Kjønnsforsker & matriark

En due tripper over brosteinene på Petersplassen for å plukke opp smulene etter en italiensk skoleklasse på tur. Det er regn i vente.

Skoddene er lukket for vinduene til de pavelige kontorer som vender mot plassen. Det er herfra paven i høytidene taler til ”Urbi et Orbi” – til byen og verden. Første påskedag i år ventet både byen og verden spent på budskapet etter en serie krisepregede avsløringer i mediene. Det kom ingen ting i pavens tale om dette.

Kari Elisabeth Børresen er aktiv katolikk. Likevel har hun talt ”Roma midt imot” i årtier i grunnleggende spørsmål gjennom sin forskning. Kritikken mot kirken etter avsløringer av misbruk av barn, skygger for hovedproblemet som er teologisk, mener hun.

Jeg sitter på en steintrapp mellom de majestetiske søylene, tegnet av Bernini, som omkranser Petersplassen. I et ferskt Newsweek leser jeg at romerne reagerer sterkt på det som har skjedd. ”Papa Ratzinger”, som den nåværende paven ofte blir omtalt i Roma, får bare en oppslutning på omkring 30 prosent på meningsmålingene, mens forgjengeren fikk 60 prosent. ”Vatikanet må betale for sine synder”, heter det i italienske avisoverskrifter i 2010.

Vi møter professor Børresen et par steinkast fra en av de vakreste kirkene i Roma, San Giovanni in Laterano. På bordet ligger klipp og dokumenter på tysk, fransk, italiensk, engelsk og norsk. Professoren er bedre kjent internasjonalt enn i Norge for sin kjønnsforskning – som er forankret både i idéhistorie, religionsvitenskap, teologi og filosofi.

”Mafialeder”

– Jeg er leder for den internasjonale ’mafiaen’ av kvinnelige reformteologer, sier hun med et ertende glimt i øyet. Blant fagfeller i Roma kalles hun derimot ”carissima matriarca” –”kjæreste matriark”. Hun har gått foran og brøytet vei.

Under oppveksten i Holmenkollåsen opplevde hun at moren konverterte til katolisismen. Advokatfaren var en tolerant agnostiker. Moren konverterte på grunnlag av dominikaner-elitens misjon i Norge.

– Det er ikke Gud som har gjort noe galt! utbryter Børresen når vi spør hvorfor hun med sin kirkekritikk kan bli stående som medlem i Den katolske kirke. Vi må skjelne mellom den institusjonelle kirke og kirken som ”samfunnet av de hellige”, insisterer teologen, og da tenker hun på alle de som er gått foran, de som lever i dag og kommende generasjoner.

Børresens katolske tilhørighet har åpnet muligheter til å møte personligheter og skaffe seg et mangfoldig, spennende og sterkt, faglig nettverk hun knapt hadde fått ta del i, hadde hun stått utenfor:

– Da hadde jeg kanskje blitt en halvkjedelig filosofiprofessor, smiler hun.

Intens og poengtert legger hun frem det hun tenker. Hennes studenter sier at å lese avsnitt fra Børresen er som å suge på en buljongterning. Assosiasjoner og karakteristikker er frodige, ispedd treffsikker og til dels bitende humor.

– Parallelt med at Vatikanet og den institusjonelle kirken sliter med å beholde troverdighet, tilslutning og inntekter, ser jeg trekk i tiden som kan gi kirken en ny fremtid. Presset på Vatikanet er økende, selv om et stort flertall av biskoper og kardinaler er sterkt konservative. De to siste pavene har konsekvent utnevnt likesinnede. Det er mange lekfolk og geistlige som ønsker en annen kurs for kirken. Amerikanske nonner er blant dem som går foran i en slik retning.

Sølibatet for fall

Børresen tror at ordningen med obligatorisk sølibat står for fall. Det gjelder prester som ikke er medlemmer av en munkeorden. Hun er ikke alene om å å mene dette. Eksempelvis har tyske moralteologer nylig offentliggjort en erklæring der de er bekymret for bristen på kirkens troverdighet. De peker på at det ikke kan bevises at det er en direkte årsakssammenheng mellom sølibat og misbruk av barn. Men moralteologene ber om en ny gjennomgang av ordningen.

– Frivillig rekruttering til prest, kombinert med obligatorisk sølibat, fører til en ”skeiv” rekruttering av unge menn som ikke er tiltrukket av det motsatte kjønn, kommenterer Børresen utspillet.

– Sølibatet er ikke en læresetning, men en disiplinær forordning fra pave Gregor den 7. Den hadde sin sosiologiske forklaring, påpeker Børresen. Av økonomiske årsaker ble yngre adelssønner satt i kloster allerede fra 7–8 års alderen. Samtidig ble intelligente landsbygutter funnet og satt i prestelære. På den måten ble et tverrsnitt av befolkningen vigslet både til munker og prester.

