Gjett hvilket av de fire navna Steven Ray Haakon Wilson ikke fikk da han ble født? Men som han har funnet på og lagt til helt selv?
Det skal ikke være lett. Hver del passer på hver sin måte:
- Steven er kult – mannen er jo en dreven skater.
- Ray er kort og robust – kan være en oppkalling eller forkortelse for Raymond.
- Haakon er solid og erkenorsk – han er tross alt professor i kjemi ved landets eldste universitet.
- Wilson smaker av musikk og strandgutter. Fyren har delvis vokst opp i California og har vunnet spellemannsprisen i kategorien pop som frontfigur i bandet Superfamily.
I put a spell on you skriker kjemiprofessoren i fistel mens gutta i bandet Steven Wilson Quartet kaster seg inn i en høyfrekvent utgave av Screamin’ Jay Hawkins’ klassiske låt fra 1956.
Det er en hustrig novemberkveld på kulturskolen på landlige Ås en halvtime utenfor Oslo. Likevel stiller Wilson i en kortermet, blomstret skjorte.
Kvartetten er i eksil fra øvingshotellet i Oslo, som er stengt av korona.
– Nå får vi tatt bilde av deg når du gjør det du liker best, bemerker fotografen.
– Akkurat det kan du nok ikke ta bilde av ..., parerer Wilson, til humring fra bandkompiser og besøkende.
Det har ikke noe å si om du er professor i kjemi. Det er like sikkert som massebevaringsloven at det blir «guttastemning» med én gang en håndfull karer krysser terskelen til et roterom fylt av musikkinstrumenter.
Det knegges av Wilsons garderobehumor mens han igjen henger sin turkise Fender Stratocaster rundt halsen. Varm klang fyller rommet. Ansiktet legger seg i de foldene den fortsatt bare 43-årige huden kan tillate, beina kalves ørlite, mens han igjen angriper mikrofonen med den avsluttende, eiesyke strofen: «because you’re miiiine».
Screamin’ Ray Wilson.
Jeg måtte ringe og sperre visakortet omtrent én gang i uka
En uke seinere sitter Wilson med bena i kors på benken i et laboratorium på Blindern i Oslo. Naturlig lys flommer gjennom luker i taket, og interiøret har en rustikk patina som gjør at det kunne vært en utstillingssal for malerier.
– Det meste her er originalt fra da bygningen åpnet i 1968. Hvis du skal få målt stoffer i blodet ditt, har de som analyserer prøven, sannsynligvis lært det i dette lokalet, forteller Wilson.
Han hadde nettopp fått ansvar for undervisningen på hele Kjemisk institutt da pandemien slo til sist vinter.
– Det første jeg gjorde, var å sende epost til alle studentene, der jeg skrev «ta kontakt når som helst på døgnet».
Det var ikke mulig å få alle til å passe inn i én mal.
– Studentene er svært ulike. Noen er helt ferske, andre tar master eller doktorgrad. Enkelte sitter alene på en hybel, mens en medstudent har bolig, barn og ektefelle.
I tillegg til å være hjemmeskolelærer for sønnen på sju, som han har sammen med samboeren Taran, måtte han som utdanningsleder dirigere en bråte med ofte langt mer erfarne forskere og undervisere.
– Det er ingen som blir professor fordi de liker å bli gitt ordre til. Men det gikk bra altså, det gjorde det.
Til tross for inntrykket man kanskje kan få i offentligheten er forskere ydmyke, ifølge én av dem.
– Vi tar feil hele tida, klart vi er ydmyke!
Wilson har kjempet for den analoge undervisningen på laboratoriet under hele koronaperioden.
– Kjemi er et håndverk som må formidles fra læremester til lærling. Det kan ikke gjøres som ren teori. Det er nesten en kunstform.
Kjemi er ikke filosofi. Eller matematikk.
– Kjemi er akkurat som musikk. En veldig personlig greie.
Grunnstoffene er kanskje toner på en skala, molekylene fraseringer og en legering er en komposisjon. I så fall er gitaren et laboratorium.
– En gitar er et instrument, ikke en maskin. Den kan optimaliseres på ulike måter gjennom ulike strenger, treverk og mekanikk, sier Wilson.
