«Å, stakkars Yorick! Jeg kjente ham», sier Hamlet og tar til tårene mens han holder fram sin venns hodeskalle i teaterhistoriens mest kjente tablå.
– Jeg aner ikke hvem dette er, sier professor Anne Spurkland der hun 420 år etter Shakespeares berømte drama, løfter et kranium i en klinisk reprise av den fiktive danske prinsens hjertesukk.
For oss anatomer er døden i tjeneste for livet.
– Skallen har en uklar historie. Den kom fra en dame som hadde den liggende. Jeg tror den kan ha vært på et tannlegekontor tidligere, men er ikke helt sikker, sier hun og åpner toppen av kraniet slik at rommet som en gang inneholdt en hjerne, kommer til syne.
– Her ser du foramen magnum, eller hullet der ryggmargen var koblet til hjernen. Og her er det flere hull som hjernenervene går ut av, peker Spurkland.
Vi er omgitt av montere, skuffer og skap fylt med anatomiske modeller, kroppsdeler, skjeletter og hele legemer som brukes til undervisning i anatomi ved Universitetet i Oslo.
– Vi ønsker at folk skal donere kroppene til forskning og undervisning. Men vi slipper ikke fotografer inn i de salene der vi arbeider med ekte menneskekropper, advarer Spurkland.
Professoren har bekjente som har testamentert kroppen sin hit.
– Det gjør inntrykk å møte eldre mennesker i middagsselskap som forteller at de har gjort det.
En formiddag noen dager tidligere slår Anne Spurkland opp døra til en hvitmalt villa på Hvalstad i Asker.
– Jeg trodde dere skulle komme klokka ti. Nå er klokka kvart på elleve.
Professorens tid er mer verdifull enn andres. Hvis noen må vente, skal det ikke være henne. Vi har kommet skeivt ut, men Spurkland gjør gode miner til slett spill.
– Vil dere ha vafler? Jeg har et videomøte med noen studenter klokka ett. Det skal gå akkurat.
Hun leder oss inn i familiehjemmet som hun kjøpte av foreldrene for fire år siden, mens ektemannen, John, skygger banen.
De to møttes på slutten av 1980-tallet og har holdt sammen siden. Men det var ikke gitt at det skulle bli dem. Rett etter de forelsket seg, takket John ja til et toårig engasjement for Fredskorpset i den tidligere britiske kolonien, Zambia.
Atskillelsen begynte etter hvert å tære på, men Spurkland visste råd. Hun ville gi ham hjemmelaget iskrem til bursdagen. At landet han befant seg i var drøyt 11 000 kilometer unna og kunne ha temperaturer på opptil 40 grader, var kun en detalj.
– Jeg hadde rett før fått et kostbart enzym i en kjølekasse fra USA. Kassa måtte gjenbrukes, er Spurklands lite romantiske forklaring på isforsendelsen vel 30 år senere.
Isboksen ble kjølt ned til 70-minusgrader, før den ble pakket i transportkassen og tatt med til flyplassen.
– Vi klarte å overbevise dama i innsjekkingskranken på Fornebu om at det ikke var noe farlig oppi. Det så nok litt suspekt ut, i dag ville det selvsagt vært umulig, humrer Spurkland.
To venner av John tok med seg den mystiske pakka til Afrika, plasserte den i en fryser i Lusaka, før den ble satt i sola på et lasteplan i retning den lille landsbyen der John var på jobb.
– Spenningen var stor. Da den ble åpnet var den akkurat spiseklar, i perfekt konsistens!
Spenningen var stor også for Anne som var hjemme i Norge, men av helt andre grunner.
– For meg betød Afrika bare én ting på denne tiden: Aids.
At Afrika var spesielt hardt rammet av HIV-epidemien hadde blitt slått stort opp i avisene.
– Når «mannen i mitt liv» skulle bo to år i bushen, langt fra nærmeste sykehus, ble HIV et uromoment jeg måtte forholde meg til.
John kom helskinnet hjem Zambia. Da Anne og han noen år senere skulle adoptere, reiste de til Afrika. Denne gangen til Etiopia.
– Vi tok privattimer i det etiopiske språket amharisk før vi reiste for å hente sønnen vår. Det gjorde vi for å kunne kommunisere med ham med én gang. Han var 20 måneder gammel, så han forsto allerede mye av det etiopiske språket.
Siden har Spurkland tatt eksamen i amharisk språk på Universitetet i Oslo.
– Det var greit å få forklart ting som jeg egentlig allerede hadde skjønt. Dessverre er kurset lagt ned nå.
Spurkland og ektemannen var opptatt av at de selv og barna – de adopterte senere en datter fra samme land – skulle ha en tilknytning til den etiopiske kulturen.
– Det har vært en berikelse for familien. Vi ønsket å gi barna en grunnleggende trygghet på hvem de er. De har reist mer rundt i Etiopia enn de fleste som bor der.
Særlig matkulturen har fascinert Anne under de mange reisene til Afrikas horn de siste 30 årene.
– Jeg lager den etiopiske maten bedre enn mange etiopiere i Norge. Det må jeg kunne si.
