Skandinav søker trivsel

Etter snart ni år som professor ved Avdeling for nordisk arkeologi kan hun med hånden på hjertet si at hun fikk sitt viktigste krav innfridd. Det har vært hyggelig! Så hyggelig at de for tre år siden ble tildelt universitetets pris for godt læringsmiljø. En like stor oppmuntring var det å få en tryllestav i julegave fra studentene, som takk for et godt arbeidsmiljø, og samtidig se at studentene strømmer på. – Jeg vet altfor mye om hva det vil si å ikke ha det hyggelig på en arbeidsplass. Små miljøer som arkeologi gjerne er, blir så sårbare, så lette å ødelegge. Det danske arkeologiske miljøet og jeg har ikke hatt det så godt sammen. Jeg ble for kontroversiell. Det er lenge siden nå, men det medførte blant annet at jeg i sju år valgte å sitte hjemme og arbeide. Men nå er jeg til min store forundring blitt innvalgt i Det Kongelig Danske Videnskabernes Selskab, forteller Lotte Hedeager.

Da hun ved nyttår kom tilbake til universitetet etter ett års forskningspermisjon, tilbrakt i Cambridge og på Stanford, hadde instituttet hun var bestyrer for i over tre år fått nytt navn og nye fagmiljøer: Institutt for arkeologi, konservering og historiske studier.

– Det har vært en glede å være i dette arbeidsmiljøet, men det har ikke skapt seg selv. Vi var flere nytilsatte da jeg begynte her, og noe av det første vi gjorde var å bli enige om noen regler for samhandlingen ved avdelingen. Vi ble blant annet enige om at vi alltid skulle snakke direkte med hverandre dersom det oppsto uenighet, for sladder og rykter er helt ødeleggende for ethvert miljø. Det har vi holdt, understreker hun.

Lotte Hedeager regnes i dag som en av Nordens aller fremste jernalderarkeologer. Hun var ung arkeologistudent i Danmark i 1970-årene. Det var en brytningstid for faget. Den nye generasjonen ønsket å gjøre arkeologi mer til en naturvitenskap, og internasjonalt ble denne retningen også kalt New Archaeology, eller prosessuell arkeologi. Med utgangspunkt i kvantifisering av fortidens materielle kultur, gjennom statistiske og numeriske analyser skulle hypoteser om fortidens samfunnsutvikling kunne testes. Denne nye arkeologien arbeidet også med samfunnsteorier, det var med andre ord en teoretisk arkeologi som ikke hadde eksistert tidligere.

– Vi var opptatt av økologi, utnyttelsen av naturressursene og maktstrukturer. Det var et klart brudd med den kulturhistoriske arkeologien og kom som en følge av den marxistiske bølgen som feide over universitetene på 1970-tallet. Vi kvantifiserte og lagde statistiske analyser for på den måten å nærme oss faget på en ny og mer vitenskapelig måte. Det arkeologiske materialet var og er jo fortsatt det samme, men vi stilte nye spørsmål, sier hun og tar fram sin doktorgrad fra hyllene.

– Se her. Denne avhandlingen er en total registrering av alt som er funnet fra dansk jernalder (500 f.Kr. – 700 e.Kr.). Avhandlingen er en syntese av Danmarks jernalder, og alle illustrasjoner er grafer eller tabeller, du ser ingen oldtidsfunn avbildet. Det nye var også at den behandler et samfunn i forandring over en meget lang periode, mer enn 1000 år, og tolker det med utgangspunkt i sosialantropologiske teorier om samfunnsendringer. Da jeg senere ble spurt om å skrive bind to av den nye 16-binds Danmarks historie, var det egentlig en ren popularisering av resultatene fra min doktorgrad, sier hun.

Forskning og formidling har gått hånd i hånd gjennom Lotte Hedeagers profesjonelle liv. Hun har en fast spalte i den danske Weekendavisen, hvor hun forteller om nye forskningsresultater. I bøkene ”Skygger av en annen virkelighet”, om oldnordiske myter, og ”Tusen års Europahistorie” boltrer hun seg i spennende historisk materiale og arkeologiske funn. Hun forteller om romere og barbarer, om seire og nederlag i et Europa som ennå ikke hadde fått sitt navn. Hun forteller om hedenske myter og skikker som lever videre og finner nye uttrykk innenfor kristendommen, og om det spennende arbeidet med å forstå sammenhengen mellom for eksempel et arkeologisk sølvfunn og nedtegnet historisk kildemateriale.

