Torgersens våpendrager

Professor Ståle Eskeland ved Det juridiske fakultet på Universitetet i Oslo taler Roma midt imot. Rakrygget og fryktløs har han de siste ti årene brukt seks til sju tusen timer av fritiden sin til å renvaske Fredrik Fasting Torgersen, som ble dømt til livsvarig fengsel for å ha drept en ung jente i Skippergata 6 natten mellom sjette og syvende desember 1957.

– Den natten kjenner jeg til bunns. Jeg er overbevist om at Torgersen er uskyldig. Det er trekk i saken som utelukker at han kunne ha begått drapet. Jeg er faktisk mer sikker på at Torgersen er uskyldig enn at du som intervjuer er uskyldig i noe kriminelt. Nå må sannheten frem, prosederer Ståle Eskeland med beina i kors på sitt ærverdige kontor i andre etasje i de gamle universitetsbygningene i Oslo. Kontoret bugner av bøker. De står sirlig ordnet fra gulv til tak.

Med upussete sko, mørkegrå cordfløyelsbukse og en blåere skjorte enn dem kjendisadvokatene sprader rundt med, er strafferettsprofessoren kledd som en helt gjennomsnittlig norsk herremann uten ekstra vaganse. Monologen hans varer en halv forelesningstime. Kritikken av rettsvesenet kommer som en flom. Presist og velartikulert.

– Det er skremmende hvordan de sakkyndige håndterte bevisene. Torgersen hadde tenner, skitne klær og sko. Den som drepte hadde også tenner. Det var skittent i kjelleren hvor liket var plassert. Men det er bare tull å påstå at slike overfladiske likheter viser at Torgersen var skyldig. Vi kan ikke fortsette å ha denne form for bevisførsel. Da kan hvem som helst bli uskyldig dømt for drap under uheldige omstendigheter.

Fanesaken hans er innføring av vitenskapelige metoder i rettssalen. Etter at Ståle Eskeland ble dratt med i Torgersen-saken i 1997, har han fått med seg et hestespann på ti professorer med naturvitenskapelig bakgrunn som har sønderrevet de tekniske bevisene.

– Det er en kulturkollisjon mellom de metodene jurister og naturvitere bruker for å finne frem til hva som skjedde i fortiden. Skillet er i ferd med å avtegne seg som et internasjonalt fenomen. For å finne sannheten bruker jurister og andre aktører i rettsvesenet altfor ofte en metode som kan karakteriseres som skipperskjønn. Det er for mye gjetning. Når naturvitenskapelige metoder erstattes med det juristene liker å kalle juridisk skjønn, fører det noen ganger til justismord. Jeg håper derfor at arbeidet med Torgersen-saken kan føre til ny tenkemåte om bevisvurdering i straffesaker. For det er nettopp bevisene, og ikke jussen, som volder problemer i juristenes praktiske liv.

Samfunnsrefseren er ikke ferdig med monologen. Den nådeløse ordstrømmen fortsetter.

– Juryen er juvelen vår, men den er det mest usikre vi har. Juryen har ikke bare folkevett. Den har også fordommer. Men også jurister har fordommer. Det er en illusjon å tro at jurister kan vurdere vitneutsagn bedre enn andre. Det er ingenting i den juridiske utdannelsen eller i senere praksis som gir dem denne særlige kvalifikasjonen. Profesjonelle må forsøke å frigjøre seg fra fordommene sine så godt de kan. Det er derfor naturvitenskapen har blindtester.

Allerede på syttitallet deltok Ståle Eskeland i aksjonsforskning, som kjennetegnes ved at forskeren går ut i det virkelige liv og engasjerer seg i en enkeltsak for å analysere særlige trekk ved rettssystemet.

Det var på den tiden han for første gang leste skuespillet ”Tilfellet Torgersen” av Jens Bjørneboe.

– Bjørneboe hadde rett, men han hadde en vanskeligere sak enn oss. Han hadde ikke det samme batteriet av fremragende fagfolk i ryggen. Men Bjørneboe bidro vesentlig til at justismordet på Torgersen ble offentlig kjent.

Da Gjenopptagelseskommisjonen i desember i fjor, for fjerde gang, nektet å gjenoppta Torgersen-saken, ble Eskeland svært skuffet.

