Jens Erik Fenstad: En grenseløs logiker

Som en Espen Askeladd vandrer Jens Erik Fenstad, professor i matematisk logikk, fra fag til fag på universitetet. Han er åpen for det som kommer i hans vei.

Foto: Ståle Skogstd ©

All gammel angst for matematikk preller av i møtet med Jens Erik Fenstad. Vi befinner oss på hans kontor på Matematisk institutt i en av høyblokkene på Blindern. Han snakker om de mest kompliserte tingene som om han forteller eventyr for barn. I en tålmodig og vennlig tone legger han fram sin vandring mellom forskjellige fag på universitetet. Han har alltid den matematiske logikken i bagasjen, som redskap til å se strukturer i andre fag, strukturer som fagmiljøene ikke alltid ser selv. Fenstad har samarbeidet med filosofer, lingvister og økonomer. For tiden har han dessuten kontakt med hjerneforskere og kognitive psykologer.

Det sies at ny viten i dag nesten bare oppstår på tvers av faggrensene. Da må Fenstads posisjon være ideell. Han må være en av universitetets mest tverrfaglige personer. Det er fagområdet mitt som av natur er tverrfaglig. Matematisk logikk er ikke naturvitenskap. Faget er et metodefag og kan brukes på mange forskjellige felter, blant annet til å bygge modeller i samfunnsfag og humaniora, sier han.

Det er imidlertid mange fallgruver forbundet med tverrfaglige prosjekter.

Faren ved tverrfaglighet er at man kan bli for overflatisk. Men min tverrfaglighet er ikke overflatisk. Den har sitt kunnskapsgrunnlag i den matematisk-logiske tenkningen. Det er ut fra den jeg har vandret til andre fag, forteller Fenstad, som trives med å være tverrfaglig: Man har forskjellige gemytter. Noen forskere forfølger ett problem i år etter år. I heldigste fall løser de det. Jeg er blant dem som har mer uro i meg. Når jeg har fått avklart visse ting som jeg har ønsket å få innsikt i, blir jeg nysgjerrig på andre fenomener.

For utenforstående er det vanskelig å forstå at lingvistikken språkvitenskapen og den matematiske logikken henger sammen.

Forbindelsen mellom lingvistikk og logikk er gammel. I oldtiden var de ett og samme fag. Begge fokuserer på en ytre form: Lingvistikken studerer språkets grammatikk og regelverk, mens logikken studerer slutningsregler som skal være gyldige uansett hvilket innhold du putter inn. Dessuten er begge fagene opptatt av meningsinnholdet i det de studerer. Vi sier at de har et semantisk aspekt. Interesse for semantikk har jeg hatt helt fra jeg startet min yrkeskarriere, sier han.

I 195659 var han assistent for professor Arne Næss. Han fikk i oppdrag å bidra til et mer systematisk grunnlag for filosofens semantiske teorier. Det var gjennom logikken han vandret ut i verden, først til Europa, siden til USA. Han var student ved Berkeley og hadde senere langvarige forskningsopphold ved Stanford University, begge i California. I mange år var han leder for de europeiske logikkorganisasjonene og arrangerte de årlige sommerskolene i Europa. Som president for International Union of History and Philosophy of Science ledet han organisasjonens verdenskongress i Firenze i august i år.

I dag er det forholdet mellom språk, logikk og data, nærmere bestemt datalingvistikk, som opptar ham: Menneskespråket, eller det naturlige språket, har grammatiske regler. Regler kan også følges av datamaskiner. Når vi har matet reglene inn i datamaskinene, kan de rett og slett analysere tekster for oss. Dette er nyttig i oversettelser og tekstbehandlingssystemer. I så måte kan datalingvistikken sammenliknes med ingeniørfaget og de beregningene som ingeniørene gjør. Men studiet av språk har et større perspektiv. I det forskningsmiljøet jeg har deltatt i her ved universitetet, legger vi vekt på at språklige sekvenser betyr noe. Denne betydningen har også en struktur som kan beskrives matematisk, påpeker han, men understreker at det naturlige språket er så komplisert at vi aldri kan beskrive det fullt ut.

Vi kan forsøke å utvide grensene for vår forståelse, men vi skal være nøkterne. Det er grenser for hva vi kan oppnå. Den systematiske vitenskapen har sine begrensninger overfor den fulle kompleksiteten i fenomenene. I klassisk fysikk forsto vi alle sammenhenger, og alt var forutsigbart. Den virkeligheten som beskrives av biologien, meteorologien eller hydrologien er mer kompleks. Disse emnene er også mindre forutsigbare. Vi har alle erfart at meteorologene ikke alltid får rett i sine værvarsler, sier Fenstad.

Under samtalen blir Fenstad plutselig fjern i blikket og tankene hans vandrer til noe annet. Han tar fram et manus fra et foredrag han nettopp holdt på en konferanse i Spania. «Formal semantics, geometry and mind» står det øverst på arket. I foredraget befinner han seg i et annet fagfelt: de kognitive fagene og hjerneforskningen. Mine venner og tidligere studenter er sikkert bekymret over at jeg ikke lenger holder meg til den rette datalingvistiske vei, men har beveget meg over i et nytt fagområde, sier han.

