Det er høyt under taket hjemme hos Arnoldo Frigessi, professor i statistikk på Universitetet i Oslo. Heldigvis kan man si, for de luftige stuene på St. Hanshaugen rommer på mange måter en hel verden: Norsk-italienske foreldre, etiopiske barn, flere språk, en stor, svart katt og en italiensk farmor som ringer ved slaget midnatt. Historien om familien som bor her, strekker seg på tvers av kontinenter – via California, Vatikanet og Østerrike-Ungarn.
Men la oss begynne på en tysk privatskole i Milano. Unge Frigessi skulle skoleres i den mellomeuropeiske kulturarven, derav skolevalget.
– Jeg hadde egentlig lyst til å studere historie. Men faren min ville absolutt at jeg skulle studere økonomi, så da begynte jeg med det. Etter fire måneder kjedet jeg meg, ble forelsket i en jente som var matematikkstudent og byttet fag. Det er tilfeldig hva som skjer i livet, erkjenner Frigessi.
Han sitter tilbakelent i en myk, rød sofa i den store, vakre stua, og nipper til koffeinfri te mens han snakker. Velkledd i lyseblå skjorte. Ute har himmelen åpnet seg, og vannet sildrer nedover de høye vinduene. Verten fikk paraply, regnjakke og støvler til å forsvinne for et øyeblikk siden, og viste vei gjennom ryddige og vakre rom fulle av kunst og bøker – før han endte i sofaen.
Diskrete briller rammer inn et par snille øyne. Han minner om en annen mild professor, kan det være en ung Nils Christie?
Tilbake til Milano. Mye tyder altså på at matematikkfaget delvis kan takke en ung italiensk jente for at professor Arnoldo Frigessi i dag er en ledende statistiker, som har satt Norge på det internasjonale matematikerkartet.
– Det jeg driver med, har en politisk farge. Det er god forskning, tror jeg. Men den har en farge, i den grad matematikk kan ha det. Jeg har lyst å forske på ting som er betydningsfulle, som hjelper oss videre.
Frigessi jakter på de små suksesshistoriene.
– Jeg prøver å fortelle studentene at vi ikke driver med dette bare fordi det er gøy. Vi har en oppgave vi skal løse. Jeg liker å tenke på at det jeg gjør, bidrar til framskritt.
Forskningssenteret Big Insight, som Frigessi leder, har både offentlige og private partnere, deriblant store selskaper og institusjoner som ABB, DNB, NAV, DNV-GL (tidligere Det Norske Veritas), Skatteetaten og Telenor. Frigessi og forskerkollegene hans utvikler såkalte analytiske verktøy for å trekke kunnskap ut av store datamengder.
– Datamengdene er blitt svimlende store. Vi er derfor nødt til å tenke helt nytt og utvikle statistiske metoder som er mye mer sofistikerte enn dem vi har i dag. Bare da kan vi ha håp om å kombinere og tolke alle de ulike typene data som finnes.
Frigessi og kollegene hans samarbeider tett med dem som trenger kunnskapen. Metodene brukes på mange fagfelt og områder, blant annet medisin, shipping, telekommunikasjon og forsikring.
– Hvis et forsikringsselskap med vår hjelp kan fordele risiko bedre, prise mer nøyaktig og tilby kundene et bedre produkt, synes jeg det er fint. Da gir vi noe tilbake til samfunnet.
Visjonen for Big Insight er å utvikle et bedre og mer bærekraftig samfunn.
– Data er den nye oljen, kan man nesten si. Norges velstand er delvis basert på at vi klarte å utvinne oljen som vi er så heldige å ha. Nå gjelder det å utvikle statistiske metoder som kan brukes til å utvinne kunnskap og innsikt fra de enorme datamengdene som allerede finnes, og som det stadig blir mer av.