– Enhver som leser Gjenopptagelseskommisjonens avgjørelse og som kjenner saken, vil få sjokk. Hele avgjørelsen er en skandale som ikke kan bli stående. Kommisjonen har ikke gjort jobben sin. Jeg forstår ikke hvordan det er mulig å levere et så slett arbeid. Avgjørelsen bygger på hva de sakkyndige sa i 1958. Vi vet i dag at det ikke er holdbart.

Selv om Eskeland er Norges fjerde mest mediesiterte professor, ble det ingen ubetinget suksess i den siste runden av Torgersen-dramaet.

I løpet av natten ble sitatkongen offentlig hoggestabbe. Den første slaktingen kom fra Aftenposten med overskriften ”Pengeavtale kan svekke troverdigheten”.
Førstestatsadvokat Jørn S. Maurud var svært kritisk til Eskeland og professorstøttespillerne hans: ”Dersom det skulle vise seg at de har en personlig økonomisk interesse i sakens utfall, er dette ille”.

Ståle Eskeland kaller oppslaget i Aftenposten for såpeopera.

– Jeg er bekymret for tabloidjournalistikken. Dette er grafsing i private forhold. Reportasjen ble brukt for å mistenkeliggjøre våre motiver. Det er feil at vi skal ha en del av erstatningen. Avtalen går ut på at Torgersen skal fremme krav om dekning av utgifter til nødvendig juridisk bistand. Det er noe han har krav på etter loven, såfremt det er avtalt på forhånd. Ingen av oss har stilt krav om betaling. Alle har jobbet gratis. Jeg har ingen betalte verv utenom jobben. Og det er ingen innsigelser fra universitetets ledelse.

Ståle Eskeland blir morsk i blikket. På spørsmålet om han figurerer med to hatter og om han er professor eller advokat, svarer han:

– Jeg er ikke Torgersens advokat. Jeg er rådgiver for Torgersen og advokaten hans. Det er stillingen som professor som har gitt meg muligheten til å gjøre dette arbeidet. Det er tilfeldig at det ble Torgersen-saken. Det kunne like godt ha vært en annen sak, hevder Eskeland.

Hvis Torgersen ble renvasket, kunne Eskeland og støttespillerne hans, ifølge Aftenposten, få halvparten av erstatningen på femten millioner.

– Jeg ser at det har kommet innvendinger om betalingen, men jeg står ikke i en særstilling. Det er vanlig at juridiske professorer påtar seg betalte oppdrag. Torgersen-saken har ikke gått på bekostning av mitt arbeid som professor.

Det blir stille. Dørgende stille. Men bare i noen sekunder. Eskeland er sikker i sin sak. Han lar seg ikke vippe av pinnen.

– Jeg har lært utrolig mye av denne saken. Saken kan føre til et paradigmeskifte i rettssystemet.

– Men hvorfor en hemmelig avtale?

– Avtalen er ikke hemmelig, men privat. Jeg har ingen opplysningsplikt i forhold til offentligheten. Og jeg har taushetsplikt overfor Torgersen. Men overfor universitetet er jeg åpen.

Det blir stille igjen. Fortsatt med beina i kors, fingrer og drar han i den ene sokken.

– Det er ikke hyggelig å bli eksponert i offentligheten når det sås tvil om motivene. Jeg har opplevd dette som særdeles ubehagelig. Men jeg står for det jeg har gjort. På dette punktet er det pressen som gjør en dårlig jobb. Med noen få unntak er pressen et mikrofonstativ og en kilde til sensasjonsopplevelse. Alle som har satt seg inn i saken med åpent sinn, skjønner at Torgersen ikke er skyldig. Pressens evne til å akkumulere kunnskap er lav. Det kommer stadig nye journalister på banen. Deres eneste evne er å stille spørsmålet: Hva er nytt?

Han reiser seg opp for å finne en kronikk på skrivebordet, der små familiebilder står sirlig på rekke foran juridiske permer.

– Her er det så mye stoff at jeg går surr. Det var en utrolig sterk sak skrevet av en litteraturviter. Han kalte kommisjonen for en bande, sier han og finner frem det brutale slaktet.

Harald Stanghelle i Aftenposten var vel så brutal. Han påstod at Torgersens professorstøttespillere hadde et skråsikkert tunnelsyn.

