Torill Steinfeldt: Med hjerte og gemytt

Da Torill Steinfeld fylte 16 år, fikk hun Camilla Colletts bok Amtmandens Døttre av sine foreldre. Den var lang og tung, men hun leste den. I dag har hun lest alt fra fru Colletts hånd og nylig utgitt biografien om den unge Camilla. Den er blitt historien om et kvinnehjerte.

Torill Steinfeld, Foto: Ståle Skogstad ©

Det meste av Camilla Colletts store brevsamling og dagbøker fra hennes unge år er utgitt og bevart, og har vært blant Steinfelds viktigste historiske kilder.

- Det er slående hvor annerledes man skrev i forrige århundre. Begreper som «hjerte» og «gemytt» tilhørte tiden, og jeg liker å bruke disse ordene som vi i dag på mange måter har mistet. Hva er egentlig et gemytt? Og hjerte rommer så mye mer enn bare følelser og kjærlighet i den borgerlige kulturdannelsen i begynnelsen av 1800tallet, sier kvinne og litteraturforskeren Torill Steinfeld, som de siste årene har vært knyttet til Senter for kvinneforskning ved Universitetet i Oslo.

Hun har levd tett på Camilla Collett det siste året. Gyldendal Norsk Forlag håper på en oppfølging om resten av livet til forfatterinnen som ble 82 år. Hun døde først i 1895. Torill Steinfeld har nesten sagt ja til å skrive et bind to, men foreløpig uten tidsfrist.

I stedet for å sette seg til på Universitetsbiblioteket denne vinteren, har Steinfeld nemlig reist til Tyskland for et halvår, til det nordiske instituttet i München. Med seg har hun familien og kofferter fulle av forskerens enestående frihet. Hun legger heller ikke skjul på at hun nyter å være forsker, med muligheter for å søke stipend som igjen gjør det mulig å oppleve nye land og nye kolleger. Hun gjorde det samme for noen år siden. Da gikk turen til USA.

Torill Steinfeld kom relativt sent inn i forskning. Hun var også en moden kvinne da hun giftet seg og etter hvert fikk to gutter. Hun ser ut til å ha kommet sent, men godt, til begge arenaene. Etter endt lærerhøgskole var hun først åtte år i ungdomsskolen i hjembyen Bergen. Der vokste hun opp som storesøster til brødrene Steinfeld, som i dag gjør seg bemerket i henholdsvis NRK og vestlandske rettssaler. Med hovedfaget i boks reiste hun i 1980 til Universitetet i Tromsø for å undervise i nordisk litteraturvitenskap. Senere ble det blant annet kvinneforskning både i det tidligere NAVFs sekretariat og Senter for kvinneforskning.

Forskningsoppgavene har stått i kø. Selv mener hun det kommer av en kombinasjon av hell og stahet. I 1992 tok hun doktorgraden på to faghistoriske arbeider om morsmålsfagets historie. Et av arbeidene var boka På skriftens vilkår, som viderefører hennes hovedfagsoppgave. Her er hun på sporet etter tanken om hvorfor barn blir gode mennesker av å lese litteratur på morsmålet. Den tanken var nemlig ganske fremmed for den gamle latinskolen, slik man kjenner den fra de første århundrer etter reformasjonen. Men DanmarkNorge var tidlig ute. Alt ved inngangen til forrige hundreår fikk man et danskfag i den høyere skolen, hvor det ble krevd at elevene skulle bli kjent med det man brått kalte nasjonale klassikere eller nasjonallitteraturen.

- Jeg vet ikke om mine ungdomsskoleelever på 1970tallet ble gode mennesker av å lese norsk litteratur i skolen, men jeg ble stadig forbauset over deres åpenhet i forhold til nytt og ukjent stoff. I vårt århundre har kravet til eksamen artium vært at elevene skal igjennom et særnorsk litteraturutvalg. Vi har kuttet ut både verdenslitteraturen og det nordiske. Her har vi skilt lag med både Danmark og Sverige, som har tatt mer vare på den europeiske arven. Jeg tror det kan være på høy tid med en ny inspeksjon av vårt kulturelle bo. Ikke minst med tanke på at vi i dag ikke lenger utdanner bare en liten mannlig elite og at vi gjennom 1970 og 80årene har hatt innvandring fra andre kulturer. Hvem kan i dag levere en intelligent argumentasjon for at ungjenta fra Pakistan ikke kan bli «gagns menneske» i norsk skole uten å lese et utdrag fra «Kierlighed uden Strømper»? spør hun seg.

