.” i Journal of Clinical Oncology, 1999
Fossa SD, Lilleby W, Waehre H, Berner A, Torlakovic G, Paus E, Olsen DR.: “Definitive radiotherapy of prostate cancer: The possible role of staging lymphadenectomy.” i Int J Radiat Oncol Biol Phys. 2003 Sept. 1;57(1):33-41
Fossa SD, Dahl AA, Loge JH.: “Fatigue, anxiety and depression in long-term survivors of testicular cancer.” i Journal of Clinical Oncology, 2003 April 1;21(7):1249-54
Såpass til selvros kan Sophie D. Fosså tillate seg, etter mer enn 30 år som onkolog, lege i kreftmedisin, ved Det norske Radiumhospital. Listen hennes over ”kreftvettregler” er mye lenger og handler om å spise mye frukt og grønnsaker og grovt brød, men lite rødt kjøtt, passe seg for solen og for alkohol og så videre. Hun har arbeidet lenge nok med kreft til å vite at de har noe for seg. Hun spesialiserte seg i onkologi med urologisk kreft som spesialområde og har en doktorgrad i blærekreft. Men egentlig ville hun bli indremedisiner.
Foto: Ola Sæther ©
– Jeg var ung og ambisiøs, men med vakt tredje hver natt, små barn og en mann som ville bli kirurg, skjønte jeg at indremedisin måtte jeg gi opp. Jeg ble onkolog, mitt nestbeste valg, men jeg er etter hvert blitt veldig glad i det. Jeg gjorde det beste ut fra min situasjon. Det samme forsøker jeg å formidle til pasientene: ”Du har fått kreft, og behandlingen har ført til bivirkninger. Det kan du ikke velge bort, men du kan gjøre sånn eller slik for å få det best mulig,” sier den tyskfødte professoren, som i en alder av 62 år fortsatt har en arbeidskapasitet det går gjetord om i medisinske miljøer.
Sophie D. Fosså har i tillegg til klinisk arbeid og forskning en professorstilling ved Universitetet i Oslo. Ved Det norske Radiumhospital leder hun Enhet for langtidsstudier. Hun er også rådgiver for nyre-, blære-, prostata- og testikkelkreft. Minst en dag i uka har hun poliklinikk. Det er for det meste pasienter som har hørt om henne og som vil ha en ”second opinion”.
– Det er viktig for meg å ha denne pasientkontakten. Kommunikasjonen mellom lege og pasient er så viktig for hvordan pasienten klarer å leve med sin kreft. Og vi blir stadig bedre til å snakke om kreft, både direkte til pasientene og i det offentlige rom. Det er ikke så mange år siden leukemi ble omtalt som en ”blodsykdom” og at ordet kreft ikke måtte nevnes for pasienten. I dag er ikke kreft så skremmende at det ikke kan snakkes om, sier hun.
Professor Fosså forteller at så mange som 20 prosent av tidligere kreftpasienter i en større norsk undersøkelse svarte benektende på spørsmål om de hadde hatt kreft og visste heller ikke at de hadde fått stråling. Dette gjaldt spesielt dem som hadde hatt kreft som barn og eldre. Fosså tror at det aldri ble sagt hva som feilte dem for å skåne pasientene. En annen årsak kan være fortrengning.
– Før handlet det bare om å bli frisk og om å bli kvitt kreften. I dag er vi ikke bare opptatt av helbredende behandling, men også livsforlengende og lindrende behandling blir stadig viktigere. Det er et grunnleggende behandlingsmål at pasientene skal få leve så lenge som mulig og ha det rimelig godt. Fagmiljøet har innført nye måter å tenke på, og jeg merker at mange pasienter også klarer å akseptere at de sannsynligvis aldri blir friske, men at det ikke betyr at de snart skal dø. Tenk bare hva det betyr for barn å få beholde sin mor eller far i live i sju år i stedet for tre!
Det sier Sophie D. Fosså, som de siste årene har vært spesielt opptatt av bivirkninger etter kreftbehandling. Både cellegift og strålebehandling gir i mange tilfeller ettervirkninger.
– Strålebehandling fører til forandringer som igjen kan medføre nye kreftformer innen stråleområdet. Tidligere kreftpasienter kan også være en utsatt gruppe når det gjelder hjerte-karsykdommer. Som kreftbehandlere er det vår oppgave å vite hva som kan skje om 20 årog å forberede pasienten. Det verste er å få ettervirkninger uten å være forberedt på det, mener hun.
