Odd-Bjørn Fure: Historiens nytte

Navn: Odd-Bjørn Fure Alder: 60 Født: Stadlandet Sivilstatus: Gift Barn: Fem barn i alderen 37 til 4 år.

Stilling: Forskningsdirektør ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteters stilling i Norge

Bakgrunn: Professor i moderne historie ved Universitetet i Bergen

Interesseområder: Sivilisasjonshistorie, mentalitetshistorie, internasjonale relasjoner, aktuelle sivilisasjonstrusler, musikk og fiske

Utvalgte bøker og artikler: Fure, O.-B.: Mellomkrigstid 1920-40, Oslo, 1996; Fure, O.-B.: Tilintetgjørelsen av de europeiske jødene. Nytt Norsk Tidsskrift nr. 2 2002-10-29; Fure, O.-B.: Irving-prosessen: Historie, juss og erindring. Samtiden nr. 2 2002

Før sommeren ble han utnevnt til forskningsdirektør ved det nystiftede Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteters stilling i Norge, som lynraskt ble forkortet til HL-senteret. Stiftelsen har en samarbeidsavtale med Universitetet i Oslo, og senteret skal etter hvert holde til i Vidkun Quislings gamle praktbolig Villa Grande på Bygdøy. Det skal drive forskning, men vil også engasjere seg i holdningsdannende arbeid. Senterets overordnede mål er å yte et bidrag, sammen med flere andre beslektede institusjoner, til å utvikle og befeste siviliserte atferdsstandarder mellom individer, etniske og religiøse grupper, nasjoner og mellom større kulturkretser. Senteret skal også ha en permanent Holocaust-utstilling.

– Den fransk-jødiske historikeren Marc Bloch har hevdet at en vitenskapelig innsats som ikke gjør oss i stand til å leve bedre, er ufullstendig, sier Odd-Bjørn Fure, som også nylig fikk vervet som ny redaktør i Historisk Tidsskrift.

Hans egen historiske doktoravhandling tok opp den særnorske arbeiderradikaliseringen som skjedde i årene 1910 til 1920. Et flertall innenfor den organiserte delen av arbeiderklassen ønsket en politisk omstyrtning som ville medføre at demokratiske prinsipper ble forkastet. Den avhandlingen skrev Fure uten noen gang tidligere å ha avlagt eksamener i historie. Men professor ble han likevel, og som foreleser og forsker har han først og fremst fordypet seg i temaer knyttet til moderne europeisk historie, og spesielt Den annen verdenskrig, folkemord og den jødiske katastrofen.

Det er langt fra Stadlandet til Paris. Det er langt fra et fiske- og småbrukerliv i havgapet til professorat i Bergen. Og det er langt fra historikerens lune kontor i hovedstaden til sannheten om Holocaust. Men Odd-Bjørn Fure ser ut til å tåle paradokser, motsetninger og store overganger. Han ser til og med ut til å like dem.

Seksti år gammel har han tatt imot utfordringen, reist over fjellet og forlatt Universitetet i Bergen, der han har vært nesten hele sitt yrkesaktive liv. Men ikke nok med det: Mannen som er i naturlig alder for barnebarn, og har tre allerede, har med kone og tre mindreårige barn på flyttelasset. Det er kull nummer to. Sine to eldste barn fikk han på 1960-tallet. Nå hevder han at de tre små gir en aldrende far mer energi og overskudd enn de tar.

Han er født ved havet. Født inn i et lite fiske- og jordbrukssamfunn på Stadlandet. Stedet er for lengst fraflyttet, men i hans barndom levde dette samfunnet av blant annet laks, hummer og torsk. Disse råvarene gikk i hovedsak til eksport, og Odd-Bjørn Fure lærte tidlig betydningen av ord som konjunkturer og verdensmarked.

