- Jeg var nok ingen bevisst barneoppdrager, men jeg husker at jeg var opptatt av ikke å styre dem for sterkt og å ha respekt for barnas egenvilje. Selv hadde jeg en ganske dominerende far, og jeg er ikke spesielt stolt over at jeg valgte medisin og anatomi akkurat som ham, sier Per Brodal. - Men det fine var at da vi i mange år delte arbeidsplass på Anatomisk institutt ved Universitetet i Oslo, var han en forbilledlig veileder og kollega. Nysgjerrigheten og viljen til å forstå lærte jeg av ham, minnes sønnen. Han lærte mye av sin far, professor i nevroanatomi, Alf Brodal. Kanskje var det gjennom faren at han begynte å interessere seg for læring og den viktige forskjellen mellom kunnskap i seg selv og det å sette kunnskap i en sammenheng?
Som leder av studieplankomiteen ved Det medisinske fakultet i Oslo, har Per Brodal i fire år arbeidet full tid for å utvikle et bedre studium for medisin- og odontologistudentene. Høsten 1996 ble endelig studieplanen realisert. Nå er ikke ordet revolusjon noe som faller Per Brodal lett i munnen, men kilder som står fakultetet nær har ikke nølt med å kalle den nye studieplanen for nettopp det.
- Jeg var ikke alene om å oppleve at det var et grunnleggende misforhold mellom overordnede mål for undervisningen og den faktiske undervisningen vi tilbød studentene, og at det måtte noe mer enn kosmetiske endringer til for å gjøre noe med situasjonen, sier Per Brodal beskjedent. - Ikke minst professor i kirurgi, Kaare Solheim, gjorde en stor innsats for å få i gang prosessen. Brodal tror at det er første gang i Norge at et stort og veletablert studiemiljø har gjennomgått så store endringer på så kort tid. - Vi har funnet gamle dokumenter som viser at allerede kort etter århundreskiftet var det nedsatt en komité; som skulle vurdere endringer i medisinstudiet. Den gang konkluderte de blant annet med «...at katedrale forelæsninger spilte for stor rolle. Hvor det finnes gode lærebøker (...) bør disse benyttes som grunnlag for tilegnelsen». Likevel skulle det ta nesten hundre år før vi fikk gjort noe med den dominerende enveisstyrte læringen i auditoriene, forteller Brodal.
I arbeidet med studieplanen har han vært gjennom mange runder med kolleger, mange feider og harde diskusjoner. Med diplomatisk mine medgir han at det til tider var blåste sterkt. Enkelte følte seg overkjørt av endringene i den nye studieplanen og var blant annet bekymret for framtida til basalfag som anatomi og fysiologi når antall forelesninger skulle kuttes ned. Andre var sterkt uenig i den mykere og mer menneskelige innfallsvinkelen til faget og synes Per Brodal framstod som en 'dott'. Dott eller ikke, Per Brodal fullførte løpet som etter hvert ble en betydelig ledelsesoppgave overfor et stort fakultet. I dag, etter snart tre år med ny studieplan, er de fleste av misforståelsene oppklart, og han tror få eller ingen ønsker seg tilbake til det gamle. Aller minst studentene!
- Vi har fått mer selvstendige studenter, som i større grad enn før tar ansvar for egen læring. Entusiasmen og den indre motivasjonen er bedret betydelig for de fleste, og da blir det også morsommere å studere medisin, mener han. Da Brodal var student i 1960-årene satt de hele første semester og pugget kjemi. Ingen skjønte helt hvorfor, men slik hadde det vært og slik skulle det være. Så kom turen til biokjemi og til menneskekroppens ulike bestanddeler, men uten å se på mennesket som en helhet.
- Vi begynte med molekylene og sluttet med mennesket etter seks års studier. Mens vi dengang leste kjemi til eksamen etter første semester, forsøker vi å gi dagens studenter et perspektiv på medisin så tidlig som mulig. Første eksamen er en sykehistorie hvor studentene skal sette seg inn i pasientens situasjon og ut fra den svare på grunnleggende spørsmål, som hva poenget er med sirkulasjonssystemet, hvorfor vi ikke blir syke hver gang kroppen støter på en bakterie eller hvordan nyrene fungerer. Til denne første eksamen kan studentene ha med seg lærebøker, og karakteren er bestått/ikke bestått, forteller Brodal.