– Hvordan møter du kreftpasientene?
– Jeg ser deres nød. I dag er jeg mye modigere enn da jeg møtte pasienter 24 år gammel og nyutdannet. Da brukte jeg vitenskapen som en beskyttelse, og pasientene ble lett en ”case”. Jeg bruker mye tid til å snakke med dem. De har i dag medbestemmelsesrett når det gjelder behandling. Jeg snakker med dem om usikkerheten rundt ulike behandlingsformer, bi- og ettervirkninger, og jeg forsøker å gi dem livsmot. Mange tror at de kommer til å dø i løpet av kort tid, men dagens pasienter er ofte godt oppdatert om egen sykdom. De leser på Internett og skaffer seg omfattende informasjon. Jeg møter mange redde mennesker. Hvordan kan jeg hjelpe dem mot angsten som ser ut til alltid å være der? En tøff forkjølelse 20 år etter kan være nok til å vekke den, sier Sophie D. Fosså, og legger til at man i dag for eksempel helbreder 95 prosent av menn med testikkelkreft,og at utfordringen først og fremst er ikke å påføre disse mer skade enn nødvendig gjennom behandling.
Hun har blant annet arbeidet mye med å endre strålebehandlingen slik at den ikke nødvendigvis medfører sterilitet. De fleste som får testikkelkreft er unge, og etter Danmark er Norge det landet med høyest forekomst i verden av denne kreftformen.
I år skal hun være fire måneder ved National Cancer Institute i USAs hovedstad. Der skal hun blant annet arbeide videre med langtidsstudien etter kreftbehandling.
Men det er ikke på grunn av hektiske dager før avreise at hun kom på jobb klokken 04.00 denne morgenen. Det gjør hun hver dag og er som regel enda tidligere ute. Vi vanlig dødelige kaller det midt på natten. For Sophie D. Fosså er det tidlig morgen, sommer som vinter. Hun vil gjerne møte sine stipendiater til veiledning klokka 06.00, men kan strekke seg en time dersom de har en meget god grunn. Små barn, for eksempel.
Foto: Ola Sæther ©
– Jeg vet at jeg kan virke firkantet og tøff. Det tar tid å bli kjent med meg, men etter hvert tror og håper jeg at de fleste ser meg også som et varmt menneske, sier hun, og legger til at hun fra tid til annen hjelper de doktorgradsstudentene som har mindreårige barn, med å organisere hverdagen. Hun vet hva hun snakker om.
Sophie D. Fosså kom til Norge i 1964. Hun forelsket seg i en norsk medstudent i Tyskland og ble med ham hjem for å fullføre studiene her. Hun fødte etter hvert fire gutter, men prioriterte aldri å være hjemme med dem.
– Jeg har alltid arbeidet mye. En av sønnene mine sa engang at jeg var en ”uvanlig, men god mor”. Det synes jeg var et godt skussmål. Barna vokste opp med tyske au pair-jenter, en ble faktisk hos oss i fem år. Uten disse jentene hadde vi ikke klart oss. Jeg var organisatoren, men de utførte arbeidet, forteller hun.
Sophie D. Fosså gikk aldri på foreldremøter eller andre aktiviteter på skolen. Men det hendte at hun hadde samtaler på tomannshånd med lærere. En dag kom en av sønnene hjem og sa at læreren hadde sagt at han var for dum til å ta artium og andre stygge ting som blant annet hadde å gjøre med at han var halvt tysk. Da fikk Sophie D. Fosså fart på seg.
– Jeg har alltid vært opptatt av mine barns psykiske helse, og de visste at de alltid kunne nå meg på sykehuset. Men jeg har også opplevd gråtende barn i pyjamas etter meg nedover veien, fordi jeg måtte gå fra dem, husker hun.
En gang hun var i hissig diskusjon med en mannlig kollega utbrøt han i mangel av andre argumenter: ”Nå bør du gå hjem og lage mat til dine barn.”
