Hun kommer småløpende inn på kontoret, et par minutter for sent til avtalen vår en tidlig mandag morgen. Sommerbrun. Den elegante kjolen føyer seg etter en slank kropp.
Etter intervjuet skal hun på disputas. En ung kvinne tar doktorgrad ved det mest mannsdominerte instituttet på Det samfunnsvitenskapelige fakultetet. Selv ble Karen Helene Ulltveit-Moe den første kvinnelige professoren ved Økonomisk institutt. Det var i 2005.
Instituttet ble etablert i 1932. Elleve år senere har hun fortsatt bare én kvinnelig professorkollega i fulltid blant et tjuetall professorer.
Da hun kom dit fra Norges Handelshøyskole i Bergen, følte hun seg som en sjelden fugl. En ting var at miljøet var sterkt dominert av godt voksne menn. I tillegg hadde de fleste et ganske annet politisk ståsted enn hennes kolleger ved Handelshøyskolen.
– Miljøet i Bergen var også mannsdominert. Men de var kanskje mer opptatt av å gjøre noe med det.
Hun ville likevel til Blindern, selv om hun fikk et professorat ved Handelshøyskolen på samme tid. Privatlivet hennes hadde endret seg. Hun hadde møtt en mann i Oslo. En mann som ikke var så lett å flytte på.
– I begynnelsen savnet jeg Handelshøyskolen helt forferdelig.
Karen Helene Ulltveit-Moe skiller seg fortsatt ut på Blindern. Kontoret hennes er definitivt mer ryddig enn de fleste professorkontorer. Ikke ett ark ligger og slenger. Det første hun ba om på Økonomisk institutt, var arkivmapper, for å få system. Ingen hadde spurt om det før.
– Jeg har alltid vært skikkelig, forteller kvinnen som aldri tar en dag av gangen. Hun planlegger for måneder framover. Helst år.
Begge fødslene forsøkte hun å legge opp i forhold til karrieren. Det fungerte delvis.
Sønnen, som hun har med sin første ektemann, kom altfor tidlig. Men det holdt likevel akkurat. Avhandlingen gikk inn to uker før gutten kom ut og disputasen ble holdt i ammetåka. Neste barn, datteren hun har med næringslivsmannen Jens Ulltveit-Moe, var bedre timet. Hun kom akkurat da Ulltveit-Moe for elleve år siden fikk professoratet sitt ved Universitetet i Oslo.
I miljøet hun vokste opp i på Montebello i Oslo, var skoleflinkhet ingen etterspurt egenskap. Det var heller ikke skikkelighet.
– Jeg var veldig ukul. Tenåringstiden er ikke en tid jeg ville hatt tilbake. Ikke for noen pris. Ullern videregående var den gangen et skikkelig pappagutthøl. Det ville vært helt pyton for meg å komme dit. Da var det mye bedre på Handelsgym. Der var det i det minste noen flere som meg.
Hun vokste opp i en familie hvor oppmerksomheten var rettet mot skole og jobb. Familien Midelfart dyrket verken sportslige aktiviteter eller fritidsinteresser å snakke om, bortsett fra lange søndagsturer. Begge foreldrene var travle jurister.
– Jeg tror min mor var den eneste av mødrene i klassen som hadde lang, høyere utdanning. Hun var også den eneste av mødrene som jobbet full tid da vi var små. Ved hjelp av praktikanter og nære besteforeldre var det mulig.
Da Ulltveit-Moe var ferdig med videregående, ville hun bort fra Norge. Hun dro til Mannheim i Tyskland for å bli siviløkonom. Også der ble hun en sjelden fugl i en stor koloni av norske, muntre og ikke like skoleflinke studenter. Der hadde hun det gøy. Og der ble hun en ekte europeer.
– Jeg bodde midt i Europa da muren falt. Det gjorde noe med mitt syn på Europa og Norge. Og EU. Jeg hadde vokst opp med en bestefar som var nestleder i Milorg, og med et nært forhold til andre verdenskrig. I Mannheim møtte jeg mange tyske ungdommer som bare var flaue over Tysklands krigshistorie. Det var en sterk opplevelse.
I Tyskland traff hun også Victor Norman, professor på Handelshøyskolen. Han skulle holde en forelesning på et studentsymposium hun var med å arrangere. Da Karen Helene Ulltveit-Moe var ferdig siviløkonom og lengtet hjem etter fem år i Tyskland, ringte hun til – ja, nettopp Norman.
– Victor Norman var utrolig imøtekommende og hjalp meg inn på et forskningsprosjekt hvor han hadde finansiering for doktorgradsstudenter.
Etter hvert fikk hun en forskerstilling ved Handelshøyskolen. Da Norman ble rektor samme sted, overtok hun hans stilling som forskningssjef ved Senter for internasjonal økonomi og skipsfart.
