Ei ung jente er alene hjemme når telefonen ringer. Det er en mann i den andre enden. Han ber om å få snakke med bestefaren hennes, Eilif. Han vet ikke at bestefaren nettopp har gått bort.
Hun forsøker å forklare, men mannen forstår ikke norsk. Plutselig gjør jenta noe hun aldri har gjort før.
Eilif on kuolu, sier hun. Eilif er død.
Det er første gang hun lar munnen forme ord på sitt egentlige morsmål. På kvensk. Hun er 14 år gammel.
– Jeg hadde ingen sjatteringer i språket som gjorde at jeg kunne svare ham godt. Jeg husker sjokket i den andre enden av linja, og at jeg følte at jeg ikke strakk til, forteller Pia Lane 40 år senere.
På Bugøynes i Finnmark snakket foreldrene kvensk seg imellom, men ikke til barna sine.
– Er det ikke rart at hele samfunnet plutselig sluttet å snakke med barna sine? Hvordan kunne de være så blinde?
Hundre år med fornorskingspolitikk hadde overbevist foreldre og besteforeldre om at språket deres ikke var noe å ta vare på. De snakket norsk til barna sine.
Generasjoner ble kneblet.
– Det min mor sa, og som jeg har fått lov til å si videre, var: «Tenk så dumme vi var. Vi gjorde det vi trodde var best for dere.»
Foreldrene og besteforeldrene husket hvordan kvensktalende strevde på skolen. Det skulle de ikke utsette barna sine for.
– Jeg vokste opp i en verden der morsmålet mitt ikke hadde noen verdi, forteller Lane, som i dag er professor i nettopp flerspråklighet ved Universitetet i Oslo.
Hun førsøker gjerne å forklare det – ikke på kvensk, ikke helt på norsk, men på professorsk.
– Foreldrene og besteforeldrene mine internaliserte det vi kaller diskurser, men som vi egentlig kunne kalt verdenssyn eller språkholdninger. De internaliserte det i så stor grad at de ikke var klar over det selv. Deretter overførte de dette stilltiende gjennom praksis, eller stadig gjentatte handlinger. Slik ble deres syn på språket ført videre til de neste generasjonene.
Det skal ikke så mye fantasi til for å forstå hvor kort tid det kan ta å drepe et språk. Hvis neste generasjon ikke lærer morsmålet sitt, hvem skal da lære det videre til generasjonen etter dem igjen?
– Vi bar på en stor språklig og kulturell arv som det norske samfunnet prøvde, og nesten lyktes i, å utrydde.
– Er det ikke rart at hele samfunnet plutselig sluttet å snakke med barna sine?
Egentlig skulle hun bli astronom.
Som tolvåring satt Pia benket foran skjermen hjemme i Finnmark og hørte amerikanske Carl Sagan innlede sin tv-serie Cosmos med ordene «The Cosmos is all that is, or ever was or ever will be».
– Jeg kjente et sug i magen av hvor uendelig stort alt var. Det finnes sorte hull, og det kan hende det er mulig å reise i tid.
Begjæret etter kunnskap vokste.
– Og jeg var skoleflink – veldig skoleflink. Særlig i matematikk og naturfag.
Som barn drømte hun om å ta doktorgrad i astrofysikk.
– Universet var så spennende, så mye større enn mennesket, sier hun fortsatt med stjerner i øynene.
I familien var det bøker.
– Ingen hadde mer enn syv års skolegang. Men alle leste. Jeg vet ikke hvorfor de leste, men de leste.
Det var en begivenhet da bygda fikk eget bibliotek.
– Vi i familien og bestevenninna mi var de første som troppet opp og forlangte lånekort.
De var ikke kresne.
– Jeg leste alt fra romaner til populærvitenskap – og selvfølgelig alt jeg kunne finne om fysikk og verdensrommet.
Biblioteket var også møtestedet for ungdommer som treftes for å lese aviser og diskutere.
– Der var også «kranglekompisen» min, Robert. Han sørget for at jeg tidlig fikk slipt argumentasjonsteknikken min.
Lane gikk ikke i takt med tenåringskulturen.
– Da jeg var 17, var vi på skoletur til London. Jeg tilbrakte tre dager alene på British Museum, mens de andre var på shopping. Det var på den tiden Rosettasteinen sto på en trappeavsats og ingen brydde seg, sier hun og oppsummerer:
– Jeg høres ut som en nerd, og det var jeg. Og det er jeg fortsatt, smiler Lane.
Spiren til en astrofysiker fikk seg en knekk.
