Professor Anders Malthe-Sørenssen leder både et senter for fremragende undervisning, et senter for tverrfaglig utdanning og den nye elite-utdanningen på UiO. Fysikeren er dessuten en av universitetets fremste beregningsprofessorer innen så ulike fagfelt som hjerneforskning og geologiske prosesser. Han har fått en rekke priser, både som pedagog og forsker og har bidratt til at universitetet fortsatt har penger i kassen. I løpet av de siste femten årene har han skrapt sammen mer enn 300 millioner kroner til forskning.
– Hvordan rekker du alt?
– Jeg har flinke folk rundt meg. Jeg har dyktige administrative ledere på sentrene mine. Og jeg har flinke studenter, stipendiater og postdoc-er. Alle bidrar på sitt vis, sier han og legger til:
– Jeg legger alle oppgavene i en stabel. Jeg tar gjerne dem som ligger øverst, først. Noen av dem kan forsvinne nedover i stabelen. De som havner på bunnen, rekker jeg ikke.
Det plager ikke fysikeren. Han ligger ikke våken om nettene av den grunn.
Han omtales som en god leder, gir folk tillit, har forventninger til dem, liker å ha oversikten, men blander seg ikke opp i detaljene. Eller som en av hans nærmeste samarbeidspartnere påpeker: «Han er en god retoriker. Hvis han hadde vært prest, hadde han fått menigheten med seg. Han får ting til å fremstå som interessante, og han greier å se fremover, reflektere og trekke ut essensen. Samtidig er han ikke redd for å bli motsagt.»
Ett av de viktigste triksene hans, for å rekke så mye som mulig, er at han ikke bruker mye tid til saktespising. Selv om Anders Malthe-Sørenssen liker å lage hjemmelaget pizza til familiens fredagskos, er han, for å si det pent, ikke akkurat noen gourmet i hverdagen. Han spiser havregryn to ganger om dagen. Rett fra posen. Koking tar for mye tid.
– Havregryn er raskt å spise, smaker ingenting, tas langsomt opp i tarmen og varer lenge. Jeg har spist havregryn siden barneskolen, ler han og ser ikke akkurat ut som han har tatt skade av det ensidige kostholdet. Han ser godt ut.
Professoren vokste opp i universitetstjenestemennenes borettslag på Østerås. Alle var akademikere. Også foreldrene hans. Moren analyserte steinprøver på Geologisk institutt. Faren jobbet med nevrovitenskap og var innom Forsvarets forskningsinstitutt og industrien før han endte opp som professor i prosessteknikk på NTNU i Trondheim.
Lite visste Anders den gang at han skulle vie livet sitt til det samme som foreldrene sine. Som barn var han interessert i andre ting.
– Jeg hadde egen kodeklubb sammen med en av barndomsvennene mine. Han ble også professor.
Her var det ikke snakk om enkle koder som hvermannsen kunne løse. De fikk avanserte koder av stefaren til kameraten. Han var matematiker.
Koding var så spennende at tolvåringen lærte seg å programmere Basic og heksadesimale maskinkoder på et par av datidens moderne klenodier, som i dag bare ville ha vakt interesse hos nostalgikere på Teknisk Museum. Han lagde dataprogrammer for å bryte kopisperren på spill.
– Kopisperrene ble stadig mer avanserte. Jeg delte ikke kodene, men det var en intellektuell lek for meg å se om det var mulig å bryte dem. Det var ekstremt morsomt.
Da den tallglade guttungen begynte på realfag ved Universitetet i Oslo, meldte han seg frivillig, sammen med en rekke medstudenter, inn i en matematikk-lab, der lærerne testet ut en eksperimentell undervisningsform.
– Vi var tretti til sammen. Mange av oss ble venner for livet.
Før han startet på Blindern, tok han russisk i Forsvaret.
– Det var et intellektuelt stimulerende miljø. Også her fikk jeg venner for livet. Men russiskkurset var det vanskeligste jeg har gjort i livet mitt. Hver dag måtte vi svare spontant på spørsmål, slik som hvordan et verb bøyes, og lære oss en ny dialog utenat. Slik drill er viktig for læring. Da flyttes kunnskapen over fra arbeidsminnet til langtidsminnet. Det gikk mange år før jeg skjønte hvor god læringsmetoden var. Pedagogikken var fantastisk.
Han ble så inspirert av russisken i Forsvaret at han fortsatte med russisk mellomfag på universitetet. Mens de fleste medstudentene dro til Bergen for å studere russisk, valgte han Oslo.
– Bare i Oslo ble det undervist i russisk litteratur frem til revolusjonen. Det var den litteraturen jeg helst ville lese.
Høydepunktene var å lese Mikhail Lermontov, også kalt for Kaukasus’ poet, og Alexandr Pusjkin, en av Russlands fremste diktere, på originalspråket.
– Jeg likte spesielt diktene til Pusjkin.
Malthe-Sørenssen ble faktisk så god i russisk at han frem til årtusenskiftet jobbet som tolk for Forsvarets nedrustningsinspeksjoner i Russland.
