Jeg står på og håper jeg er målrettet. Norge har svært spesielle muligheter når det gjelder utforskningen av nordlyset og prosesser i det nære verdensrommet, og vi bør ha en ledende rolle internasjonalt, sier Egeland, iført allværsjakke i et trangt møterom på Fornebu.
Apollons utsendte fikk til nød klemt inn et intervju med fysikkprofessoren og romforskeren, mellom en sen flyankomst fra Svalbard og en ferjeavgang til Nesodden. Helst ville han intervjues i bilen, mellom disse stedene, men ga seg heldigvis, og satte seg ned etter å ha ringt hjem for å beklage forsinkelsen. Kaffe var det ikke tid til.
- For å samle inn data om nordlyset og det særegne dagnordlyset som bare kan sees over Svalbard, bruker vi ubemannede raketter og satellitter, i tillegg til bakkeobservasjoner, forklarer Egeland på en noe avslepet, men fremdeles skarrende sørlandsk. Innimellom dukker det også opp små fragmenter av engelsk, noe som bare bekrefter mistanken om et internasjonalt og aktivt forskerliv.
Han beskrives som nøktern og lite opptatt av materielle goder, og han maner visstnok til måtehold blant sine kolleger. Men som regel er det forskningsgruppen for Plasma og kosmisk fysikk ved Universitetet i Oslo som må forsøke å holde professoren på jorda når det legges nye prosjektplaner. Alv Egeland rives lett med og fascineres av det meste når det gjelder utforskningen av vårt nære verdensrom. Samtidig har han uovertruffen evne til å skaffe forskningsmidler, og han får det som oftest som han vil.
- Det meste av forskningen foregår i Nord-Norge og på Svalbard, og den krever store økonomiske ressurser. Hvis vi skulle ha klart oss med pengene vi får fra universitetet, kunne vi ikke ha gjennomført en tiendedel av hva vi i dag gjør, sier han.
- Kan det komme til raske og overflatiske konklusjoner, slik som du raser av gårde mellom finansieringsmøter og forskningsoppgaver ?
- Det hender nok det ja, jeg er ikke alltid like tålmodig. Krav til effektivitet og om at forskere skal publisere sine funn, kan føre til et skille mellom kvalitet og kvantitet. Her er jeg ikke den rette til å uttale meg. Jeg har jo selv skrevet mange artikler der jeg kanskje kunne skrevet noen færre og heller gått i dybden. Men forskningsgruppen vår har fått utrettet mye og vi har et godt miljø. Det primære for meg har vært å skape interesse hos flinke studenter, legge grunnlaget for et godt samarbeid og gå sammen om å løse problemene.
Egeland er svært opptatt av å formidle sine egne og andres forskningsresultater, og han gjør det med kombinerte uttrykksformer. Et typisk «Egeland-foredrag» inneholder ofte nordlysbeskrivelser fra vikingtiden og eksempler på nordlysets plass i mytologien og diktningen. Foredragene akkompagneres gjerne av fascinerende nordlysbilder og musikk.
-Hvilke nye dimensjoner forventer du å bringe inn ved å kombinere forskningsresultater, historikk, lyd og bilder i dine framstillinger?
- Film og lysbilder er en naturlig del av nordlysforedrag. Det vakre nordlyset beskrives best slik, og det fanger tilhørernes oppmerksomhet. Fargespillet i nordlyset har gjort mennesker opptatt av fenomenet i lang tid. Historiske forankringer og fortellinger om myter knyttet til nordlyset kan lede tilhørerne inn i faglige tankerekker, slik at stoffet blir lettere tilgjengelig. Aristoteles omtaler nordlyset, om ikke helt korrekt, som «hoppende geiter» på himmelen. Beskrivelsene av lyset i Kongespeilet derimot er imponerende og svært realistiske. Slike referanser åpner selvsagt for store muligheter for meg som formidler. Når det gjelder popularisering, har vi nordlysforskere en mer takknemlig oppgave enn de som bedriver mer abstrakte former for fysikk.
- Hvorfor er du så opptatt av vitenskapsformidling, blir ikke dette lett bare en «forflatning» av ellers interessante forskningsresultater?
