Frøydis Hertzberg: Lærerdrømmen som ble noe annet

Egentlig var det lærer hun skulle bli, Frøydis Hertzberg. Så ble det i stedet til at hun forsket på det skoleverket hun aldri kom til å undervise ved.

Foto: Eva C. Mortensen

Frøydis Hertzberg fikk sitt livs sjokk da hun med både lærerskole og norsk hovedfag sto klar til å gå ut i skolen. I hele studietiden hadde hun jobbet med lærergjerningen som mål. Hun ville undervise - og dét i grunnskolen. Og så var plutselig døren stengt. Det året var det for første gang ikke én stilling å oppdrive i Oslo-skolen. Det var den som var aktuell. Det var i Oslo hun var etablert.

Blant filologistudentene på Blindern på 70-tallet var ellers ikke læreryrket det som sto høyest i kurs. Hertzberg hadde ikke akkurat ropt ut hva framtidsplanene hennes var. Likevel hadde hun hele tiden i det stille holdt fast ved dem. Hun er fra en lærerfamilie. Det var lærer man ble.

Riktignok bodde det også en opprører og eventyrer i unge Frøydis. De første fem årene etter gymnaset brukte hun til å «rase fra seg». Hun jobbet som bistandsarbeider i Algerie, på kibbutz i Israel, var reiseleder i Nord-Norge, dro til sjøs. Så syntes hun det fikk være slutt med å være i miljøer der hun måtte «skjule hvem hun var».

- Jeg følte en enorm tilfredsstillelse ved å komme til lærerskolen. Det var på en måte som å komme hjem. Det var et fantastisk flott sted, men før jeg kom så langt, måtte jeg kvitte meg med loppene i blodet. Hadde jeg ikke gjort det, ville jeg nok levd som et rastløst menneske resten av livet.

- Jeg følte en enorm tilfredsstillelse ved å komme til lærerskolen. Det var på en måte som å komme hjem. Det var et fantastisk flott sted, men før jeg kom så langt, måtte jeg kvitte meg med loppene i blodet. Hadde jeg ikke gjort det, ville jeg nok levd som et rastløst menneske resten av livet.

Det er imidlertid først i moden alder at Hertzberg har klart å forsone seg med at hun ikke ble lærer. I stedet for skolen ble det forskning og etter hvert doktoravhandling. Tema: Grammatikkens plass i norskundervisningen før og nå. I avhandlingen konkluderer hun blant annet med at grammatikkundervisningen har en helt marginal betydning for elevenes morsmålsferdighet. Hennes holdning er at analytisk og teoretisk kunnskap og evnen til å skrive og beherske språket, oftest har lite med hverandre å gjøre. Folk tilegner seg språk på andre måter - og skriftspråket tilegnes først og fremst gjennom lesning.

Som professor ved Senter for lærerutdanning og skoletjeneste får Hertzberg til fulle beskjeftiget seg med det hun er opptatt av - norskdidaktikk (læren om hvordan man underviser i norskfaget).

- Jeg jobber ved en institusjon hvor så mange andre har lærererfaring at jeg kan tillate meg ikke å ha det. Det handikappet er ikke lenger så viktig. Jeg ser at jeg har ting å bidra med som den jeg er, sier hun. Hertzberg elsker jobben sin og sier i fullt alvor at hun har havnet på sin rette hylle.

- I 1987 fikk jeg fast jobb etter ti år som stipendiat og hjelpelærer ved Nordisk institutt. Det førte til at jeg kunne puste ut. Det er ikke bare bare å bli sosialisert inn i et miljø år etter år uten å vite om det er noen plass til deg der i framtiden. Å bli fast ansatt, var som å få et ståsted. Jeg følte at jeg kunne konsentrere meg bedre. Tidligere slet jeg ofte med følelsen «hvis de bare visste hvor dum jeg var». Nå føler jeg på en helt annen måte at jeg behersker jobben. At den i det hele tatt dukket opp, var et slumpetreff. Det kan ta ti år mellom hver gang faste stillinger blir ledige.

Hertzberg er ikke av dem som mener at usikkerhet øker yteevnen. Siden 1987 har hun i sterkere og sterkere grad tatt opp igjen noe hun drev aktivt med i yngre dager: Å dikte og å synge viser. Det å bli trygg i en jobb, har forløst skapende evner også på andre felter.

Å synge og spille gitar, lage mat og å holde hus er noe av det beste Hertzberg vet. Da hun skulle disputere, opptok doktormiddagen henne nesten mer enn selve disputasen. I månedsvis koste hun seg med å komponere meny og viser og å sette opp gjesteliste. Så ble middagen også en begivenhet. I skrivende stund står 50-årsdagen hennes for døren. Også den er en milepæl hun gleder seg stort til. Men Hertzberg elsker å invitere folk - runde dager eller ikke.

De som kjenner henne, har bare lovord å komme med: «Hun blir sentrum i enhver sosial sammenheng, er sine venners venn, oppriktig interessert i andre mennesker. Hun er usedvanlig kreativ. Dessuten er hun ekte. Hun er beskjeden med hensyn til egne evner, men viser styrke ved konfrontasjon. Som fagperson har hun et sikkert skjønn i forhold til det hun driver med.»

