Gisle Hannemyr: Allergisk mot teknologisk maktbruk

Han blir ikke lenger fornærmet når noen kaller ham nerd. Selv ikke en avisoverskrift som ”Nerdenes konge” i Morgenbladet får ham i slett lune. Ikke det minste. Men informatiker Gisle Hannemyr vil gjerne ha sagt at han liker Shakespeare og at han tror på brobygging mellom akademia og kunsten.

Foto: Ola Sæther ©

Navn: Gisle Hannemyr Alder: 50 Født: Hammerfest Sivilstand: samboer

Stilling: Universitetslektor i informatikk

Bakgrunn: B.Sc. (hons) fra University of Manchester, diverse stillinger i næringslivet

Interesseområder: Konvergens, teknologi og samfunn, datasikkerhet, informasjonsarkitektur, digitale medier, IKT-standardisering, åpne systemer og ressursoppdagelse i store informasjonsrom.

Utvalgte bøker: Hannemyr, G. (1992): Åpne systemer: teknologi, strategi og praksis, Universitetsforlaget, Oslo Hannemyr, G. (1998) “The Art and Craft of Hacking” i Scandinavian Journal of Information Systems, vol. 10, no. 1 and 2, s. 255-261 Hannemyr, G. (2002) ”Foucault i kyberrommet. Forbruker- rettigheter og teknologiske sperrer i vår digitale hverdag” i Digital Makt, (Red. T. Slaatta), Gyldendal Akademisk, Oslo, s. 41-63 Hannemyr, G. (2003a) ”The Internet as Hyperbole. A Critical Examination of Adaption Rates” i The Information Society, vol. 19, no. 2, s. 111-121 Hannemyr, G. (2003b) ”Microsofts skjulte imperium”, Le Monde diplomatique, Oslo, 11. april, s. 26-27

Universitetslektoren ved Institutt for informatikk, Universitetet i Oslo, er styremedlem i Produksjonsnettverk for elektronisk kunst, underlagt Kulturrådet. Det synes han er litt morsomt.

– Kunstnere er avantgardister. De er i forkant av oss akademikere, men til gjengjeld kan vi stille med metoder og faglig skikkelighet. Det kan komme mye fruktbart ut av koblingen mellom det kreative og det vitenskapelige, tror Hannemyr, og viser til Bauhaus-skolen i Tyskland i mellomkrigstiden som var basert på et intimt samarbeid mellom ingeniører, arkitekter og kunstnere. Skolen var et eksperiment, typisk for denne tidens behov for nyorientering, og Bauhaus-miljøet ble til slutt drevet i landflyktighet av nazistene.

Nå er det likevel ikke slik at det egentlig var kunstner den unge Hannemyr ville bli, hadde det bare ikke vært for at skjebnen eller foreldrene eller noe sånt ville det annerledes. Nei, Gisle Hannemyr har sannsynligvis gått med en liten datafreak i magen siden han var svært ung. Bare 15-16 år gammel klarte han på slutten av 1960-tallet å få fri tilgang til den kjøleskapstore datamaskinen ved den tekniske fagskolen i hjembyen Porsgrunn. Skolen utdannet prosessingeniører, men sammenliknet med de eldre, faste studentene utviste den unge gymnasiasten oppsiktsvekkende interesse og forståelse for datafaget.

– Jeg dro til University of Manchester i 1973. Den gangen var informatikkstudiet ved UiO bare et underbruk av matematikk. Jeg studerte datamaskinarkitektur og hardware. Det er lenge siden jeg har jobbet med loddebolt nå, men jeg er veldig glad for at jeg vet hva som foregår på det elektroniske nivået. Det er et meget håndfast utgangspunkt for den mykere forskningen jeg nå bedriver, og det gjør faget mindre mystisk, sier han.

Han forskningsprosjekt, som også er en del av en snarlig avsluttet doktorgrad, handler om informasjonskvalitet på nettet. Prosjektet har arbeidstittel ”Information in the wild” og forsøker å forstå hvordan informasjon utveksles og brukes på nettet.

– Jeg studerer en av effektene ved framveksten av Internett. Prosjektet er å se på hva som skjer med informasjon når så vel forvaltning som distribusjon av fakta, ytringer, kunnskap, modeller og så videre ikke lenger bare ivaretas av ”temmede” og asymmetriske aktører. Asymmetrisk i denne sammenheng vil si at vi har én sender til mange mottakere. Hva skjer når enhver mottaker også er en potensiell sender? Det er disse viltvoksende, komplekse og symmetriske nettverk av aktører jeg er interessert i. Premisset for undersøkelsen er den allmenne utbredelsen i vestlige land av Internett. De mange relativt nye formene for informasjonsutveksling som nettet avføder, har skapt en ny situasjon. World Wide Web, mailinglister, chattekanaler og online diskusjonsfora har både fordeler og ulemper. Den mest opplagte fordelen er at tilgang på informasjon er blitt både lettere og rimeligere for folk flest, mens rasisme og hatpropaganda på nettet er en uønsket bieffekt, forklarer Hannemyr, som med årene er blitt mer og mer opptatt av mulighetene nettet gir enn problemene det skaper.