- Nordlyset er jo fantastisk interessant, men dessverre er det altfor få som studerer fysikk i den videregående skolen. Rekrutteringen innen alle fysikkens områder er avhengig av en vedvarende interesse for faget. Jeg tror at nordlyset kan være en god måte å skape en slik interesse. Selv synes jeg populærvitenskapelige foredrag, utstillinger og bøker er en spennende forlengelse av faget, og jeg forstår ikke hvorfor flere forskere ikke er opptatt av dette. Interesse for og kjennskap til fagfeltet er dessuten med på å skaffe nye midler til fortsatt forskning og formidling. Slik sett har alle forskere et ansvar for å formidle sitt fag.
- Er det nok respekt for slikt formidlingsarbeid innen fagmiljøene?
- Vel, for tjue år siden var dette ikke særlig respektert. Situasjonen er bedre i dag, men fremdeles er det vanskelig å få midler til formidling. Dette blir fremdeles ansett å være en tilleggsbit til den «seriøse» forskningen. Personlig setter jeg stor pris på formidlingsprisene jeg har mottatt, de inspirerer til videre arbeid.
- Du har karakterisert nordlyset som en bro mellom naturvitenskapen og humaniora?
- I dag er det et betydelig gap mellom finkultur og naturvitenskap. Det er synd, og jeg arbeider for å redusere denne kløften. Fordi det er naturens vakreste skuespill, har nordlyset vært og er en viktig kilde for malere, forfattere, fotografer, musikere og bildende kunstnere. Nordlysets inspirerende krefter kan knytte ulike betraktere sammen, der naturvitenskap blir en av plattformene. De andre lysfenomenene som sola, planetene og stjernene kan vi beregne og bestemme nøyaktig, mens nordlyset er uforutsigbart og skiftende, noe som nok bringer en ekstra dimensjon til mystikken omkring fenomenet.
- Nordlys dannes når elektrisk ladde partikler fra sola kommer inn i jordas magnetfelt. Feltet styrer partiklene inn til polområdene, og når de kolliderer med gasspartiklene i atmosfæren, bremses de opp og nordlyset «tennes». Fargene er bestemt av hvilke gasser som lyser opp. Partikkelstrømmen fra sola varierer. Det er sannsynligvis derfor Petter Dass ikke nevner fenomenet i sin diktning, mens Knut Hamsun har flere referanser til dette lyset. Dass har sannsynligvis ikke sett det samme spektakulære lyset som vi tidvis kan, og Hamsun kunne, oppleve.
- Vårt magiske forhold til nordlyset vedvarer tilsynelatende i dag, selv etter etablerte vitenskapelige forklaringer på fenomenet?
- Ja, «den himmelske danserinnen» kan nok sette fantasien i sving for noen og en hver. Selv i dagens kulturer kan vi se effekter av nordlysmyter. Japanere tror at giftermål i en nordlysnatt gir et langt og lykkelig liv, og de valfarter gjerne til Alaska for å vies. Gjennom tidene har nordlyset skapt mange myter og overtro, særlig blant naturfolk som kunne se på lyset som varsel om krig eller pest. Andre tradisjoner assosierte lyset med jomfruer.
- Disse mytene oppstod vel som forsøk på å kommunisere med naturen, for å forstå dens luner og laster. Men hva så med vår nye viten om naturen og dens prosesser? Kan kunnskapen føre et «kjøligere» og mer distansert forhold mellom oss og naturen?
- Jo, det er riktig, og dette paradokset er i seg selv en indirekte kritikk av vitenskapen. Når det gjelder nordlyset, har jeg selv opplevd ulike former for overtro i Norge og Russland. Dette kan skyldes at vi lever i en mer materialistisk og hektisk del av verden, og kanskje ikke i stor nok grad i pakt med naturen. Russerne er mer opptatt av nordlysets betydning for helsa. Kanskje er ikke dette så dumt. Forskere har faktisk funnet indikasjoner på flere hjerteinfarkt når partikkelstrømmene fra sola, og dermed nordlyset, øker. Men flere og flere søker også alternative bevegelser og andre forklaringer på fundamentale spørsmål som vitenskapen dessverre ennå ikke har klart å besvare. Livets oppstandelse er ett slikt spørsmål.