– Det er alltid farlig å være skråsikker. Jeg hadde selvsagt ingen fastlåst oppfatning da jeg startet arbeidet. Da jeg gikk inn i saken som uavhengig forsker, gjorde jeg det klart at alt skulle på bordet, uansett hvilken vei sporene pekte. Det aksepterte Torgersen uten videre. I dag bygger min skråsikkerhet på fakta. Stanghelle er en intellektuell og oppegående mann. Han burde som politisk redaktør sette seg inn i saken. Før eller senere vil han endre oppfatning. Alle som har satt seg inn i saken, mener det samme som meg, unntatt det etablerte systemet og Gjenopptagelseskommisjonen.

VG-kommentator Anders Giæver reagerte sterkt på et internt notat som Eskeland skrev til Gjenopptagelseskommisjonen. ”Eskeland prøver å kaste en fullstendig udokumentert mistanke på Rigmor Johnsens etterlatte”, skrev Giæver. Han kalte Eskelands påstand for ”desperate og uverdige beskyldninger rettet mot folk som har vært direkte og indirekte ofre for grove forbrytelser”.

– Giæver uttaler seg uten å kjenne til saken. Notatet ble skrevet for ett år siden. Siden det ikke er Torgersen som er skyldig, må det være en eller flere andre. Drapet ble ikke etterforsket. Derimot ble Torgersen etterforsket. Jeg hadde analysert familien Johnsens atferd både da drapet ble begått, under rettssaken og senere. Det var det notatet handlet om. Over fire linjer på side seksten i notatet stiller jeg spørsmålet som politiet burde ha stilt i 1958: Kan det tenkes at familien Johnsen vet noe eller skjuler noe? Jeg har aldri beskyldt Johnsen for noe som helst. Men familien burde være blant de potensielt mistenkte. De bodde i Skippergaten 6 b.

Etter avisoppslagene har han ikke hørt mer fra familien Johnsen. De truet ham med anmeldelse. Eskeland frykter ingen injuriesak.

– Om familien går til injuriesøksmål, må den bare gjøre det. Jeg er sikker på at jeg ikke har gjort noe straffbart.

Han kaller medieoppslagene for ubehagelige.

– Jeg kan ikke verge meg mot denne type journalistikk. Men slike oppslag undergraver tilliten til meg. Det er ubehagelig. Men sånn er det. Tar man opp kontroversielle spørsmål, må man regne med å bli motarbeidet. Men jeg mister ikke nattesøvnen av den grunn. På sikt vil Torgersen-saken svekke tilliten til domstolen, rettssystemet og Gjenopptagelseskommisjonen. Det er langt mer bekymringsfullt.

Eskeland drar en ettertenksom mine. Han skyr ikke konflikter og gir seg ikke uten sverdslag. Tryggheten sin fikk han allerede som liten. Barndommen ga ham det ankerfestet han trengte i livet. De første ni årene bodde han i Stavanger, før han flyttet til Oslo. Men alle somrene tilbrakte han med familien sin på familiegården i Tysvær i Rogaland.

– Hva var ditt første møte med urettferdigheten?

– Jeg opplevde lite urettferdighet i oppveksten, men rettferdigheten var en viktig del av oppdragelsen. Det første profesjonelle møtet med urettferdigheten var da jeg undersøkte behovet for rettshjelp i en bydel i Oslo i 1971. Beboerne hadde et stort udekket behov. I undersøkelsen så vi hvordan klasseskille og lagdeling eksisterte også når det gjaldt rettshjelp.

– Hvor får du all styrken din fra?

– Styrken min har intet med Vestlandet å gjøre, men handler om en trygg oppvekst. Jeg var aldri i tvil om at jeg hadde evner og muligheter i livet. Selvfølelse og trygghet på egenverdet er viktig i alle livets sammenhenger. Jeg har vært ute en vinternatt før og er nå særlig eksponert i Torgersen-saken. Men jeg møter ikke veggen. Jeg vet hva jeg gjør og har meget solide kolleger med meg.

– Og din neste kamp?

– Det vet jeg ikke. Livet er en kamp. Den skal jeg kjempe så lenge det er liv i meg, ler Ståle Eskeland.