Cecilie Høigård: Gatefolkets professor

Hun drømte om å spille fiolin i et symfoniorkester. Gjerne annenfiolin, gjerne langt bak. Isteden var det Oslos bakgater hun valgte, kriminologen som skapte ordet ’horekunde’ og skrev den mest stjålne boka i Oslo.

Foto: Ola Sæther

– Jeg er opptatt av gata. Av gateliv. Av livet til folk som på mange måter er slått ut. Folk som befinner seg i periferien av andre folks liv, av streite folks liv, sier Cecilie Høigård, professor i kriminologi ved Universitetet i Oslo.

Ja, til de grader har ”gatefolket” engasjert henne, at hun har brukt flere tiårs nysgjerrighet, energi og forskningsinnsats på narkomane, prostituerte, taggere. – Jeg forsøker å være motmakt. Motstrøms. Det er nødvendig, mener kriminologen som kjenner hovedstadens bakgater som sin egen bukselomme: i årevis har hun tråkket rundt der forskere flest ikke finner noen grunn til å gå.

M en denne dagen kommer hun hinkende fra der Nesoddbåten klapper til kai og opp til St. Olavs plass hvor Institutt for kriminologi og rettssosiologi holder hus. Hun er bare innom kontoret i ny og ne.

– Jeg nyter å ha permisjon. Det kjennes vidunderlig. Cecile Høigård smiler lunt. Et bein kommer opp på en av stolene som omkranser det gamle, ovale bordet på kontoret.

– Jeg knuste kneet på skitur, det er flere år siden, så derfor stokken, forklarer hun, og viser fram en ”rolls royce”-utgave med messinghåndtak.

Langs veggene står tettpakkede bokhyller og vitner taust og talende om kvinnen som eier kontoret. Men nå er det Nesodden, det gamle, uisolerte huset uten dusj, med utsikt over sjøen. Nå – og helt til kulda driver henne tilbake til leiligheten i byen. – Jeg leser meg opp, og så skriver jeg litt. Holder på med nyere politiforskning, et felt hvor det har skjedd mye i Norden de seinere år, ja, det har eksplodert. Men ingen har satt alle delene sammen. Det er det jeg holder på med nå, forteller hun.

I ngen hvile på laurbær, altså. Det ligger nok ikke for Cecilie Høigård. For fra hun kom til instituttet som ung student på sekstitallet og til nå, har hun jobbet intenst, engasjert, nærmest uten stopp, ifølge kollegene. Og hun har levert arbeider med stor spennvidde og etablert seg med tyngde i fagets internasjonale forskningsfront.

Og det er vel knapt den kanal hun har latt forbli uprøvd for å komme i kontakt med alle grupper av samfunnet, også dem forskerne sjelden når ut til: fagbøker, skjønnlitteratur, spillefilm (Oscarnominert!), videoproduksjoner, lærebøker, artikler i aviser og på nettet, og deltakelse i debatter på radio og fjernsyn. Mange av hennes bokutgivelser er blitt møtt med betydelig medieinteresse, og noen av bøkene har solgt som skjønnlitterære bestselgere.

C ecilie Høigård har fått årets formidlingspris ved Universitetet i Oslo. Prisen får hun for å være en ”usedvanlig allsidig forskningsformidler”. Juryen roser henne for en sjelden språklig sans, sier hun er en ypperlig stilist, at språket er rikt og litterært. Kan hende følsomheten for språk kommer av at hun ”vokste opp i ei bokhylle”. Hun leser med glupende appetitt og betrakter hver bok som en venn. De gamle gulvene ute i Oslofjorden strever nok under vekten av dem alle, for så mange bøker er det blitt, at det knapt er plass til en samboer der.

Cecilie Høigård ble født i Lom i Gudbrandsdalen og var yngst i søskenflokken på fire. Når vi ber henne fortelle fra barndommen, blir hun taus en liten stund. – Da må jeg fortelle om far, sier hun ettertenksomt. – Far var lærer og universitetsstipendiat i pedagogikk. Under krigen var han sentral i lærenes motstandskamp, men i 1943 måtte han gå i dekning, ble tatt, arrestert, torturert. Da han kom til Victoria terrasse for å bli forhørt, var han redd han skulle komme til å røpe andre. Så fattet han den tunge beslutningen: han tok sitt eget liv ved å hoppe ut av et vindu. Det var én måned før jeg ble født. Far var eneste universitetslærer som døde i motstandskampen, navnet står skrevet i stein ved inngangen til den gamle Midtbygningen i sentrum. Jeg har tenkt mye på hvilket stort offer han ga. I brev som ble smuglet ut da far satt fengslet, skriver han med kjærlighet om fangevokterne, om å tilgi. Det er sterk lesning.

I 1945 ble Einar Høigård kreert til dr.philos. post mortem ved UiO. Oslo og fødebyen Stavanger hedret ham med å gi hans navn til en vei, og et stort landområde i Antarktis har fått navn etter ham: Høigårdbrekka.