Denne kjennskapen skulle vise seg verdifull da John ble diagnostisert med cøliaki, eller glutenintoleranse. En viktig del av det etiopiske kjøkken er den naturlig glutenfrie melsorten teff.
Spurkland har selv komponert en rekke kaker og bakverk basert på glutenfrie ingredienser – som vaflene hun nå lager til Apollons utsendte.
– Denne er ikke helt representativ altså, håper neste blir sprøere. Jeg får spise den selv, sier Spurkland og slenger en litt blek, men for all del appetittlig sak på sin egen tallerken.
– Du får den neste, sier hun og peker på fotografen.
Oppskriftene til glutenfrie vafler og annet bakverk, ble til et bokprosjekt. I 2011 kom «Frie kaker», hennes første bok. Siden har hun også blogget om kaker uten gluten, melk og egg.
En nyrekruttert, indisk stipendiat undret seg over dette: «Er det ikke veldig rart med denne professoren som bare har gitt ut én bok – om kaker?».
Spurkland, som har en lang liste med vitenskapelige artikler på publikasjonslista, tok utfordringen. Endelig skulle hennes eget fagfelt, immunologi, få en god, populærvitenskapelig framstilling på norsk.
– Immunologer har alltid vært ganske dårlige på formidling, det er altfor mye detaljer som kommer i veien.
Hun gikk løs på oppgaven med liv og lyst.
– Jeg måtte lære meg å skrive en spesiell type sakprosa, det som på engelsk kalles «creative non fiction». Fortellingen skal være sann, men medrivende.
Mange som driver populærvitenskapelig formidling, nøyer seg med å bruke sekundærkilder.
– Jeg gikk til originalene. De digitale ressursene i dag er helt fabelaktige. Jeg kunne lese originaltekstene til alle de betydningsfulle forskerne flere hundre år tilbake i tid.
Ideen om vaksine har sannsynligvis oppstått flere ganger, på helt ulike steder i verden.
– Kineserne sniffet koppeskorper. De oppdaget at folk som hadde vært i nærheten av kopper uten selv å bli smittet, var mindre utsatt for å få sykdommen selv.
Den moderne vaksinehistorien startet imidlertid i Storbritannia fra slutten av 1700-tallet. Landsbylegen Edward Jenner hørte historier om at budeier og melkebønder som hadde blitt smittet med kukopper, så ut til å være uimottakelige for menneske-kopper.
– Han fant en ung, foreldreløs gutt og «podet» ham, først med kukopper og deretter med vanlige kopper. Tenk det, sånt kunne vi ikke gjort i dag!
Jenner kalte behandlingen «vaccine», etter det latinske ordet for kukopper, «vaccinia», avledet av det latinske ordet for ku, «vacca».
Og ganske riktig, gutten ble immun.
Erfaringene fra arbeidet med boka «Immun» har kommet godt med det siste halvåret når Spurkland har frekventert spaltene i landets aviser, og stått side om side med statsminister Erna Solberg i NRK-debatter om koronaviruset.
– Jeg tror ingen av mine kolleger ville vært i stand til å snakke like intenst om immunsystemet og korona. Det kan jeg takke boka for.
Men under koronautbruddet gjorde professoren noe som vanligvis er forbeholdt vanlige synsere. Hun hevdet at et manuskript til en forskningsartikkel, en såkalt preprint, hadde alvorlige feil, uten at hun selv hadde lest den.
Undersøkelsen fra universitetet Stanford indikerte en dødelighet som var langt lavere enn tidligere anslag.
– Jeg skrev på Twitter at artikkelen var tvilsom, med henvisning til en lang diskusjonstråd fra USA, der mange ulike forskere kritiserte metodene som var brukt.
Hun fikk kritikk med beskjed om å lese studien før hun uttalte seg.
– Men etter hvert møtte forfatterne så mye motstand at de måtte revidere manuskriptet sitt.
I Spurklands verden fins det nesten ingenting som ikke kan sammenlignes med immunsystemet.
For fem år siden var landet rammet av en ganske annen epidemi enn den vi i dag er inne i: «Skam». NRK-serien fjetret store deler av befolkningen, ikke minst Anne Spurkland.
Jeg opptrer gjerne med en dragepersonlighet overfor studentene. Det gjør ingenting at de er litt redd for meg.
– Jeg var ekstremt fascinert. Datteren min gikk på Hartvig Nissen videregående der mye av handlingen foregår. Hun fortalte om produksjonen fra starten av, men det var først i andre sesong jeg virkelig hengte meg på.
Og parallellen til immunsystemet?
– William er en promiskuøs fuckboy, ikke sant? Mens Nora er den jomfruelige. I immunsystemet er William en antigenpresenterende celle, som kan plukke opp alt mulig av virus og bakterier.
Nora er en naiv T-celle som leter etter det rette viruset å reagere på.
– Når de to tilfeldigvis møtes på skolen – i lymfeknuten – resulterer det i en langvarig omfavnelse som aktiverer T-cellen og gjør at den deler seg.
Du bør helst styre klar av ironi når du snakker med Anne Spurkland. Hun kommer mest sannsynlig ikke til å skjønne hva du snakker om. Eller tolke det du sier helt bokstavelig.