- Hvordan er ditt eget forhold til religion og livets oppstandelse? I boka «A Brief History of Time» hevder romforskeren Stephen Hawking at naturlovene alene snart vil fortelle oss hvordan «universet vokste ut av ingenting». Han spør seg: «Hvilken plass er det da for en skaper?».
- Personlig spekulerer jeg lite omkring disse fenomenene, men jeg ser at religion og vårt gudebilde har hatt betydning for vår felles interesse og undring knyttet til verdensrommet. Livsprosessene kan ha startet ved at materie ble tilført jorda fra universet, via meteorer eller meteoritter. Den store interessen for Mars som vi nå er vitne til, skyldes nettopp indikasjonene på liv der, langt tilbake i tiden. Men for å forstå hvor urstoffet kommer fra, må vi lenger ut i rommet, til kometene.
- Så Gud finnes ikke i det nære verdensrom?
- Det neste store satellittprosjektet gruppen vår skal være med på, heter Rosetta. Satellitten skal ut til en komet for å samle inn materiale og bringe det tilbake til jorden. Turen tar tolv år. Jeg tror heller ikke at vi finner spor etter en han der ute, men kanskje lærer vi mer om livets oppstandelse og universets alder.
- Hva befinner seg egentlig der ute ?
- Utrolig mye mer enn hva vi har antatt. Før trodde man at verdensrommet utenom planetene og stjernene bare bestod av vakuum. Vi var også opplært til å dele materien inn i tre tilstander: fast, flytende og gass. Jeg tror ikke det er vakuum noen steder. 98 prosent av all materien i universet består av en relativt nyoppdaget aggregattilstand, som kalles plasma. Dette er en gassfase hvor atomene eller molekylene mangler ett eller flere elektroner. Plasmaets egenskaper er bestemt av både elektriske og magnetiske krefter.
- ... og bakenfor plasmaet ?
- Det vet jeg ikke riktig, men det skjer helt sikkert viktige prosesser som vi ikke forstår. For hvert problem vi løser, så dukker det ofte raskt opp nye. Overføringen av energi fra solen og fra kosmisk stråling fra det ytre verdensrommet til vårt nære verdensrom, er noe vi arbeider mye med, men fremdeles ikke kan forklare.
- Monica Kristensen, en forskerkollega av deg, åpnet for en tid tilbake en UFO-kongress i Oslo. Hun har opplevd en UFO på nært hold ved forskningsstasjonen på Ny-Ålesund på Svalbard, og hevder dessuten at vi ikke er alene i universet?
- Hvis alle fakta kommer på bordet kan slike UFO-opplevelser bli gitt en fornuftig forklaring. Naturen produserer mange forskjellige lysfenomener. Jeg har aldri kommet ut for UFO'er eller små grønne menn. Mange mener dessuten å ha hørt nordlys, noe som er umulig, rent fysisk. Jeg tror likevel det ennå er svært mye vi ikke har oppdaget i naturvitenskapens grenseland, men det skyldes i første rekke manglende observasjoner.
- Nordlyset kan altså ikke høres, men du stiller selv med kosmisk musikk i formidlingsammenheng?
- Ja, det er et morsomt fenomen, og det hender ofte at jeg har noen «musikkinnslag» i foredragene. Partiklene som danner nordlys produserer, også elektromagnetiske bølger på sin vei gjennom den øvre atmosfæren. Vi kan ikke høre disse bølgene, men spilles de av på vanlige radioer, høres det ut som en slags plystring og særegen knitring. Ubetinget vakkert er det ikke, men dette er naturens egen musikk, helt uberørt av mennesker. Lydene vil være forskjellige, alt etter hvor man befinner seg. Ut fra slike «romsymfonier» kan vi faktisk bestemme på hvilken breddegrad bølgene treffer jorda. Norske komponister har også brukt tonene som grunnlag for egne musikkstykker.