Hun måtte som nevnt jobbe litt med Amtmandens Døttresom 16åring, men den er likevel blant de siste i norsk skolepensum hun vil kaste ut.

- Da kutter vi viktige bånd til den europeiske romantradisjonen som ligger forut for 1870. Og vi gjør vår norske såkalte litterære kanon enda litt spinklere og enda mer mannsfiksert enn den behøver å være, sier kvinne og litteraturforskeren. I boka om Camilla Collett legger hun vekt på hennes europeiske tilhørighet, blant annet fordi hun fikk oppleve mer av Europa enn de aller fleste kvinner på hennes tid.

- Camilla Collett har jo vært et yndet forskningsobjekt for andre før deg. Oppdaget du noe nytt?

- Min fortolkning av forholdet til Peter Jonas Collett, som hun gifter seg med, er helt annerledes enn den vanlige. En grunn til at jeg ville skrive denne boka, var den språkdiskusjonen de to fører. Hos henne ser vi hvordan språket blir livsviktig, mens han som ung er en tidlig representant for det 19. århundres blaserte unge menn, som dyrker desillusjonen over språket. Men egentlig skriver jeg nesten uten plan. Det er selve tekstlesningen som driver meg, og den er naturligvis spesielt fascinerende når jeg arbeider med materiale som er så rikt som det jeg her har kunnet benytte.

- Enkelte har ment at Camilla Collett var bortskjemt?

- Jeg synes historien ble mer komplisert enn det bildet vi tradisjonelt har av henne: Nemlig at hun var en bortskjemt, borgerlig pike som forelsket seg i Welhaven, men at hun egentlig ikke hadde noe å klage over. Hun var derimot heldig som møtte Peter Jonas Collett, som var så enestående mot henne. Jeg synes jeg så noe annet, blant annet hennes uro for det tomme kvinnelivet hun så foran seg. Skulle det være hele meningen med hennes liv, å gifte seg og få barn og være til glede for sin mann?

Lenge før hun gifter seg, skriver hun disse ordene: «Og til dette Liv er jeg skabt? Til denne tærende Uvirksomhed, denne stillestaaen af alle mine Evner og Kræfter ...»

- Collett er ung når han treffer Camilla. Han ønsker å bli dikter, men etablerer seg som litteraturkritiker. Han vil ha en kone etter tidens tradisjonelle mønster. Han forløser ikke Camilla, slik mange tidligere har tolket forholdet. Han får henne tvert imot til å tie og til å legge ned pennen. Camilla og hennes gode venninne Emilie Diriks har lenge skrevet brev og skildringer til hverandre og kommet til at det faktisk går an å skrive om «alt», eller det de kaller kunsten å skrive «uten stoff». Når Camilla treffer Collett, hevder han at språket er ødelagt og at det ikke lenger kan uttrykke følelser. I forlovelsestiden reiser han til utlandet i nesten ett år, og de to blir avhengige av å kommunisere gjennom brev. Men hun slutter nesten å skrive i denne perioden. Collett bygger ned det hun og Emilie Diriks møysommelig har bygd opp. Det er nesten forunderlig at Camilla Collett begynner å skrive igjen, synes Torill Steinfeld.

Biografien om den unge Camilla Collett ble i fjor høst innstilt til Brageprisen, og kritikere flest har vært svært positive. Flere av dem har understreket at boka er noe mer enn en biografi med sin store kunnskapsmengde om norsk kvinne og kulturhistorie. Enkelte har hevdet at den først og fremst er en slags mentalitetshistorie.

Torill Steinfeld mener det fortsatt ligger mye spennende og ugjort forskning på den borgerlige kultur. Man tyr så lett til generaliseringer. Hun synes til og med at det burde vært forsket mer på den tradisjonelle overklassen, men at det ikke har vært legitimt å søke opp, men heller ned, i forskningen om klassesamfunnet. Da hun skrev biografien om den unge Camilla, hadde hun blant annet stor glede av et pågående nordisk forskningsprosjekt omNordisk salongkultur 1780-1850. Når den unge Camilla Wergeland besøker byer som Hamburg, København eller Paris, er hun stadig invitert til såkalte salongaftener med kulturelle innslag.