"Jeg er lite preget av hierarkisk tenkning og autoritetsangst." Foto: Ståle Skogstad ©

– Det er særlig to ting jeg fikk med meg fra oppveksten på Stadlandet: For det første en tilbøyelighet til å bevege meg mot kalkulerte risiki. Vi var ofte nødt til å dra på sjøen med livet som innsats. Det andre som har preget meg, var å vokse opp i et meget egalitært samfunn, hvor det knapt fantes klasseforskjeller. Det har gjort at jeg er lite preget av hierarkisk tenkning og autoritetsangst, forteller Odd-Bjørn Fure.

Han er også et barn av radioen. Gutten må tidlig ha skjønt at det var der ute det skjedde. Han lyttet blant annet til Giske Anderssons reportasjer fra Paris og utenrikskronikkene i radioen, og er som voksen blitt en lidenskapelig frankofil. Den politiske interessen kom tidlig, og gjennom en dyktig lærer ble nysgjerrigheten pirret i takt med stadig ny kunnskap. – Min barneskolelærer hadde vært åtte år til sjøs som båtsmann. Hans fortellerglede var et skattkammer for meg og bidro til at tilegnelse av historisk kunnskap ble lystbetont, forteller han.

Når det gjelder de norske jødene under siste krig, mener Fure at det fortsatt er mye vi ikke vet. Av de land som ble berørt av den jødiske katastrofen i midten av det 20. århundret, er Norge det eneste hvor det ikke er produsert en vitenskapelig monografi om emnet. Bare to av de jødene som ble deportert, lever fortsatt i Norge.

– Den norske nasjonalbevisstheten har vært for svak til å tåle at de mindre flatterende sider ved norsk krigshistorie er blitt belyst. I forhold til for eksempel tyske forskeres innsats for å belyse nazismens vesen, og de traumatiske sider ved tysk historie, har norske historikere lite å vise fram. Den okkupasjonshistoriske forskningen har temmelig systematisk neglisjert traumatiske sider ved okkupasjons- og etterkrigstiden. De kritisk intellektuelle skal ikke surfe på samfunnets dominerende forestillinger, mener forskningsdirektøren.

Han er særlig opptatt av å avdekke gråsonene mellom den rene kollaborasjon med okkupasjonsmakten og et bredt spekter av motstand. Her er det ifølge Fure mange sammenhenger som vi vet lite om.

– Da boka til Egil Ulateig kom om likvidasjoner av angivere, viste den seg å ha mange feil. Det mest positive ved utgivelsen var at den stimulerte til forskning. Senere kom en grundig studie av Arnfinn Moland om det samme temaet, sier han. Til tross for stadig forskning på Holocaust og jødenes katastrofe under nazismen, mener Fure at det fortsatt gjenstår vesentlige oppgaver.

– For Norges vedkommende mangler vi kunnskap om det ordinære politiets og byråkratiets rolle under deportasjonene av jødene. Og spørsmålet om antisemittismens karakter og rolle er også uavklart. Når det gjelder Holocaust på det europeiske plan, vet vi mye om gjerningsmennene og samfunnsprosesser disse inngikk i. Vi vet også mye om de passive, alle dem som stilltiende samtykket, mens vi derimot vet mindre om ofrenes opplevelses- og erfaringshistorie. Vi vet ikke mye om dynamikken mellom gjerningsmenn og ofre.

”I dag er det massive barrierer mot jødehat og antisemittisme i den europeiske offentligheten.”Foto: Ståle Skogstad ©

– Forstår man i dag hvordan jødeutryddelsen kunne skje?

