Statsministerens sønn

– Du skulle intervjue meg for Universitetets blad, sa du? Det blir vel ikke mer enn en side?

Matematikeren myser vennlig mot meg fra entrédøren og retter på den ene bukseselen. Så stemte det altså det hans kollegaer hadde fortalt meg. Ola Bratteli er en ytterst beskjeden mann.

Han slipper oss likevel gjestfritt inn i den innerste stuen, der tynne gardiner siler lyset før det faller på kunst og antikviteter fra alle verdensdeler.

– ”De fire årstidene” kommer fra Shanghai. Jeg likte følsomheten til den kvinnelige kunstneren, skjønt det er ikke godt å si hva som forestiller hvilken årstid. Det abstrakte bildet der borte kjøpte jeg av en lokal kunstner da jeg bodde i Marseille. Marianne, den yngste søsteren min, som er malerinne, kan ikke utstå det.

Møbiusprisen fra Norges forskningsråd, som Ola Bratteli og Erling Størmer delte i 2004 for fremragende forskning innen fagfeltet operatoralgebraer, kjemper om oppmerksomheten med russiske smykkeskrin og thailandske buddha-figurer.

– Bysten i hjørnet er det noe kjent med?

– Ja, det er far. Nils Aas laget den. Jeg arvet den da mor døde. Far var statsminister på syttitallet, ja, det vet du kanskje?

Ingen norske matematikere har blitt sitert oftere i vitenskapelige artikler enn Ola Bratteli i perioden fra 1940 og frem til i dag. Mest kjent er han nok som opphavsmann til Bratteli-diagrammene. Disse elegante, geometriske modellene åpnet døren for nye anvendelser av operatoralgebraer på så ulike områder som knuteteori, kromosomforskning og behandling av data med Fourier-transformasjon.

– Jeg hadde en skikkelig pangstart som matematiker, medgir Ola Bratteli.

– Veilederen min, Erling Størmer, hadde gitt meg i oppgave å studere et matematisk objekt av en type som ikke hadde blitt analysert før. Jeg slet litt i starten, men så gikk det veldig fort. Jeg leverte arbeidet som en cand.real.-oppgave, tilsvarende dagens masteroppgave, og tenkte ikke mer over det før Erling kom fykende. ”Uff, Ola, vi har gjort en stor tabbe,” sa han. ”Dette skulle jo ha vært en doktorgrad.”

– Hva er et Bratteli-diagram?

– Da jeg prøvde å finne ut hvordan denne algebraen som brukes til å beskrive observerbare størrelser i fysikk, så ut, kom det frem noe slikt.

Ola Bratteli gjør noen raske streker på papiret.

– Dette er Pascals triangel. Det kom frem. Så vi har én her, én der, og så deler denne seg i to énere her, ser du? Så har vi én, to, én, ikke sant? Tre, tre, én. Du vet hva matriser er? Hvert hjørne tildeles en matrisealgebra. I to, der har vi en to ganger to matrise, der nede har vi tre ganger tre. Ok, jeg burde kanskje skrive en stjerne eller noe sånt.

Han stopper opp.

– Det er mulig at du ikke forstår hvorfor jeg er interessert i dette.

Teoretisk matematikk er ingen slager i selskapslivet.

– Det måtte eventuelt være i Vitenskapsakademiet. Min kone har i alle fall ingen interesse av å høre på meg.

Operatoralgebraer ble utviklet på 1930-tallet, av den kjente matematikeren von Neumann, for å bygge et matematisk fundament for kvantemekanikk. Matematikken var så komplisert at feltet sto nærmest stille de neste tyve årene.

Frem til Bratteli gjorde sin banebrytende oppdagelse, var det fremdeles svært få konkrete eksempler på operatoralgebraer. I dag refereres det til Brattelis navn på alle konferanser innen denne delen av matematikken.

– Det er litt pussig å tenke på at jeg aldri har blitt invitert noe sted for å snakke om arbeidet jeg er mest berømt for. Det henger vel sammen med at jeg var så ung da jeg gjorde det, og at det tok noen år før verdien av arbeidet ble oppdaget. På den annen side kunne jeg nok ønsket meg at noen av de senere arbeidene mine hadde fått like stor oppmerksomhet. Selv er jeg for eksempel veldig fornøyd med det jeg har skrevet om kvasiproduktvirkninger. Det appellerer antakelig ikke så mye til de yngre i og med at det er såpass vanskelig å lese og forstå. Dype, komplekse arbeider som gir fullstendige forklaringer, får ofte den uheldige skjebnen at de ikke blir lest fordi de ”lukker dører” til et felt, mener Ola Bratteli.