Etter at biografien om den unge Camilla Collett er avsluttet, arbeider Steinfeld som postdoktorstipendiat med et prosjekt kaltDen unge Christianiaintelligens 1830-48: Kommunikasjon som kulturelt prosjekt. Det er miljøet rundt avisen Den Constitutionelle forskningen konsentrerer seg om, spesielt i forhold til det å skrive og til skriftspråket.

- Camilla Collett ble forfatterinne og derfor er så meget av det hun skrev, bevart. På sine eldre dager redigerte hun også sine brev og dagbøker, med tanke på utgivelse. Tenk på alle de kvinnene som også skrev, men som aldri ble forfatterinner og aldri tenkte på at det de skrev om kunne ha noen verdi. Det er spennende å forestille seg at vi har like interessant materiale liggende, men som vi ikke kjenner til. Jeg drømmer noen ganger om å sette i gang et storstilt prosjekt om kvinners brev og dagbøker fra forrige århundre, sier hun.

- Hvorfor ble Camilla Collett et forbilde for kvinnebevegelsen?

- Først og fremst gjennomAmtmandens Døttre og sine essays. Det var ingen norsk kvinne før henne som så tydelig hadde tatt opp unge kvinners rett til selv å velge ektefelle. Hun viste intelligens og mot i sin samtid, og hun var en respektert kvinne. Men hun ble bitter og desillusjonert, og hadde en egen evne til å være misfornøyd over småting. Livet hennes endret seg dramatisk da hun ble enke bare 38 år gammel. Camilla Collett var hele sitt liv opptatt av det vi kan kalle den indre frigjøring, eller personlighetens rett til å få utvikle seg. Kvinnesaksbevegelsen på hennes tid var først og fremst opptatt av en ytre frigjøring, som stemmeretten og retten til et yrke.

- Jeg tror ikke at hun var et udelt sympatisk menneske, men hun opptok meg. Da jeg var ferdig med manuskriptet, snakket jeg med Ellisiv Steen som utga sin doktorgrad om Camilla Collett i 1947. «Du kommer nok til å savne dem nå,» sa hun til meg. Jeg ble først litt overrasket, men hun fikk rett. Det gjelder særlig Camilla og menneskene jeg ble kjent med gjennom brev, som broren Oscar, faren og nære venninner. Camilla har nok ikke hatt noe nært forhold til broren Henrik, og de var ikke i samme omgangskrets i Christiania, forteller Steinfeld.

Nicolai Wergeland sto sin datter bi og hjalp og støttet henne hele veien. Men han var meget omstridt og hadde mektige fiender. Camillas far ble aldri verken biskop eller professor, til tross for sin uomtvistelige intelligens og sine akademiske kvalifikasjoner. Hans datter måtte til tider kjempe for en plass i det gode selskap, for både kunne hun virke for skarp i enkelte miljøer, og ikke var det uten omkostninger å være datter av sin far og søster til Henrik, ifølge Steinfelds bok.

- Var det lettere å bli utstøtt fra det gode akademiske selskap den gang enn det er i dag?

- Nei, jeg tror folk blir satt utenfor i dag også. Nicolai Wergeland ble utstøtt fordi han var taktløs og åpenmunnet og ble så svenskvennlig. Han beundret Carl Johan, og kongen støttet familien Wergeland økonomisk. Men også hans allmuebakgrunn bidro nok til at han ble latterliggjort og at han ikke fikk de embetene han ønsket seg. Heller ikke i dag tror jeg det er nok å være tilstrekkelig begavet. Etter hvert som universitetet er blitt mer og mer en masseutdanningsinstitusjon, kommer vi til å savne de veldig begavete, men litt vanskelige personlighetene. Det er trist, for universitetet har jo vært kjent for å være et fristed for intelligente, men ikke nødvendigvis lett omgjengelige, mennesker, mener hun.

Torill Steinfeld har med sine 48 år fortsatt ingen fast stilling ved universitetet. Hun synes tiden er inne nå, etter mange år som fri fugl fra prosjekt til prosjekt. Dessuten savner hun kontakten med studentene. Og for sikkerhets skyld, til dem det måtte angå: Damen er verken vanskelig eller lite omgjengelig.

Emneord: Språk og kultur, Litteraturvitenskapelige fag, Nordisk litteratur, Samfunnsvitenskap, Kvinne- og kjønnsstudier Av Ingeborg Wiese
Publisert 1. feb. 2012 12:18