– Jeg hadde migrene, og læreren sa at matematikk og fysikk var for vanskelig.
De penset henne inn mot språk og samfunnsfag.
Misforstått, mener hun i dag.
– I matte og fysikk trenger man ikke lese like omfattende og lange tekster som i språk- og samfunnsfag.
Hun funderer over hvor hun hadde vært i dag uten formaningen fra læreren.
– Det er som i filmen «Sliding Doors», der vi ser to versjoner av et liv – én der hovedpersonen rekker en t-baneavgang, og en der hun ikke gjør det. Jeg har noen sånne nøkkelpunkter i livet der alt kunne blitt helt annerledes. Dette er ett av dem.
Moderne fysikk har en multiversteori, der det dannes et nytt univers for alle muligheter som kunne skjedd.
I ett av multiversene er Pia Lane astrofysiker. Det er helt sikkert.
Universet var så spennende, så mye større enn mennesket,
Et nytt nøkkelpunkt kom etter hun flyttet til Oslo for å studere.
– Jeg pratet med en professor som sa: «Du vet at lingvistikk er svært vanskelig. Det er mange som gir opp etter det første semesteret».
Hun fortalte det til mannen sin.
– Han bare smilte og sa: «Da er det akkurat dette du skal drive med.»
Pia Lane ga ikke opp etter det første semesteret. Tvert imot, det ble grunnfag, mellomfag og hovedfag.
Og det stoppet ikke der. Mens hun jobbet med en doktorgrad, ble Lane kontaktet av en kanadisk filmskaper som jobbet med en dokumentar om kvenskspråklige utvandrere til Canada.
Det ene tok det andre.
– Så ville en norsk filmskaper lage film om de norske kvenene, inspirert av den kanadiske.
Også han ville at Lane skulle bidra.
– Jeg sa greit, men da må jeg være med på å forme filmen.
Sammen med filmprodusentene bestemte hun seg for å følge unge Osvald Josefsen i kampen for å ta tilbake morsmålet sitt. Som Lane hadde Josefsen blitt snakket norsk til som barn.
«Jeg er av et folk, et språk som ingen vet noe om. Det er noe skjult – det hemmelige folket, det hemmelige språket. Språket og folket har fått stempel ‘ikke godkjent’», sier Josefsen i filmen som fikk tittelen «Det hemmelige språket».
Filmen ble i sin tid vist på NRK og ligger nå tilgjengelig her.
– Barn som ble født etter 1965, ble snakket til på norsk. Skillene kan gå midt i en familie, der de eldste barna snakker kvensk og de yngste norsk.
I filmen forteller kvener i nord hvordan de ble kastet skjellsord etter i oppveksten.
– De gjorde kven til en fornærmelse. Hvis det skjedde noe galt, var det alltid «de forbannede kvenene», forteller Elsa Haldorsen i filmen.
Det har ikke alltid vært sånn.
Fram til slutten av 1700-tallet ble kvener invitert til å befolke landet.
– Dansk-norske myndigheter så på kvenene som en viktig økonomisk og sosial gruppe i det tynt befolkete Nord-Norge, forteller Lane.
Velviljen mot minoritetene i nord snudde til motvilje da ideen om nasjonen oppsto på 1800-tallet, påvirket av tysk nasjonalisme og nasjonalromantikk.
– Nasjonen ble definert utfra etnisitet og språk. Derfor var det viktig for landsfedrene at Norge skulle være homogent og énspråklig.
De skandinaviske samfunnene er i navnet tuftet på ideen om likhet.
Men noen er likere enn andre. På 1880-tallet ble det laget en ny språkpolitikk.
Det er merkelig at vi i nord lærte at Norge var énspråklig og homogent når vi tydelig kunne se at det hos oss var tre språk til, samisk, kvensk og skoltesamisk. – Der ble det understreket at kvensk og samisk bare kunne brukes som støttespråk når det var helt nødvendig.
Mange lærere gikk langt i å overoppfylle lovens bokstav.
– Retningslinjene ble ofte tolket svært strengt. Barn kunne bli slått hvis de brukte sitt eget språk.
Var en lærer riktig god, ventet det påskjønnelse.
– De kunne få lønnsøkning hvis de var særlig flinke til å strupe det kvenske og det samiske språket.
Nærmere vår tid ble det enda verre.
– Fornorskingen og assimileringen tiltok etter andre verdenskrig. Da landet ble bygd opp igjen, var det i norsk stil. Kvensk kultur som bøker, klær og hus forsvant.
