En gang i året kaster Halvor Mehlum alle møblene sine ut av trevillaen hvor han bor i Madserud allé. Da kommer hans gode venn, fiolinisten Frode Larsen, på besøk sammen med andre musikere fra Kringkastingsorkesteret. Musikere i verdenseliten holder huskonsert med barokkmusikk for Mehlum og hans inviterte kolleger og venner.
– Jeg synes allerede jeg kan høre hvor dekadent leserne av dette Apollon-intervjuet synes jeg er. Samfunnsøkonomen krymper seg litt i stolen. Før han blir rak i ryggen igjen og forsikrer om at vennene hans betaler for å slippe inn i huset.
– Det er som i kulturlivet for øvrig, kraftig subsidiert. Men istedenfor å gi bort noe som åpenbart ikke er mitt, tar jeg et moderat beløp av gjestene. Når de får lov til å betale, slipper de å stå i takknemlighetsgjeld til meg. Da kan de gå hjem med god samvittighet. De behøver ikke engang å sende meg et takkekort. Kjøpt og betalt. Det er mer ryddig, det.
Skikkelig økonomlogikk, tenker journalisten. Og har så langt fått fordommene sine bekreftet der hun sitter på et romslig hjørnekontor i 10. etasje i SV-bygningen og skuer utover campus Blindern. Der i huset har det alltid vært en selvfølge at samfunnsøkonomene sitter på toppen.
Utsikten er fantastisk. Halvor Mehlum kan skue barndomshjemmet sitt på Heggeli. Rett over plassen ser han sin mors tidligere arbeidssted, Historisk institutt. Kaster han blikket litt lenger oppover, får han øye på SINTEF-bygget, der faren jobbet. Og han kan nesten se ned til trevillaen han har arvet fra sine besteforeldre.
– Heldigvis er det ikke bare sånne som meg her på Blindern, sier professoren. Vi forstår at han tenker i sosiale variabler.
Om han omfavner heterogenitet, har han i dag kommet til riktig sted. Økonomisk institutt er i vår tid befolket av studenter og ansatte fra de fleste samfunnslag og nasjoner. Ganske mange av dem har endog kommer langt vekke fra. For å høre om hemmeligheten bak den nordiske modellen, og hvordan den dissekeres i ESOP – Senter for studier av likhet, sosial organisering og økonomisk utvikling, som Halvor Mehlum er nestleder for.
– Noen studenter kommer til samfunnsøkonomistudiet fordi de vil tjene masse penger. De vil gjerne lære noen triks av oss.
– Andre er her for å redde verden, fra miljøkatastrofe eller fra fattigdom. Noen vil til topps i Fremskrittspartiets ungdom, og tenker at det kan vi sikkert hjelpe dem med. I det hele tatt, her er det mange som vil noe. Men de vil altså nokså ulike ting. Det er artig, dette, sier Mehlum og mumler noe om at samfunnsøkonomi har mer spennende studenter enn andre fag.
Studentene vet tydeligvis også å sette pris på Mehlum. I 2011 ble han kåret til “Årets foreleser” ved Økonomisk institutt. Til tross for at han stort sett bare bruker tavle og kritt. Og obligasjoner.
– Ja, jeg deler ut obligasjoner for at de skal skjønne hva vi driver med her. På medisin får studentene se et hjerte, hos meg får de en obligasjon.
Han viser fram en flott obligasjon som en rik investor i Paris har eid. Investoren lånte ut penger til den russiske tsaren. På baksiden er det kuponger som løper helt fram til 1926, men de er bare klippet til 1918. Da kom bolsjevikene, og tsaren ble henrettet. Sånn kan det gå med investeringer.
– Jeg pleier å vise disse for å forklare hva det betyr at et land ikke gjør opp for seg. Parallellen til dagens Europa og Hellas er sterk, selv om den greske finansministeren ikke er blitt skutt.
