Dueelsker med falkeblikk

D e to embetseksamenene tok ham bare åtte år. Som forklaring på sin tverrfaglige mangfoldighet har han mange ganger forklart at fagene først blir morsomme når man ser dem i større sammenheng.

– Jeg ønsker meg derfor betydelig mer samarbeid mellom naturvitenskapelig og humanistisk forskning. Forskjellene er mindre enn mange tror, sier Walløe, som i løpet av sine snart 40 år som forsker ved Universitetet i Oslo har samarbeidet med et imponerende antall mennesker og miljøer.

Lars Walløe er sannsynligvis den professoren som har undervist i flest fagområder ved universitetet. Alt fra statistikk for farmasøyter til filosofi for unge exphil-studenter.

Han har også forsket på pest, demografi og befolkningshistorie og er svært interessert i vitenskapsfilosofi. Det er det man kaller brede faglige interesser.

D et er ikke lett å få oversikt over hans mangfoldige virke. Likevel synes det å være en rød tråd: Han har vært genuint opptatt av de funksjonelle sidene ved biologien hos både dyr og mennesker.

Allerede som ung gutt elsket han dyr. Akkurat som sin far har Walløe en lidenskapelig interesse for brevduer. Om våren og sommeren oppholder han seg gjerne på dueslaget, der han følger med unger og egg og foreldre som ruger eller mater ungene.

Selv om han alltid har vært interessert i det meste, var det likevel én ting han som ung i 1950-åra ikke brydde seg om. Rockekonserter var ikke hans greie.

– Jeg var nok det man i dag vil kalle en typisk nerd, sier han.

Derimot ble han med sin begavelse og uvanlige interesse for biologi og forskning lærernes yndling. I gymnaset lovet han seg selv og lærerne sine at han aldri skulle ende opp som lektor. Likevel må Walløe erkjenne at undervisning og veiledning er noe av det morsomste han gjør. Det har mange fått glede av. Han har rukket å veilede et trettitalls doktorgradsstudenter opp gjennom tidene.

– Det er alltid like flott å møte studenter med gnist og strukturert nysgjerrighet, synes han.

S om gutt seilte Lars Walløe ofte regatta i Oslofjorden sammen med sin far. Forurensningen i indre Oslofjord gjorde dypt inntrykk. Interessen for miljøvern var vekket. Da han mange år senere ble spurt om å lede det prestisjetunge forskningsprogrammet ”Sur nedbørs virkning på skog og fisk”, var det lett å si ja.

– Vi påviste at langtransportert forurensning, særlig fra England og Tyskland, skadet norske fiskevann. Noen mente at den samme forurensningen også gjorde stor skade på skog. Men den konklusjonen var mindre opplagt. Jeg fikk derfor raskt ”miljøfolket” mot meg, fordi jeg ikke var villig til å godta konklusjonen deres uten bedre dokumentasjon, forteller Walløe.

Miljøverndepartementet var den gang et ungt departement, ledet av Sissel Rønbeck, en ung, entusiastisk minister. Lars Walløe husker at han satte foten ned for en pressemelding fra departementet, som i skarpe ordelag beskrev disse ”skadene” på norsk skog.

Allerede den gangen var varemerket hans ro, sindighet og en evne til å se en sak fra flere sider.

– Det var en tøff og konfliktfylt tone i mange miljøsaker på 1980-tallet, men vi greide å balansere konflikten. Ti år senere, og etter å ha brukt 50 millioner engelske forskningskroner i et samarbeidsprosjekt med engelske forskere, kom vi fram til samme resultatet: Britisk forurensning ødela norske fiskevann, men ikke norsk barskog, forteller Walløe.

D ette var ikke den eneste kontroversen hans med departementet. Han utarbeidet også rapporten ”Miljøverndepartementets bruk av forskning” som var sterkt kritisk til byråkratenes nære kontakter til venner i forskningsmiljøene. Rapporten foreslo større avstand. Rapporten ble stoppet og lagt i en skuff. Der ligger den fortsatt. Skulle det være av interesse, har Walløe beholdt et eksemplar.

– Jeg er faktisk fortsatt litt sår over den behandlingen rapporten fikk. Den var meget god, synes han.

N å er det ingen ting som tyder på at Walløe er av det hårsåre slaget. Han er gang på gang blitt spurt om å bistå politikere og byråkrater. Som oftest har han sagt ja. Allerede på Hegdehaugen gymnas ble han kjent med Gro Harlem Brundtland. De ble nære venner. Lars Walløe skjuler ikke at det var hun som fikk ham inn i mye av det som etter hvert ga ham tittelen vitenskapelig rådgiver. Etter den gang har han ledet en rekke utvalg, både i og utenfor det politiske maktsentrum.

