Mannen som elsker hverdager

Han ser på hverdagene sine på Blindern som verd å helligholde. Så langt har han hatt glede av dem i 50 år. 

- Sosiologer bidro til å vise at kvinners roller i stor grad var “unaturlige”, de var sosialt konstruert. 

Foto: Ola Sæter

Apollon møter Ragnvald Kalleberg (70) på professor emeritus-kontoret en fredag ettermidag. an er nylig hjemkommet fra et par ukers ferie i “Grekenland” sammen med ektefellen Annemor og et jevnaldrende vennepar. 

– Jeg er egentlig ikke så glad i å feriere, skjønner du. Jeg får nå og da kritiske kommentarer fra min kone fordi jeg ikke tar initiativ til ferie.

Kalleberg foreslo at Apollon kunne begynne intervjuet med ham via epost, mens han var i Hellas. Men vi lot ham uforstyrret lete etter stedet i Athen der Sokrates satt fengslet før han måtte tømme giftbegeret, og deretter lot vi ham fortsatt uforstyrret få bade på øya Sifnos tre timers båttur fra hovedstaden. Kanskje mest fordi vi visste at det var det fineste stedet i hele den greske øyverdenen han og Annemor hadde reist til. Men vi fikk entusiastiske oppdateringer fra Kalleberg underveis. Han hadde aldri vært i Hellas før. Men klassiske greske forfattere har han lest siden han var 20, og han er lidenskapelig opptatt av filosofi og historie.

Får Ragnvald Kalleberg selv bestemme, sitter han likevel helst akkurat her. På kontoret, på Blindern. Han har hatt hele sitt yrkesaktive liv ved Universitetet i Oslo. Før det som student, nå som emeritus.

Kalleberg har vært en universitetets mann, opptatt av langt mer enn det som har skjedd i eget fag og på eget institutt. Han har ledet satsinger på alle nivåer. Noen stikkord: organisasjon og ledelse, demokratisering, innovasjon, vitenskapsteori, forskningsformidling, forskningsetikk. Han er fortsatt med i flere langsiktige forskningsprosjeker, underviser studenter på alle nivåer, formidler og er aktiv som profesjonell sosiolog. 

“Ragnvald er for meg en universitetspolitisk bauta, staut, synlig og tro mot sine idealer”, sa tidligere prorektor Inga Bostad i talen til hans 70-årsdag i vår.

Et av idealene hans er at forskerne skal være åpne mot samfunnet. Når vi møter Kalleberg, er han glad for en epost han nettopp har fått fra rektor Ottersen. I den står det at rektoratet vil følge rådet fra et utvalg Kalleberg hadde deltatt i, om å etablere et helt nytt professorat i forskningsformidling.

– UiO fungerer svært godt når det gjelder forskningsformidling. Jeg vet faktisk ikke om noe annet universitet som er bedre på dette. Men vi kan og bør bli enda bedre. Formidling er ikke noe vi gjør for å bli synlige i samfunnet. Forskere må kommunisere vitenskapelig kunnskap til personer utenfor egen spesialitet, inklusive forskere i andre trange båser, både fordi kunnskap er en kulturverdi i sin egen rett og fordi det er viktig for et opplyst offentlig ordskifte. Å drive PR er en legitim aktivitet, også for et universitet, men formidling handler om noe annet. Jeg tror et slikt professorat kan spille en viktig rolle her, sier Kalleberg. 

Venn og sosiologkollega Fredrik Englestad kaller ham utholdende.

- Ragnvald har en enestående stayerevne, både som forsker og privat. Og så har han et utrolig godt humør. Det er mye latter der Ragnvald er, forteller Engelstad.

De to har kjent hverandre siden de møttes i Niels Juels gate 16, der Institutt for sosiologi lå før det kom til Blindern vinteren 1967/68. Disse første årene fikk Kalleberg kjenne sentrale sosiologer som Vilhelm Aubert, Johan Galtung og Dag Østerberg. Alle fra høyere samfunnslag og på venstresiden politisk. De tok godt imot en stolt arbeiderklassegutt fra Sandefjord. Han hadde jo fått inn med morsmelken at samfunnet er gjennomsyret av urettferdige klasseforskjeller og kvinnediskriminering. Og så bar han på håpet om at sosiologer kunne bidra til en bedre verden.

Aubert og Galtung var navn unge Kalleberg kjente til allerede fra gymnasdagene og flittig lesing av aviser som Orientering og Dagbladet.