– Egentlig er det forbausende at det har gått såpass bra med tvangssølibatet, konstaterer Børresen.

Skapte nye begreper

Tilbake til begynnelsen: Etter artium dro hun til Frankrike. Der merket hun at ”noe var helt galt”. Hennes oppdragelse til et selvstendig liv buttet kraftig mot et fremherskende syn på kvinnen. Dette var den kulturen Simone de Beauvoir kastet sine brannfakler inn i. Børresen oppdaget allerede da at det var et samspill mellom gudsbegrepet og menneskesynet som skurret. Hun reiste tilbake til Norge for å studere idéhistorie.

– Jeg har vært privilegert og møtt mange store menn.

– Store menn?

– Ja, noen av dem befant seg i klosteret i Neuberggaten. På Universitetet i Oslo fantes idéhistorikeren Andreas Winsnes og kirkehistorikeren Einar Molland. Disse fikk betydning for min faglige utvikling. Med støtte fra Norges allmennvitenskapelige forskningsråd sendte Molland meg til kolleger i utlandet.

Stipendiaten dro til Sorbonne-universitetet i Paris. Hun valgte å forsvare en doktoravhandling der hun analyserte Augustins og Thomas Aquinas kvinnesyn. I 1968 skapte hun begrepet ”androcentrisme” – mannssentrert tenkning.

Senere gjestet hun i tre år Gregoriana-universitetet, drevet av jesuittene i Roma, som den første kvinnelige teologiske professor. Hun har også forelest ved Harvard og Princeton flere ganger. I utlandet er hun blitt tatt svært godt imot.

”Lex Børresen”

Men i Norge har Børresen vært utsatt for betydelige hinderløp. På Det historisk-filosofiske fakultet ved UiO ble hun etter en lang prosess ikke ansatt i et dosentur i kristendomskunnskap. Et flertall sakkyndige på fakultetsnivå mente hun veide faglig tyngst i konkurransen med fire menn. Men på instituttet, og senere i Kollegiets behandling av saken, ville de det annerledes. Betydningen av Børresens internasjonale nybrottsarbeid ble ikke trukket i tvil noe sted. Likevel endte dette med en paternalistisk utdefinering av ”kvinneforskning”, hevder forskeren Elisabeth Fürst i sin omtale av saken i boken ”Kvinner i akademia – inntrengere i en mannskultur?”.

Det teologiske fakultet var ikke åpent for henne fordi hun er katolikk. Ansettelser ved TF er etter lovgivningen betinget av at lærere må tilhøre Den norske kirke. Da det i 1970 ble utlyst et dosentur i kristendommens idéhistorie, fikk hun sine to store avhandlinger og flere vitenskapelige artikler i retur. Børresen valgte å gå til Stortinget med saken. Universitetet i Bergen hadde en liknende sak, og dermed ble det innført adgang til dispensasjon, også kalt ”lex Børresen”. Da Det teologiske fakultet fikk et professorat i kvinneteologi, ble hun innvilget dispensasjon og ble tilsatt et par år før oppnådd pensjonsalder.

Kirkemødrene

Børresens vitenskapelige produksjon er vidtfavnende og lar seg ikke enkelt summere opp: Men sentrale funn er at kvinnen gjennom kirkens historie har oppnådd gradvis anerkjennelse av å være skapt i Guds bilde. Dette har skjedd gjennom tre stadier.

– Funnene er ikke bare interessante for teologisk tenkning. De har avgjørende betydning også for moderne kjønnsforskning. Kvinnefrigjøringens historie begynner lenge før opplysningstiden.

I tidlig kristen tradisjon var det bare menn som var skapt i Guds bilde, mens kvinner ble skapt til å være mannens medhjelper som forplantningsredskap. Tidlig kristendom lærte at kvinner ble fullverdig menneske først gjennom frelsen i Kristus. Slik fikk de del i mannens rettigheter i forhold til Gud.

– Senantikkens kirkefedre endret dette ved å forankre menneskets gudbilledlikhet i den kjønnsløse fornuftsevne. Men dette møtte ikke behovet for å forankre kvinnens identitet som skapt i Guds bilde.

Det var gjennom innflytelsen fra noen kirkemødre i middelalderen at det kom en viktig endring. Det begynte med Hildegard von Bingen som døde i 1179, og kom enda tydeligere til uttrykk hos Julian of Norwich (død etter 1416), som gjennomskuet bibeltekster og kirkefedre som hevdet at kvinner er gudlike ved å bli mannliggjort eller ved å tildele dem en kjønnsløs gudbilledlikhet. Derfor beskrev de Gud med feminine metaforer for å vise at kvinner er skapt i Guds bilde.

– Feminister i det 19. århundre har tatt opp dette aspektet i sin kamp for kvinnens borgerlige rettigheter, blant dem norske Aasta Hansteen som i 1878 publiserte ”Kvinden skabt i Guds Billede”.