Hertzberg bestemte seg i studiedagene for at hun, om hun ble rik, aldri lenger skulle smøre matpakke, og dessuten skulle hun drikke rødvin hver dag.

- Nå hadde jeg nok hatt penger til å gjennomføre forsettet. Men rødvin blir jeg så trøtt av, og hadde jeg ikke hatt med matpakke, ville jeg brukt 40 kroner i kantina hver dag.

Umiddelbart virker ikke Hertzberg som et typisk festmenneske.

- De som bare kjenner universitetssiden av meg, oppfatter meg nok som en saklig, faglig person. Det er ofte underlig hvor lite man snakker om livet utenfor universitetet når man er på jobb. For eksempel hadde barnespråkforskeren Hanne Gram Simonsen og jeg samarbeidet i årevis før vi fant ut at vi begge elsket å synge og å dikte. Det har jo gitt et helt nytt innhold til forholdet vårt. Det er deilig å vise andre sider av seg selv.

På universitetet er Hertzberg kjent for sin evne til å forløse kreativitet hos andre. Stikkordet er prosessorientert skriving. I 1985 var hun på skrivekurs med en «råflink amerikaner» og ble tent på dette. To år senere startet hun sitt første skrivekurs ved universitetet. Noe av hovedfilosofien bak prosessorientert skriving er å skyve vekk tanken på det ferdige produktet. I stedet skal man bruke tid på veien fram og på å kommentere teksten underveis. I begynnelsen skal kursdeltakerne utelukkende gi hverandre positiv respons. Meningen er at selve skrivingen skal ufarliggjøres.

- Vanligvis er problemet når man leverer noe skriftlig at det bare er svakheter ved teksten som blir kommentert. Det å være kritisk, vurderes svært høyt i det akademiske miljøet. En artikkel skal helst rives fra hverandre. Det er lett å bli lammet. Ofte er det slik at jo flinkere og mer kritisk du er, jo mer vegrer du deg for å skrive, sier Hertzberg. Hun har observert at jo lenger studentene blir gående i miljøet og bare lese og lese, jo større skrivesperre får de. Det står ofte mye dårligere til med hovedfagsstudenten enn med begynnerstudenten.

Kursene i prosessorientert skriving slo an på universitetet fra første stund. - Da jeg skulle holde mitt første kurs, trodde jeg det hadde oppstått en misforståelse. Studentene satt nærmest stablet oppå hverandre. Jeg trodde de hadde gått feil. Men det hadde de tydeligvis ikke. Disse kursene må ha tilfredsstilt et behov som har ligget der i lang tid.

Hertzberg drev lenge med kursvirksomheten ved siden av sin egentlige jobb, men er nå glad for at ansvaret for skrivetreningen er lagt inn i professorstillingen. Siden 1987 har hun lært opp en rekke kursledere og selv holdt kurs både for studenter og forskere.

- Jeg ser det som en stor utfordring å finne noe i teksten som er positivt - for å hjelpe den enkelte fram. Det bor nemlig et potensial i enhver. Noe av det som er spennende i en skrivegruppe, er at det ikke lenger er det muntlige som teller. Ofte kan de som er lavmælte, uttrykke seg bedre skriftlig enn de som hele tiden er voldsomt verbale. Den innbyrdes rangordningen blir forrykket. Her stiller også kvinner og menn likt, sier Hertzberg. At det skulle eksistere en mannlig eller kvinnelig skrivemåte, er en tanke hun ikke uten videre kjøper.

- Selv føler jeg at en del maskuline sider ikke er meg fremmed. Derimot tror jeg at den akademiske skrivemåten kan bli en tvangstrøye for begge kjønn.

Hertzberg mener at man bør skrive så forståelig som man overhodet kan. Hun har liten sans for den delen av det akademiske miljøet som sier at det er greit å skrive innforstått. Det tjener ikke forskningen, rett og slett.

Hvordan er det for henne som filolog å lede skrivekurs i andre fagmiljøer?

- Det er klart det er lett å få bakoversveis når man for eksempel ikke kjenner realistmiljøet. Det er helt nødvendig å ha respekt for den skrivekulturen man går inn i. Man må gå til realistene med åpent sinn og veilede ut fra det. Mange har en litt sjablongaktig oppfatning av at humanister er så ordrike, mens realister skriver i stikkordsform, knapt og konsist, sier hun. Hertzberg er ikke så sikker på om det kan sies så enkelt.

- De fleste fagområder opererer med de samme normene for godt og dårlig språk. Derimot varierer det litt hvilke tekstlige modeller som brukes - i naturvitenskapen bruker en i større grad enn i humaniora et fast «skjema» for hvordan artikler og avhandlinger skal bygges opp.

Har hun selv hatt problemer med å skrive?

