Vi tror henne. For hodet er åpenbart ryddig og uavlatelig prioriterende, midt i intervjuet står vi i fare for å bli prioritert bort: ”Jeg må ha en kopp kaffe til,” sier hun og gjesper diskret, ”jeg holder på å sovne.”
Der fikk vi den. Vi, som mente å ha ført en interessant samtale om ”føre-var”-prinsippet i forskningsetikken. Nå risikerer vi å bli vraket som samtalepartner av genetikeren som trolig lengter tilbake til sine Arabidopsis-planter, til begavede doktorgradsstudenter, til en artikkel som mangler avsluttende finish før den kan sendes til de strenge peers for vurdering.
Reidunn Aalen er i faglig framgang for tiden. For dem som har fulgt godt med i diskusjonen om bioteknologi, etikk og gener, bør hun allerede være et kjent navn. Men uten å ha tapt etikken av syne befinner hun seg nå i den genetiske forskningsfronten. Hennes siste store forskningsprosjekt er nylig sluppet gjennom de internasjonale nåløyne som må passeres før man kan få forskningsrådsmidler til et ”strategisk universitetsprogram”. Det har hun, sammen med kollegene Kjetill Jakobsen og Odd-Arne Olsen, altså fått – som én av to på Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet i år: Åtte friske millioner fordelt over fire år.
Gudløs og stolt
Vi henter kaffen – og skifter samtaleemne:
– Din far var teolog på Menighetsfakultetet. Du selv er vel heller en av disse ”gudløse stolte, som ikke har trang til mystikk,” som Rudolf Nilsen skrev om?
– Ja.
– Kan du forklare det?
– Hva da?
– At du ikke har trang til mystikk.
– Behøver jeg det?
– Nei.
Forvandlet på en uke
Aalen inkarnerer inntrykket av kvinnen som til enhver tid ikke bare må gjøre noe, men helst flere ting samtidig. Men mer enda: Under vår samtale bretter hun i alt tre servietter systematisk sammen til bitte små, rektangulære klumper – mens hun snakker og lytter intenst. Også kaffekoppene får gjennomgå: Porselensarbeiderens innsats gås grundig etter i sømmene med travle fingre under samtalens gang. Og her dreier det seg ikke om slike bevisstløse, distré bevegelser som vi andre foretar når vi sitter og klør oss på haka. Det dreier seg om teknisk flid og nøyaktighet. Dette er da også egenskaper som veilederen fra hovedfags- og doktorgradsarbeidet, professor Wenche Blix Gundersen, trekker fram hos sin gamle kandidat: ”Reidunn var dyktig på lab-en.” ”Og,” legger hun til: ”Slikt er viktig for en genetiker i tillegg til å ha et godt hode. Dette henger for øvrig nesten alltid nært sammen.”
Blix Gundersen kan også fortelle at Aalen forandret seg fra å være student til å bli forsker i løpet av én eneste uke. Den sommeren hovedfagsstudenten satt og skrev sammen sin oppgave, kom veilederen innom fra feriestedet en gang om uken for å gjødsle sine humane planter på lesesal og lab. Professoren hadde til nå sett på sin studentpolitisk svært aktive kandidat som en meget begavet, fremtidig byråkrat eller politiker. Men plutselig var det skjedd noe: Reidunn var bitt av forskerbasillen.
Alltid tørst
Og siden har den sittet der. Hennes CV vitner om samvittighetsfullt laboratoriearbeid som munner ut i stadig flere publikasjoner med streng peer review (kollegakontroll). Den forteller også om verdensomspennende reisevirksomhet med stadig nye ”papers” i bagasjen, i tillegg til all undervisning og veiledning, selvsagt. Hva er det som driver henne?
– Kunnskapstørst. Simpelthen. Den har nok alltid vært ganske sterk. Da jeg gikk på ungdomsskolen, fordelte denne tørsten seg jevnt på alle fagområder. Mitt valg av reallinjen på gymnaset var nok mer feministisk enn faglig motivert: Jeg ville vise at kvinner også kunne beherske guttefag. Men da jeg så skulle videre på universitetet – og det var nærmest en selvfølge i vår familie – da kjentes det naturlig å velge realfag. Særlig biologi tiltalte meg, men ikke studiet av sånt som man kan gå rundt og titte på. Jeg var nysgjerrig på det som foregår på mikroplan: Hva er grunnlaget for livsprosessene hos planter og dyr, sånn innerst inne? – Men du sa du ikke hadde trang til mystikk? – Jo, men genetikk og molekylærbiologi er ikke mystikk i religiøs forstand, selv om vi etter hvert løser mange mysterier. Et kjempemysterium, arvestoffets sammensetning, ble løst få år før jeg ble født. Men for min generasjon er ikke DNA lenger noe mysterium, det er en realitet som vi arbeider med daglig. Tenk, neste år er trolig hele arvemassen til Arabidopsis thaliana eller på norsk Vårskrinneblom ferdig sekvensert. Dette er en plante som er valgt ut som felles undersøkelsesobjekt verden over. Vi er mange forskere som gleder oss til neste år. Men det er jo ikke noe mystisk over dette, det er bare svært spennende.