Egentlig skulle han bli matematiker, som sin far. Men første semester rotet Halvor bort på studentrevy og tull og tøys med venner som ville bli noe med kultur og film. Da Halvor endelig innså at eksamen kom til å ryke og at studiepengene var brukt opp, måtte han finne seg en jobb. Han ble bud i Norges Bank.
I løpet av de tre månedene skjedde det noe. Med nesa ned i pressemeldingene som han skulle levere til avisredaksjoner, snublet han over et fag han ikke ante eksisterte. Det var en salig blanding av alt han interesserte seg for: samfunn, politikk og matematikk. Helt optimalt, tenkte unge Mehlum og strente sporenstreks opp på Sosialøkonomisk institutt, som faget den gang het. Siden har han aldri gått noen andre steder. Det har han ikke sett noen grunn til.
– Her blir jeg hele mitt yrkesaktive liv. Jeg er privilegert og har en fantastisk jobb, som jeg er takknemlig for hver eneste dag.
Flere av kollegene er glade for at han ikke har tenkt seg andre steder. Når vi spør om Mehlum, får vi høre om unike, analytiske evner, men også om et stort hjertelag.
Kalle Moene, som presiserer at han også regner Halvor som en god venn, og derfor egentlig er inhabil i saken, sier at kollegaen har en sosial forpliktelse i alt han gjør.
Mehlum vrir seg litt ubekvemt i stolen. Han er ingen idealist, om vi skulle tro det om ham.
– Men det jeg gjør, skal være viktig. Det bør være noe jeg brenner for. Ting som har med fattigdom å gjøre, er en opplagt kandidat. Når det finnes så mange viktige spørsmål, hvorfor skal jeg ikke konsentrere meg om dem?
Temaet på doktorgraden var det edleste av alt: utviklingsstudier i Afrika. Litt om Øst-Europa var det også, siden det var aktuelt akkurat da.
Det var her studenten oppdaget at økonomi er mer enn tall. Det handler også om mennesker. Og av og til om kyniske mennesker.
Etter å ha studert Zimbabwes økonomiske reformer grundig, snudde doktorgradsstudenten 180 grader. Fra å interessere seg for tradisjonell samfunnsøkonomi, som i Norge har handlet mye om å styre landet gjennom å flytte budsjettpenger, ble han interessert i noe nær det motsatte: økonomisk vanstyre. Zimbabwes hersker gjennom mange år, Robert Mugabe, var en glimrende case. Han har brukt nesten alle destruktive virkemidler som finnes i diktatorhåndboka, for å holde seg ved makten. Økonomien er for lengst kjørt i grøfta. Likevel insisterer den en gang radikale ledestjernen på å få fortsette med å sette sitt lands framtid over styr for egen vinning.
Den fredelige mannen i 10. etasje i SV-bygget er nå i mange år blitt forfulgt av destruktivitet, krig og korrupsjon. Vi må nesten spørre ham: Hvordan henger dette sammen med å være en av lederne for et senter som studerer Norden?
– Jeg interesserer meg for hvordan det rent økonomiske henger sammen med det ikke rent økonomiske. Det er det den nordiske modellen handler om, hvordan fellesskapets ønske om en noenlunde jevn fordeling påvirker politiske beslutninger om skatter og avgifter. Hvordan det at vi sender ungene våre i barnehagen, påvirker samfunnsøkonomien.
For i Norden henger dette sammen på en ganske konstruktiv måte, forklarer Mehlum. I mange fattige land er sammenhengen mellom det økonomiske og det politiske mindre konstruktiv. I noen land er sammenhengen direkte destruktiv.
Lands ressursforvaltning er et grelt grotesk eksempel på dette, mener Mehlum. Han har, sammen med Kalle Moene og Ragnar Torvik, skrevet en artikkel om dette. Artikkelen ble publisert i et av de fremste forskningstidsskriftene innen samfunnsøkonomi. Den er i skrivende stund sitert 1234 ganger.
– I Norge har fellesskapet kunnet dra nytte av oljeformuen, vi har fått økt velstand og levestandard. Det finnes dessverre flere eksempler på land der oljeressurser har virket motsatt. Oljeforekomster er en gave rett i fanget, likevel hadde flere land klart seg bedre om de hadde vært dem foruten. Rikdommen drar med seg så mye maktkamp og korrupsjon, i ekstreme tilfeller borgerkrig.
