Noen måtte ha baktalt Harald Bøckman, for en dag ble han svartelistet uten at han fikk vite hva han hadde gjort galt. Han skulle til å reise til verdenskonferansen for oversettere i Shanghai da det hendte.
«Visumsøknad avslått». Slikt hadde aldri skjedd før.
– Hva faen er dette, tenkte Bøckman.
Det var i 2008. Beijing var pyntet til de mest kostbare olympiske lekene i historien. Partiet krevde at arrangementet skulle gå på skinner, og hadde sendt instruksjoner til provinser og ambassader om at mulige urostiftere skulle nektes å krysse grensa. Kan kinaviteren Bøckman ha blitt slått i hartkorn med separatister og terrorister?
Det blir bare spekulasjoner. Han har aldri fått vite hva han er anklaget for.
Få mennesker har gjort mer enn Harald Bøckman for å formidle kinesisk kultur og historie utenfor Kina de siste 50 årene.
Men etter mange titalls studie- og forskningsbesøk og besøk til familie og venner var det slutt.
– Det er i praksis et yrkesforbud for en med min bakgrunn, erkjenner Bøckman.
Kinas beste venn i Norge var definert som fienden.
– Det er et enormt savn.
Bøckmans politiske og historiske oppvåkning kom nesten 50 år tidligere, på motsatt side av kloden. 17-åringen fra lille Vollen i Asker dro til Amerika gjennom utvekslingsorganisasjonen AFS.
– Jeg bodde hos en familie i Pennsylvania, rett ved Mason-Dixon-linja, som før borgerkrigen markerte skillet mellom slavestater og frie stater.
Selv om han var der ganske nøyaktig 100 år etter emansipasjonserklæringen, var det fortsatt store forskjeller på folk.
– Det gikk en bekk gjennom den lille byen. På den ene siden bodde de svarte, og på den andre siden bodde de hvite.
Lokale stedsnavn og storgårder røpet at her hadde de gamle 1700-tallselitene fra Philadelphia dominert.
– Trossamfunn som kvekere, menonitter og amish preget fremdeles lokalsamfunnene. Folk av italiensk herkomst dominerte en stor soppindustri, og på forsommeren kom migrantarbeidere opp sørfra for å høste grønnsaker. Med andre ord, et slags mini-USA. Det ble et svært lærerikt år.
Den lokale, presbyterianske presten merket at den norske high school-eleven var samfunnsinteressert. Han inviterte ham med seg på en tur.
Med ett befant den unge nordmannen seg midt i et av det forrige århundrets største politiske og kulturelle hendelser: «The March on Washington» i den amerikanske hovedstaden i slutten av august 1963.
Programmet var spekket med stjerner, blant andre ungdomsgenerasjonens store profet, Bob Dylan.
– Men det forbaska er at jeg ikke husker at Dylan var der, smiler Bøckman.
– Det har jeg aldri turt å innrømme for noen. Det var først senere på året, da sønnen i vertsfamilien kom hjem med ei Dylan-skive, at jeg innså at dette ikke var en hvilken som helst ung spirrevipp.
Dylan framførte «Only a Pawn in Their Game», fra den enda uutgitte plata, «The Times They Are a-Changin’», ved Lincoln Memorial den dagen.
Den virkelig store forandringen var det Martin Luther King som sto for. «I have a dream that one day this nation will rise up and live out the true meaning of its creed: We hold these truths to be self-evident that all men are created equal.», sa King foran en ung Harald Bøckman og 250 000 andre som hadde møtt opp i den amerikanske hovedstaden.
– Det var et helt spesielt år. Du hadde March On Washington, så ble Kennedy skutt i november, og i februar 1964 kom The Beatles til Amerika for første gang.
Det ble en samfunnsoppvåkning, om rettferdighet og urettferdighet, for den unge nordmannen.
– Jeg fikk inntrykk av at verden var mer komplisert enn her hjemme i andedammen vår.
Løpet er kjørt for Hong Kong.
Etter året i USA reiste den unge mannen hjem til andedammen, Vollen i Asker, der faren og moren drev gartneri. Men trangen til utferd var kommet for å bli.