En som gjorde nettopp det, og er kjent som en av verdens musikalske alkymister – for ikke å si kjemikere – er gitaristen Stevie Ray Vaughan, kanskje mest kjent for sin gnistrende instrumentalversjon av Jimi Hendrix’ allerede geniale «Little Wing» fra 1967.
– «SRV» var en av mine første gitarhelter. Han var fantastisk virtuos rent teknisk, som er overdrevent viktig når man er yngre.
Allsidigheten til bluesgitaristen som døde i en helikopterulykke etter en konsert i 1990, appellerte også.
– Han kunne hoppe så lett mellom rånete blues og mer tåredryppende saker.
Vaughan ble en døråpner for Wilson.
– Det ble inngangen til andre kule gitarister som Albert King, som også har vært en inspirasjon i årene som fulgte.
Stephen «Stevie» Ray, ja? Er dette et hint om hvilket av navnene som Wilson har lagt til selv? At han skulle ha nesten nøyaktig de to samme fornavnene som en av sine store helter, altså Stephen Ray eller Steven Ray, er usannsynlig. Ett av dem må være lagt til for å ligne på helten.
Vi utelukker Haakon og Wilson. Det «falske navnet» må være enten Steven eller Ray.
Ingen blir professor fordi de liker å bli gitt ordre til
Som ung var det to ting Wilson likte ved siden av musikken: proffboksing og skating. Begge var ulovlig i Norge.
Sammen med sin amerikanske far kunne unge Wilson sitte oppe til langt på natt hjemme i Moss, for å se to menn gå løs på hverandre i storslåtte sendinger fra Las Vegas eller Madison Square Garden.
På samme tid sendte Norge godt polstrede lettvektere for å sanke femteplasser i sommer-OL. I Amerika kunne gutta gå blodige i kanvasen etter hele femten runder.
– Jeg husker godt kampene til Mike Tyson på åttitallet, fram til han tapte mot Buster Douglas i 1990. Det var sinnssykt kult, forteller Wilson som framhever en ukjent side ved Tyson.
– Han har noen fine sitater som jeg selv bruker i undervisningen min: «Alle har en plan helt til de får seg en på kjeften».
Wilson kan detaljer fra boksehistorien på rams.
– Særlig fram til Muhammed Ali ga seg. Etter det blir det for rotete, med mange ulike tittelbelter, sier Wilson og viser stolt fram et fotografi fra Alis kamp mot Joe Frazier i 1975, signert av sistnevnte.
– Dette er fra sagnomsuste «Thrilla in Manila», der Ali slo ut Frazier i 14. runde.
Wilson går ikke i ringen selv. Boksinga har likevel satt merker på kroppen.
– Dette er Sugar Ray Robinson, sier han om den enkle strektegningen som stikker ut under skjorteermet.
Robinson er i dag kanskje mest kjent i Johnny Barnes’ skikkelse i kamper mot Jake LaMotta (Robert De Niro) i Martin Scorseses film «Raging Bull» fra 1980.
– Folk tror det er noe sønnen min har tegnet som er grunnlaget for tatoveringen, men det er egentlig et kunstverk av den amerikanske kunstneren Jean-Michel Basquiat.
Sugar Ray Robinson. Ray igjen, ja... Hvis denne helten hadde hett noe med Steven, eller Stevie, kunne navnet fortsatt vært med i den uhøytidelige konkurransen vår. Men nå er Steven ute. Stevie Ray, Sugar Ray, Steven Ray.
Vi tar sjansen og konkluderer: Navnet som Wilson har lagt til selv, må være Ray! (teksten fortsetter under bildet)
Leseren av dette portrettet har uten å vite det fått ta del i professor Wilsons pedagogiske metode, her skamløst stjålet av journalisten. Hvilket av hans navn som er kommet til senere, er nemlig det første han spør sine ferske studenter om.
– Jeg tror det er viktig at jeg avmystifiserer meg selv. Dette spørsmålet får i gang praten og resonnementene.
Når studentene brått får spørsmålet på starten av semesteret, har de ikke på langt nær så mye informasjon som Apollons lesere nå har fått.
– De gjetter oftest at jeg har lagt til Haakon. De tenker at det kan ha vært en fordel å ha et norsk navn når man søker jobb, forteller Wilson.