– Så neste år vet dere liksom alt om denne plantens gener?
– Nei, det skal man alltid være forsiktig med å tro. At man vet alt om noe. For eksempel om hva som skjer når vi griper inn og foretar endringer i arvemassen.
– Ja, for her er det vel lekfolk og fagfolk har støtt mot hverandre i debatten om genetikk og bioteknologi: Lekfolkene kritiserer fagfolkene for å tro at de vet alt, og fagfolkene synes at lekfolk er totalt uvitende.
Liten, viktig usikkerhet
«Mitt valg av reallinjen på gymnaset var nok mer feministisk enn faglig motivert: Jeg ville vise at kvinner også kunne beherske guttefag.»
Liten, viktig usikkerhet
– Jeg er enig i at det har vært en uheldig polarisering her. Da jeg kom med i Bioteknologinemnda i 1993, registrerte jeg at man der hadde diskutert så fillene føyk i flere år uten engang å bli enige om hva som er gyldige argumenter, for eksempel i debatten om genmodifiserte organismer i matproduksjon. Etter hvert ble det allment akseptert at økonomisk lønnsomhet er ett gyldig argument, risiko og usikkerhet et annet. Forventet økonomisk lønnsomhet kan tallfestes sånn noenlunde. Og vi fagfolk kan et godt stykke på vei bli enige om hvor stor, eller rettere sagt hvor liten, risikoen og usikkerheten er.
– Liten?
– Ja, den er oftest svært liten. Men det behøver jo ikke bety at man skal se bort fra den. Her kommer en vekting av verdier inn: Hvor viktig er en liten usikkerhet i forhold til en forventet stor økonomisk gevinst i landbruket? Du skal forresten være klar over at de første forsøkene med genmodifisering overhodet ikke ble drevet fram med tanke på konsum og lønnsomhet.
– Vi har hørt fagfolk antyde at du har lyttet for mye til folkelige strømninger i etikk-debatten i stedet for å være tro mot ditt fag?
– Det er en framstilling jeg ikke kan godta. Det er ikke populisme å veie verdier opp mot hverandre. Selvsagt har det vært mye uforstand og overdreven frykt blant lekfolk som har tatt til orde i debatten om for eksempel såkalt ”genmat”. For noen år siden måtte jeg og andre bruke en del tid på å fortelle folk at det faktisk finnes gener i all mat. Men vi behøver ikke bli arrogante av den grunn. Altfor mange naturvitere og teknologiforskere synes å se en slags enkel sammenheng mellom forskningsmessige, kommersielle og menneskelige framskritt. Jeg tror det er viktig med et folkelig press mot en ofte utålmodig landbruksindustri.
– Er det radikaleren Reidunn Aalen som taler her? Du var i sin tid sosialistisk studentaktivist.
– Jeg hører ikke hjemme på politikkens høyreside. Og jeg har nok sett en tendens til at man vekter argumentet om økonomisk lønnsomhet tyngst på høyresiden. Men ”føre-var”-prinsippet, som har fått ganske allmenn oppslutning i etisk teknologidebatt, er jo ikke noe radikalt prinsipp, snarere tvert imot.
Spilte med Tellefsen
«Jeg er nærmest ute av stand til å sitte og gjøre ingenting.»
Som nybakt tenåring trakterte Reidunn sin fiolin så godt at hun fikk spille Bachs dobbeltkonsert både med Arve Tellefsen og Ole Bøhn som medsolister. Fra velinformert hold har Apollon fått vite at det i de dager var best å holde seg unna rommet der Reidunn øvde. Den unge fiolinisten var rasende når fingrene ikke ville lystre, og det lød slike rop og hyl som man neppe forbinder med et teologisk hjem. Men hun ga seg altså ikke – før hun ga seg. I mange år rørte hun ikke instrumentet. Hvis hun først skulle spille, måtte det være på ordentlig. Og det hadde hun ikke tid til.