Børresen har laget begrepet ”matristikk” i motsetning til ”patristikk”, som er læren om kirkefedrene. Og begrepet er kommet for å bli i den internasjonale samtalen om middelalderkvinnene som fikk sin myndighet fra en sterk klosterbevegelse.

– Til og med paven har nylig benyttet begrep mitt, smiler hun.

– Har Den katolske kirke i dag en helhetlig forståelse av at kvinnen er skapt i Guds bilde?

– I prinsippet, ja, etter Det annet Vatikankonsil. Mens de ortodokse kirkene fastholder kirkefedrenes lære om kvinners kjønnsløse gudlikhet. Derfor kan fortsatt ikke kvinnen ordineres til prest eller biskop. Den polske pavens sentrale argument for dette var at Jesus ikke ønsket kvinnelige prester.

”Teologisk valium”

– Kvinnens stilling er ikke blitt styrket i Den katolske kirke med de tre siste pavene, konstaterer Børresen, som sender et skarpt blikk ut av vinduet: Paul VI begynte avviklingen av reformtilløpene fra Det annet Vatikankonsil, og 27 år med Pave Johannes Paul II omtaler hun som en ”kirkehistorisk katastrofe”. Han tok med seg en sterk Maria-dyrkelse fra sitt hjemland som bidro til å sementere et tradisjonelt kjønnshierarki. Der blir Maria ”den nye Eva”, som Kristi underordnede medhjelper. Dette karakteriserer den norske professoren som ”teologisk valium”, ikke som kvinnefrigjørende.

Børresen har ikke nøyd seg med å granske den kristne tradisjonen.

– I asiatiske religioner med reinkarnasjon og gjenfødelse befinner kvinnen seg på en verdiskala mellom mennesker og dyr, gradert etter tidligere moralsk standard. Kvinnen blir et ”omsorgshusdyr”. I de monoteistiske variantene, nemlig jødedom, kristendom og islam er kvinnen medlem av menneskeheten fordi hvert individ har bare én jordisk eksistens. Her skaper én Gud to kjønn med spesifikt ulike rettigheter og plikter. Det vil si at kvinner er funksjonelt underordnet menn, forklarer hun.

Det var først på 1700-tallet at det kom borgerlige rettigheter for menn, og fra 1900-tallet ble disse utvidet til menneskerettigheter for begge kjønn.

– Moderne feminisme er den viktigste erkjennelsesteoretiske revolusjon i menneskehetens historie. Den har større betydning enn Charles Darwins evolusjonslære. Feminismen bryter med all annen tenkning som inntil det 20. århundre har nektet kvinnen en posisjon på lik linje med mannen. Det er verd å merke seg at denne tenkningen ble nedfelt som en global reform først med FNs kvinnekonvensjon (CEDAW) i 1979, ratifisert av Norge i 1981.

For første gang i internasjonal rett ble frivillig fruktbarhet definert som en menneskerett. Dette var umulig å realisere uten effektive prevensjonsmetoder og synkende barnedødelighet. Men fortsatt er det flere muslimske land som har reservasjoner i henhold til islams shari’a-lov og åtte muslimske land, samt Vatikanstaten og USA har reservert seg helt. Årsaken er at krav om full likestillling mellom menn og kvinner strir mot tradisjonelle, kristne og islamske kjønnsmodeller.

Nytt språk om Gud

– Moderne kjønnsforskning, slik den delvis er kommet til uttrykk i debatten rundt NRK-serien ”Hjernevask”, har ikke tatt tilstrekkelig innover seg de historiske linjene. Jeg har lite til overs for påstanden om at kvinner og menn i utgangspunktet er helt like, bortsett fra åpenbare anatomiske kjønnsforskjeller. Nevrovitenskapen bekrefter at det finnes tilsvarende forskjeller i hjernen, som også er et kroppslig organ. De som benekter dette, havner egentlig i samme grøft som de gamle kirkefedrene. De ville gjøre kvinnen kjønnsløs for å gi henne full verdighet som menneske.

Alle religiøse systemer er formet av, og har funnet sitt språk gjennom, historisk skiftende kulturer. Derfor kan Børresen ikke støtte forslag om å ”ny-lese” de gamle tekstene som beskriver kvinnens og mannens posisjoner. Slike prosjekter forekommer både i kristen sammenheng og kanskje særlig i reformvennlige kretser i islam fordi Koranen ikke er gjenstand for historisk-kritisk tolkning.

– De religiøse tekstene må leses og tolkes i sin historiske sammenheng, og ut av dette må det formuleres et helt nytt språk om Gud, poengterer Børresen. Det var dette kirkemødrene gjorde. På fagspråket heter dette ”inkulturasjon”. Åpenbaring er en kontinuerlig prosess der Gud kommuniserer med mennesket ved å tre inn i vår verden. Dette er en prosess som Kari Elisabeth Børresen tror vil styrke kvinnens stilling ytterligere, både i kirken og i samfunnet.