– Matematikere liker som regel å løse nye problemer. De er ikke så interessert lenger når noen andre har funnet en forklaring. Jeg merker det på meg selv også, så jeg kan jo forstå det. Før jeg fylte førti holdt jeg meg alltid orientert om hva andre på feltet publiserte. Nå har jeg blitt mer som en gammel stabukk og tenker best på egen hånd.

Senere tok Ola Bratteli tok sin doktorgrad i tilknytning til Bratteli-diagrammene. Men først dro han til New York.

– Nå fikk det være nok med den tullete, rene matematikken, tenkte jeg. Jeg ville bli fysiker.

Dermed havnet Ola Bratteli midt i smørøyet. Fra den lille leiligheten i Greenwich Village, med utsikt til Washington Square var det kort vei til New York University, og de fremste matematikerne innen kvantefeltteori, blant annet to av de siste års vinnere av Abelprisen. Men matematikken fikk konkurranse.

– Jeg kastet bort mye tid på alskens teater og utstillinger, innrømmer han med et smil. Det var en veldig fin tid. Dessverre ble det aldri noe ordentlig sving på kvantefeltteorien. Metoden vi brukte, fungerte ikke.

Den unge matematikeren bestemte seg for å vende tilbake til operatoralgebraene. Han reiste til Frankrike.

– Disse franskmennene ville jo alltid til Paris. Marseille var ikke akkurat noe akademisk sted, men de hadde en gruppe svært dyktige matematikere der. Faktisk har jeg tilbrakt fire år der til sammen, fordelt på flere perioder.

I den sørfranske havnebyen traff Ola Bratteli den australske kjernefysikeren Derek Robinson.

– Når man reiser et sted, skjer det ofte ting man ikke har planlagt.

Møtet med australieren skulle resultere i et svært tobinds verk om operatoralgebraer og kvantestatistisk mekanikk, og mange reiser til Australia.

– Den boken er noe av det jeg er mest stolt over å ha fått til. Den er ikke bare blitt det mest siterte læreverket om temaet, men inneholder også en del originalt arbeid. Boken inneholder for eksempel en forklaring på fenomenet magnetisme, ved hjelp av matematisk analyse.

Ola Bratteli kjenner en intens glede når han kan fange den fysiske virkeligheten i tall og bilder. Språk er han ikke like interessert i.

– Fransken min var i grunnen en skandale, sier han tørt. Men jeg klarte meg jo i dagliglivet. Jeg lurer på om det er noe med det at den intellektuelle kapasiteten blir brukt opp til logisk tenkning, legger han til. Jeg har i alle fall notert meg at en del kollegaer har det på samme måte.

Ola Bratteli er i alle fall veltalende nok, om ikke taleflommen er så stor. Hvert ord tar en liten pause på tungen før det får slippe ut av munnen. Kollegaer og venner tyr til adjektiver som usedvanlig ærlig, flegmatisk og hjertedannet når de skal beskrive Ola Bratteli.

– Hva skjedde egentlig i svømmehallen i Toronto den gangen?

– Jeg var på forskningvisitt til universitetet der da min kollega George Elliott foreslo en svømmetur. Vakten der ville ikke slippe meg inn siden jeg ikke var ansatt. George, som er en riktig kverulant, ga seg ikke så lett og begynte å argumentere.

Ola Bratteli gikk stille og rolig sin vei.

– Hvordan var svømmeturen?

– Jo takk, den var bra. Da jeg kom ut igjen etterpå, sto de fortsatt der og kranglet.

Studentene reiser for lite ut i verden, mener Ola Bratteli.

– Internett gjør det jo lettere å kommunisere med andre miljøer, men likevel blir det ikke det samme som å være på besøk. Jeg anbefaler sterkt studentene å ta seg et utenlandsopphold på minst et år.

Ola Bratteli hadde også personlige grunner til å reise ut.