– Har du trang til musikk?
– Jo, trangen er nok der. Fiolinen har altfor lenge hengt på veggen. Men nå har jeg tatt den fram igjen, for å spille med barna. De spiller hvert sitt blåseinstrument. Det er fint, vi spilte på mors 80-årsdag.
– Vi har skaffet mange vitnesbyrd på at du er glad i å gå ut med dine studenter og ta en øl – eller flere?
– Ja, begge deler stemmer. Flere øl, og gjerne med hovedfagsstudenter som er virkelig opptatt av det de holder på med. Dette tilhører den mindre planlagte delen av livet mitt.
– Så den finnes altså. Du er ikke som professor Aslak Syse, som i sitt Apollon-portrett avslørte at han førte enhver joggetur inn i sin tidsplanlegger et par uker før de skulle finne sted?
– Nei, det er ikke helt så galt. Men du er inne på noe. Jeg er nærmest ute av stand til å føre ”small talks” i korridorene eller til å sitte og gjøre ingenting. Et par ganger har jeg opplevd å våkne en fridag og oppdage at jeg ikke har lagt noe program for dagen. Fælt.
Rasjonell og sta
Som tenåring var reidun Aalen så god på fela at hun fikk spille Bach dobbertkonsert med Tellefsen (Privat foto)
”Kraften i de bedre argumenter”, heter en nyutkommet bok. Aalen har tydelig sans for slik kraft. Det sies om henne at hun alltid er på jakt etter et standpunkt. Hun er ikke blant dem som har bestemt seg en gang for alle, men oppsøker, veier og vurderer stadig nye argumenter. En ekte intellektuell altså, som ikke først og fremst føler, men resonnerer seg fram.
Vi lar henne smatte på disse og andre anerkjennende karakteristikker vi har samlet inn. Rasjonell, målbevisst, vidsynt, sympatisk, livs levende. Hun blir litt brydd.
– Er du beskjeden?
– Hvis jeg svarer ja – er jeg beskjeden da?
– Mon det. Men passer beskrivelsene?
– Jeg forundres litt over at du ikke nevner min stahet. Jeg er ganske sta. For tiden er jeg visebestyrer ved Biologisk institutt, og det er ingen søndagsskole. Vi har en strid gående om dimensjoneringen og organiseringen av molekylærbiologien.
Aalen mener at denne striden – grovt sett mellom dem som forsker på store ting og dem som forsker på små – oppfattes på ulike måter av aktørene. Man kan få inntrykk av at noen mener striden står om biologifagets sjel. Og at denne sjelen ligger i økologien, som er i konflikt med den mer sjelløse molekylærbiologien og den altfor tekniske bioteknologien. Andre, deriblant Aalen, mener at striden i virkeligheten står om prioriteringer av ressurser. Hun kvier seg litt for å gå nærmere inn på dette temaet. Apollon-intervjuet for et år siden med bestyrer-kollega Norbert Roos bidro på ingen måte til å kjølne gemyttene:
– Striden er ganske hard, skjønner du, og ganske ubehagelig. Men jeg prøver etter beste evne å bruke erfaringen jeg har fra studentpolitikk og senere politisk og administrativt arbeid for å få i stand ryddige prosesser. Det er ikke lett. Det hele virker ofte håpløst. Men jeg vil ikke gi meg. Jeg er sta.
– Du gjør som Sisyfos – starter trøstig å rulle steinen oppover fjellsiden hver gang den har ramlet ned.
– Noe slikt ja.
Aalen ser litt oppgitt ut. Men det tillater hun seg altså ikke å være. Når Apollons utsendte møter bestyrer Roos ute på campus litt senere, er denne som alltid smilende og leende i skjegget, og han er full av ros til Reidunn. ”Men, joda, hun er sta. Hun er nok styrt av sånn lutheransk pliktfølelse. Hehe. Faren var teolog, nicht war?”
Har ingen kone
«Altfor mangbe naturvitere og teknologiforskere synes å se en slags enkel sammenheng mellom forskningsmessige, kommersielle og menneskelige framskritt.»
Jo, og moren universitetsutdannet humanist av svensk opphav, derav Reidunns mellomnavn Birgitta, som kan bety ”den høye”. Det passer dårlig, sånn i kroppslig forstand. Den helt unge Reidunn skal visstnok ha vært vred over ikke å bli høyere. Men Napoleon målte som kjent kun 1.56 på strømpelesten, og også Birgitta har for lengst erobret viktige arenaer. Hun var med på å skrive Hernes-utvalgets berømte utredning Med viten og vilje. Hun har vært i Lånekassens styre og er styremedlem i Bioteknologisenteret i Oslo. Innen etisk forskning er hun en man regner med. I september var hun et av hovednavnene på seminarserien To kulturer det nye Universitetsbiblioteket. Hun publiserer så det spruter. Men ennå er hun ikke professor – i alle fall i skrivende stund. Hvorfor?