Hun angrer ikke på de valgene hun har gjort med hensyn til barn og karriere. Alle hennes fire sønner er blitt akademikere, to leger og to ingeniører. Hun mener at hun lærte dem arbeidsglede og ansvarsbevissthet. Hun lærte seg etter hvert å gå på ski og minnes mange søndagsturer med barna, men helst tok hun dem med i teater, opera og konserter. Noen ganger sovnet de og mye var kjedelig, men de fikk en kulturell ballast, håper deres mor. Hun angrer forresten på én ting: Når hun i dag selv opplever den barnlige gleden ved å bevege seg, for eksempel ned en slalåmbakke, skulle hun ønske at hun hadde brukt mer tid til barnas fysiske utfoldelse. Sønnene bor spredt i Norge og ellers i Europa. Ingen av hennes tre svigerdøtre er norske, og selv kaller Sophie D. Fosså seg for en norsk europeer. Tysk føler hun seg ikke lenger. Hennes tyske bakgrunn gjorde det heller ikke enklere for henne i et ambisiøst og mannsdominert medisinsk miljø i Norge. Men at også hennes barn skulle bli rammet av nordmenns fordommer mot tyskere, var helt uakseptabelt.
Foto: Ola Sæther ©
– Jeg merket øyeblikkelig motvilje da jeg kom hit første gang for å bli lege i Norge. Jeg hadde mye mot meg. Jeg var tysk, jeg var kvinne og jeg kunne ikke språket. Jeg ble besatt av tanken om å vise dem at jeg kunne likevel. Da jeg fikk karakteren 11 i sosialmedisin, ble det møtt med vantro. Først da jeg tok min doktorgrad i 1978, følte jeg meg helt godtatt. Den markerer et viktig skille for meg. Jeg har vel egentlig alltid følt meg litt ensom i Norge. Jeg har søkt trøst i faget og i mine internasjonale kontakter. Lenge følte jeg skyld for krigen og for tyskernes overgrep mot nordmenn. Jeg tenkte mye på hvordan jeg gjennom mitt arbeid som kreftbehandler kunne gjøre noe godt, gi noe tilbake til nordmennene. Da jeg mottok Kong Olav Vs kreftforskningspris i 1997 og tre år senere St. Olavs Orden, var det en måte å gjøre opp for meg på. Jeg er ferdig med det nå, sier hun bare.
Hun er et barn av Den andre verdenskrig. Krigen og dens ettervirkninger preget hele hennes barndom. I 1945 flyktet hun sammen med sin fraskilte mor og tre søsken fra et krigsherjet Berlin til Münster. De hadde ingenting å leve av. Sammen med andre slektninger bodde de ti mennesker på to rom og kjøkken og mottok sosialstønad. De hadde ikke som mange andre slekt eller venner på landet som kunne hjelpe dem med mat. Hun husker morens smerte over ikke å ha mat til ungene. Ofte sa moren til dem: ”Dere kan miste alt annet, men en utdanning kan ingen ta fra dere.” Den russiskfødte moren hadde selv en doktorgrad i filosofi fra Tyskland. Hun måtte flykte fra Sovjetunionen etter revolusjonen. Hennes far hadde vært en nær medarbeider av tsaren. Moren snakket fire språk og fikk etter hvert arbeid som tolk for britiske soldater i området rundt Münster. Som en del av lønnen fikk de fire barna spise i kantinen til soldatene. Etter hvert ble tilværelsen lettere. Moren begynte som gymnaslektor og sørget for at alle barna fikk utdanning. En søster har sittet i den tyske Forbundsdagen, en annen er rektor ved en stor tysk barneskole.
– Min mor er selvfølgelig et forbilde for meg. Jeg er klar over at det finnes andre verdier i livet enn utdanning og arbeid, men jeg synes det er synd at ikke flere tør å stå ved at de er oppslukt av sitt arbeid og at det gir dem stor glede, sier professoren og ser fort på klokken.
Hun har så langt denne dagen tilbrakt tolv timer på Radiumhospitalet. Hun har tenkt å bli et par timer til. Noen kolleger har spøkt med at hun kanskje burde være med på å betale litt av sykehusets strømregninger. Selv et lite, overfylt kontor koster det jo å varme og lyse opp i tidlige morgentimer. Kveldene holder hun seg hjemme. Da utøver hun kanskje sin eneste ”last”.
– Jeg går hjem og ser på ”Hotel Cæsar”, ler hun hjertelig.