– Siden den gang har jeg ikke praktisert russisk. Nå vil jeg heller lære meg ukrainsk, forteller fysikeren, som fortsatt har den 1600 sider store norsk-russiske ordboken på kontoret sitt.
Etter mastergraden i realfag gjøv han løs på doktorgraden. Den handlet om grunnleggende fysikk. Han lagde en algoritme som forklarte hvordan fraktale mønstre ble dannet, og brukte algoritmen til å simulere hvordan sprekker oppstod i en klump leire på laboratoriet
– Vi patenterte algoritmen for oppsprekking. Den er blitt mer sitert enn mange av de vitenskapelige artiklene mine.
Doktorgraden ble premiert med både Hans Majestet Kongens gullmedalje og Nansenfondets pris.
– Det var flott å få prisene. Jeg var veldig ambisiøs. Da jeg begynte å studere, hadde jeg ingen planer om å bli akademiker. Etter doktorgraden skulle jeg ut i næringslivet. Sånn gikk det ikke. Som barn betraktet jeg akademia utenifra. Det virket ikke så spennende. Nå fikk jeg se det akademiske miljøet fra innsiden. Der var mye mer action enn jeg trodde.
Under arbeidet med doktorgraden fikk senteret hans stadig besøk av internasjonale gjester. En av de årlige gjestene var den polsk-franske matematikeren Benoît Mandelbrot, som ble verdensberømt for sin analyse av fraktaler.
– Møtet med dem ga meg et nytt syn på vitenskap.
Likevel ønsket Malthe-Sørenssen å gjøre noe annet etter doktorgraden. Sammen med en kamerat fra russisken i Forsvaret ble han trukket inn i oppstarten av et teknologiselskap.
– I løpet av to år hentet vi inn 80 millioner kroner. Noen år senere ble selskapet børsnotert.
Tross suksessen trakk han seg ut. Akademia fristet likevel.
Malthe-Sørenssen ble hentet inn av Physics of Geological Processes (PGP), et senter for fremragende forskning. De likte algoritmen hans.
– Vi startet simuleringer av flere geologiske systemer. Da fikk jeg være med ute i felt. Det var morsomt.
En av oppgavene var å forstå hvordan vulkanske utbrudd som ikke når jordoverflaten, sprer seg under bakken. Og han så på hvordan det var mulig å beregne sprekker i stein som var mindre enn det som var mulig å oppdage med seismiske undersøkelser. Denne kunnskapen er viktig for både oljeutvinning og karbonlagring. Da må man vite hvordan sprekkmønsteret ser ut under havbunnen.
Utrolig nok finnes det to steder i verden hvor det er mulig å studere de samme sprekkmønstrene over havoverflaten. Det ene stedet er på Øst-Grønland. Dette området ser akkurat ut som bunnen av Norskehavet. Uheldigvis er stedet vanskelig tilgjengelig. Den andre muligheten er i Karoo-ørkenen mellom Cape Town og Johannesburg i Sør-Afrika.
– Her har landskapet tippet over. Du kan kjøre gjennom sedimentlagene og se alle formasjonene fra bilen.
En av de største overraskelsene for ham var hvor ulikt fysikere og geologer observerer verden.
– Selv om vi er på det samme stedet og ser det samme, tolker vi likevel forskjellig hva vi ser.
Noen år senere dro fysikeren tilbake med geologene til Karoo-ørkenen. Denne gangen for å studere karbonlagring.
– Her kunne vi se hvordan de magmatiske bergartene hadde reagert med CO2.
Forskerne var på nøyaktig det samme stedet, og selv om de med egne øyne betraktet de samme steinene en gang til, observerte de likevel helt forskjellige ting. Det var en vekker.
– Det var på et vis både skremmende og interessant å bli klar over at observasjoner ikke er nøytrale. Evnen vår til å observere må trenes opp.
Interessen hans for stein er fortsatt til stede. I år skal han forske videre på geologiske prosesser på Senter for grunnforskning (CAS) i Det Norske Videnskaps-Akademi. På kontoret har han en utsøkt samling av stein som han har plukket med seg fra feltturer.
– Da får jeg kredibilitet hos geologene, ler han.
Malthe-Sørenssen er også interessert i hjerneforskning. Han har i mange år samarbeidet tett med en av landets fremste hjerneforskere. De lagde simuleringer som ikke bare kunne gjenskape et hjerneeksperiment i datamaskinen, men som også kunne forutsi ting som ennå ikke var observert i eksperimenter.
På privaten er han gift med en travel kvinne. Hun har vært i Oslo bystyre og er nå høyt oppe i departementene. De har fire barn. Tre av dem kom til verden i løpet av fire år.
– Hverdagen var travel. Vi var så heldige å ha barnehageplass på Blindern barnestuer. Det var en herlig møteplass.
Barnehagen ble like viktig som Videnskaps-Akademiet. Takket være barnehagen fikk han god kontakt med forskere fra andre fagområder på UiO. Som dugnadsansvarlig ble han ekstra godt kjent med dem alle.
