Professor Norbert Roos er ingen gammel, etablert og feiret senior med mange offisielle og skjulte maktposisjoner. Likevel har 42-åringen rukket ikke så rent lite. Han har flyttet fra Tyskland og bosatt seg i Norge, lært flytende norsk, giftet seg og fått to barn, og han har en tjukk CV som røper lange økter med sovepose på kontoret, industrielle mengder kaffe, seminarer og forskningsopphold i forskningens førstedivisjon, artikler i tunge tidsskrifter, bøker på Oxford University Press og et internasjonalt nettverk av professorkolleger. Man skulle tro mannens akademiske løpebane var preget inn i hans DNA-materiale. Men løpet begynte med en avstikker. Det var musiker han ville bli. En av Tysklands ledende musikkpedagoger ga ham sågar et tilbud om gratis trompettimer. Men musikerens hverdag er tøff og usikker, og unge Norbert hoppet av. Da følte han seg tryggere med kjemi, han hadde jo også markert seg som en farlig kruttoppfinner ved kjøkkenbordet allerede som tenåring. Men unge Norbert var gløgg, og når han stod foran universitetstrappen hjemme i Konstanz, hadde han «for gode» karakterer til kjemistudiet. Hvis han ville, kunne han begynne på biologi, hvor kravene var strengere. Og det ville han.
En ny tilfeldighet ledet ham inn i elektronmikroskopenes verden. Etter utdannelsen ved Universitetet i Konstanz, hvor tyngdepunktet lå i biokjemien, fikk han et stipend som i 1983 ga ham muligheten til å besøke Biologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Men her fantes ikke noe biokjemisk miljø som kunne ta imot ham. Norbert Roos gjorde derfor et dristig valg. For ved Biologisk institutt fantes det nemlig elektronmikroskoper. Hvordan kan jeg utnytte denne teknologien i min videre faglige utvikling, spurte den nybakte biologen. Spørsmålet ledet blant annet til en dr. philos.-grad ved Universitetet i Oslo, og dermed var kompasset for alvor orientert mot elektronmikroskopi. Gjennom en årrekke har han vært med på å finne nye metoder for hvordan man på en bedre måte kan analysere det kjemiske og biologiske innholdet i de preparatene man legger inn i mikroskopet. Eller se det lille i det store, som han selv sier. I 1986 ble han bestyrer for Elektronmikroskopisk laboratorium ved Biologisk institutt.
Vil ikke kutte
Det er krise! I alle fall nesten. Fakultetsledelsen har bedt ham lage en strategiplan som legger opp til 20 prosent kostnadskutt de neste ti årene. Men for Roos er dette umulig. Han har ikke samvittighet til å rasere sitt fag på den måten. For konsekvensen av et slikt kutt blir blant annet ingen nye ansettelser det neste tiåret. Nøkkelpersoner som går av med pensjon eller slutter, blir ikke erstattet, noe som betyr at viktige deler av biologimiljøet ved Universitetet i Oslo vil forsvinne.
- Jeg kan ikke lage en slik kuttplan. Det er umulig å si hva vi bør satse på og hva vi bør bygge ned om fem eller ti år. Vi er landets største biologiske institutt og er avhengige av bredde og dybde, sier Roos, som i og for seg ikke er motstander av strategiske planer, men de må lages ut fra forskningsfaglige premisser og ikke politiske krav om å spare penger.
Politikerne ser tydeligvis ikke konsekvensen av sin politikk. Ja, hvor er forresten Jon Lilletun? Når en 19-åring ikke kommer inn på et studium fordi han har fylt ut en søknad feil, da rykker Lilletun ut i Dagsrevyen. Men når holdt han sist en bred appell om viktigheten av forskning? Og jeg lurer iblant på hvem universitetsledelsen er på parti med, politikerne og forvaltningen eller oss, sier professoren og mener fotfolket, forskerne.
- Men som instituttbestyrer, til og med for det største instituttet på Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, har du vel en viss innflytelse?
- Norske universiteter har en veldig demokratisk struktur. Det betyr at en instituttbestyrer ikke har særlig handlingsfrihet. Resultatet blir at mange avgjørelser blir tatt i korridorene, og det er jo ikke særlig demokratisk. Jeg er dessuten ikke kvalifisert til stillingen.
Og det tør du si høyt?
