Han var seks år, han gråt og ville hjem. Han frøs. Klærne han hadde på fra hjemlandet, hjalp ikke stort, selv med en ullgenser tredd utenpå. Et så mørkt og trist sted, så stille. Det går bra, trøstet faren. Hold ut, vi blir ikke lenge her.
Den prisbelønte og internasjonalt anerkjente hjerneforskeren Farrukh Abbas Chaudhry, husker alt som det var i går. Han kom til Norge en iskald desemberdag i 1975.
– Da hadde far vært her ett år allerede. Han bodde i Akersveien 23, en gammel bygård i sentrum av Oslo som nå er fredet. Det var fryktelig kaldt der.
– Første kvelden ville far lage festmiddag til oss. I det lille kjøleskapet på kjøkkenet, i et lite fryserom, lå middagen vår, dypfrossen. Far strevde over en time med å få kyllingen ut, den hadde satt seg fast. Etter noen dager frøs vannet. Men far var flink; han klatret opp på taket og hentet snø som han smeltet til vann. Det var utedo i bakgården, femti meter å gå. Vi hadde utedo der vi kom fra også. Men ikke kulda og snøen.
På begynnelsen av 1970-tallet reiste faren til Danmark som reporter for en pakistansk avis. Før han vendte tilbake til familien sin, bestemte han seg for å dra til Norge for å arbeide og legge seg opp penger. Nå gledet han seg. De siste månedene i landet skulle han få ha sammen med kona og de to yngste barna.
Men disse siste månedene i Norge skulle bli de første i et helt liv. Det gikk nemlig ett år, to år, tre. Familiens retur ble stadig utsatt.
– Vi kom fra storbyen Lahore i Pakistan. Veldig fin familie, mange venner. Masse lek. Det tok tid før jeg begynte å trives i Norge.
Skolen skulle bli nøkkelen inn i det norske samfunnet for Farrukh. Først to måneder i en innføringsklasse på Tøyen skole, så plass på Møllergata skole.
– Jeg kunne ikke et ord norsk. Jeg kunne ingenting. Men snart kom jeg i kontakt med noen lærere som virkelig ville meg vel, som brukte pausene sine og tiden etter skolen på å lære meg norsk. Da gikk det ikke lenge før jeg fikk norske venner og lekekamerater.
– Først var det jo meningen at vi skulle være i Norge bare en kort periode. Men så endret altså planene seg. Det ble bestemt at jeg skulle få meg en god utdanning, og så skulle vi tilbake. Etter tre år i landet, kom de tre eldre søsknene mine etter. Familien var igjen samlet.
Han var ikke mer enn fem år, da faren fortalte om planen: Farrukh, du skal bli øyelege. I Pakistan er mange rammet av øyesykdommer, og vi skal åpne øyeklinikk.
– Da var det fullt fokus på skolegang. Alle vi fem barna skulle skaffe oss skikkelig utdanning, og så skulle vi reise tilbake.
– Men da vi endelig hadde tatt våre eksamener og målet var nådd, skjønte vi: Vi er norske, vi hører jo til her.
– Blant det aller beste min far har gjort for meg, var å få meg til Norge, sier Farrukh Chaudhry.
Det er gått 42 år siden den lille gutten kom skjelvende til lands i tynne sommerklær. Reisen fra Pakistan til Norge var lang nok. Men reisen som startet da, enda mye lengre. Han kunne ingenting, sier han selv. I dag kan han ting om hjernen, universets trolig mest komplekse struktur, som overgår de flestes forstand.
Farrukh Chaudhry har selv lagt helt ny innsikt til vår felles forståelse av kroppens viktigste organ. Kollegene forteller om et usedvanlig godt hode, beinhard jobbing, stor disiplin. Men også om evnen til å tenke kreativt og originalt.
– Jeg har vært heldig, sier han selv.
Professoren og hjerneforskeren har arbeidsplassen sin i Domus Medica ved Rikshospitalet på Gaustad i Oslo, hvor noen hundre forskere daglig setter hver minste bestanddel av menneskets kropp, bokstavelig talt, under lupen. Chaudhry har samarbeidet med mange og trives med alle.
Men da kollegene flyttet over i en splitter ny del av bygningen, stilren i svart, hvitt og metall, insisterte Chaudhry på å bli i den gamle.
– Det er koseligere her. Varme farger, god stemning, ingen automatiske innretninger som stenger dagslyset ute. Her ser jeg sola når den kommer.
At det kunne bli noe stort av lille Farrukh, forstod nok både foreldre og lærere ganske tidlig. Han greide seg overmåte godt på skolen, også i norsktimene. På videregående skole hadde ingen i klassen bedre karakter i norsk enn ham.