På 1960-tallet var det nesten bare å gå ned på havna i Oslo og mønstre på. 20 år gamle Bøckman fikk hyre ved det splitter nye M/S Sagafjord, en passasjerbåt på ærverdige Amerikalinjen.
– Det var en blanding av folk som ville ut og se verden og uskikkelige gutter som skulle brynes til skikkelige mannfolk.
Etter kort tid gikk Sagafjord ut av amerikatrafikken. I stedet ble den satt som cruiseskip som seilte over hele verden. For første gang befant Bøckman seg i det samtiden kalte Orienten.
Det var starten på et livslangt kjærlighetsforhold.
– Jeg kom til Yokohama og Tokyo. Jeg ville undersøke mulighetene for å studere japansk og hadde blinket meg ut et universitet, men fant ut at det ble for dyrt.
Heldigvis møtte den unge sjømannen tilfeldigvis kinaeksperten Henry Henne, som var professor samme sted. Henne var på vei hjem til Norge for å starte et østasiatisk institutt ved Universitetet i Oslo.
– Henne sa at jeg fikk heller stille opp på Blindern neste høst. Og slik ble det.
Samme høst begynte Kulturrevolusjonen i Kina. Bøckman så paralleller til det han hadde opplevd i USA tre år tidligere.
– Vi så på det som en del av et ungdomsopprør som også var på gang i Vesten, men også som noe annet enn den forstokka sosialismen i Sovjetunionen.
Kina var blitt enda mer fascinerende, og Bøckman kastet seg over studiene. Én dag fikk han en ny foreleser (artikkelen fortsetter under bildet)
Baisha Liu kom til Norge i 1969 for å undervise i kinesisk ved det nye instituttet. Hun hadde tidligere bodd i Kina, Taiwan, USA og Frankrike, men fant for drøyt 50 år siden veien til Norge.
De to giftet seg og fikk to barn. Paret fikk erfare noen kulturforskjeller i hverdagen, men hennes oppvekst i Vesten og hans kunnskap om Kina gjorde det lettere enn det ville vært for mange andre.
Han og Baisha Liu var sammen om det meste, blant annet en rekke oversettelser av kinesisk litteratur til norsk.
– Jeg sier til folk at hvis de vil utforske ekteskapets grenser, bør de prøve å oversette skjønnlitteratur sammen. Det mest spennende prosjektet vi gjorde, var å gjendikte et større utvalg av Olav H. Hauge til kinesisk i samarbeid med den kinesiske poeten Xi Chuan.
Bøckman viser stolt fram fortjenestemedaljen i sølv kona fikk for 40 år som lektor i kinesisk ved Universitetet i Oslo, den henger på veggen i huset hjemme på Høvik.
– Det skjedde samtidig som hun ble syk. Hun trodde først hun fikk den fordi hun var blitt syk, og ble ganske sinna, men ble oppriktig glad da jeg fortalte henne at det hadde vært en lang, forutgående prosess.
Bøckman mistet kona si, Baisha Liu, i kreft høsten for ti år siden.
Da han for første gang reiste til Kina på starten av 1970-tallet, var Bøckman en del av et miljø som lenge hadde svermet for landets leder, Mao Zedong, eller Tse-tung etter datidens gjeldende skrivemåte.
I bevegelsen som hjemsøkte vårt land, AKP-ml, fant den unge studenten jevnaldrende med samme interesser.
– Kina var verken åpen for vanlig turisme eller for å studere fast der, spesielt under Kulturrevolusjonen. I 1967 fikk imidlertid en gruppe fra Sosialistisk studentlag på Blindern dra på studietur til Kina. Jeg meldte meg på, men ble funnet for lett. Høsten 1970 organiserte SUF (m-l) en studietur, og der kom jeg med.
– Jeg hadde tygd meg gjennom gamle og nye kinesiske tekster i fire år. Men nå fikk jeg for første gang se, høre og snakke med kinesere. Da ser du hvordan de relaterer seg til hverandre gjennom språket. Da fortoner politikken seg på en annen måte, man skjønner bedre hvordan politikk og samfunn henger sammen.