En venn og kollega av Walløe ga ved en anledning følgende karakteristikk av Walløes lederstil: Dersom flertallet rundt bordet gir uttrykk for meninger professoren kan gå god for, gir han ikke selv sitt syn. Bare dersom flertallet rundt bordet ikke deler hans syn, og han vurderer saken som tilstrekkelig viktig, går han til det skritt å uttrykke hva han selv mener. Og det skjer såpass sjelden og vekker såpass oppsikt at Walløe stort sett får det som han vil!

Selv om han har sittet i et utall utvalg, har det ikke gått ut over forskningen.

– Jeg begynte tidlig å benytte matematisk modellering sammen med empiriske undersøkelser. Denne metoden har gått igjen i det aller meste av min forskning, enten det har dreiet seg om membranegenskaper til nerveceller, robusthet til statistiske metoder, populasjonseffekter av pestepidemier eller regulering av hjertets pumpefunksjon og blodstrøm gjennom muskler og hud hos mennesker og andre store pattedyr. Man kan vel si det sånn at forskningen min har gått fra nervesystemet til blodåresystemet, forklarer Lars Walløe. I dag er han leder for Laboratorium for human sirkulasjonsfysiologi.

S om student i fysikalsk kjemi lærte Lars Walløe å programmere universitetets den gang eneste datamaskin. Under doktorgradsarbeidet noen år senere ble han kjent med Kristen Nygaard, som nettopp hadde laget programmeringsspråket SIMULA. Walløe forstod raskt at dette egnet seg ypperlig for å studere informasjonsoverføring gjennom nerveceller som doktorgradsarbeidet hans omhandlet. Walløes interesse for informatikk førte også til at han fikk universitetets første stilling i kybernetikk ved Institutt for informatikk.

– Der kunne jeg kombinere min interesse for biologiske og fysiologiske problemstillinger med studentenes ønsker om hovedoppgaver i databehandling og matematisk modellering. Dette var i begynnelsen av 1970-årene, og ultralyd var nettopp tatt i bruk for å avbilde indre organer. Det var kjent at noe av den ultralyden kroppen mottar blir reflektert fra blodlegemer som beveger seg i blodårer, men med en noe endret frekvens. Dette fenomenet kalles Dopplereffekt. Min idé var at dette fenomenet ved hjelp av databehandling kunne bli et kvantitativt mål for blodstrøm, sier Lars Walløe. Sammen med sine studenter og medarbeidere bygde han en prototyp på et ultralydapparat til dette formålet som senere er videreutviklet og satt i produksjon.

Han har også vært med på å utvikle en metode for å måle hvor mye blod hjertet pumper ut slag for slag. Metoden gjør det mulig å studere hvordan hjertets pumpefunksjon blir regulert av raske endringer i organenes behov for blod, en viktig kunnskap for behandling av hjertepasienter.

P å 1990-tallet ble Walløe igjen kjent i mediene, denne gang som leder av det såkalte Sjøpattedyrprogrammet.

– Vi kom fram til at norsk vågehvalfangst er bærekraftig. Vitenskapelig er det stor enighet om dette. Det er først og fremst i mediene og i deler av den internasjonale opinionen at temaet blir konfliktpreget, sier Lars Walløe, som fortsatt bistår Havforskningsinstituttet i Bergen med den årlige hvaltellingen deres.

– I løpet av de årene vi arbeidet med Sjøpattedyrprogrammet fikk jeg stor respekt for fiske- og fangstmiljøene. Jeg hadde mye å gjøre med Steinar Bastesen og kjenner ham som en forstandig mann, svært fjern fra den bajasaktige rollen han fikk som politiker i mediene, sier Lars Walløe.

Fiskerne må ha likt den erfarne forskningslederen som bestrebet seg på å se den følelsesladete hvaldebatten også fra deres side. Fortsatt kommer forsendelser med billig hvalkjøtt til Walløes hjemmeadresse.

W alløe er født noen steinkast fra Universitetet i Oslo. Han bor fortsatt i barndomshjemmet i Sogn hageby med sin professorkone, Britt-Ingjerd Nesheim, som leder fødeavdelingen ved Ullevål universitetssykehus.

– Jeg er meget bofast og har sånn sett tatt ut alle behov for variasjon og fornyelse i arbeidslivet, medgir han.

Det tar ham bare noen minutter å sykle til arbeidet. Han sykler nesten året rundt. Det er slik kollegane kjenner ham: Walløe og sykkelen hans, på vei til møter eller forelesninger. Han er så sprek at det ikke er mulig å forstå at han fyller 68 år allerede til våren. Da han i høst stilte opp som rektorkandidat, måtte han imidlertid forhøre seg med departementet, fordi han i tilfelle ville passere 70 år før perioden var over. – Jeg tenker lite på mitt liv som pensjonist. Jeg har ingen planer om å gi meg, og vil uansett alltid ønske å holde meg faglig aktiv, forteller professoren med den største faglige bredden på universitetet.