– Arkeologi i dag er mange flere ting enn da jeg begynte å studere. Den nye arkeologien, som på min tid var årsaken til så mange konflikter, er nå avløst av en ”bløtere” og mer mangfoldig arkeologi. Fokuset er rettet mot emner og temaer som religion og kosmologi, symbolbruk, identitet, kjønn og liknende. Historiske kilder som Snorre, Homer, Beowulf og Edda-diktningen har fått ny betydning. Men det betyr ikke at det å grave i jorda er blitt mindre viktig, for arkeologi er et fag som hele tiden skaffer seg nytt kildemateriale. Fra Nordens jernalder er de norrøne tekstene et kildemateriale på linje med for eksempel gravfunn, dyreornamentikk og utskjæringene på vikingskipene. Til sammen avspeiler de trosforestillinger og en verdensoppfatning som står langt fra den kristne. Det er for eksempel sannsynlig at menneskene som levde i nordisk jernalder, ikke hadde et klart skille mellom seg selv og dyrene, det vil si at de ikke så på mennesket som det motsatte av dyr. Det er blant annet en viktig forutsetning for overhodet å kunne forstå den skandinaviske dyreornamentikkens betydning i sin samtid, forklarer Lotte Hedeager.

Hun forteller videre at oppfatningen av seksualitet er et annet felt hvor datidens mennesker må ha skilt seg betydelig fra oss, fordi det har vært en del av mange ritualer og dypt integrert i menneskenes forståelsesverden.

– De har levd i en fruktbarhetskultur hvor makt og kraft har stått helt sentralt. Makt var ikke noe gitt. Det var noe man til enhver tid enten tok eller gav avkall på. Under folkevandringstiden, som varte fra rundt 400 til 600, fantes det ingen sentralmakt, og det var stor mobilitet og stor konkurranse mellom folkegruppene. Det var først og fremst krigere som vandret, og sånn sett er det ikke unaturlig å se på vikingtiden som en forlengelse av den europeiske folkevandringstiden. I dagens arkeologi brukes ikke de skriftlige kildene som en fasitliste for å utpeke hva som er sant eller falsk, men mer for å studere hva menneskene selv den gang mente var sant. Det er med andre ord ikke vår historiske virkelighet som skal bekreftes, men derimot de andres virkelighet som skal utforskes. Vi leter ikke etter bevis, men arbeider med symbolske kontekstuelle strukturer, sier hun. Lotte Hedeager ble tidlig tiltrukket av tverrfaglige miljøer og tilhørte i fem år et europeisk forskningsmiljø under European Science Foundation. Her samarbeidet hun nært med blant annet europeiske middelalderhistorikere, som hun den gang opplevde var mer åpne for arkeologer enn det som var vanlig blant skandinaviske kolleger. Hennes teoretiske og tverrfaglige tilnærming mener hun selv har vært den viktigste årsaken til at hun ble ansett som besværende kontroversiell i det tradisjonelle arkeologiske miljøet i Danmark. Kravet til faglig ”renhet” var dominerende blant eldre arkeologer, noe hun mener ikke bare skyldes faglig konservatisme, men også nazistenes misbruk av arkeologien før og under Den andre verdenskrig.

– Nazistene misbrukte arkeologien ved blant annet å kombinere arkeologiske og historiske kilder til en legitimering av ideen om det storgermanske riket, og dermed en rettferdiggjøring av den tyske okkupasjonspolitikken mot øst. Etter krigen ble det derfor umulig å bruke arkeologi for å diskutere etniske spørsmål, og det var lenge politisk ladet å ta fatt i skriftlige kilder. En kollega trøstet meg en gang med å si: Det er bedre å være i fortroppen som blir bekjempet, enn i baktroppen som blir glemt, minnes hun.

Det er lenge siden hun har gravd i jorda nå. Som ung lot hun aldri en anledning gå fra seg.