Studentene lærer mer enn før å sette kunnskapene om menneskekroppen i en større sammenheng. De arbeider i små grupper med såkalt problembasert læring, de får tidlig forståelse for å se basalfagene i en klinisk sammenheng og skal allerede i løpet av første semester ut i virkeligheten. - Det er viktig at studentene får gode rollemodeller tidlig. Derfor skal de oppleve en dyktig allmennpraktiker i funksjon det første semesteret, understreker Brodal. Selv fikk han en mer vrien rollemodell å forholde seg til da han som ung turnuskandidat møtte distriktslegen han skulle jobbe sammen med. Allerede den første dagen trakk han Brodal til side og hvisket ham i øret: " Pass deg for pasientene." Skrekken for pasientene satt i ham en stund, før han forstod at det bare var é;n farbar vei: Han måtte møte sine pasienter med åpenhet og tillit.
Til tross for denne erkjennelsen er det blitt lite pasienter og mange studenter i Per Brodals karriere. - Jeg skjønte ganske fort at jeg trengte mer fordypelse i faget enn allmennpraksis kunne gi meg. Derfor kom jeg tidlig i gang med forskning og undervisning. Jeg syntes selv at jeg var en dyktig foreleser, der jeg stod foran 150 studenter og formidlet mitt dypeste engasjement om hjernens fantastiske funksjoner. Desto større var skuffelsen da jeg år etter år ved eksamen så at studentene ikke hadde skjønt mer enn halvparten av hva jeg trodde at de hadde skjønt. Jeg ble etter hvert lei av å dytte kunnskap på folk. Disse erfaringene gjorde at jeg ble stadig mer opptatt av å finne fram til former for læring som faktisk fungerer, understreker han.
Like lite som Per Brodal kan styre sitt ettårige barnebarns læring, like lite mener han at han kan styre studentenes erkjennelse og kunnskapstilegnelse. Men det han kan, er å skape situasjoner hvor de selv opplever læringsbehov og å legge til rette, når studentene selv vil lære. Så enkelt og så vanskelig!
- Får dere de studentene dere vil ha til medisinstudiet?
- Ja. Jeg synes vi har liten grunn til å klage på studentene, selv om det eneste vi helt sikkert vet om dem, er at de har mange seksere fra den videregående skolen. Det jeg forventer av studentene, er en viss intellektuell utrustning, evnen til å se ting i sammenheng og sunt vett. Stor klokskap forventer jeg ikke av 20-åringer, det må nok utvikles. Dessuten er det vel 20-åringenes privilegium å være litt 'far out', ler professoren, som åpenbart ikke ville ha trivdes i en gammeldags, autoritær lærerrolle.
Per Brodal snakker befriende enkelt. Mange år som medisiner og pedagog må ha satt sine spor. Fraværet av svulstige faguttrykk er påfallende, men to ord ser ut til å bety mye for ham, og han gjentar dem gjerne: Sammenheng og integrasjon.
- Jo eldre jeg blir, desto mer forstår jeg hvordan alt henger sammen og hvor viktig det er at jeg som lærer ser mitt eget fag i en større sammenheng. Min nevroanatomiske forskning har hatt som sentralt tema å klarlegge den funksjonelle organisasjonen av baner i sentralnervesystemet. Særlig har mine medarbeidere og jeg konsentrert oss om nervebaner fra hjernebarken til lillehjernen, for å oppnå en bedre forståelse av hvilke typer informasjon lillehjernen mottar. Vi vet at lillehjernen bruker informasjonen når vi lærer nye bevegelser. Med denne forskningsbakgrunnen er det jo ikke rart at jeg interesserer meg spesielt for læring og for hva som skjer i hjernen når vi lærer. På samme måte ser jeg sammenhenger mellom forholdene foreldre/barn, lærer/student og lege/pasient. I bunn og grunn handler alle tre forholdene om å bli sett og møtt der hvor du befinner deg og har dine behov, understreker han.
Integrasjon er et ord han gjerne bruker fordi det henger uløselig sammen med hvordan synet på læring har endret seg. I dag gjennomfører Det medisinske fakultet integrerte eksamener, hvor flere fag inngår samtidig, og de etterstreber også større integrasjon av teori og klinisk praksis. Med det nye Rikshospitalet som nærmeste nabo til basalfagsmiljøene, bør studentene få optimale forhold, synes Brodal.