– Etter at jeg har vært professor til klokka fire, transformerer jeg meg til kokk mellom fire og fem, og fra seks til åtte er jeg ‘taxisjåfør’, og så tilbake som forsker.
Frigessi er kokken i huset. Flere ganger har han erfart at det er mens han lager matpakke til barna, at de gode forskningsideene kommer. Selv er han prinsipielt imot matpakke.
– Mat er viktig. Jeg liker ikke kjedelig mat. Særlig ikke gulrotkake, det kan vi ikke ha på mine seminarer, det er ikke lov. Vi må ha god mat, ferskt brød og sånt. Det har nok å gjøre med at jeg er italiener. Ja, det er kanskje det eneste som gjør meg til italiener.
Faktisk planlegger han kulinarisk teambuilding med studentene sine. Frigessi har bitt seg merke i at en kinesisk stipendiat ikke bare er “en fantastisk statistiker”, men også en “fantastisk kokk”. En forsker etter hans smak, får vi tro. Planen er å leie et kjøkken, slik at den internasjonale forskergruppen sammen kan lage mat fra sine ulike hjemland.
– Mens de andre kommer med den samme sjokoladekaken hver fredag, byr min kinesiske student på fantastiske ting! Det inspirerer meg.
Frigessi beskriver matlaging som terapi. I en hektisk hverdag er mat noe han kan ta seg tid til. Og som han vokste opp med.
– Jeg observerte min mor på kjøkkenet helt fra jeg var liten, og slik lærte jeg å lage mat. Men på kjøkkenet må man også være veldig effektiv, det er god trening. Så skal det jo smake godt! Jeg elsker å lage mat.
Fremdeles har han kjøkkenritualer sammen med moren sin. Faktisk hver eneste dag.
– Hun ringer ved midnatt, mens jeg rydder kjøkkenet, så hun hører det skramler i gryter og oppvask. Jeg forteller henne litt om livet vårt, om barna. Det er som terapi for meg. Men vi krangler mye, for hun vil fremdeles bestemme alt. Italienske mødre er tøffe, vet du.
Det var på Berkeley-universitetet i California at et skjebnesvangert møte fant sted. Høsten 1991 møtte en gift, italiensk statistiker en gift, norsk doktorgradsstipendiat.
– Jeg ble forelsket i Ingrid med én gang.
Muligheten til å skrive epost eller chatte, fantes ikke den gangen. Redningen ble et akademisk verktøy for å dele dokumenter.
– Jeg husker seks måneder da vi skrev og skrev, det kom opp to dokumenter på skjermen og vi skrev i hvert vårt. Så kom jeg på besøk til Norge, og jeg klarte å overbevise henne. Det var kanskje ikke så vanskelig.
Tre år senere flyttet de sammen i Roma. Men så ble hun tilbudt en stilling ved Universitetet i Oslo, og Frigessi sa opp sin professorstilling i Italia for å bli med til Norge.
– Moren min syntes det var en skandale å si opp en slik jobb. Hun hadde vært bekymret da jeg ble sammen med Ingrid, og fryktet at jeg kom til å flytte til Norge. Hun ble nok litt lei seg da jeg dro, selv om hun er svært glad i Ingrid.
– Det er veldig vanskelig å finne riktig person å dele livet med. Jeg er veldig forelsket etter 25 år, så jeg har vært heldig. Jeg håper at barna mine også finner rett person, men det er ikke lett, sier han og understreker hvor viktig familien er.
– Privatlivet mitt er forferdelig viktig, hver eneste dag, hvert eneste minutt. Det betyr at jeg har stor respekt for andres privatliv. Studentene mine blir gode venner, vi ses jo så mye. Det er mange av doktorgradsstudentene mine som har grått på skulderen min med private problemer, og som jeg har grått sammen med. Jeg er litt stolt av det. Det vi gjør sammen, går forbi forskningen.
– Blir det bedre forskning av nære forhold?