– Mor var tøff. Åtte måneder på vei marsja hun ned til Victoria terrasse og forlangte en skikkelig forklaring. Og jeg skal si hun gjorde en strålende jobb med fire unger. Jeg vokste opp på Tåsen i Oslo, et snobbete og klassebevisst sted. ”Hva er faren din, da?” ble jeg stadig spurt. Jeg unnvek spørsmålet, men søsteren min svarte resolutt: Han er død krigshelt. Det var skambelagt og veldig flott på én gang. Det å være uten far, betydde også økonomisk deklassering, vi var fattigere enn de andre folka på Tåsen.

C ecilie var et begavet barn. På gymnaset valgte hun både latin og gresk, for så å ta reallinja på ett år – med toppkarakterer.

– Joda, men jeg rota masse rundt etter det, prøvde meg på flere fag på universitetet: tysk, historie, idéhistorie, ja, til og med tannlegestudiet har jeg vært innom. Alt var så moro! Og så har jeg bestandig vært så fryktelig nysgjerrig, da.

D et viste seg tidlig at Cecilie hadde et spesielt talent for musikk. Tre semestre studerte hun musikk, men uten å ta eksamen.

– Det var masse spilling, mange konserter. Jeg skulle gjerne ha fortsatt med å spille i orkester, være en del av et stort hele. Men jeg mestret ikke musikkvitenskap, jeg hadde ganske enkelt ikke noe språk for å skrive om musikk, sier hun, og røper at ingen ting kommer opp mot italiensk opera; Puccini og Verdi.

– Jeg liker ikke musikk etter 1880. Det er selvfølgelig en stor mangel. Dag Østerberg sier at sansene skutter mot det ukjente. Det har han sannelig rett i.

Så ble det kriminologien til sist. Instituttet var nytt, og hun forstod snart at her skulle hun bli. Høigård var den første som tok magistereksamen ved instituttet, det var i 1971. Og hun ble en av de aller første i internasjonal kriminologi som med tyngde reiste spørsmålet om hvordan samfunnet velger ut ”kriminalitet”, og hvordan denne utvelgelsen henger sammen med språk og makt.

Høigård startet prostitusjonsforskningen før det var noe tema i norsk offentlighet.

– Prostitusjon ”fantes ikke” i Norge på syttitallet, derfor var det heller ingen debatt, konstaterer forskeren, som sammen med kollega Liv Finstad gjennomførte en stor undersøkelse blant kvinner i kjønnshandelen. Det resulterte i flere bøker, videoer og spillefilm. – Jeg møtte mange flotte mennesker. Men det var tungt, virkelig tungt.

– På den tida var det aldri snakk om kjøperen av sex. Han eksisterte rett og slett ikke og hadde heller ikke noe navn i det norske språket. Så satte vi oss like godt ned, jeg og noen andre, og lagde ordet ”horekunde”. Klart det lyder stigmatiserende, men det var jo noe av poenget. Vi ville snu stigma fra selgeren til kjøperen. Jeg er ikke glad for stigma, men det var bra å fortelle de mannfolka litt om hva det er de driver med. Men jeg snakker også med varme og innlevelse om horekunder. Folk spør meg om hvordan det er mulig, når jeg er så imot prostitusjon. Men du vet, de fleste horekunder som kjøper sex i Oslo, er tafatte, snille menn med såre historier.

C ecilie Høigård begynte å interessere seg for graffiti i god tid før tags og piecer ble en del av den offentlige samtalen.

– Synet på graffiti endret seg voldsomt i løpet av 1990-tallet. Ved inngangen av tiåret hadde gatemalerne ikke noe med straffeapparatet å gjøre. Ved utgangen av det er graffiti blitt det tredje største kriminalitetsproblemet i Oslo med antall politianmeldelser som målestokk. Det har skjedd utrolig fort. Lovverket er det samme, men blikket er et annet. Unge mennesker sitter månedsvis i fengsel for å skrible på husvegger og blir ilagt bøter i 100 000-kronersklassen. Å gi ungdommer en slik startpakke, er dypt uetisk. For graffitimiljøet var utviklingen en tragedie. Fra et mer kynisk forskerståsted var det samtidig spennende som et lærestykke i hva som skjer når noe blir kriminalisert, sier Høigård.

Internasjonalt er Gategallerier (2002) den grundigste bok som er skrevet om graffiti. Den lå på ti på topp-listene hos bokhandlene i Oslo sentrum i flere uker.

– Jo, den solgte veldig bra. Og så er det litt artig at boka sannsynligvis er den mest stjålne i Oslo. Tanum kunne ikke ha den stående utstilt, men måtte låse den ned. Graffitigutta kom og stjal den. 13-14-åringer har lest den i filler. Gutter som aldri har tatt handa si i ei leksebok, har pløyd seg igjennom 500 sider faglitteratur. Det er et stort kompliment.

Cecilie Høigård har gått ut i mediene og kalt norsk narkotikapolitikk ”en regelrett katastrofe”. Politiets og kommunens håndtering av stoffbrukerne på Plata ved Oslo S tidligere i år, har rystet henne inderlig.