I 1973 ble det igjen opprettet en kulturavtale mellom Norge og Kina, og studentutveksling kom i gang igjen.
– Vi ønsket å reise som familie, men det var det ikke åpnet for til Kina. Til slutt besluttet vi at jeg skulle dra først og Baisha komme etter et halvt år senere, også for å vise fram det første barnebarnet til sin far i Shanghai.
Dette var i sjølproletariseringens dager i AKP, og intellektuelle skulle ut og finne seg jobber utenfor akademia. Bøckman følte imidlertid at han hadde investert så mye i kinesisk at han ikke kunne la den nye muligheten til å studere i Kina gå fra seg.
– Jeg sa fra til partiledelsen at jeg endelig kunne reise til Kina for å studere.
Det ble kontant avvist av en maktsterk partisekretær.
– Han sa: «Det er klart vi kan behøve folk som kan kinesisk, men det trenger ikke værra deg!
Det vi trenger nå, er folk som kan russisk!». Da sa jeg «greit og takk for meg».
Det var i de dager da AKP mente at et angrep fra den sovjetiske sosialimperialismen var nært forestående.
– Jeg ble nok sett på som en litt løs kanon. De opprettet en gruppe til å oversette Maos tekster, men den var hemmelig. Det eneste de ba meg om, var å lage en konverteringsliste for kinesisk mål og vekt. Det var det nærmeste jeg kom å formidle innholdet i Maos lære, humrer Bøckman.
Hvis du går i en akademisk bokhandel eller et universitetsbibliotek, finner du mindre enn forventet under navnet Harald Bøckman. Hvor er den store boka om Kinas moderne historie? Og hvor er doktorgraden?
Den fins ikke.
Men går vi grundigere til verks, ser på den lille skriften, oppdager vi det: «gjendiktet av Harald Bøckman», «redigert av Harald Bøckman», «oversatt av Harald Bøckman.». Og går vi enda videre: «Arrangert av Harald Bøckman» og «nettverket ble startet av Harald Bøckman».
– Livet mitt har vært «jeg fant, jeg fant!». Jeg var en hypertekstmann lenge før det var noe som het det, sier han med henvisning til hyperlenkene på internett som gjør at leseren kan oppdage masse interessant, eller spore helt av.
– Jeg er håpløs på den måten.
Bøckman har klikket seg videre, mye.
– Det har hatt sin pris, men jeg tar ansvar for mine handlinger. Min akademiske karriere hadde sikkert blitt mer glamorøs hvis jeg fant ett felt og gravde meg ned i det, men det passer meg ikke.
Da det under Maos etterkommer Deng Xiaoping ble lettere for besøkende å reise rundt i landet, fant den intellektuelle askeladden både skjæreunger og utgåtte skosåler i det store riket.
– Det å bli interessert i flere temaer på én gang ble bare forsterket med Kina. Der er det så mye som er interessant, et enormt mangfold.
Provinsene ble hans gebet. Der opplevde han et Kina som det sto lite om i vestlig litteratur og i teorier om den store staten.
– Det ble etter hvert et livsprosjekt for meg å forstå Kina fra periferien. Jeg så en enorm variasjon av etniske grupper, kulturer og språk.
På sine askeladdreiser til Kina var Bøckman både historiker, antropolog, språkforsker, filolog og statsviter.
– Jeg kjørte tog og humpebuss, og jeg reiste alene. Da kommer man tettere på folk. Vi snakket fritt på den tiden. De lurte fælt på meg: «Du reiser alene og er så gammel! Du er jammen modig!».
Den høye mannen med blank isse, ovale briller og karakterisk grå-hvitt skjegg ble godkjent.
– I Kina fins det folk i de fleste farger og fasonger. I Xinjiang trodde de jeg var kineser fra hovedstaden, på grunn av uttalen min. I hovedstaden tenkte de motsatt, på grunn av utseendet mitt.
Han ser med vemod tilbake på de frie reisene til Kinas vestligste region, Xinjiang.