– Ja, det tror jeg. Forskning er så abstrakt, og alle er bekymret for ikke å jobbe raskt nok, eller være flinke nok. Men ingen er jo flinke nok. Derfor er det viktig å presisere at det er greit at man gjør så godt man kan. Men jeg forventer hardt arbeid fra alle.
– Hvor viktig var det at Ingrid var forsker?
– Det var ikke viktig. Visst er det morsomt at vi kjenner hverandres verdener så godt. Men jeg hadde vært like forelsket om hun hadde vært trikkesjåfør. Uten tvil.
Det ville i så fall blitt den første trikkesjåføren i Frigessi-familien.
– For meg har ikke livet vært vanskelig. Det er noe jeg er bevisst. Jeg er opptatt av å tenke på dem som ikke har det så bra. Jeg kommer fra en svært privilegert familie, det er vondt å si det, men ja, slik er det.
Den jødiske familien var tyskspråklig og drev i forsikringsbransjen gjennom generasjoner. De bodde i Trieste, i det som den gang var Østerrike-Ungarn. Faren utdannet seg til jurist og fortsatte i forsikringsbransjen, en jobb som brakte ham verden rundt.
– For meg var det helt naturlig å snakke flere språk og søke kunnskap om historie og politikk. Det var helt opplagt at jeg skulle studere. Trieste ble italiensk etter første verdenskrig. Faren min leste franske, tyske, engelske og italienske aviser, og var svært opptatt av å lære.
Under andre verdenskrig måtte faren gjemme seg for Mussolini og Hitler, og han endte i eksil i Vatikanet i Roma sammen med broren sin.
– Vi var en jødisk, ikke-religiøs familie. Vi var heldige, ingen i familien døde under krigen. I to år var faren min innestengt i Vatikanet, og utenfor skjedde de forferdeligste ting. Men det var et spennende miljø, i praksis gav Paven beskyttelse til jøder, kommunister, tyske desertører og andre som trengte det. Faren min lærte mye der.
Frigessi framstår som en takknemlig mann, og bruker uttrykket “jeg er heldig” svært flittig.
– Faren min var en fin fyr. Selv om han var jurist, fortalte han meg for eksempel at «termodynamikk er veldig, veldig viktig», jeg husker ikke lenger helt hva det er, men jeg lærte meg det. Og han ville at jeg skulle forklare ham hva et integral var, et matematisk konsept. Han ville lære. Det har jeg arvet fra ham, jeg vil lære, hele tiden. Lærdom er viktig. Og det er gøy.
Siden det å lære nye ting er så moro, jobber han gjerne sammen med andre faggrupper. Han har knapt gitt ut en vitenskapelig artikkel alene. Det er sammen med andre de gode ideene kommer, mener han.
– Gode ideer har å gjøre med fantasi, men også med bredde i kompetanse. Ofte er ideen inspirert av noe du har observert i en annen situasjon. Derfor er det så viktig å se rundt seg, hvordan andre løser ting, og det er fremtiden å jobbe på tvers av fag. Vi statistikere er heldige, vi kan brukes i mange disipliner. Jeg kan litt molekylærbiologi, litt finans og litt mobilteknologi… Det er veldig morsomt å snakke med eksperter. Jeg er nysgjerrig, det er jeg.
Målet hans er å løse problemer.
– Jeg ser ingen kontradiksjon mellom innovasjon og grunnforskning, vi driver med begge deler. Metoden er grunnforskning, men motivasjonen er anvendelse. Det er jo bruken av resultatene som bringer forskningen videre.
Han er oppgitt over at grunnforskning og anvendt forskning stadig stilles opp mot hverandre.
– Den store diskusjonen i Norge om dette… er ikke nyttig. Innen medisin jobber vi med gendata og prøver å forstå mekanismene bak sykdommer, og det kan ta lang tid før det kan brukes på sykehus. Men målet med metodeutvikling er jo at arbeidet skal gi nyttige resultater.