– Det er helt grotesk det som skjedde der. Signaleffekten. Dette ordet spretter ut som en padde hver gang det snakkes om tiltak som kan gi stoffbrukere et litt verdigere liv, mennesker som er tråkket på igjennom tiår og som har problemer på alle livets områder. De signalene vi i virkeligheten sender til våre barn og unge i denne byen, er at det er helt ok ikke å bry seg om dem som har det dårligst.

– Stoffbrukere og prostituerte fortjener, som alle andre, å bli møtt med innlevelse og respekt. Jeg prøver å tenke at det kunne vært meg, og jeg vil skrive slik at folk kjenner seg igjen og ønsker at det var annerledes, sier hun.

C ecilie Høigård har blitt lest flittig av dem som selv tilhører utstøtte grupper i samfunnet. Disse leserne har fortalt henne at de ikke bare kjenner seg igjen, men at de gjennom bøkene har opplevd å få en ny verdighet.

Selv sier Høigård at hun har forskning som kall og livsstil. Og aller helst vil hun jobbe konsentrert og i dybden med sine forskningstemaer. Professoren kan ikke få sagt tydelig nok hvor viktig det er med ”laguner av ensomhet og isolasjon”, og mener mye av forskningen som drives i dag, mest er å likne med ”lettere utredningsvirksomhet”, i grenseland mellom journalistikk og forskning.

– Forskning stiller krav til metoder, til grundighet. Men forskere jobber under stadig større tidspress, mange som løsarbeidere, uten utsikt til fast ansettelse. Betingelsene ligger ikke til rette for å gå i dybden. Det er finansieringssystemet som gjør det slik. Jeg synes det er fortvilt. Blant de ansatte på universitetet finnes det et stort begjær etter kunnskap, men universitetet som institusjon avler forfengelighet, mener Høigård.

– Det er sjelden en møter så mye jåleri som innen akademia. At den interne rangeringen er så viktig, synes jeg er trist. Vi bruker fryktelig mye tid og oppmerksomhet på å vurdere hverandre: hvem er millimeteren lurere enn den? Når vi gamle skal behandle innstillinger, sitter vi med enorm makt i forhold til neste generasjon. Det er viktig å huske på at framskritt i forskningen ofte skapes i opposisjon, at det å frambringe nytt som regel er kombinert med mot. Gode, unge forskere tør å være opposisjonelle, de er modige, de brenner.

– Jeg synes vårt institutt tar dette på alvor. Visst er vi rare, steile og vanskelige mange av oss her, men vi klarer å skape et kollektiv, vi støtter hverandre. Vi snakker mye om det å lage strukturer for forskning som skaper kraft, som appellerer til de beste sidene hos den enkelte. Men hvor mye snakker ledelsen ved universitetet om det? Og departementet?

Cecilie Høigård tar beinet ned fra stolen. Hun har glemt at det gjør vondt, vil ikke sitte stille lenger, rastløs og oppglødd som en ungdom, selv.

– Men framfor alt er jeg, som sagt, umåtelig nysgjerrig. Kikker er det stygge ordet for det. Som barn fulgte jeg etter fyllikene til langt ned på Sagene. Kanskje handler det om å være litt feil selv. Å være tenåring og lesbisk i en tid hvor homoseksualitet ikke fantes – tenk deg hvilken katastrofe det var. Mor tok meg med fra psykolog til psykolog. Harald Schjelderup ville ha meg hypnotisert. Jeg bar på en følelse av enorm skam. Ingen måtte få vite det. Ytre sett var jeg vellykket, skoleflink, hadde drag på gutta. Men inni var noe helt galt.

Høigård ble åpen lesbisk på syttitallet, men sier at det ikke er slik at en kommer ut én gang for alle. For det handler om nye situajoner, nye mennesker, om det å komme ut, på nytt og på nytt.

– Men det er vel noe bra med å være feil og riktig på én gang. Du vet, jeg kunne fort endt opp som en fin og vellykket – og slem dame. Isteden har jeg fått et mye rikere liv. Og et mye vanskeligere liv.

Navn: Cecilie Høigård

Alder: 60 år

Født: Lom

Sivilstatus: Samboer

Stilling: Professor i kriminologi ved UiO

Bakgrunn: Magistergrad i kriminologi, støttefag i psykologi og sosiologi. Ansatt ved Universitetet i Oslo siden 1969.

Interesseområder: Idéhistorisk kriminologi, teoretisk kriminologi, kvinnekriminologi, bøker, musikk, film, mennesker og politikk.

Utvalgte bøker: Arbeidsløs Oslo-ungdom, Fattigdom i en velstandskommune (1977), Hard Asfalt (med Ida Halvorsen og Liv Finstad, 1982), Bakgater (med Finstad, første utg. 1986), Kvinners skyld (red. med Annika Snare, 1983), Kriminalitet og straff i tall og tekst (med Flemming Balvig, 1988), Kriminologi (red. med Finstad, 1996), Gategallerier (2002).

Emneord: Samfunnsvitenskap, Sosiologi, Kriminologi, Kvinne- og kjønnsstudier Av Trine Nickelsen
Publisert 1. feb. 2012 12:01