Som den handy mannen han er, har han fortsatt drill og skruer på kontoret. Han pleier å gå elektrikerne etter i sømmene, skifter bremseklossene på bilen og pusser opp huset selv.
– Det er gøy med praktiske ting.
Da barna ble større, ble han bandytrener.
– Idretten er sær. Ingen foreldre sender barna på bandytrening for at poden skal bli en ny Haaland. Ambisjonene våre er passe lave. Det viktigste er å bygge opp et godt miljø rundt barna.
Og her kommer familiemannen til sin rett. Selv om han stadig vekk blir invitert på middager med internasjonale forskere eller på staselige aftener i Videnskaps-Akademiet i Oslo, prioriterer han torsdagskveldene med bandytrening.
– Jeg er bevisst på dette. Ingen vanskelig prioritering.
Malthe-Sørenssen er glad i sport. Som liten drev han på med friidrett. Da han var fjorten år, løp han 80 meter hekk på 11,6 sekunder. Det var så kjapt at han fikk vandrepokalen for beste mann i Fossum idrettsforening. Etter noen år med karate ble han giret på klatring i det fri. I dag elsker han å sykle og å gå på ski. For ikke å glemme bordtennis. Han blir trigget av konkurranser og har øvd seg på både studenter og kolleger for å kunne slå en venn i USA.
– Den amerikanske vennen min har et sterkt konkurranseinstinkt og utfordrer oss alle til å spille bordtennis. Jeg liker å vinne. Overraskende nok slo jeg ham. Da ble han litt sur.
Året etter leide vennen hans inn en amerikansk mester i bordtennis for å trene ham opp. Likevel tapte han.
Sommeren etter kjøpte de hver sin bordtennisrobot. Robotene skyter ut baller med en bestemt skru. Kameraten hans kjøpte den dyreste. Malthe-Sørenssen skaffet seg den enkleste.
Etter hvert ble vennen hans flinkere.
– Nå slår han meg. Det skal han ha. Men jeg har ambisjon om å komme tilbake igjen. Dette er vennskapelig kiving, men ingen av oss liker å tape.
– Er det her du henter nye ideer til forskningen din?
– Nei, ikke i bordtennis! Jeg får de beste ideene mine på styrketrening.
Og her kommer ett av de mange rådene hans om hvordan han rekker å favne over alle oppgavene sine:
– Når jeg skal gjøre noe kreativt, trenger jeg opptil fire timer sammenhengende tid for å konsentrere meg og komme i flyt. Det er viktig å lære studentene å konsentrere seg og legge fra seg mobilen.
– Hva har oppholdet i Forsvaret betydd for deg som leder?
– Ikke så mye, men tiden i Forsvaret ga meg nye perspektiver. Det jeg lærte der, har jeg tatt med meg inn i undervisningen min.
Da han begynte å undervise i mekanikk, inviterte han de studentene som var interessert, til å prøve å reprodusere forskningsresultater.
– Da fikk de muligheten til å oppleve noe annet enn ren undervisning. Mange studenter meldte seg på. En del falt fra. Noen ble med videre. En av dem som ble med, er postdoktor i dag. To andre har tatt doktorgraden på Harvard.
Professoren har fått undervisningsprisen flere ganger.
– Jeg bruker mye tid til å motivere studenter og hjelpe dem med å se mulighetene deres. For meg er kanskje det viktigste å løfte frem unge talenter og hjelpe dem med å finne ut av hva de har lyst til å gjøre. Det er utrolig inspirerende. Det er spennende å være rundt mennesker som er i ferd med å forme seg selv, som er ivrige og har egne ideer.
Malthe-Sørenssen har i flere år drømt om å lage egne studieprogrammer for spesielt motiverte studenter. Etter å ha blitt inspirert av en nederlandsk modell for tverrfaglige studier, tok han kontakt med Det humanistiske fakultet ved UiO. Sammen lanserte de det tverrfaglige Honours-programmet, som i dag er et av landets mest populære og blant de vanskeligste studiene å komme inn på.
– Jeg er glad for at vi klarte å lage et program som retter seg mot de studentene som ønsker både dybde og bredde. Den aller beste tiden har vært når jeg prater med Honours-studentene etter undervisningen. De gir meg mye energi. Dette er en spennende og levende gruppe med mange forskjellige måter å tenke på.
– Er det noe du kunne ha gjort annerledes i karrieren din?
– Jeg kunne ikke ha gjort mye annerledes.
– Har du aldri vært skuffet?
– Jeg har hatt mange skuffelser. Jeg har flere ganger vært for utålmodig og presset på for å publisere før arbeidet har vært modent nok. Da får ikke forskningen den betydningen den skulle ha hatt.
– Hvorfor slik utålmodighet?
– Det er redselen for at andre skal komme meg i forkjøpet.
– Hva gjør du om ti år?
– Jeg skal bruke mer tid på innovasjon og oppstartsselskaper. Og jeg skal skrive de bøkene som jeg ennå ikke er ferdig med. Nå holder jeg på med tre bøker parallelt. Men undervisningen vil jeg aldri være foruten. Det er et fantastisk privilegium å møte unge studenter i de mest formative årene deres.