Mange som vil tjene penger i verden, ser seg hele tiden rundt etter hvor de kan tjene mest penger. I noen land lønner det seg for dem å skaffe seg politiske kontakter. Andre steder er det smartere å bli venn med de tøffeste gangsterne. Uansett går de produktive kreftene, som kunne fordelt velstand blant mange, til spille i disse landene.
Mehlum mener at samfunnsøkonomer undervurderer menneskets kynisme. Det styrker ham, paradoksalt nok, i troen på sitt eget fag.
– Mange kritiserte økonomifaget etter finanskrisen. Faget feilet, ble det hevdet. Fordi vi ikke klarte å forutsi hva som skulle skje. Jeg er til en viss grad enig. De som utformet den økonomiske politikken, var overdrevent optimistiske om hva et marked overlatt til seg selv er i stand til å utrette, hvordan dette kan bli til et gode for fellesskapet.
Mehlum ble selv overrasket over hvor galt det kunne gå, ikke minst med Sør-Europa. Han ble rystet over hvor fort det gikk og hvor voldsomt det ble.
Likevel mener han at økonomenes grunnhypotese – om den rasjonelle aktør, står stødigere enn noen sinne.
– Feilen er at vi har undervurdert graden av menneskelig kynisme. Vi har ikke sett hvor utrolig mye den rasjonelle aktøren med enøyd fokus på egen vinning, kan få til av faenskap.
Mehlum og dekan ved Det juridiske fakultet, Hans Petter Graver, gikk sammen ut i Dagens Næringsliv i 2014 og advarte Stortinget mot å fjerne den såkalte ågerparagrafen i straffeloven. Lånehaier og torpedoer kan holdes i ørene av markedet, mener noen politikere. Mehlum mener det er naivt.
– De vet ikke hvor råttent det er der ute. Markedet kan ikke styre et samfunn uten moralske eller rettslige grenser.
Etter å ha sett inn i noen rettssaler og undervist et antall jusstudenter, har Mehlum kommet fram til en konklusjon: økonomien trenger jussen. Men juristene behøver også å få høre mer fra samfunnsøkonomene.
Økonomiutdanningen var opprinnelig en filial av Det juridiske fakultet, men i 1932 ble Økonomisk institutt opprettet ved universitetet. Mehlum mener at de gamle samfunnsøkonomene som etablerte instituttet hans, blant dem nobelprisvinnerne Ragnar Frisch og Trygve Haavelmo, fortsatt har mye å lære oss. Og særlig juristene.
– Frisch og Haavelmo var sterkt opptatt av å bruke naturvitenskapelig, matematisk logikk for å finne ut hvordan samfunnet fungerte. Hva betyr det at A forårsaker B? Hvordan kan man bruke empiri til systematisk forbedring av teorien?
Mehlum synes det er påfallende at jussen har skydd alt som har med formalisert logikk å gjøre. I alle år.
Dommerne sitter hver eneste dag i rettssalen og skal finne ut: Hva var det som skjedde? Deres viktigste verktøy er intuisjonen. Intuisjonen!
– Realister og samfunnsvitere uttaler seg om eksakte ting. Vi samler inn data og bruker streng logikk. Juristene, de føler seg fram. Nå interesserer jeg meg for hvordan vi kan jobbe mer systematisk med å forene det vi holder på med.
Mehlum drømmer om å bygge bro mellom de to fagene. Og lanserer herved ønsket om et helt eget forskningsprogram innen rettsøkonomi fra Forskningsrådet. Intet mindre.
Men først skal han være med på å fullføre ESOPs ikke helt beskjedne ambisjon, nemlig å forstå hva det er ved den nordiske modellen som fungerer så godt. Senteret har akkurat gått inn i sitt nest siste av ti år som et av Forskningsrådets sentre for fremragende forskning.