– Du kan vel kalle det en slags flukt. Far ble statsminister mens jeg var student. Jeg følte at det ble helt umulig å leve anonymt. Dessuten gikk det jo helsemessig litt nedover med far på den tiden. Etter den andre perioden som statsminister og nederlaget i EU-avstemningen, ble han nærmest sparket ut. Jeg syntes det var litt deprimerende, det hele.

– Du opplevde ikke et forventningspress om å gå inn i politikken?

– Overhodet ikke. Riktignok var jeg med i Framfylkingen da jeg var ung. Derfor kjenner jeg faktisk til en del av dem som nå er aktive politikere. Den ene søsteren min ble med i SUF. Jeg mistet fort interessen. Politikk handler om å ta et valg og å få sin sak igjennom. Jeg liker i grunnen ikke å bestemme meg. Jeg er mer opptatt av å forstå ting.

– Din far var selvlært, uten formell utdannelse. Selv er du en akademisk størrelse av internasjonale dimensjoner.

– Jo, det setter ting litt i perspektiv. Far hadde ti søsken og vokste opp under trange kår. Han tvang seg riktignok til å ta framhaldsskolen, noe foreldrene hans syntes var bortkastet tid. Jeg tenker innimellom på at jeg har vært heldig som har fått så rike muligheter til å utvikle meg akademisk. Særlig har jeg satt pris på gode kollegaer som har pushet meg til å komme til bunns i vanskelige problemer. Jeg la meg tidlig til den rutinen at jeg brukte sommerferiene og av og til juleferiene til å reise bort og møte en kollega. Så gjorde vi matematikk.

Over hundre matematiske artikler i de mest prestisjetunge matematiske tidsskriftene ble resultatet av Ola Brattelis ferier.

– Under andre omstendigheter ser jeg for meg at far lett kunne blitt professor på Blindern. Framferden hans var på mange måter ganske professoral. Dessuten likte han godt det akademiske miljøet her oppe.

– Slekter du på han?

– Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg er ikke professoral på samme måte som far var det. Det mest professoraktige er vel at jeg er nokså distré.

Typically, AF is characterized as a storm of electric energy that travels in spinning wavelets across both atria...

– Hva gjør sitatet på din hjemmeside?

– AF står for atrieflimmer, som jeg dessverre har fått. AF-algebraer beskrev jeg med Bratteli-diagrammene. Jeg syntes det var et pussig sammentreff.

– Dessuten har du skrevet en bok om wavelets through a looking glass sammen med Palle Jørgensen.

– Jo, det stemmer.

Matematikeren tviler på at det kommer flere bøker fra hans hånd nå. Han klarer ikke å holde samme arbeidstempo som tidligere.

– Det er fryktelig kjedelig når helsen skranter, sukker han. Men selv om han er sykemeldt, tar han likevel turen til Blindern og Matematisk institutt nesten hver dag.

– Den lave rekrutteringen til faget er bekymringsfull. Jeg synes vi burde se nærmere på pensum. Kanskje skulle vi la studentene starte studiene i en annen retning enn calculus eller i alle fall med en annen vri på calculus.

Kvalitetsreformen er Ola Bratteli ikke så begeistret for.

– Det administrative byråkratiet har økt enormt med disse reformene. Tid som jeg før brukte til å forske, bruker jeg nå til å fylle ut fremdriftsrapporter og lignende.

Han er heller ikke sikker på at opprettelsen av toppforskningsmiljøer er veien å gå.

– Jeg ble visst spurt om å være med da det ble opprettet et Centre of Excellence her på instituttet. Jeg må innrømme at det gikk meg hus forbi. Uansett er jeg ikke sikker på at man får frem så mye bedre forskere ved å sprøyte inn store pengesummer til ett senter. I miljøet for operatoralgebraer hadde vi i mange år en ordning med Forskningsrådet der vi fikk en fast, liten sum hvert år. Det fungerte utmerket.

– Du klarer deg med lite.

– Ja, i grunnen. Matematikk kan man gjøre overalt. Da jeg var yngre, gikk jeg masse i fjellet. Der kan man også jobbe, så lenge man ikke kliver opp på de høyeste toppene. Men når jeg tenker meg om, fikk jeg aldri noen særlig gode idéer i fjellheimen.

– Når kommer de gode idéene?

– De kommer gjerne om natten.

– Du drømmer om matematikk med andre ord.

– Ja, kanskje. Jo, du kan si det sånn.