– Jeg tenkte aldri på at jeg kunne bli noe annet enn øyelege, slik far hadde sagt. Men i niende klasse begynte tvilen å komme. Jeg leste store biografier om vitenskapsmenn, om Edison og Pasteur, og ble enormt fascinert.
– Da fikk jeg problemer. Skal jeg virkelig bli lege? Leger behandler, men finner ikke ut noe nytt. Var det det jeg ville? I tredje klasse på videregående var det kjernefysikk som stod høyest i kurs. Så endte det likevel med at jeg søkte meg til legestudiet.
Han forteller hvor forkommen han følte seg den første tiden; følelsen av at alle de andre på kullet hadde en far eller i det minste en tante som var lege, at de kunne mye mer enn ham.
– Jeg kjente ingen akademikere. Min far drev en butikk. Jeg visste ikke hvor universitetet lå før jeg begynte der selv.
Chaudhry ble tidlig glad i praksisen i klinikken. Kontakten med pasientene. Men tanken på vitenskapen slapp likevel ikke taket. Han visste bare ikke hvordan han skulle gå fram.
– Jeg besøkte flere forskergrupper, men følte ikke at de var så inviterende. Da var det noen som sa til meg at jeg burde gå til Jon.
Så en dag i 1990 banket en ung legestudent forsiktig på døra til professor Jon Storm-Mathisen ved Anatomisk institutt – hjerneforsker og blant de mest siterte forskere internasjonalt. Har du tid noen minutter? Nei, jeg har aldri tid. Så kom bare inn.
– Det var en fin start. Jeg likte tonen, skjønte umiddelbart at jeg var kommet til rett person. Snart var vi nære kolleger og venner. Jeg er virkelig glad i Jon.
Vi mennesker er født med om lag 100 milliarder hjerneceller. Hjernecellene sender informasjon til hverandre gjennom svimlende hundre tusen milliarder synapser, kontaktpunkter. Men ikke nok med dét: De mulige veiene disse signalene kan ta, er flere enn det fins elementærpartikler i universet.
Over synapsen, det ørlille mellomrommet mellom cellene, går millioner av signaler – hvert sekund. Nerveimpulsene er elektriske og brer seg langs nervefibrene. Når nervecellene kommuniserer over synapsen, skilles det ut kjemikalier fra den ene cellen som binder seg til den andre cellen. Dette er signalstoffer. De mest utbredte er glutamat og GABA.
Norge har lang tradisjon for å gjøre virkelig fine forskningsarbeider på nettopp dette feltet. Faktisk var det Fridtjof Nansen som forutså eksistensen av synapsespalten – lenge før det fantes mikroskoper som var sterke nok til å se den. I tiårene etter krigen oppnådde den såkalte ‘Oslo School of Neuroanatomy’ verdensberømmelse.
– Jon bragte meg inn i et enestående fagmiljø. Han er selv en av de største.
Midtveis i studiene ble studenten forsker. Han begynte å studere hvordan signalstoffene glutamat og GABA blir syntetisert og resirkulert i hjernen, og greide å fullføre det meste på kort tid. Også studiene.
USA neste.
– Ja, jeg ønsket meg dit. Det er jo der den virkelig store forskningen skjer, visste jeg, og den gangen var molekylærbiologien det som fascinerte aller mest. Jeg ville ikke bare beskrive det jeg så i et mikroskop, jeg ville intervenere. Jeg ville vise de molekylære mekanismene som gjør at signalstoffer dannes i hjernen.
– Og jeg ønsket å forstå mer om hvordan signalstoffene gjør at hjernen fungerer som den skal, hva som gjør at sykdom oppstår i hjernen og hvordan vi kan bruke denne kunnskapen til å forhindre sykdomsutviklingen.
– Da satte Jon meg i kontakt med Robert H. Edwards ved University of California, en guru innenfor sitt felt.
Den 13. desember 1997 lander Farrukh Chaudhry i San Fransisco, på dagen 22 år etter at han kom til Norge. Dette er verdens beste sted, tenkte han. Varmt og godt. Fire-fem måneder går, så melder savnet seg.
– San Fransisco er en fin by, men somrene er temmelig tåkete. Og jeg som var vant til lyse, klare sommerdager. Jeg savnet Norge, var desperat etter å snakke norsk med noen. Da fant jeg på å gå omkring med en Rema 1000-pose i håp om at noen ville ta kontakt. Jeg begynte til og med å gå i den norske sjømannskirken i byen.
Farrukh Chaudhry dro for ett år, men det skulle gå tre før han var tilbake. I mellomtiden gjorde han sitt kanskje mest oppsiktsvekkende funn.