– Uhu. (Pause.) Skriv nå ikke at jeg er blitt diskriminert og forbigått. Det er jeg ikke. Men innen et fag som mitt tar det tid å bygge opp sin egen forskningsgruppe. Jeg synes jeg er kommet i siget nå – det hjelper med forskningsrådsmidler.
– Men du har yngre, mannlige kolleger som er professorer.
– La gå. For det første utelukker jeg ikke at jeg har vært litt forsiktig med virkelig å satse. For det andre er det mange forskere som har koner som prioriterer sin karriere lavere enn ektemannens. Kvinnelige forskere har ikke tradisjonelle ”koner”. Jeg lever i en to-karrierefamilie – en forhandlingsfamilie. Så når man har valgt å få barn, er det grenser for hva man kan utrette forskningsmessig i høyt tempo.
Gjerne gutter
I realistenes Examen Facultatem-bok, hvor Aalen har skrevet om ”moderne biologis omforming av vårt menneskesyn”, gir hun en balansert framstilling av debatten om biologi og kjønn: Noen feminister, skriver hun, understreker forskjellene og tilskriver menn negative egenskaper som aggressivitet og dominans. Andre legger vekt på at kvinner fra naturens side er like godt utrustet som menn. Hun fortsetter:
En slags mellomposisjon har vært at forskjellene mellom kjønnene i atferd og tankegang, enten de er forårsaket av oppdragelse eller av biologi, er berikende, og at begge kjønn derfor bør være representert på alle samfunnsområder.
Vi regner med at vi finner Aalen her. For henne selv var det viktig at kvinnekjønnet var representert blant professorene da hun kom til genetikken. Det var liten tvil om at hun skulle velge Blix Gundersen som veileder, det ga en større trygghet.
– Er kvinnene i flertall blant dem du veileder?
– De er nok det. Jeg kunne gjerne tenkt meg litt flere gutter!
Reidunn betyr visstnok å være elsket – unnet – i hjemmets rede. Vi tror vi er inne på noe her, men forskernes privatliv er et temaområde Apollon ikke prioriterer høyt i sine spalter. Det skal likevel røpes at Reidunn tidlig, gjennom studentpolitikken, fant en ikke-realistisk mann, Karsten Aase-Nilsen, som blant annet har god greie på vitenskapssosiologi. Det har vært inspirerende for Reidunn, som synes mange naturvitere har tenkt altfor lite over hvordan faget virker i samfunnet – og motsatt. Karsten, som representerer den andre av de ”to kulturer”, kjøper til og med ofte klær til Reidunn, klær hun mer enn gjerne går i. Kanskje har hun altså en ”kone” likevel.
Genetisk fortid i nye mutanter
– Kan du ikke vise litt av hva du faktisk holder på med nå om dagen?
Aalen griner litt på nesa. Hun synes ikke det er like mye vits i å prøve å formidle den helt spesialiserte detaljkunnskap fra sin egen forskning som det er viktig å drive bred, faglig formidling og engasjere seg faglig i samfunnsdebatten. Men la gå, hun tar oss med til ”plantene sine”. Vi som ikke er helt gudløse, kjenner noe hellig strømme gjennom oss idet den låste døren åpnes inn til det sikkerhetsklarerte laboratoriet for genmodifiserte planter. I journalen står det forunderlige meldinger om at ”Hilde” har vært her for å ”høste”. ”Lene” for å ”gjødsle.” Vi trer inn i det helligste: Et opplyst rom med noen titalls vårskrinneblommer i hvert sitt plastrør. Noen dusker på en av plantene er merket med en nesten usynlig rød sytråd. Dette er visst viktig: Det som vokser utenfor sytråden, representerer en ny mutant som kan sette oss på sporet av gener som er ødelagt i plantene omkring. Vi lar oss fascinere enda mer av noen rare, bikubeliknende innretninger høyt oppe på veggen. – Hvorfor ser de så rare ut? Vi tildeles et lynkjapt, oppgitt blikk. Men Aalen tar seg inn på et eneste blunk og smiler med øynene: – Rare? Filtrene? Er det mer du lurer på?