- Empati er også et ord du ofte har nevnt. Hva er en lege verdt hvis han eller hun ikke har denne evnen til innlevelse i forhold til pasientene?
- Ikke stort. Empati eller sympati i en profesjonell sammenheng, som det kanskje kan kalles, er helt grunnleggende for legegjerningen. En menneskelig bølle, men en god kirurg, hadde det kanskje lettere før. Men egentlig mener jeg at evne til empati er en forutsetning også for å være en god kirurg. I dag er det heldigvis liten aksept for leger som ikke kan behandle mennesker uansett hvor dyktige de måtte være teknisk. Hvis du bare har tekniske ferdigheter, er dine muligheter til å anvende dem til pasientens beste sterkt begrenset. I min studietid lærte vi - uten at det noen gang ble sagt direkte - at en lege aldri tar feil og må vite svar på alt. Det bidro nok ikke til å utvikle våre empatiske evner. Men det vanskelige med empati er at det sannsynligvis ikke kan læres. Det er noe du bærer med deg, avhengig av erfaringer og hvordan du selv er blitt behandlet gjennom livet. Studiet kan imidlertid utvikle evnen til empati, eller det kan ødelegge den - der ligger vår utfordring som lærere.
Å være lærer er å være en formidler av kunnskap. Det er det vanskelig å være uenig i. Men Per Brodal mener at det å være en god lærer og formidler er mye mer enn som så. - Det er noe iboende generøst over lærerrollen fordi du overgir din kunnskap til andre. En god lærer må ha glede av å se andre vokse, glede av å se andre forandre seg gjennom kunnskap og innsikt, understreker professoren. Per Brodal ble nylig bedt om å være med i et utvalg som nå utreder universitetets utadrettede, faglige formidling, det vil si formidlingen mellom universitetet og omverdenen. Brodal mener at det nærmest burde være en samfunnsplikt for forskere å formidle til omverdenen hva de holder på med. Det bidrar til å øke kunnskapsnivået generelt og bedrer grunnlaget for folks beslutninger.
- Det er en stor pedagogisk utfordring å nå det vi kaller folk flest. Slik formidling av forskningsbasert kunnskap fra universitetsmiljøet til omverdenen, er grunnleggende det samme som undervisning. Det krever at den enkelte forsker har lyst til - og glede av - å formidle og det krever at forskeren skjønner hvor mottakeren er. Med det mener jeg at kunnskapen må knyttes til noe folk i utgangspunktet kan noe om. Det er synd at mange forskere ikke har denne gnisten til å formidle utenfor sitt lille miljø, og at det har hatt lav prestisje blant forskere å popularisere funnene sine, sier Brodal.
Selv synes han ikke at han har bidratt stort. Han tror det kan skyldes at han har dekket sitt formidlingsbehov gjennom undervisning. Dessuten medgir han at det er vanskelig å popularisere. Noe medisin for menigmann har han dog bidratt med: Kunnskapsforlaget kom i sin tid med et tilleggsbind til Store norske leksikon kalt Hverdagslegen. Her skrev Per Brodal et kapittel om menneskekroppens bygning og virkemåte - et ikke uvesentlig tema, må vi tro. Selv røper han en viss stolthet over den amerikanske utgaven av sin velbrukte lærebok Sentralnervesystemet. Han oversatte den selv, og boka har de siste årene vært brukt ved universiteter både i USA og Europa. Denne har også ført til en rekke henvendelser om å holde foredrag for andre faggrupper, blant annet arkitekter, psykologer og spesialpedagoger. Ikke minst fordi dagens kunnskapssamfunn stiller enorme krav til å skille mellom vesentlig og mindre vesentlig informasjon, til rett og slett å kunne begrense seg. Det slår ham i hodet hver eneste dag der han for tiden sitter med en hyllemeter dokumentasjon av hjerneforskning, som til slutt ikke skal bli mer enn et par kapitler i en lærebok han skriver. - Se på all denne kunnskapen, sukker Brodal, og tester vekten av et dusin overfylte permer. - Det er jo fantastisk med alt vi vet. Men Goethe hadde helt rett: Det er i begrensningens kunst at mesteren viser seg.