– Jeg var på Sicilia og gravde for noen år siden. To dager var nok. Det tok hardt på både knær og armer, men jeg har brukt den unnskyldningen at jorda på Sicilia visstnok skal være spesielt hard, ler hun. Damen snakker dansk. Ikke norsk-dansk eller svensk-dansk, bare dansk. Det gjør hun til tross for drøye 10 år i ”eksil” i sine naboland. Hun sier det sånn: – Mister jeg talespråket mitt, mister jeg også skriftspråket, og for meg er det livsviktig å kunne skrive.

Hun er en pendler. Først et par år mellom Gøteborg og Lund og de siste snart ni årene mellom Gøteborg og Oslo. Annenhver uke. I prinsippet én uke på et lite hjemmekoselig pensjonat på Kampen i Oslo, og én uke hjemme i Gøteborg hos sin danske arkeologprofessor og ektemann og deres sønn på 21 år. Hun har vent seg til det, men det har tatt noen år.

– Jeg har reist fra mann og barn i altfor mange år, men resultatet ble at de to lærte å klare seg uten meg også, og at far og sønn står hverandre veldig nær. Jeg tror ikke jeg hadde orket denne pendlingen hadde det ikke vært for det gode arbeidsmiljøet i Oslo, medgir hun.

– Er det nok takhøyde for deg i det norske arkeologimiljøet?

– Ja, det synes jeg. Faget er blitt mer internasjonalt orientert også her, og Norge er svært åpent for å ta inn utlendinger i fagmiljøene. Det skjer mye spennende, men jeg synes nok at den frie, individuelle forskningen har trange kår i Norge. Dere får ikke forskningsmidler fra store private fond som vi gjør i Danmark og Sverige. Jeg ble overrasket da jeg her ved universitetet fant mange spennende hovedoppgaver som bare lå der og knapt ble lest. Jeg har hele tiden ønsket å bringe den norske arkeologien fram i lyset, for det fortjener den. Og med tildelingen av læringsmiljøprisen fikk vi et økonomisk fundament til å starte en publikasjonsserie på linje med samtlige svenske og danske arkeologiske institusjoner. Den heter Oslo arkeologiske serie (OAS) og inneholder gode hovedfagsoppgaver, seminarpublikasjoner, doktoravhandlinger og annet.

Som skandinav med fartstid i alle de tre landene, tillater hun seg noen betraktninger om nordmenn. For eksempel at hun ble svært overrasket da flere av de norske studentene gjerne ville utføre arkeologiske studier fra stedet de kom fra. Det hadde hun aldri opplevd verken i Sverige eller Danmark. Hun opplever både Danmark og Norge som mer nasjonalistiske enn Sverige, som hun mener har en klar selvforståelse av å være et multietnisk samfunn. Sverige har ikke vært i krig på 200 år, og de feirer midtsommer som en større dag enn nasjonaldagen.

– Kampen om fortiden er en kamp om identitet. I Danmark var kong Frederik den 7. svært opptatt av arkeologi, og det er mer enn 150 år siden han regjerte. I mitt doktorgradsarbeid hadde jeg med hele 11000 funn fra dansk jernalder! I Danmark har bøndene og andre sett verdien av fredning, og den har stort sett skjedd frivillig. I Norge har bøndene hatt et mer fremmedgjort forhold til sin kulturarv, som blant annet har medført strid og tvangsfredning, mener hun.

Utover disse betraktningene er det ikke lett å få Lotte Hedeager til å si noe negativt om Norge. Hun trives her. Sånn er det bare. Hun ler lett, denne blide og energiske skandinaven, som har så mye hun gjerne vil utrette. Sammen med professor Einar Østmo har hun vært en drivkraft bak utgivelsen av Norges første arkeologiske leksikon, som snart er klart for bokhandlene, og hun er valgt til å lede PhD-programmet for kulturfag ved Det humanistiske fakultet. Fra årsskiftet står hun også i spissen for en NorFa-forskerskole (Nordisk Forsker Akademi) i arkeologi. Hun gleder seg. Men så, midt i ordflommen, kommer likevel et lite hjertesukk om dette særegne folket nord for Danmark:

”Det hænder jeg tænker, kære venner, hvad skal der til for at dette rige land vil indse at forskning og højere uddannelser er en investering i fremtiden, og ikke bare en udgift på statsbudgettet.”

Foto: Ola Sæther