– Men svaret er altså Ray.
Bingo!
Teknikken virker. Wilsons metode gjorde ham for fire år siden til den stolte innehaver av prisen for årets foreleser for å ha «gjort om de tradisjonelle forelesningene til kollokvie- og diskusjonstimer der han verdsetter studentenes innspill og tanker, og er opptatt av at studentene og han selv skal komme fram til løsningen sammen», som juryen formulerte det.
– Det var fantastisk morsomt, og en stor anerkjennelse. Jeg var helt i sjokk, smiler Wilson.
Det ga en slags lisens til å være seg selv og ikke være redd for å vise det
I Wilsons oppvekst beskrev norske aviser det de kalte rullebrett, som «de farligste leketøyene i USA» og rapporterte om hundretusenvis av skader årlig. «Forskrift om forbud mot bruk av rullebrett» ble innført av Statens forurensningstilsyn, av alle, med hjemmel i loven om produktkontroll.
Forbudt frukt smaker best. Og skateboardgjenger dukket opp rundt omkring, også i Moss, som Wilson ellers beskriver som «homogen og lite variert».
– Vi måtte til Sverige for å kjøpe skateboard. Det var en motkultur, og det gav en slags lisens til å være seg selv og ikke være redd for å vise det.
Skating betydde mekking og bygging – optimalisering – akkurat som musikk og kjemi skulle bli senere.
– Jeg ble vant til å bruke verktøy og bygge ting med hendene mine.
Mye av grunnlaget for kjemistudiet var lagt. Det manglet bare det faglige. For tro det eller ei, kjemiprofessoren hadde ikke kjemi på videregående. Heller ikke noen av de andre realfagene.
Han studerte først psykologi og fikk dermed et innblikk i hjernen.
– Jeg merket at jeg var mest interessert i kjemikaliene som styrer prosessene.
Han tok det smått sinnssyke valget å begynne på et universitetsstudium i kjemi uten å ha noen realfagskompetanse.
– Jeg gikk rett på. Det var noen tøffe semestre, rett og slett tungt.
Som bindeledd mellom andre disipliner, som fysikk og biologi, har kjemi fått tilnavnet den sentrale vitenskapen.
Akkurat dette bindeleddet gjør kjemi til en viktig del av Universitetet i Oslos satsing på livsvitenskap, av kritikerne sett på som et moteord som forsøker å favne for mye – all vitenskap som handler om livet.
Hvorom allting er, plasserer Wilsons virke ham i kjernen av livsvitenskapen.
– Vi dyrker miniorganer fra menneskeceller for å se hvordan de reagerer på legemidler, sier Wilson og drar fram telefonen som viser et litt tåkete bilde.
– Dette er et millimeterstort hjerte. Det vi lager ser ut som organer, fungerer som organer og har de samme delene, grovt sett. Og så er de mye mindre.
Tenk deg et minihjerte som pumper blod til en minilever. Kan man til slutt lage et minimenneske? Er Wilson og hans kolleger sammen en «Mini-Frankenstein»?
– Jeg er glad i regissør Mel Brooks og hans film «Young Frankenstein», så hvorfor ikke? sier Wilson spøkefullt, men vi ser fort alvoret:
– Testing av medisiner på miniorganer gir et bedre bilde av det som skjer i kroppen, enn forsøk på rotte eller hund. Det kan for eksempel føre til gjennombrudd i hvordan vi behandler sykdommer, som diabetes.
Organene lages og testes i en tverrfaglig forskningsenhet, et såkalt Senter for fremragende forskning (SFF), midt i blinken for det påbegynte livsvitenskapsbygget.
Men hva skjer når kjemikerne flytter til den nye bygningen? Hva med laboratoriet som ser ut som det kunne vært en visningssal for modernistisk kunst?
– Det er viktig å ta vare på identiteten til fagfeltet kjemi, dets integritet og egenart. Alle fagfelt må være trygge på at de ikke er en bestillingsvare for andre større felt, sier Wilson og finner igjen inspirasjon fra sin andre lidenskap:
– Si at du er en gitarist og bestiller en bassist som skal spille akkurat som du ønsker. Du vil få det, men verden vil aldri da få en ny Jaco Pastorius (legendarisk bassist fra blant andre jazzgruppa Weather Report, journ. anm.), som drev innovasjon som ikke var «på bestilling». Kunsten ville da gå tapt, sier Wilson og smiler:
– Jeg må innrømme at jeg er jævlig fornøyd med den analogien!