Stadig får ESOP besøk av delegasjoner fra andre land som ønsker å studere denne merkelige modellen som det tilsynelatende går så veldig bra med. Mange tenker seg at den nordiske modellen er noe man kan ta med hjem i papirform og overføre på sitt eget land. Men de undervurderer hvor vanskelig det er, mener Mehlum.
For alt henger nemlig sammen med alt.
– Vi er godt sikret i velferdsstaten, derfor er vi villige til å bruke mye tid på å skaffe oss utdanning, vi trenger jo ikke jobbe for å brødfø de gamle. Og siden vi får utdanning, tjener vi brukbart. Men vi trenger ikke så forferdig mye penger. Alderdommen er jo allerede sikret. Derfor aksepterer vi også høye skatter. Siden barna våre går på en offentlig skole, trenger vi heller ikke en masse penger for å sende barna på privatskoler. Ingen har behov for å melde seg ut, fordi kvaliteten er brukbar overalt.
Det er slående hvordan dette fellesskapet i de nordiske landene tar ansvar for alt som er viktig for oss. Alt vi virkelig trenger, får vi, som helse og utdanning. Mens alt vi ikke trenger, skaffer vi oss selv. I dag ser vi på det som en selvfølge at barna våre skal kunne gå 18 år på en offentlig betalt skole. Det er absolutt ingen selvfølge.
– Problemet er at vi ikke oftere tenker over hva tjenestene vi nyter godt av, ville ha kostet, om vi skulle betalt for dem selv.
Mehlum er bekymret. Han ser urovekkende signaler i samfunnet vårt, endringer som på sikt kan justere premissene som ligger i den nordiske modellen.
– Det er i ferd med å vokse seg fram en ny underklasse i Norge, av mennesker som jobber under miserable betingelser. Flere av oss synes det er fristende å si ja takk til en håndverker som tjener 70 kroner i timen, og mange ser ut til å være komfortable med å ha en underbetalt au pair i huset. Det gjør meg bekymret.
I forlengelsen av dette kan det presse seg fram en ny logikk, frykter økonomen. En logikk som sier at det er greit at disse menneskene, som også bor her, ikke behøver å nyte godt av våre velferdsgoder. De tjener jo så dårlig og kan knapt betale skatt. Derfor har de heller ikke bidratt til fellesskapet.
Halvor Mehlum ser ut som han er en stille og beskjeden mann. Men utseendet bedrar. For når han skal sørge for at noe skjer, da skjer det gjerne noe stort.
– Gode og kraftfulle opplevelser er viktig. Hvorfor skal man holde igjen?
Han vil gjerne ha med seg de to barna sine på fantastiske eventyr. En dag fikk Mehlum idéen å vise ungene og klassekameratene deres Jurassic Park et sted inni den skumle skogen ved skolen. Dermed ble det kjøpt inn både strømaggregat og en prosjektor og invitert til filmforestilling i skogen ved Frognerparken.
Ryktene går om at han inviterte en hel 7. klasse med seg på hytta i Stavern. Han inviterte også vennegruppa til datteren i 2. klasse til en høyst utradisjonell pølsefest. Det ble en katastrofe.
– Vi skulle lage pølsene selv, kverne kjøttet og putte det inn i ekte tarm. Sånn helt fra begynnelsen. Men ungene mente det var ekstremt uappetittlig, direkte frastøtende. Og et av barna, heldigvis var det min egen datter, fikk en pølseknute i vrangstrupen. Et øyeblikk ble det dramatisk. Alt sammen sterke opplevelser jeg tror kan ha satt seg fast i sarte barnesjeler.
– Andre foreldre gjør så mye mer enn jeg. De sitter i møter i foreldreutvalg og hva det nå heter alt sammen. Det gjør ikke jeg.
Samfunnsøkonomen forsikrer oss om at tull og tøys og kraftfullt, kulturelt påfyll overhodet ikke handler om idealisme.
– Jeg får god uttelling for alt jeg gjør, også det jeg gjør av velvilje.
Logisk for økonomer.