- Hvilke tanker gjør du deg om at du og dine kolleger i 1995 faktisk holdt på å sette i gang et russisk gjengjeldelsesangrep, etter at russerne mistok en forskningsrakett fra Andøya for å være en innkommende atomrakett?
- Mediene overdrev denne hendelsen veldig. Hvis ikke må russerne ha svært primitive tekniske hjelpemidler. Vi har skutt opp over 600 raketter fra Andøya. Den aktuelle firetrinnsraketten var den største som er skutt opp, og også den som har gått høyest og lengst. Raketten fulgte nøyaktig den beregnede banen og brakte mye interessante data.
- En tilsvarende firetrinnsrakett skal skytes opp fra Andøya i begynnelsen av 1998. Er prosedyrene for varsling endret?
- Nei, ikke meg bekjent, men dette er heller ikke mitt ansvar. Norsk Romsenter og Utenriksdepartementet tar seg av varslingen.
I tillegg til nordlysets historiske forankringer er Egeland også opptatt av fagets historie, og menneskene bak denne historien. På Egelands universitetskontor henger tre brev og håndskrevne notater fra tidligere norske nordlysforskere, rangert i rekkefølge. Carl Størmer (1874-1957) er plassert over Lars Vegard (1880-1963), men på toppen rår Kristian Birkeland (1867-1917).
- Hvorfor en slik fascinasjon for nettopp Birkeland?
- Det er flere norske fysikere som har lagt et viktig grunnlag for hva vi i dag vet om fysiske prosesser i det nære verdensrom, Birkeland er en klar nummer én blant disse. I løpet av sitt korte liv fikk han utrettet utrolig mye. Han greide å utnytte sine kunnskaper og funn, og tok ut mange patenter. Slik finansierte han ny forskning på flere felter, også innen nordlysstudier. Birkelands følelser for fysikken og evnen til å kombinere teori, laboratoriearbeid og observasjoner i naturen gjorde ham til en foregangsmann. Men for å si det pent, han var relativt sær, noe som gjorde han omstridt, og på kant med mange av sine kolleger. Han døde i ensomhet før han ble 50 år gammel. Heldigvis har han nå fått den oppreisning han fortjener, blant annet gjennom internasjonale Birkeland-symposier. Partikkelstrømmene som går parallelt med jordas magnetfelt og som danner nordlyset, forutså Birkeland. Senere satellittmålinger har vist at han hadde rett, og strømmene bærer i dag hans navn.
- Du har selv bidratt til oppreisningen gjennom bøker og foredrag om forskeren. Den nye 200-kronersseddelen er også viet Birkeland. Hvordan ville denne seddelen ha sett ut hvis det ikke var for Alv Egeland?
- Det var et utmerket valg, men avgjørelsen om å velge Birkeland er ikke min. Seks norske naturvitere var foreslått som kandidater til å prege seddelen. Jeg kom først inn i prosessen etter at Birkeland var valgt, og bidro litt til den faglige utformingen. Seddelen viser viktige funn som Birkeland gjorde, blant annet påvisningen av det spesielle dagnordlyset over Svalbard, apparaturen som ble brukt til dette, og de nevnte strømmene.
Som sine tidligere kolleger har også professor Egeland en imponerende forskningskarriere bak seg, med over 150 publiserte vitenskapelige artikler. Han er hovedforfatter av fem bøker og har hatt en rekke lederverv innen ulike fagkomiteer. Professoren holdt nylig sin avskjedsforelesning ved Fysisk institutt, men han liker ikke forstavelsen «avskjeds-».
- Jeg har da tenkt å fortsette! Som seniorforsker har jeg mer tid til faglig fordypning, og samtidig kan gruppen ansette en ny person i min stilling. Løsninger god, og gir meg også mulighet til å komme i gang med et prosjekt jeg har planlagt i lengre tid, nemlig en barnebok om nordlyset. Dette er en ny utfordring, men heldigvis har jeg flere små barnebarn-konsulenter som vil gi de nødvendige korreksjoner, avslutter han, før det bærer avgårde og hjem til basen på Nesodden. Sannsynligvis bare for en ny, rask «mellomlanding».