Fra Sandefjord kjente han også Dag Solstad, som ble en venn i ungdomsårene. Solstad nevner Kalleberg flere steder i Alf van der Hagens biografi “Uskrevne memoarer”. En av historiene handler om et innlegg unge gymnasiast Kalleberg skrev i Sandefjord Blad. Her kritiserte han apartheidpoli- tikken i Sør-Afrika.

– Sandefjord Blad var den gang en mørkeblå høyreavis. Mange i byen hadde vært i Sør-Afrika, i forbindelse med hvalfangst i Sørishavet. Mange, også vanlige folk, mente apartheid var greit og noe afrikanerne selv ville ha. På lederplass tok avisen avstand fra mine synspunkter og forsvarte apartheidregimet. Jeg ble glad da jeg så at Solstad husket dette innlegget så lenge etterpå.

Huset Kalleberg går inn i på Blindern hver dag, er oppkalt etter økonomen, sosiologen og psykologen Harriet Holter. De to samarbeidet om boken “Kvalitative metoder i samfunnsforskning” (1982). Til da var slike metoder blitt sett på som mindre vitenskapelige enn de kvantitative.

Kalleberg har brukt mye tid på å bygge opp arbeids- og organisasjonssosiologien ved instituttet sitt. Det begynte med at han sammen med kollega Sverre Lysgaard og en gruppe hovedfagsstudenter startet opp et seminar. Kalleberg var sterkt påvirket av den vestmarxistiske Frankfurterskolen, særlig av Jürgen Habermas. Radikaleren Kalleberg foreleste om såkalt konservative bidrag, den mer konservative Lysgaard om såkalt radikale. – Det var en fin kombinasjon, husker Kalleberg.

Arbeidsmiljøloven ble revidert i 1977. Han ledet et forskningsprosjekt om dette, som blant annet resulterte i 12 hovedfagsoppgaver. På 1980-tallet ledet han komiteen som laget “Prosjektforum for organisasjon og ledelse” og hadde en II-stilling i det nyopprettede Innovasjonssenteret ved UiO.

På 1990-tallet fikk han ansvar for det største forskningsprogrammet Institutt for sosiologi har hatt, Program for sammenlignende organisasjonsanalyse. Det dreide seg om bedriftsutvikling, ledelse og innovasjon. Resultatet ble over 200 arbeider, hvorav 35 hovedoppgaver og 3 doktorgrader. 

Kalleberg er antagelig den som til nå har veiledet flest studenter i Norge frem til hovedfag og mastergrad i sosiologi.

Mange av studentene hans er blitt konsulenter i privat og offentlig sektor, og de har fått ansvar for ledelsesutvikling og organisasjonsutvikling. De er også sosiologer i forvaltning, organisasjoner og frivillig sektor.

Sosiologer gjør i det hele tatt mye nyttig når de slipper til ute i samfunnet, mener han. Men faget hans sliter litt med identiteten sin. Det er ikke bare et forsknings- og undervisningsfag, slik mange oppfatter det som, også sosiologer. Det er også et profesjonsfag – et fag hvor sosiologen bruker kunnskapene og ferdighetene sine til beste for brukere.

– Ser du på utviklingen av statsvitenskap de siste 15–20 årene, ser du at de har blitt et profesjonsfag. Det har styrket dem. Studentene ser tydelig at de kan få seg en “vanlig” stilling etter studiene.

– I praksis er også norsk sosiologi i stor grad et vellykket profesjonsfag. Sosiologifaget står sterkt
i Norge, både når det gjelder antallet sosiologer og hvilken innflytelse de har i samfunnet. Men vi må synliggjøre denne profesjonelle siden ved sosiologien bedre. 

Ragnvald Kalleberg ser klart at universitetsstudiene har endret seg etter tilpasningen til Bologna-prosessen i 2003.

Studenten av i dag kan knapt tenke seg at det er mulig med et sammenhengende studium over et helt år. Nå tar man seks forskjellige emner i løpet av året. – Studentene er ikke så mye i miljøet som før. Dagens studenter jobber ved siden av studiet, og mange har familie.

Men 70-åringen vil ikke være den som nikker til gammelmannstolkninger av “studenter nu for tiden”: Miljøer som Sosiologisk filmklubb og flere gode diskusjonsmøter ved instituttet hans vitner om det. – Og se på kvaliteten på studentmagasinet Socius. For noen år siden minnet bladet om en dårlig russeavis, i dag er det høy kvalitet. Rundt seg ser Kalleberg at det igjen vokser fram et miljø av unge studenter med sterke faglige lidenskaper.