- De problemene jeg strir med, er en del av selve prosessen. Blokkeringer er noe alle skrivende mennesker møter. De som har et dårlig selvbilde, tar blokkeringen som en bekreftelse på at det er de som er dumme. For min egen del er jeg nok blant de menneskene i Norge som er minst plaget av skrivevegring, selv om også jeg har opplevd det - særlig i stipendiatperioden, sier hun.

Uten ros og oppfordringer til å gå videre, mener Hertzberg at hun aldri ville ha vært der hun er i dag. - Antakelig har jeg vært spesielt heldig. Den akademiske kulturen er jo generelt preget av et fravær av ros og kommentarer. Du kan godt legge 20 kopier av en artikkel du har skrevet i hyllene til kollegene dine. Er du heldig, får du kanskje én kommentar. Jeg vet ikke om det skyldes sjenanse, men universitetskulturen er preget av en tilbakeholdenhet som er påfallende, sier Hertzberg. Enda mer påfallende synes hun det er at få av disse tingene tematiseres.

- Jeg tror egentlig at alle som underviser gjerne vil gjøre det så bra som mulig. Ingen er så kyniske at de gir fullstendig blaffen. Men folk vet lite om hvordan man bygger opp en forelesning, hvordan man bruker stemmen, hvordan man gjør det hele fengende. Særlig når det gjelder tekniske hjelpemidler, er det utrolig hvordan folk lar være å ta inn over seg hvordan de bør brukes på en god måte. Det handler om å våkne og å begynne å bry seg om disse tingene.

Hertzberg snakker seg varm om det som ligger hennes hjerte nær.

- Det finnes eksempler på lærere som «alle» synes er håpløse. Etter fire ukers forelesninger har de toppen én student igjen. Men tror du noen sier noe, spør hun. Hertzberg blir ofte overrasket over hva studentene lar seg tilby av dårlige forelesninger.

- Jeg synes studentene er svært tålmodige. De snakker ofte seg imellom i pausen om at forelesningen er kjedelig eller ubegripelig. Like fullt tropper de opp igjen til neste time. På lærerskolen var det en helt annen kultur. Kom det en gjesteforeleser og sa to ord studentene ikke forsto, kom det raskt protester. På universitetet ser man gjerne litt rart på «masete» folk som sier ifra. De blir lett stående nokså alene. Det er det jo bare kvinner på 45 med lang livserfaring som tør å utsette seg for, ler Hertzberg. Hun tror ikke på et skille mellom gode forskere og gode undervisere. Det er vanskelig å finne en type person som bare er god til det ene eller til det andre. Det gjelder bare å velge å prioritere undervisningen og formidlingen.

Hertzberg ble en gang spurt om å være språkkonsulent i NRK, men takket nei. - Hadde ikke det vært en glimrende formidlingsjobb å ta på seg?

- Nei, ikke for meg. I hele min faglige grunnholdning prøver jeg å stagge folk som absolutt vil forholde seg til hva som er rett og gal språkbruk. For meg er filologens oppgave å få fram at den typen spørsmål nesten er umulige å stille. Med en slik holdning kan man ikke bli språkkonsulent. Folk vil ha klare svar. Jeg ville måtte inngå kompromisser jeg ikke var interessert i å inngå. Jeg hører jo hva slags type spørsmål folk vil ha svar på. Det er så mye folkeopplysning å drive med når det gjelder språk. Hva som er rett og galt, er for meg det minst interessante, sier Hertzberg. Mer givende synes hun det er å se på hvordan språket hele tiden forandrer seg, hvordan det preges av samfunnets behov. Og hvordan vi lærer språk muntlig og skriftlig.

- Norsk er mye mindre normativt enn mange andre språk. Vi har for eksempel ingen talemålsnormering. I andre land er det en selvfølge at læreren retter på det muntlige språket, mens vi i Norge har nedfelt i skoleloven at det ikke er lov å pirke på hvordan barna snakker, sier Hertzberg.

Mye har skjedd med norskfaget siden hun selv gikk på skolen. - Faget har en mye større åpning mot livet utenfor. Flere emner i faget dreier seg om samfunnet. Norskstilen er tonet ned til fordel for autentiske genre som artikler og essay. Alt dette synes hun er vesentlige og viktige forandringer.

I mange år har Hertzberg og kollega Geirr Wiggen jobbet for at norsk som undervisningsfag skulle få høyere status på universitetet. Helt konkret har de ønsket å få etablert et hovedfag i norskdidaktikk. I år er målet nådd. Det var 27 søkere til de 15 plassene.

- Det vi ønsker, er å skape et studiemiljø hvor alt er basert på folk som er, eller vil være, lærere, hvor dét i seg selv gir status. Folk som vet at de ønsker å jobbe i skolen, skal få anledning til å vinkle stoffet inn mot det.

På lengre sikt ønsker Frøydis Hertzberg å få etablert et doktorgradsprogram i norskdidaktikk.

Hun klarer nok det også - den «mislykkede» læreren.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Pedagogiske fag, Fagdidaktikk, Språk og kultur, Språkvitenskapelige fag Av Gro Lien Garbo
Publisert 1. feb. 2012 12:23