Doktoravhandlingen hun skrev, handlet om internasjonal handel og internasjonal økonomi. Og det er nettopp disse temaene forskningen hennes har vært forankret i siden. Hvilken virkning har internasjonale forhold, som kriser og endrede rammebetingelser, på norsk næringsliv og utformingen av norsk, økonomisk politikk? Til å svare på dette har hun brukt både teoretiske modeller og empiriske analyser.
Fortsatt er hun en flink pike. Men livet er morsommere nå. Mange dører har åpnet seg for kvinnen som er lidenskapelig opptatt av økonomisk politikk.
Hun har sittet i en rekke offentlige utvalg, som Finanskriseutvalget, Industriutvalget, og Skauge-utvalget. Det siste hun satt i, Arbeidstidsutvalget, ledet hun. Ulltveit-Moe har også sittet i mange styrer. Etter at hun ble medlem av Hovedstyret i Norges Bank i 2014, er det blitt færre av de andre.
Å dele arbeidsdagen mellom professorstilling, styreverv og offentlige utvalg kan være krevende til tider. Men når datteren klager over at mor ikke kan reise på ferie uten PC, svarer hun at hun egentlig er kjempeheldig. Med en fleksibel jobb kan hun dra til hytta på Sørlandet i flere uker i strekk, som hun gjerne gjør.
Lederen i det offentlige Arbeidstidsutvalget vil gjerne at flere skal få et arbeidsliv som henne. Det har hun foreslått å legge bedre til rette for. For eksempel å gi muligheten til å flytte arbeid til etter klokken 21.00 – en stor fordel for småbarnsforeldre. Men her ble hun skuffet over reaksjonene.
– Jeg skjønner ikke hvorfor fagforeningene er så grunnleggende negative til alt det vi foreslår. Selv hadde jeg ikke kunnet være så mye sammen med barna mine og fått gjort den jobben jeg har gjort, om jeg ikke hadde kunnet utnytte fleksibiliteten min.
– Dagens teknologi gjør det lettere å balansere familieliv og jobb. Dersom man tar jobben med på hytta kan man være lenger på ferie. Selv ser jeg på det som et kjempeprivilegium.
I 2012 ble Ulltveit-Moe bedt om å delta i Lancet Commission on Investing in Health, under ledelse av Harvard-økonomen Lawrence H. Summers, tidligere visepresident i Verdensbanken og rådgiver for Clinton og Obama.
– Vi arbeidet i halvannet år. Det var spennende å få et blikk inn i en annen verden – global helse. Jeg lærte mye og bidro forhåpentligvis også med relevante økonomiske perspektiver. At det i dag dør flere av overvekt og fedme enn av sult, er skremmende. Mellominntektslandene, altså de utviklingslandene som begynner å få det til, sitter igjen med det som refereres til som en «double burden»: Fortsatt sliter de med mange av de grunnleggende helseutfordringene typiske for fattige land, men i tillegg kommer nye helseproblemer som har å gjøre med at folk legger seg til rikere lands usunne vaner som røyk, sukker og saltholdig, ferdigprodusert mat.
En viktig anbefaling fra kommisjonen er å bruke skattesystemet riktig, forteller Ulltveit-Moe. Det kan kanskje bety spesielt to ting; for det første å kutte subsidiering av fossilt brensel, som gir helsefarlige utslipp og helseproblemer, og for det andre, å skattlegge tobakk, sukker og sukkerholdige produkter.
– Finanskrisen har lært oss hvor viktig det er å regulere finansnæringen. Arbeidet i kommisjonen har lært oss at vi høyst sannsynlig også trenger en strammere regulering av næringsmiddelindustrien. Det brukes for mye salt og sukker, og konsekvensene for helsen er alvorlige. Ikke bare for oss som individer og for vår livskvalitet. Det handler også om økonomiske konsekvenser og offentlige helsebudsjetter som ekspanderer utover det som statsfinansene kan bære.
Når hun etter intervjuet skal på doktordisputasen til en ung og håpefull samfunnsøkonom ved instituttet, er det noen tanker som kommer: Karen Helene Ulltveit-Moe har som kvinne måttet jobbe hardt for å nå dit hun er i dag. Men hun tror det blir enda tøffere for kvinner i akademia framover.
– Man må produsere stadig mer. Og de unge må gjøre dette akkurat i den fasen da det er naturlig å få barn.
Når hun ser på de unge kvinnene som skriver akademiske artikler med svangerskapskvalmen i halsen, synes hun litt synd på dem.
– I utlandet møter jeg kvinnelige akademikere som velger bort å få barn. Det synes jeg er trist. Jeg tror det er lettere å velge bort barn når du er 35 år og på topp, enn når du er 55 år og det er for sent. Da ser du ting i et annet lys.
Vi minner Ulltveit-Moe om gamle avis- og radiointervjuer, hvor hun gjorde seg til talskvinne for kortere foreldrepermisjoner og barnehageplass fra barna er tre måneder. Hun bryter ut i høy latter.
– Da var jeg ung! I dag er jeg ikke helt enig med meg selv lenger.