Myndighetene mente at språket var nøkkelen til å delta i det moderne samfunnet. Og språket skulle være norsk.
– Det er merkelig at vi i nord lærte at Norge var énspråklig og homogent når vi tydelig kunne se at det hos oss var tre språk til, samisk, kvensk og skoltesamisk.
You can’t go home again, skrev den amerikanske forfatteren Thomas Wolfe.
– Det er noe med å dra hjem igjen til et lite sted. På Bugøynes hadde jeg jo vært nerden som leste Dostojevskij som 14-åring. Alle som har vært en av nerdene på et lite sted, vet at det ikke er enkelt.
Men mye hadde forandret seg. Hun var stipendiat ved universitetet i hovedstaden. Ikke lille Pia med lånekortet i lomma.
Jenta som drømte om å utforske universet da hun bodde i lille Bugøynes, kom tilbake fra den store verden for å forske på den lille bygda hun kom fra.
Nærmere bestemt språket der – eller fravær av språk.
– Jeg visste jo at dette kom til å bli vanskelig, for holdningen var fortsatt «nei, vi snakker jo ikke et ordentlig språk».
Hun kunne heldigvis slå i bordet med et stort stipend fra Forskningsrådet.
Folk tødde opp.
– Jeg begynte i min egen familie. Etter hvert ble jeg og opptaksutstyret mitt med når folk møttes for å lage julekake.
Hun fikk sitt første barn rett før hun gjorde det Thomas Wolfe sa var umulig.
– Det var nyttig å ha med seg et spedbarn på feltarbeid. Barnet trengte plutselig stell, eller mat, så jeg kom og gikk. Da glemte folk at opptaksutstyret var der og snakket fritt, smiler Lane.
Hun husker godt en gang hun ba en kvinne lese en tekst på kvensk.
– Hun vegret seg voldsomt og hevdet at det ikke var et skriftspråk.
Etter litt overtalelse gikk hun med på å lese teksten høyt.
– Da skjedde det noe. Hun leste, la boka ned i fanget og sukket.
Så hendte noe Lane aldri kommer til å glemme.
– Hun så opp og spurte om det ikke fantes noen flere slike tekster. Så plukket hun opp boka på nytt, og leste teksten igjen, stille for seg selv.
1. juni i år gikk Pia Lane på scenen i Nationaltheatret i Oslo. Hun begynte å lese:
Jeg husker at jeg var på besøk hos en slektning som ikke snakket norsk. I dag er det ingen samisktalende, ut av de 22 etterkommere av mine besteforeldre, så er det kun mine barn som er samisktalende. Så det fornorskingsprosjektet er noe av det mest vellykkede de klarte å gjennomføre noensinne.
Det er et sitat fra Inger Tjikkom, og de første setningene i kapitlet om språk i sannhets- og forsoningskommisjonen sin rapport, som de leverte før sommeren.
Tjikkom er en av 760 personer som fortalte kommisjonen om hvordan det var å bli tatt fra språket i barndommen.
Pia Lane – jenta som ikke sa et ord kvensk før hun var 14, men siden er blitt en av landets fremste kjennere av kvensk språk og kultur – var selvskreven til å være med i tidligere statsråd Dagfinn Høybråtens kommisjon.
– Det er det mest krevende jeg har gjort i hele mitt liv. Vi skulle både kartlegge hva som hadde skjedd, hvilke konsekvenser det hadde hatt da og nå, og foreslå tiltak for forsoning.
Det var en uvanlig stor bestilling.
– Vi følte et stort ansvar både overfor Stortinget og for de gruppene som var ofre for fornorskingspolitikken.
Det var teatersjefen på det kvenske teatret Kvääniteatteri, Frank Jørstad, som fikk ideen til å gjøre rapporten til noe mer enn overrekkelsen av en bunke papirer til oppdragsgiver Stortinget.
– Rapporten ble så levende da den ble lest høyt av så mange ulike mennesker.
De som leste, var fra kvenske, norskfinske, samiske og skogfinske organisasjoner.
– Det var også kunstnere og politikere. Hadja Tajik øvde på sin lesetekst samtidig som meg, forteller Lane lettere star struck.
Det tok 35 timer å lese de 758 sidene. Alt ble direktesendt på NRK.
– Jeg var mer nervøs for hvordan rapporten kom til å bli tatt imot enn for å stå på scenen. Selv om det selvfølgelig var veldig spesielt å opptre på hovedscenen i Nationaltheatret og på NRK med teksten vi hadde jobbet så mye med.
Det viktigste for Lane i kommisjonsarbeidet var møtet med mennesker.