– Norsk forskning har bidratt til å forklare alt som skjer i spalten mellom nervecellene: At glutamat er et viktig signalstoff som stimulerer andre nerveceller, at denne aminosyren blir tatt opp i omkringliggende støtteceller, gliacellene. Men noe manglet. Forskerne tenkte seg at glutamat blir omdannet til glutamin, for deretter å bli transportert tilbake til nervecellene. Men ingen visste sikkert hvordan glutaminet kommer seg gjennom to cellevegger fra gliaceller til nerveceller.
– Der var jeg litt heldig. Jeg klarte å finne et protein som faktisk frigjør glutamin fra omkringliggende celler. Dette glutaminet blir så tatt opp av nerveceller og brukes til å framstille signalstoffene glutamat og GABA.
Proteinet var helt ukjent inntil Chaudhry fikk resultatene publisert i det prestisjetunge magasinet Cell i 1999. Dermed åpnet han et nytt forskningsfelt – på en helt ny familie av proteiner som transporterer glutamin gjennom cellevegger.
Med seg i bagasjen fra USA, fikk Chaudhry en oppsiktsvekkende sterk attest fra Robert H. Edwards. Mens Storm-Mathisen fikk telefon: Kan du være snill og sende meg flere norske studenter? De er jo så enormt flinke.
Farrukh Chaudhry hadde slått igjennom som forsker med et brak. Men hva med pasientene? Var det ikke likevel de som stod hjertet nærmest? Muligheten til å gjøre godt i verden utenfor laboratoriet?
– Jeg syntes forskning var enormt givende og moro. Det var ikke det. Men jeg så bare ikke for meg et helt liv som forsker. Til det likte jeg klinisk praksis så alt for godt.
Likevel sender Chaudhry en søknad på et nytt program i fra Norges forskningsråd, såkalt karrierestipend. Han tenker ikke mer på det. Det er jo så mange flinke folk der ute som kunne fortjene noe sånt.
Det skulle imidlertid gå usedvanlig bra nettopp for Farrukh Chaudhry. Han blir rangert som nummer én og tilbudt flere millioner kroner – nok til å etablere en egen forskergruppe.
Han er i USA når brevet fra Forskningsrådet kommer. Da løper han til telefonen og ringer sin erfarne forskervenn: Jon, jeg kan ikke ta imot dette. Jeg skal tilbake til klinikken, jeg vil jo jobbe som lege! Jon Storm-Mathisen: Vent litt nå, Farrukh. Du har fått en fantastisk mulighet. Du kan ikke si nei, du sier ja. Så fortsetter du å forske i ett år. Du kan være i USA og gjøre akkurat det du har lyst til, og når du har fullført, hopper du av. Og så kan du bli lege.
– Det var disse milde formaningene som gjorde at jeg valgte forskningen. Jeg har alltid hatt stor respekt for Jon.
Farrukh Chaudhry fikk sin egen forskergruppe ved Bioteknologisenteret i Forskningsparken ved Universitetet i Oslo. Nå er han gruppeleder på Institutt for medisinske basalfag.
– I dag er Jon i gruppa mi. Vi har byttet roller.
I 2002 mottok Farrukh Chaudhry H.M. Kongens gullmedalje for beste doktorgradsarbeid. Med gullmedaljen fulgte audiens på Slottet.
– Jeg var veldig nervøs på forhånd for jeg ante ikke hva jeg skulle snakke med kongen om. Men kongen viste seg å være virkelig interessert i forskningen min og stilte meg masse spørsmål. Det var en veldig opplagt og vennlig – og lattermild konge jeg møtte. Jeg hadde virkelig ikke trengt å bekymre meg.
Farrukh Chaudhry har vunnet flere gjeve priser. Han kan ha gjort ting litt annerledes enn andre. Han har vært kreativ og funnet på masse, sier kollegene. Og han har gått inn for å ruste seg selv til å løse et større problem. Nylig kartla han sykdomsutviklingen til progressiv myoklon epilepsi ved å alliere seg med flere andre fremragende forskere og bruke nye metoder innen genomsekvensering, bioinformatikk og elektrofysiologi.
– Jeg har bygd opp forskningsgruppen min slik at vi behersker mange ulike teknikker. Da kan vi i fellesskap finne løsningen.
– Selv begynte jeg med å lære meg elektronmikroskopi, deretter molekylærbiologi, elektrofysiologi og nå avansert avbildningsteknologi – der jeg følger cellenes bevegelser i hjernevev. Jeg tar nok større sjanser enn mange andre. Målet er å bidra til gjennombrudd, til store og solide historier – heller enn å tenke på antallet.