– Du har selv vært opptatt av mange andre fag, som filosofi, statsvitenskap og historie. Men er sosiologer flest åpne nok mot andre fag?

– Naturligvis varierer dette. Jeg hører med blant dem som har svært brede interesser. Denne bredden i interesser har også blitt stimulert av 30 års deltakelse i det mest flerfaglige forumet vi har ved UiO, Seminaret i vitenskapsteori. Generelt vil jeg si at sosiologene her i Oslo er ganske bredt orientert. Men i de fleste fag bør man bli mer flerfaglige og tverrfaglige enn i dag. De sammensatte problemene vi står overfor – for eksempel et bærekraftig miljø – krever det.

Det er mulig tidligere sosiologistudent Harald Eia bidro til å skape en myte med programserien “Født sånn eller blitt sånn”, mener Kalleberg. Nemlig at norske sosiologer ikke er åpne for andre vitenskaper, og i alle fall ikke de biologiske.

– Men dette stemmer ikke. Se bare på professor Stein Bråten og hans forskning på spedbarn her ved instituttet. Den kunne vært presentert i serien. 

– Nesten hver dag i 50 år har du vært her på Blindern som student og ansatt. Lengter du ikke etter å gjøre noe annet?

– Nei. Jeg forsker og underviser i interessante og viktige temaer. Og du vet, jeg er jo preget av det sosiologen Max Weber kalte “protestantisk etikk”. I tradisjonen som Martin Luther bidro til i Nord- Europa, har man sett på hverdagslivet som hellig. Det særskilt hellige foregår ikke i kirker og klostre, men i hverdagslivet. Våre roller i arbeid og familie ble oppfattet som et slags kall. Vi skal helligholde hverdagslivet.

– Selv har jeg vært ekstra heldig. Jeg har kunnet fungere i et arbeid som har karakter av kall. Vi som er vitenskapelig ansatte på universiteter og høyskoler, har en grad av frihet og fleksibilitet i vårt daglige arbeid som de fleste andre arbeidstakere ikke har.

Kalleberg forteller at Apollons fotograf nylig tok kontakt.

– Fotografen tenke at vi burde møtes utenfor Blindern et sted, nå når jeg har fylt 70 og er blitt pensjonist. Kalleberg smiler. Han forteller at de to ble enige om at det i hans tilfelle nok var mer naturlig å ta noen andre fotografier.

– Det er interessant dette med forventninger, til andre og til seg selv. Det er et sentralt tema i sosiologien. Noe av det viktigste som har skjedd i Norge i min levetid, er en kulturrevolusjon i forholdet mellom menn og kvinner. For et halvt århundre siden mente mange at kvinners posisjon utenfor arbeidslivet var “naturlig”. Sosiologer bidro til å vise at kvinners roller i stor grad var “unaturlige”, de var sosialt konstruert. Det dreide seg om forventninger, om kjønnsroller.

I årene fremover tror Kalleberg det vil skje tilsvarende ting med forståelsen av alder.

– Det er en rekke forventninger om alder knyttet til særegne aldersroller, forventninger som nå først og fremst reflekterer kultur, ikke natur. Jeg tror at det om noen år, på flere felt, vil bli helt naturlig at folk som har passert 70 år, er i full virksomhet.

Han kan selv glede seg over å være ønsket av andre i forskning og undervisning. Så langt er Kalleberg knyttet til prosjekter fram til 2017.

Treningen er en viktig del av hans livsglede, akkurat som arbeidet.

Da fotografen også følger Kalleberg på NIMI treningssenter på Ullevål, får han vite at professor-emeritusen daglig trener en time. Kalleberg har gått på treningssenter siden 1968. For 45 år siden var det uvanlig og ikke alltid like lett å få forståelse for, forteller professoren. Mange mente jo at det eneste riktige var å trene ute, i fri natur. Men en klar fordel med treningsinstitutter er at man blir uavhengig av været, tipser Kalleberg. Og så innrømmer han:

– Jeg er treningsnarkoman. Jeg har trent siden jeg var ung, kondisjons- og styrketrening, inne og ute.

Nå ser Ragnvald Kalleberg ut vinduet fra sitt kontor, i retning HF-bygningene og Nordmarka:

– Herfra kan man løpe, sykle, gå på ski milevis innover i skogen. Å se opp i marka og vite at den gir slike muligheter, det gir meg naturglede og livsglede. Oslo er en fabelaktig by.

Av Siw Ellen Jakobsen. Foto: Ola Sæter
Publisert 12. nov. 2013 07:27 - Sist endret 12. nov. 2013 07:27