Hun fikk rasende brev og e-poster etter de uttalelsene. Slik lærte hun hvor brennbart temaet var. Men selv ble hun ikke brent. I dag er Ulltveit-Moe en svært synlig samfunnsdebattant i mediene, med fast spalte i Dagens Næringsliv og nærmest klippekort til Dagsnytt Atten.
Ja, hun elsker å debattere, men vet at det er en del ting hun bør holde seg unna. Enten fordi hun er kona til Jens Ulltveit-Moe eller fordi hun til tider kan høres ut som Tårnfrid.
– Det er ikke hyggelig! Jeg har ikke mange fritidssysler og pleier ikke mange venner, men jeg bruker ufattelig mye tid til å gjøre lekser med datteren min. Derfor føles det urettferdig.
Hun liker å ha innflytelse på økonomisk politikk. Derfor setter hun stor pris på å være en akademiker som formidler, utenfor det akademiske tellekantsystemet.
– Jeg mener at faglig innsikt kan gi en bedre økonomisk politikk. Derfor prøver jeg å påvirke både politikere og allmennheten.
Hun når studenter når hun foreleser og en annen gruppe når hun skriver akademiske artikler. Men langt flere når hun gjennom artiklene og kronikkene sine i Dagens Næringsliv.
– Når en eldre dame kommer bort til meg i teateret og sier at hun endelig forsto en problemstilling da hun leste en kronikk av meg i avisen, så tenker jeg: Yes! Det gir ikke publikasjonspoeng. Men gleden er stor.
Kontakt med næringslivet fikk hun allerede som ung forskningssjef ved Norges Handelshøyskole. Hun mener det ga nyttig innsikt i den verden hun analyserer i forskningen sin.
– Mye av det jeg jobber med, handler jo nettopp om næringsliv, studert enten på aggregert nivå eller på foretaksnivå. Da er det nyttig å forstå hvordan aktørene tenker. Når jeg sitter i bedriftsstyrer, får jeg et forhold til det som ligger bak tallene og hva som er egnete mål. Det er kjempenyttig.
Ulltveit-Moe har arbeidet med mange forskjellige ting, blant annet hvordan økonomi og politikk påvirkes av verden rundt oss gjennom handel, migrasjon og kapitalflyt. Hun begynte med å studere økonomisk geografi og lokalisering av næringer, og har vært spesielt interessert i effekten av europeisk integrasjon.
Gjennom å studere store registerdata for norske arbeidstakere og arbeidsgivere, får hun kunnskap om hvorfor noen bedrifter gjør det bedre enn andre i den internasjonale konkurransen.
– En viktig lærdom er at norske foretak er forskjellige og at produktivitetsvekst i hovedsak drives fram av de store foretakene. Den økonomiske politikken bør i større grad basere seg på slik innsikt, mener hun.
En av de siste artiklene hennes dreier seg om samspillet mellom forskning og utvikling og foretakenes globale innkjøp, og er nylig blitt publisert i topptidsskriftet American Economic Review.
Ulltveit-Moe har dokumentert at brå endringer kan være sunt for økonomien og tvinge fram raskere omstilling. Derfor blir hun ikke søvnløs av lavere oljepriser. Sjokket som nå har rammet Vestlandet, og som hun er overbevist om at vi alle vil komme til å merke etter hvert, tvinger oss til å begynne prosessen med å omstille til det vi skal holde på med etter oljen.
Ikke mange forskere har den samme orkesterplassen som Karen Helene Ulltveit-Moe får når hun daglig beveger seg mellom næringslivet og akademia, to verdener som det tradisjonelt har vært temmelig tette skott imellom. Det siste er svært uheldig, mener hun.
– Resultatet blir at forskere ikke alltid stiller de spørsmålene som verden rundt oss oppfatter som relevante.
Men fordommene går også den andre veien, kan Ulltveit-Moe rapportere. Næringslivsfolk interesserer seg ikke alltid så mye for hva forskere driver med. Mannen hennes, Jens Ulltveit-Moe, er et fint unntak.
Hun er tilknyttet Senter for studier av likhet, sosial organisering og økonomisk utvikling (ESOP) – et av UiOs sentre for fremragende forskning. Hun mener at den norske modellen er en bra modell.
Men ikke alt er bare bra i kongeriket.
– Vi har en selvtilfredshet som går litt langt av og til. Jeg tror vi bør være mer varsomme med å ta den økonomiske utviklingen vi har hatt, ene og alene til inntekt for den norske modellen. Husk at mens oljeprisen gikk i været, så gikk prisen på det meste vi importerte, den andre veien. Dessuten har vi hatt EØS-avtalen.
Noe er også litt juks, mener hun.
– Vi har ikke hatt høy arbeidsledighet. Men svært mange er uføre og syke her i landet. Jeg er redd det er mange som er fordekt arbeidsledige. Denne passiviteten har vi ikke råd til lenger når Norge nå står overfor begynnelsen på en stor omstilling, advarer Ulltveit-Moe, før hun løper videre til disputas med en ny, dyktig kvinne på vei opp i akademia. Den tredje på Økonomisk institutt på en drøy uke.