– Det er fortsatt et ungt medium. Utfordringen er hele tiden å søke gode løsninger.

Som et eksempel på en god løsning viser Hannemyr oss nettleksikonet Wikipedia. Der kan hvem som helst skrive om hva som helst, og internetteksperten Hannemyr påstår at det på enkelte områder er bedre enn det velrenommerte leksikonet Britannica!

– Se her, la oss søke på Holocaust. Her finnes en lang og informativ artikkel om temaet. Ikke noe rølp. Sånn kan vi ta tema for tema, og selv på kontroversielle områder er det konstruktiv lesning. Jeg er ikke lenger så bekymret for rølpet som jeg var tidligere. Det er viktigere å finne løsninger som gjør at vi kan ta vare på mangfoldet og pluralismen denne teknologien tilbyr. Så får vi heller tåle at det andre steder på nettet finnes nettsider med nynazistisk propaganda. Jeg er opptatt av hvilke mekanismer vi kan bygge inn i nettet slik at alle kan publisere og at brukerne har kontroll. De verste utvekstene får lovverket ta seg av, mener han.

Han er blitt kalt Microsoft-hater og hacker-elsker. Gisle Hannemyr bærer sine kallenavn med sinnsro. Det er noe av prisen han må betale for å delta i den offentlige debatten. På genseren han har på seg, står det: Free software, free society. Han er opptatt av personvern, ytringsfrihet og sivile rettigheter. Når Microsoft for eksempel stadige innfører kostbare oppgraderinger av sin programvare, eller ved å kontrollere komponenter som binder det hele sammen prøver å skape monopol, da nøler ikke Hannemyr med å kalle det misbruk av teknologi. Kritikk hjelper, tror han, og er rørende opptatt av brukernes rettigheter i en digital hverdag hvor det er makta som rår.

– Makt må ha legitimitet gjennom demokratisk valgte politikere. Jeg er verken gammel anarkist eller AKP-er, men mener at legitimiteten til politiske aktører er helt grunnleggende. Alternativet til demokrati i vårt samfunn er ekspertveldet. Jeg blir betenkt når jeg ser at ekspertene gjennom kunnskap og teknologi bedriver maktutøvelse. I dag ser vi at nettopp maktutøvelse blir delegert til private aktører, for eksempel i musikkindustrien. Lov om opphavsrett er egentlig en flott lov, som ivaretar interessene både for opphavsmann og brukere. Musikkbransjen vil legge sperrer for oss brukere, slik at vi ikke kan kopiere musikken vi har kjøpt over på bærbare avspillere eller spille den i CD-spilleren vi har i bilen. Den bruker teknologien for å kontrollere hvor og hvordan vi forbrukere nyttiggjør oss produkter som vi har anskaffet på lovlig vis. Jeg mener at Lov om opphavsrett kan tolkes slik at vi brukere har rett til å knekke disse beskyttelsene. Politiet har gått langt i å ivareta industriens interesser, mens ingen ser ut til å interessere seg for forbrukerrettigheter. I tillegg har industrien meget sterke lobby-ressurser, sier arbeidersønnen, som har halve slekta ansatt ved Norsk Hydro i Porsgrunn og som er den eneste i familien med akademisk utdanning.

Gisle Hannemyr forsvarer hackerne og har fått mye kjeft for det. Han er skuffet over norsk rettsvesen som han mener i altfor stor grad har stått på industriens side. Han trekker fram følgende eksempel på den industrivennlige holdningen: Da Eva Joly kalte den bedragerisiktede Trond Kristoffersen for en kjeltring, måtte hun øyeblikkelig be om unnskyldning fordi det var å anse som forhåndsdømming. Men da den unge Jon Lech Johansen ble siktet for ha utviklet og spredt et datamaskinprogram som gjorde det mulig å hente fram krypterte data lagret på DVD, sa daværende justisminister Hanne Harlem at det er skadelig for næringslivet hvis man aksepterer den typen ødeleggelser.

Til tross for sine røtter i den demokratiske arbeiderbevegelsen og sin grunnleggende tro på politikernes evne og plikt til å være beslutningstakere, har han fått seg noen overraskelser gjennom årene. En av dem heter IT-Fornebu!