- Forstå det som systemkritikk. Vervet som instituttleder går på rundgang blant de vitenskapelig ansatte. Blir du spurt, skal du ha meget gode grunner til å si nei. Jeg leder et institutt med 230 ansatte. Egentlig er jeg forsker og ingen administrator. Selv om mye av kabalen er lagt fra statens side gjennom regelverk og så videre, krever det å lede et så stort institutt en betydelig kompetanse i administrasjon, økonomi, markedsføring og så videre. Jeg kunne jo alltids tatt noen kurs, men tre år går forholdsvis fort, og hele tiden skal du holde hjulene i gang på instituttet. Universitetet burde ha en mer profesjonell ledelsespolitikk, sier tobarnsfaren, som i denne fasen av livet gjerne starter arbeidsdagen halv sju for å kunne hente i barnehagen og på skolen om ettermiddagen.
Ambivalent til Forskningsrådet
- Som tysker i Norge har du sikkert gjort deg noen tanker om det norske forskersamfunnet?
- Ut fra det jeg vil kalle en internasjonal bakgrunn vil jeg påstå at vi i Norge er veldig snille mot hverandre. I Tyskland og USA går man langt mer kritisk til verks. Det arrangeres seminarer hvor forskeres arbeider gjennomgås. Der prøver man å "felle" forskeren. Om du slumser bort stipendmidler og ikke viser til resultater, kan du i verste fall bli nektet å fortsette et prosjekt. Det er ikke sikkert vi burde kopiere den strengeste evalueringspraksisen i Norge, men noe mer kritiske burde vi nok være.
- Noe evaluering foregår det allerede, for eksempel i regi av Forskningsrådet.
- Det er riktig. Gjennom søknadsvurderingen og strategiarbeidet i Forskningsrådet skjer det en løpende evaluering. Men det er grunn til å spørre om den er god nok. I Forskningsrådets styrende organer er det et urovekkende stort innslag av personer fra utviklings- og industrimiljøer. Jeg tviler på at disse er i stand til å gi grunnforskningen en rettferdig behandling.
- Hvilket forhold har du til Forskningsrådet?
- Ambivalent. Men i rettferdighetens navn, som bestyrer av Elektronmikroskopisk laboratorium kan jeg ikke klage. Forskningsrådet har bidratt til en solid opprusting av utstyret.
- Hører du til dem som mener at Forskningsrådet burde nedlegges og pengene overføres direkte til den forskningsutførende sektor?
- Nei. Vi trenger en alternativ finansieringskilde. Jeg er sannelig ikke sikker på at vår egen universitetsledelse ville ha vært i stand til å fordele midlene på en mer fornuftig måte. Egalitetsprinsippet hadde sørget for at alle fikk likt. Men jeg er bekymret for at den gamle "NTNF-kulturen" har fått så stor tyngde i det nye rådet. Dessuten opplever vi altfor ofte Forskningsrådet som en departementenes forlengede arm, og ikke som et talerør for oss. Når Forskningsrådets direktør Christian Hambro går kritisk ut mot grunnforskningen i Norge, for eksempel innenfor kjemi, så skyter han egentlig seg selv i foten. For det er jo Forskningsrådet som står bak mesteparten av de frie prosjektmidlene innenfor denne forskningen.
Viktig med biologisk grunnforskning
- Du har brukt så sterke ord som krise for biologifagene. Ser du noen vei ut av uføret?
Spørsmålet blir hengende noen sekunder mens en japansk professor stikker innom og leverer et paper og noen bilder tatt gjennom et av elektronmikroskopene i Oslo.
- Vi må sørge for en økt forståelse for hvor viktig biologisk grunnforskning er. Det er interessant å spørre om hvordan det har vært mulig å markedsføre og skape så stor allmenn interesse for den såkalte IT-revolusjonen, mens det virkelig interessante skjer innenfor biologi.
Roos tror forklaringen er enkel. Det henger sammen med at informasjonsteknologien har satt sitt preg på vår hverdag på en måte som gjør at vi ikke kan unngå å legge merke til den. Vi bruker PC, telefon og TV daglig og snakker om bytes, digitalisering og RAM. Vi tror vi forstår mekanismene og sammenhengene, og de fleste ser på informasjonsteknologiske nyvinninger som en «velsignelse». Dessuten er veien fra grunnforskning via anvendt forskning til kommersialisering, ganske kort. Dermed er det lettere å få aksept for å investere i grunnforskning i IT-fagene. Men den biologiske forskningen preger også i høyeste grad vår hverdag.