Det kan kanskje komme av at hun selv er så direkte. Noen ganger så direkte at folk lurer på om hun mangler noen sosiale antenner.
Ektemannen John forteller at studentene har bedt ham om «Anne-kurs» når de har vært på besøk hos dem i Asker. Trikset er visst å stoppe henne når hun raser gjennom noe hun er intenst opptatt av. Det gjøres aller best hvis man er flere om det, ifølge ektemannen.
Da Spurkland ble en fast gjest hos riksmediene sist vår, opplevde studentene hennes det psykologer kaller kognitiv dissonans. Hvem var denne dama på tv som hevdet hun het Anne Spurkland?
De lagde et såkalt meme på bildetjenesten Instagram, to bilder som skulle illustrere Spurkland. Ett som en uskyldig liten kylling med troskyldige øyne – den offentlige utgaven – og et bilde av en ravn med en kniv i klørne – den Anne de kjenner fra forelesningene.
– Jeg opptrer gjerne med en dragepersonlighet overfor studentene. Det gjør ingenting at de er litt redd for meg.
Faktisk er det en bevisst strategi.
– De skal bli leger. Det handler i mange tilfeller om liv og død. De kommer til å oppleve ubehagelig situasjoner. Det vet jeg, men det vet ikke de ennå.
Tåler du ikke dette, har du valgt feil studium.
– Jeg hadde en gang en student som begynte å gråte da hun tenkte på lidelsene til en katt som døde. Det går ikke altså. Virkelig ikke.
Da koronakrisen kom for alvor i mars, sperret Spurkland og mannen seg inne.
– Bortsett fra noen turer i skogen, og til NRK, var vi ikke utenfor eiendommen på 44 dager. Da vi endelig reiste ut, var det for å kjøpe settepoteter i Drammen.
Spurkland er opptatt av matauk og matsvinn.
– Jeg kaster ikke mat. Matsvinn er et av vår tids største miljøproblemer. Det er først når maten er angrepet av mikrober, at jeg motvillig slipper den ned i beholderen for matavfall.
Hagen i Asker er egnet til selvberging, med eller uten korona i samfunnet. Men den kan bli så mye mer, tenker Spurkland.
– Det er litt irriterende å være på et forlag som ikke inviterer til hagefest. Da får jeg heller holde litteraturarrangementer her. Hva er vitsen med å ha et sånt sted hvis man ikke kan dele det med andre?
Metoden hun lærte under arbeidet med boka om immunforsvaret, har hun tatt med seg – også inn i privatlivet.
– Nå forsker jeg på huset. Rundt starten av forrige århundre var huset barnehjem for femten jenter i alderen to til seksten år.
Professoren har metodisk gått gjennom folketellinger, funnet vigselsannonser og trålet dødsannonser for å finne ut hvem jentene var som for hundre år siden kalte huset for hjem.
– De ble trent opp til å bli husholdersker. Ikke sjelden giftet seg med eldre enkemenn.
Mange av jentene var sykelige. Flere hadde mistet moren sin.
– Jeg føler meg som museumsvokter. Det er viktig å ta vare på historien for framtiden.
Som nyslått «hushistoriker» bobler engasjementet også for et annet bygg: Y-blokka i regjeringskvartalet i Oslo. Monumentalbygget med Picassos kunstverk «Fiskerne» på den ene fasaden, er i skrivende stund lenge planlagt revet, og kan være kun støv når dette magasinet når leseren.
– Det er hårreisende! Like ille som det Taliban gjør. Evner regjeringen virkelig ikke å se at verden er annerledes nå enn da de fattet riviningsvedtaket? Y-blokka er et nasjonalt klenodium, sier Spurkland og klør seg bokstavelig talt i hodet.
– Nå skal vi øse ut milliarder til koronatiltak. Det er et ypperlig tidspunkt å skalere ned regjeringskvartalet.
– Hva er det med akkurat Y-blokka som vekker så stort engasjement?
– Jeg innser at det er elitistisk å insistere på å ta vare på et sånt bygg. Men jeg syns faktisk det er pent. I tillegg til Picasso, som er verdensarv, representer bygget en bestemt periode i det norske historien, nemlig sosialdemokratiet. Det vil være en skamplett hvis det blir revet.
Tilbake på anatomisalen på Gaustad. Spurkland bærer den gamle hodeskallen av ukjent opprinnelse tilbake til sitt professoralt rotete kontor.
– Vi må ha respekt for hvem disse menneskene var da de levde, sier Spurkland som et ekko av Hamlets replikk da han ser graverne på kirkegården spa opp menneskerester: «Har det kostet så lite å oppfostre disse knokler at man nu har råd til å spille kjegle med dem?».
– Jeg håper vi som aktive forskere klarer å gi studentene forståelse av hvor viktig det er å stadig søke etter ny kunnskap om hvordan kroppen vår fungerer, hva som skjer når den blir rammet av sykdom, og hva vi best kan gjøre for å hindre eller helbrede den.
Legemene som tas imot ved anatomiseksjonen er en viktig del av dette arbeidet.
– For oss anatomer er døden i tjeneste for livet.