– Det krasjer nok litt med interessene til universitetet. Vi har et doktorgradsprogram her på medisin som spytter ut kandidater. Jeg liker bedre det amerikanske systemet, der studentene har minst fem år på en doktorgrad og bare trenger én viktig artikkel for å disputere – god nok til å bli publisert i et topptidsskrift. Kravet i Norge er normalt tre artikler på tre år. Da har du verken tid eller råd til å satse høyt, men må ta noen mindre historier og publisere dem fort.
Hjernen er nært forbundet med resten av kroppen, som kjent.
– All forskning på hjernen kan hjelpe oss med å forstå alle sykdommer. Vi kan vel si at alt henger sammen med alt. Om en signalvei eller et protein i hjernen ikke fungerer, kan det føre til demens og epilepsi. Men det kan også slå ut på mange andre sykdommer i kroppen, direkte eller indirekte, som kreft. Dette er enormt komplekst.
Farrukh Chaudhry omtaler hjernen som en svart boks.
– Det er fortsatt så lite vi forstår. Det er et problem. I forskningen er hjernen ikke blitt prioritert like høyt som andre deler av kroppen, hjertet for eksempel. Dette er i ferd med å endre seg, men fortsatt er det mye å ta igjen. Hadde hjerneforskningen fått samme vilkår som hjerteforskningen og kreftforskningen, hadde vi visst mye mer om Alzheimer og andre store sykdommer i dag.
Farrukh Chaudhry er glad i landet sitt. Han er blitt tilbudt professorater og attraktive stillinger andre steder, men han ønsker å bli i Norge. Kolleger priser seg lykkelig. Om han dro ville en hel vegg falle ut, har noen sagt. Han føler tiknytning til Norge. Da han sammen med kona og de fire barna besøkte Lahore i desember i fjor, kjente han det tydelig.
– Det var herlig å være der – som turister. Men jeg kunne ikke bodd der. Det er for annerledes. Jeg måtte ha startet livet på nytt, og det ønsker jeg jo ikke, ikke barna mine heller. Norge er hjemlandet vårt.
Han legger ikke skjul på at han av og til blir trist, og litt irritert, over ting i det norske samfunnet. Som all oppmerksomheten om negative konsekvenser av innvandring og politikere som ønsker seg en sak å vinne velgere på.
– I vinter ble det foreslått å forby ekteskap mellom søskenbarn. Jeg har engasjert meg litt i debatten, for flere av argumentene som brukes er medisinske. Dessverre holder de ofte ikke mål. Et forbud mot søskenbarnekteskap vil trolig forhindre ett dødsfall og noen få medfødte tilstander. Til sammenlikning fødes flere hundre barn hvert år med misdannelser som skyldes alkoholmisbruk. Hvem vil foreslå å forby alkohol? I begge tilfeller har god informasjon til foreldre større effekt.
Medisinprofessoren vedgår at han har for mye å gjøre.
– De siste årene har vært spesielt travle. Jeg ønsker å utrette så mange ting og tidsklemma har vokst til å bli et skikkelig problem.
– Jeg har tre jobber: Først er jeg forsker og leder både en forskningsgruppe og et senter. Så er jeg lærer med masse undervisning. Det er virkelig morsomt og givende, men tar veldig mye tid. Og så klarer jeg ikke å la være å være lege. Derfor tar jeg stadig vakter på legevakten. Det er jo egentlig veldig dumt med tanke på forskerkarrieren.
– Jeg er glad i mennesker. Jeg synes mennesker er vakre. En gammel norsk mor på nitti – bare skjønn. Ansiktet, måten hun snakker på. En ungdom fra Somalia, så flott. Jeg trives med alle slags folk.
– Men nå er jeg nødt til å velge noe bort. Enten må jeg redusere undervisningen min, eller så må jeg slutte på legevakten.
– Hvorfor er det med legevakten så vanskelig å si nei til?
– Der møter jeg mennesker med problemer de ikke tør å snakke med noen om. Men til legen kommer de. Hvis jeg da tar meg litt tid, viser dem respekt, vennlighet og gir god behandling, kan det gjøre en stor forskjell. Enslige kvinner og menn, redde for å være alene, ber pent: Ikke send meg hjem. Det er mye nød i rike Oslo. Vi lukker øynene for det.
Derfor har toppforskeren hatt vakt på julaften ti år på rad. Denne kvelden er det mange som virkelig føler seg alene.
– Selv elsker jeg å bli invitert ut for å snakke med dem som vil høre på, enten de er gamle eller unge. Jeg ønsker å fortelle skoleungdom om alle mulighetene som ligger i en god utdanning, og hvorfor de ikke må gi opp ved første eksamen. Dette er så viktig for meg.
Han bedyrer at det ikke er noe mål i seg selv å bli en verdenskjent forsker.
– Selvsagt vil jeg gjøre så godt jeg kan i forskningen, men det er viktigere å være et fint menneske. Meningen med livet er å gjøre godt for andre.