Mange av prosjektene hans er knyttet til medisin, men Frigessi er interessert i mye annet også.
– Jeg har jobbet med mange interessante problemer knyttet til gener og kreft, for eksempel hvordan vi kan forutsi om radioterapi virker mot brystkreft. Men jeg har også studert så forskjellige ting som effekten av klimaendringene på skadeforsikringskrav og automatisk anbefaling av filmer på nettet. Uansett bruksområde, så utvikler jeg metoder for å ta i bruk store datamengder.
Big Insight-senteret jakter også på løsninger for hvordan DNV-GL ‘sine’ mange skip kan bli mer klima- og miljøvennlige. Sammen med Telenor jobber forskerne med å finne ut hvordan bruk av mobiltelefoner kan gi kunnskap om spredningen av kolera i Bangladesh.
– Data kan brukes til mye mer enn man tror. Hvordan kan en bank eller en etat kommunisere best mulig med kundene sine? Kan vi se for oss en helt personlig kommunikasjonskanal mellom disse og kunden?
Frigessis akademiske arbeid strekker seg helt til Etiopia, hvor de de to barna Ada og Simon er adoptert fra. Årlig drar han dit for å undervise og veilede master- og doktorgradsstudenter.
– Det er en helt fantastisk jobb, men det krever mye forberedelse. Flere ganger har jeg tenkt at det er siste gangen jeg skal dra. Men når jeg er der, blir jeg så glad.
Ved UiO er fire doktorgradsstudenter fra Etiopia tilknyttet forskningsgruppen hans.
– De er viktige for avdelingen vår. De fleste av oss er vant med å ha alt, og disse er vant med å klare seg med så lite. Vi ser vårt eget konsum og vår egoisme så tydelig. Min anbefaling er at alle skal ha jevnlige gjester fra andre deler av verden, man blir et bedre menneske av det. Jeg er stolt av å være en verdensborger.
Tross alt arbeidet er Arnoldo Frigessi en familiemann. Det nærmeste han kommer en hobby, er samvær med barna sine. Men tur er han sjelden på.
– Jeg er ikke god til å gå på tur og sånt. Jeg kommer fra et veldig urbant sted, det var ingen trær i sikte i Milano. Da vi flyttet til Norge, sa jeg at vi kan bo hvor som helst, men jeg vil høre lyden av trikken.
Et annet norsk konsept han sliter med, er avslapping.
– Dette med å «slappa», synes jeg er et forferdelig ord. Det er et problem. Du kan gjøre mange ting, gå på konsert eller kysse kjæresten din. Men å «slappa», det er bortkastet tid.
I en travel forskerhverdag skal tiden behandles med respekt.
– Jeg jobber kanskje for mye, men jeg synes det er morsomt. Det er interessant at i dag er forskjellen mellom jobb og fritid ikke så nøye lenger, vi vet ikke alltid hva som er hva. De gode ideene kan ikke bestilles mellom ni og fem, de kommer når de kommer.
Skulle han få tid, har han lyst til å lære mer norsk. Etter atten år i Norge er han fremdeles mer komfortabel på italiensk eller engelsk. Frigessi ønsker å delta mer i det offentlige ordskiftet. Nylig kjøpte han en bok om norsk grammatikk.
– Er du opptatt av at barna dine skal lære italiensk?
– De snakker godt italiensk, men det er viktigere for meg at de oppfatter seg selv som borgere av verden. At de er bevisste på sin privilegerte livssituasjon, og at de spiller en positiv rolle i verden, på de svakes side. Idealisme er viktig, og nysgjerrighet er viktig. Det er lov å være annerledes. Og så må de rydde mer på rommene sine.
– Håper du de blir akademikere?
– Jeg håper at de vil ta høyere utdanning, men de må ikke bli forskere. De behøver i alle fall ikke bli matematikere. Det er mye i livet som er mer interessant enn matematikk.