Musikk og kjemi er to sider av samme sak. Wilson ønsker nå å samle dem på én side, i alle fall i samme artikkel.
– Jeg har begynt å lage en spilleliste i Spotify til hver vitenskapelig artikkel jeg skriver. Målet er å få en lenke til den i publikasjonene.
Det er ikke gitt at redaktørene i prestisjetunge, internasjonale tidsskifter vil se koblingen like tydelig som nordmannen.
– Det er mulig det er framstår som litt for useriøst, erkjenner Wilson.
Selv om halvamerikanske Wilson har helamerikanske interesser – elektrisk gitar, skating, proffboksing – hadde han aldri noe mål om å slå gjennom i USA med popgruppa han ledet, Superfamily.
– Vi hadde tilbud om å turnere i Statene, men det var ikke viktig for meg. Det var kult nok å spille i Europa. Jeg hadde ingen drøm om å erobre Amerika.
Kronen på verket ble både Alarmprisen og Spellemannspris i klassen pop i 2007.
Han valgte til slutt kjærlighet og kjemi – og den litt mindre ambisiøse kvartetten som i dag bærer hans navn.
– Jeg måtte legge til side Superfamily da jeg fikk barn og fast jobb. For meg var disse tingene totalt uforenlige.
Han savner ikke tiden som popstjerne.
– Jeg føler vi fikk ut potensialet i gruppa. Vi var aldri opptatt av å overta verden.
Han fikk likevel en påminnelse om sine amerikanske aner så seint som i fjor.
– Jeg fikk plutselig en koronasjekk fra han gærningen der borte. Det var ganske vilt.
Vi skjønner at «han gærningen» er Donald Trump, og rekker å fundere på om det virkelig kan stemme at Wilson ble testet for korona av selveste presidenten, før vi kommer på at et tidlig økonomisk tiltak i USA var å gi alle borgerne en sjekk på 1200 dollar.
Leveringen av sjekkene ble forsinket fordi presidenten insisterte på at hans egen signatur skulle være på hver og én av dem.
– Jeg tror at hvis Trump fikk et løfte om at han alltid ville få applaus der han gikk rundt på golfbanen, ville vi bli kvitt ham. Han har ikke noe egentlig ønske om å forandre verden. Han er så usikker at han gjør hva som helst for å bli elsket. Det er min enkle, freudianske tolkning.
Folk som kjenner ham, beskriver Wilson som en ambisiøs rotekopp. En som ligger på gulvet på flyplassen og febrilsk leter etter billetten sin bare minutter før avgang.
Det kunne gå hardt for seg da han var ung popstjerne i Oslos uteliv og på turné.
– Jeg måtte ringe og sperre visakortet omtrent én gang i uka. En gang sa hun som svarte; «er det deg igjen, ja?», flirer Wilson.
For Wilson er nemlig verden delt i to: Det som er kult å holde på med, på én side. Det som er kjedelig, på den andre. Er det kult, går Wilson på med krum nakke. Det kjedelige gjør han minst mulig av.
– For eksempel kan jeg ikke utstå å hente posten eller å skifte dekk på bilen.
Han vet at et kredittkort eller en flybillett alltids kommer til rette igjen.
– Jeg får mer noia for det mellommenneskelige. Hvis jeg ikke følger opp noe jeg har forpliktet meg til, da kan jeg få litt nevro.
Som da han glemte å ringe faren Joe på bursdagen og kom på det midt under en kveldskonsert med Superfamily.
Frykten for «nevro» gjorde at Wilson stoppet konserten mellom to låter, ringte faren fra scenen og fikk de mange tusen frammøtte til å synge bursdagssangen for ham.
– Det var aldri aktuelt å ikke ta den telefonsamtalen. Det var bare å gjøre det beste ut av det.
Showmannen Wilson så dessuten en mulighet til å gjøre forglemmelsen til underholdning.
– Det beste jeg vet, er å stå på scenen. Da kan alt skje.