– Alle møtene over en kopp kaffe var så fine. Hva tenker de på, og hva synes de er viktig?
I det sørsamiske miljøet var de særlig opptatt av reindrift. I det skogfinske miljøet handlet mye om kulturarv og museer.
– Men det folk snakket aller mest om, var språk, språktap og språksorg.
Jeg ser ikke sør som et geografisk område, men som et verktøy for å forstå marginalisering, fortielse og kolonisering over hele verden.
Kvenene og samene i nord ble frarøvet språket sitt, kulturen og identiteten. Da hun begynte å undersøke hvorfor dette skjedde, oppdaget Lane raskt at de ikke var alene.
– Det fins folkegrupper over hele verden som har opplevd akkurat det samme, om ikke verre.
Urinnvånerne i Canada ble brutalt behandlet, tvangsflyttet, institusjonalisert og sterilisert.
– De kaller seg overlevende, og jeg forstår hvorfor. De kanadiske skolene var bestialske.
Kvenene deler skjebne med minoriteter på den sørlige halvkule. For eksempel fordrev spansk mange minoritetsspråk i Sør-Amerika. Vi vet i dag om rundt 600 språk på kontinentet, men det var trolig langt flere før conquistadorene kom.
I sommer ble Lane invitert til en konferanse i hovedstaden i Ecuador.
– Jeg var litt usikker på om jeg skulle reise helt til Quito, med det store miljøavtrykket og alt det der. Men jeg kunne ikke la sjansen gå fra meg.
– Hvordan var Quito?
– Det var veldig høyt. Nesten 3000 meter over havet, sier Lane med et spøkefullt smil.
Hun er raskt tilbake på fag.
– Det skjer mye på mitt fagfelt i Sør-Amerika. Folk der er veldig nysgjerrige på hvordan vi jobber med minoritetsspråk og forsoning i Norge.
I sosiolingvistikken er «southern theory» blitt et eget fagfelt.
– Jeg ser ikke sør som et geografisk område, men som et verktøy for å forstå marginalisering, fortielse og kolonisering over hele verden.
Et begrep fra sørlig teori som Pia Lane bruker i sine fagartikler, er avkolonisering.
Ordet kom for noen år siden inn i det norske ordskiftet, ikke fra Sør-Amerika, men via USA og England, der statuer av slaveeiere og kolonister ble revet og pensumlister skrevet om.
Her hjemme ble en benk tilegnet Carl von Linné forlangt fjernet fra Botanisk hage, taksonomiens far hadde jo raseinndelt også menneskene. Christian Krohgs bilde «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» ble satt i kjelleren på Nasjonalmuseet. Hvordan kan en oppdage et kontinent der det bodde flere millioner mennesker fra før? undret kritikerne.
Kritikerne av kritikerne igjen lurte på hvilken relevans begrepet avkolonisering kunne ha i Norge – vi var jo ingen kolonimakt? spurte de.
Var vi ikke?
I nord ser det annerledes ut.
– Den norske staten kontrollerte ikke bare hvilke landområder kvener og samer kunne eie gjennom den såkalte jordsalgloven. Statens tankegang tok bolig i hodene til folk. Den mest virkningsfulle koloniseringen var av sinnet, av språket og måten vi kan tenke på.
For henne er avkolonisering å ta et oppgjør med denne tankegangen. Og forsøke å se at det finnes andre måter å forstå verden på.
– De som har politisk, kulturell og økonomisk makt, kan forme måten folk tenker og ser verden på, ofte gjennom skolen. Da formes hele samfunnet.
Mange misforstår hva avkolonisering dreier seg om, mener Lane.
– Vi tenker ofte at noe henger på veggen i et museum, eller er pensum i skolen, fordi noen har tatt objektive valg. Men sånn er det jo ikke. Det er de som har makt, som har bestemt at det skal være slik.
Selv har hun et annet syn på avkolonisering enn dem som vil flytte kunstverk til kjelleren, fjerne benker eller rive statuer.
– Jeg ville latt «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» henge oppe, men forsøkt å sette bildet i en sammenheng så folk kan forstå. Hvorfor ser det ut sånn som det gjør? Hvem bestilte bildet? Hva sier det om tankegangen på den tiden det ble malt?
Arbeidet med kommisjonen og årelang undersøkelse av minoritetsspråk i nord har ført til en erkjennelse.
– Vi oppnår langt mer gjennom refleksjon og samtale enn fortielse. Det handler om å stille de rette spørsmålene. Bare slik kan vi få folk til å tenke.