– Det Xinjiang jeg reiste gjennom på nittitallet, eksisterer ikke lenger, erkjenner Bøckman.
Innbyggerne i Kinas vestligste region har havnet i en ond sirkel. Protester mot ensretting og undertrykking blir slått tilbake med stadig sterkere tiltak. I 2001 ble Kina deltaker på USAs side i «the war on terror».
– Det ga dem større handlingsrom for å ta seg til rette i Xinjiang. I 2014 ble dette utvidet til «Folkets krig mot terrorisme».
Jeg sitter og lurer på dette rare landet hver dag.
De siste årene har metodene blitt mer og mer ekstreme. I 2017 satte myndighetene i gang tiltak for å tvinge muslimene i Xinjiang inn i folden.
– Kampanjen har to hovedkomponenter: oppretting av interneringsleirer og anvendelse av høyteknologisk overvåkingsutstyr.
Opp mot én million mennesker holdes i dag i såkalte omskoleringsleirer i Xinjiang, ifølge anslag fra menneskerettighetsorganisasjoner.
Dette gjelder særlig uigurene, men også kasakhere og medlemmer av andre muslimske, etniske minoriteter. «Mange blir arrestert og fraktet til leirene uten at familiene deres blir informert. Uten forvarsel forsvinner de bare.» heter det i en rapport fra Amnesty International for to år siden.
– Strategien til kinesiske myndigheter er inspirert av tradisjonelle, keiserlige herskerstrategier om å «La dem komme og omdanne seg», lai hua, men i dag skjer det under en tvang som vil resultere i et kulturelt folkemord om det får fortsette.
Etter at Bøckman for tolv år siden ble fratatt muligheten til å dra til fastlandskina, har Hongkong vært hans fristed i Asia.
– Nå ser det ut til at jeg mister Hongkong også. Selv om jeg fortsatt kan reise dit, vil jeg helt sikkert komme til å miste byen som en åpen kilde.
De siste årene har myndighetene i Beijing tatt fra hongkongerne stadig flere av rettighetene de var garantert i avtalen med Storbritannia da kolonien gikk tilbake til Kina i 1997.
– Det tok ikke lang tid fra den nye sikkerhetsloven ble innført i sommer, til de arresterte opposisjonelle og kastet ut utlendinger.
De internasjonale protestene lot ikke vente på seg. Bøckman er ikke imponert.
– Det vi ser i London i dag, er bare krokodilletårer. Britene var slett ikke opptatt av hongkongernes demokratiske rettigheter da de selv styrte der.
Forskeren har ingen positive analyser å komme med til hongkongerne.
– Løpet er kjørt for Hongkong. Det kommer ikke voldsomt og dramatisk, men gradvis og systematisk.
Også på egne vegne ser det mørkt ut.
– Jeg kan ikke være med på å sette folk i fare. Jeg har kilder, personlige venner og familievenner der. Det blir aldri det samme igjen.
For en del år siden brukte Bøckman også Hongkong til å teste muligheten for å komme inn i fastlandskina.
– I Hongkong kunne man tidligere nærmest kjøpe visum over disk, men jeg fikk blankt avslag. Det betyr at ambassaden i Oslo, som har meg under oppsyn, har rapportert meg til en sentral «hei mingdan», eller shitlist, på godt engelsk.
Han har aldri forstått det fullt og helt.
– Jeg sitter og lurer på dette rare landet hver dag.
Det er langt verre å tape ansikt enn å få dårlig samvittighet.
Han vet fortsatt ikke hva anklagen mot ham går ut på. Men han må ha fornærmet noen.
– Kineserne er særlig opptatt av å ikke tape ansikt.
Den amerikanske antropologen Ruth Benedict skrev i sin «Krysantemumen og sverdet», riktignok med utgangspunkt i Japan, at Øst-Asia har en skamkultur, til forskjell fra Vestens skyldkultur.
– Man kan fornærme folk blodig. Jeg har sett folk gå i svart fordi de oppfatter at situasjonen blir nesten uutholdelig. Det er langt verre å tape ansikt enn å få dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet er noe kristne kan gå rundt og slite med.