- Uten biologer hadde vi ikke visst mye om kosthold og ernæring, genmodifisering, virkninger av medisiner, omega 3-fettsyrer og hjerteinfarkt, hagestell og husdyrhold, moderne landbruk, giftutslipp ved tetting av Romeriksporten - bare for å nevne noe. Mediene har dessverre lett for å konsentrere seg om det som oppfattes som truende sider ved faget, som for eksempel genmanipulering. Vi må bli flinkere til å formidle eksempler som gjør at folk kan se viktigheten av biologisk forskning i sin egen hverdag.
Molekylærbiologien er viktigst
Han stiller krav om bedre formidling av biologiens muligheter. Men han er også den første til å innrømme at oppgaven ikke er enkel. For det er lenge siden biologi bare handlet om blomster og dyr.
Biologene kan kort fortalt deles i to leirer, forteller han. De klassiske biologene og molekylærbiologene. Den klassiske biologien er deskriptiv. Biologen pakker sekken, drar ut i felten, samler sine funn, enten det er sopp, biller eller blomster og tar dem med tilbake til laboratoriet hvor forskningen stort sett handler om systematisering, klassifisering og beskrivelse. Resultatet kan for eksempel offentliggjøres som en bok av typen «Sopp i Norge».
- Det er vel og bra. Men vi molekylærbiologer nøyer oss ikke med å registrere det vi ser. Vi går et skritt videre og spør: Hvorfor er det slik, og hvordan fungerer ting? Svarene på slike spørsmål finner vi i grenselandet mellom biologi og andre disipliner som kjemi og fysikk. De store elektronmikroskopene åpner veier til helt nye verdener av forståelse og innsikt, sier Roos. Han er klar over at de klassiske biologene også har tatt i bruk moderne DNA-teknologi, men først og fremst for å effektivisere de tradisjonelle metodene.
På veggene i kontoret i bunnen av Biologibygningen henger en rekke abstrakte fotografier, han serverer kaffe i krus med Leica-reklame. Så det er fotograf som er hans alter ego? Nei, bildene er selvsagt tatt i et elektronmikroskop. Pene, sier jeg og røper min uvitenhet.
- Javisst, sier Roos overbærende. - Men elektronmikroskopi er i dag langt mer enn pene bilder. Ved hjelp av denne teknikken, som inneholder både røntgenanalyseutstyr og TV-kamera, kan vi visualisere og rekonstruere makromolekylære komplekser tredimensjonalt, for eksempel DNA og viruspartikler. Vi kan lokalisere proteiner i en celle og måle den kjemiske sammensetningen av preparater, sier han stolt.
Ingen krystallkule
Akkurat nå bruker Roos mesteparten av sin tid til å administrere Biologisk institutt. Når forskningstrangen blir for stor, reiser han bort. Da drar han gjerne til European Molecular Biology Laboratory, bestiller elektronmikroskop og virus og stenger seg inne sammen med mikroorganismene noen dager, kanskje en uke. Arbeidet foregår i regi av et større internasjonalt prosjekt med EU-støtte, hvor man analyserer vaccinia-virus, bedre kjent som det viruset som ble brukt i kampen mot kopper. Virusstruktur er et stikkord i prosjektet. For selv om kopper ikke lenger er noen trussel, kjenner forskerne fortsatt ikke strukturen til det komplekse vaccinia-viruset.
- Kopper er utryddet, hva er da vitsen å forske på vaccinia?
- Vaccinia brukes i dag innenfor bio-genteknologi som et stoff som kan transportere arvemateriale inn i andre celler. I og med at vaccinia er så stort og komplekst, kan man ta biter ut av det uten å skade det og erstatte dem med fremmed DNA. På den måten kan vi studere hva som skjer med en organisme når det tilføres fremmed arvestoff.
- Det høres skummelt ut. Du er ikke redd for at denne typen forskning kan bli misbrukt?
Her tar Norbert Roos for første gang en lengre pause, og en lett skygge streifer over ansiktet.
- Jo, det er et problem. Jeg er betenkt.
Ny pause.
- Historien viser at den kunnskapen vi har, blir tatt i bruk. Vi vil i fremtiden for eksempel være i stand til å klone mennesker. Og antakelig er vi dumme nok til å gjøre det. Men når man arbeider med grunnforskning, er det vanskelig å si "nei, dette vil jeg ikke være med på", for parallelt med det vi kunne kalle negativ bruk av forskningsresultater, ligger det alltid tilsvarende positive. Dessuten kan vi ikke si hva dagens grunnforskning kan brukes til. Forskningen går raskere enn samfunnsdebatten, sier professor Norbert Roos og legger til:
Forskere er bare mennesker. Vi har ingen krystallkule, selv om mange krever at vi skal ha det.