– Politikerne bet på tjue år gamle ideer. Visjonsfattigdommen hos politikere er noen ganger forbløffende. IT-visjonene var tomme den gang de ble lansert av Fred Olsen og Co, men politikerne så det ikke. Derimot var det mye substans i ideene om et eiendomsprosjekt. I dag er jo det også alt som er igjen, et vellykket eiendomsprosjekt. Men jeg tar selvkritikk. Initiativtakerne møtte lite motekspertise fra min profesjon. Vi skulle opplagt ha vært på banen og advart politikerne, sier Gisle Hannemyr i dag.

Han var med på å starte Oslonett 12. desember 1991. Han kaller det pionertiden. De var 14-15 driftige og kompetente internettspesialister som var med på dette første forsøket på å tilby kommersielt Internett for folk flest.

– Ble Internett slik dere trodde og håpet?

– Nei, i forhold til våre ambisjoner ble det ikke det. Vi var naive og hadde begrensede forestillinger. Det vi anså som viktig, var elektronisk post pluss kunnskapsbiten. Vi tenkte ikke på pornografi og heller ikke på at diskusjonene på nettet skulle nå slike lavmål. Det lødige innholdet og formidling forskere imellom kom helt i bakgrunnen. Det ble rett og slett mer kommersialisert og rølpete enn vi kunne forestille oss, minnes Hannemyr, men som heller ikke har glemt gleden og entusiasmen rundt satsingen. Oslonett ble etter hvert et stort selskap, som midt på 1990-tallet ble kjøpt av Schibsted-konsernet. Hannemyr bedyrer at prisen er og forblir hemmelig.

– Vi ble ikke direkte rike, men det var en helt ”fair deal”. Oslonett hadde substans. Vi hadde etter hvert ordentlige brukere og god teknologi. Vi solgte ikke et ”luftslott”, sier den tidligere gründeren, som har mye lengre fartstid i næringslivet enn som forsker.

Det er sju år siden han kom til universitetet. Her tjener han mindre og jobber mer. Nå er han heller ikke noen familiemann i tradisjonell forstand, men prøver jevnlig å få til middag med samboeren utpå kveldingen. Han vil ikke bytte med noen. På universitetet kan han fordype seg, og takhøyden er romslig. Gisle Hannemyr er ikke en type som liker å måtte holde kjeft. I næringslivet var det viktig: Å holde kjeft. Nå tar han rikelig igjen det tapte. Han kritiserer, formidler og ytrer seg stadig. For det har han måttet tåle å stå i noen slag, men det har også bidratt til å hedre ham med priser som ”Tiårets Internettperson” og Rosingakademiets hederspris for 2002. I begrunnelsen for Rosing-prisen het det blant annet: ”Trolig er han den kanskje eneste virkelig kompetente teknologiske riksguru vi har i Norge.”

Selv mener Gisle Hannemyr at den nå avdøde forskeren og ”Nei til EU”-generalen Kristen Nygaard, var den ubestridte eneren. Nygaard betydde svært mye for Hannemyr. De var opptatt av mye av det samme, blant annet at maskiner ikke skal lages i menneskets bilde, og at datamaskiner og den menneskelige hjernen er to helt usammenlignbare størrelser.

– Vår jobb er å utstyre maskinene med mekanismer som gjør at menneskene kan bruke dem bedre. Det er brukbarheten til maskinene som er viktig. Det er bare tull å begynne å snakke om intelligens i disse systemene, synes han.

Gisle Hannemyr er mye mer opptatt av det veiskillet han mener den nyeste teknologien som bredbånd og ADSL markerer. Det er viktig å forstå hvilke føringer og politiske løsninger som er innkapslet i ny teknologi. Bredbåndrevolusjonen kan innebære frigjørende teknologiske løsninger, og den kan forringe kvaliteten på nettet ved asymmetri: Mye innhold inn, men få muligheter til å ytre seg, kommunisere ut.

– Det er veldig synd hvis Internett blir mer og mer som fjernsyn. Det pågår en åndskamp om hva Internett skal være. Mye vil avhenge av vår evne til å påvise hva som skjer og politikernes vilje til å gå inn i prosessen og styre den. Men uansett tror jeg at Internett vil få flere kontrollfunksjoner, både juridiske og tekniske, kommenterer han.

På Institutt for medier og kommunikasjon ble det nylig skrevet en hovedoppgave som blant annet karakteriserte de tre herrene Jon Bing, Trond Øgrim og Gisle Hannemyr. Bing var den professorale med de overordnede analysene. Øgrim var overbevist om at alt før eller senere ville gå rett til h…, mens Hannemyr var den som ville verne om teknikken så den skulle bli ordentlig og ikke bli ødelagt.

– Jeg var meget fornøyd. En god analyse av retorikk!

Emneord: Teknologi, Informasjons- og kommunikasjonsteknologi Av Ingeborg Wiese
Publisert 1. feb. 2012 12:02