Frykten for å tape ansikt gjelder like mye for samfunnet som for menneskene som bor der.
– «Et århundre med skam» er et stående uttrykk i Kina etter at vestlige imperier dominerte landet i 100 år fra midten av 1800-tallet.
Mange kinesere er i dag fast bestemt på at Kina skal bli sterkt og rikt igjen, slik som det var i de store dynastienes tid.
Marxismen, som Bøckman og hans venstreintellektuelle venner idealiserte for 50 år siden, er fortsatt offisiell, statlig ideologi.
– Men det er ikke noe igjen av marxismen i Kina i dag, den er bare et ris bak speilet. Leninismen derimot, er nyttig. Den er sentralisert og autokratisk. Det passer lederskapet i Kina godt.
Det kommunistiske partiet er utpreget hierarkisk. Det minner om hvordan landet ble styrt da det sist gang var rikt og sterkt.
– Dagens president Xi Jinping går tilbake i kinesisk historie for å se hvordan man kan styrke seg på den internasjonale scenen. Man kan fortsatt lese interessante, offentlige debatter om styreformer fra mer enn to tusen år tilbake.
Det første keiserriket, Qin-dynastiet fra år 221 før vår tidsregning, hadde klart definerte straffer for uønsket oppførsel og tilsvarende belønning for korrekt adferd. Tanken er at menneskets iboende egoisme kan brukes til noe positivt, å skape et sterkt og velfungerende samfunn.
– Denne autokratiske samfunnsfilosofien kalles legalisme, og appellerer til Xi og kommunistpartiet i dag.
I det siste har kinesiske ideologer tatt til orde for å bruke de samme argumentene internasjonalt, hevder Bøckman.
– Verden trenger et mer ordnet system. De ser på Vesten som kaotisk. Kina vil gå i spissen for det nye hierarkiske og angivelig harmoniske systemet. Det kommer ikke til å gå bra.
De ser på Vesten som kaotisk
Franz Kafka skrev aldri ferdig historien om Josef K., som en dag ble arrestert uten grunn fordi noen hadde baktalt ham. Historien om Harald Bøckman er heller ikke ferdig.
– Verden er mer enn Kina. Jeg kan ikke la meg dupere av dette. Jeg håper jeg får fem år til. Det vil jeg trenge for å få ryddet opp i rotet mitt, sier Bøckman og slår ut med armene blant alle bøkene og papirene i huset på Høvik.
Og Kina da, kommer han noen gang tilbake til Midtens rike, midtpunktet for alle hans interesser?
– Jeg spilte mitt siste kort for fire år siden. Sønnen min var invitert til Hongkong Arts Festival med teatergruppa han og kona Kari driver. Baisha og jeg hadde alltid tenkt å ta med barnebarna til fedrelandet hennes, men vi rakk det ikke før hun døde. Så jeg spilte ut familiekortet overfor ambassaden i håp om at jeg kanskje kunne ta med ungene og stoppe underveis til Hongkong for å vise dem farmors hjemland. Det kom ikke noe svar. Jeg purret på dem. Fortsatt intet svar. Men sønnen min og familien dro likevel, og fant fram til der farmor var født.
Det hender Harald Bøckman går innom metropolenes chinatowns når han er ute og reiser, for eksempel i USA.
– Det er for å kjenne på lukta og smaken. Men det blir jo bare tull, selvsagt, smiler han.
Han har gitt opp å få noen forklaring på svartelistinga.
– De trenger ikke forklare noe som helst, de bare bestemmer seg. Men det er helt klart det jeg sier og skriver som er årsaken. Jeg har vært fokusert på Kinas minoritetsområder, men også Hongkong. Det er fy-fy, alt sammen.
M/S Sagafjord, skipet som først tok den unge Bøckman til den delen av verden som skulle bli hans liv, for snart 60 år siden, ble etter en karriere som passasjerbåt og cruiseskip, i 2010 seilt til en strand i nærheten av Shanghai i Kina og hugget opp. Metallet ble til spikerne det rike og sterke kinesiske riket bygges videre med. Et rike Harald Bøckman sannsynligvis aldri får se igjen.