– Spørsmålet er kanskje det vanskeligste som kan stilles om Europas moderne historie. Den internasjonale litteratur om temaet er så enorm at knapt noen har full oversikt. På 1970- og 80-tallet dominerte makrohistoriske forklaringsforsøk: En strukturalistisk forklaringsmodell med vekt på utilsiktede virkninger av improviserte handlinger stod mot en intensjonalistisk tolkning som la vekt på Hitlers program og planer. Moderniseringsteorier og den såkalte ”Sonderwegteorien” ble også gjort gjeldende for å forklare mordet på jødene. Felles for alle disse teoriene var at de var fundert på et ytterst svakt empirisk grunnlag. Selv om alle ga viktige partielle innsikter, ble det etter hvert klart at ingen av dem kunne tjene som overordnede tolkningsrammer, forklarer han. I løpet av 1990-årene har det funnet sted et oppbrudd fra disse overordnede betraktningsmåter som han mener kan identifiseres med følgende trekk: For det første har forskningen i stor grad blitt koplet fra de store spørsmål. Det er konkrete analyser av prosesser og begivenheter som står i sentrum. Videre er det gjerningsmennene på ulike nivåer som har stått i sentrum for forskningen. Det har også skjedd en geografisk forskyvning i forskernes interesse, fra sentrum til de periferiene hvor massemordene fant sted. Som et siste moment nevner han at det har skjedd en sterk oppgradering av ideologiens og dype trosforestillingers rolle i prosessen fram mot katastrofen. Den radikalisering som tidligere ble tilskrevet utilsiktede virkninger av improviserte handlinger, viser seg å ha vært en styrt prosess.

– Vi har i dag mye mer konkret, dyptgripende kunnskap om tilintetgjørelsen av en stor del av de europeiske jødene. Men forstår vi bedre hvorfor det skjedde? Svaret er ikke opplagt. Etter rundt ti år med empiriske nærstudier er tiden nå moden for å forsøke å etablere en ny syntese. Dersom noen makter denne oppgaven, vil vi kanskje forstå mer, tror han.

– Frykter du en økende nynazistisk oppblomstring i Europa i dag?

– Nei, jeg gjør ikke det. Antisemittismen har ikke noe bredt nedslagsfelt, selv om den aktiveres blant annet av konflikten i Midtøsten. På den annen side er den antisemittismen som finnes blitt mer voldelig. I førkrigsårene var både politiske partier og store deler av offentligheten sterkt antisemittiske. I dag er det massive barrierer mot jødehat og antisemittisme i den europeiske offentligheten, i de europeiske sivile samfunn og i det normverk som EU representerer. Men det er viktig at vi er årvåkne. Høyrepopulismen i land som Frankrike, Italia, Østerrike og Nederland har bred oppslutning, og selv om disse partiene ikke har klare fascistiske trekk, er deres oppslutning likevel urovekkende. Deres grunnleggende fellestrekk er en sterk fremmedfiendtlighet og en tendens til autoritære løsninger. Kombinert med politisk indifferens, lav valgdeltakelse og en utbredt skepsis til politikere, er det grunn til en viss bekymring, synes han.

”For Norges vedkommende mangler vi kunnskap om det ordinære politiets og byråkratiets rolle under deportasjonene av jødene.”Foto: Ståle Skogstad ©

– Hva var det viktigste som kom ut av debatten mellom deg og historiker Hans Fredrik Dahl i Dagbladet for fem år siden, om revisjonistforfatteren David Irving?

– Det var at Hans Fredrik Dahl erkjente at han hadde tatt feil, og at det ble klart at han hadde oppvist en erodert historiefaglig dømmekraft da han ga legitimitet til en historieforfalsker som hadde rehabilitering av Hitler som et hovedmål. Dahls tilfelle viser hvor galt det kan gå når en person som forfekter historiefaglig og moralsk uforsvarlige oppfatninger har privilegert adgang til massemediene på samme tid som de innenfor Akademia og massemediene, som burde ha vist årvåkenhet, befinner seg i tornerosesøvn, sier professoren.

Han innrømmer villig at han likte konfrontasjonen med Dahl, men oppfatter seg ikke som konfliktorientert. Han vil heller ikke ha ord på seg for å være konfliktsky, selv om konflikter kan være ubehagelige. Heller ikke når han hver sommer reiser til barndomshjemmet på Nordvestlandet er det for å ha det udelt behagelig. Når det blåser kuling på vestsiden av Stad, er det ikke et uvanlig syn å se Odd-Bjørn Fure der ute i Nordfjordfæringen sin, sammen med en av sine brødre. – Når vinden pisker og jeg drar garnet, det er da jeg tenker: Tåler du denne utfordringen, da er det fortsatt håp for en viss innsats også på andre områder.