Utfordringen er nå å se sammenhengen mellom det ytre regelverket i språket og det som foregår inne i hjernen, det vi oppfatter. Det første trinnet i tankerekken dreier seg om språkets regelverk, den logiske semantikken som gir en abstrakt struktur. Det andre trinnet er å gi denne strukturen en geometrisk form. Det tredje trinnet består i å se på hvordan denne geometrien kan avledes av de prosesser som foregår i hjernen, slik at vi kan knytte en forbindelse mellom språk og bevissthet.

Jeg ber ham gjenta resonnementet, og den uhelbredelige læreren i Fenstad våkner: Nå skal jeg tegne på tavlen for deg, sier han ivrig. Han går bort til kontorets tavle og skisserer illustrerende eksempler med raske streker. I løpet av noen få minutter har han ledet oss fra grammatikken via geometrien til hjerneforskningen med det samme ufarliggjørende tonefallet i stemmen.

Men matematikken har alltid vært et fag som det er vanskelig å formidle til ikkefagfolk.

Det er vanskelig for folk å fatte hva vi driver med. Mens en astrofysiker kan vise til apparatur eller bilder av en satellitt han har sendt opp, kan vi bare henvise til våre abstrakte strukturer.

Fenstad er leder av mange internasjonale organisasjoner og redaktør av diverse internasjonale fagtidsskrifter. Hvordan får han tid til alt sammen?

Ser du ikke hvordan jeg holder orden på mitt kontor? svarer han. Han går rundt i rommet og klapper på bunkene av papirer og bøker som angår hans forskjellige verv, og vi minnes at vi har hørt at han er hysterisk opptatt av rette vinkler.

Her ligger NATOs vitenskapskomité, her ligger European Science Foundation, her ligger Nordisk Forskerutdanningsakademi og her International Union of History and Philosophy of Science. Det gjelder å ha orden på sakene. Man må sette opp dagsorden for hver dag og ikke føre opp mer enn man har kapasitet til å klare. Jeg etablerte meg med forskerkone og barn i 1970årene. Da vår datter var to og et halvt år, kom det tvillinger, og jeg og min kone, som også jobbet her på Matematisk institutt, måtte lære oss å disponere tiden vår med omhu. Det er viktig å planlegge hver dag nøye, doserer Fenstad. Han er selv et eksempel på at det også for en åpen personlighet går an å være strukturert. Kanskje det er en myte at de to egenskapene ikke lar seg kombinere.

Jeg er glad for at jeg nå er herre over min egen tid, i motsetning til da jeg satt i ledelsen ved Universitetet i Oslo og var mer forpliktet overfor andre, smiler han. Et drag av velvære viser seg i ansiktet til mannen som har vært prorektor ved Universitetet i Oslo (19891992) og fungerende rektor (høsten 1990). Før det var han ordfører i Rådet for naturvitenskapelig forskning i NAVF i fire år.

Talen flommer monotont når vi kommer inn på forskeropplæring. Professoren mener at forskning og forskeropplæring ikke kan skilles. Engasjementet i forskeropplæringsspørsmål har ført til at han har vært sentral i forskningspolitisk sammenheng, blant annet i Hernesutvalget, komiteen som produserte den sentrale utredningen om perspektivene for norsk forskning og utdanning fram mot år 2010: NOU 1988:28 Med viten og vilje. Som prorektor ledet han både universitetets og den nasjonale forskerutdanningskomité. Nå er han akademisk hovedsekretær for Nordisk Forskerutdanningsakademi. Fenstad har vært med på å bygge opp tre forskergrupper av internasjonal standard på universitetet og har i dag seks «elever» som er professorer ved fire forskjellige institutter ved institusjonen.

Han er opptatt av at man må lære seg å arbeide sammen med andre:

Du må ha en klar formening om hva du vil oppnå. Men skal du få en forskergruppe til å samarbeide, må du stille deg sammen med den. Du må ikke stå og dirigere ovenfra. Jeg er ingen forskningsgeneral. Det kommer raskt til et punkt hvor de som er med i gruppen, vet like mye som meg. Likeverd og følelsen av å stå sammen er viktig. Den ideelle forskergruppen er sammensatt av erfarne strateger og dem som nettopp har avlagt sin doktorgrad. Og dessuten av forskerstudenter som er utålmodige etter å komme i gang. Får du satt sammen en slik gruppe, kan du oppnå mye. Det er vesentlig at du skaper et større intellektuelt fellesskap der alle er begeistret. Tilstedeværelsen av forskerstudenter, med deres åpenhet og villighet til å gi seg ut på en ferd inn i ukjent terreng, legger et nødvendig press på oss fast ansatte, slik at vi stadig anspores til innsats, sier Jens Erik Fenstad, som nylig fylte 60 år.

Den internasjonalt anerkjente forskeren tar sjenert fram en bok han har bidratt til. Den er oversatt til russisk. Han blar i den, og jeg gjenkjenner formlene som krydrer artiklene til Fenstad og hans fagfeller i matematisk logikk.

Logikken er grenseløs. For Jens Erik Fenstad har den vært en billett til å komme ut i verden.

Emneord: Matematikk og naturvitenskap, Matematikk, Logikk Av Margareth Bredal Bentsen
Publisert 1. feb. 2012 12:21