Ytringsfriskusen

Det jeg synes er rart, sier stipendiat ved Institutt for offentlig rett på Universitetet i Oslo, Anine Kierulf, og setter blikket i oss, er at ikke forskere fra andre fag, for eksempel sosiologer, er mer nysgjerrige på den makt som utøves på juridisk hold. Man er jo så opptatt av å tematisere makt på andre felter, økonomisk makt, ikke sant, uheldige bindinger, skjulte nettverk osv., alt som skjer i demokratiets randsoner… Men hvorfor er det så liten reell interesse for å avkle jussen på innsiktsfulle måter?

Kanskje har hun tenkt å gjøre det selv. Utpå vinteren skal hun etter planen levere sin avhandling om Høyesteretts prøvingsrett og diskusjoner av domstolenes demokratiske rolle opp gjennom historien. Fra før er hun kjent som en uredd og aktiv debattant i alt som finnes av offentlige fora, en prinsippfast forsvarer av ytringsfriheten, med et generelt aktivitetsnivå som er så høyt at folk i nærheten blir andpustne.

I god tid før fylte førti har hun rukket å være “legal expert” for Europarådet, jobbet seks år på advokatkontor, to år som dommerfullmektig ved Ringerike tingrett, vært gjesteforsker i Chicago, giftet seg og fått barn… og nesten, men bare nesten, kastet seg ut i strikkhopp iført dommerkappe. “Myteomspunnet”, sier Advokatbladet. Et menneske som utfordrer og forsvarer sine roller på samme tid.

At det unge talentet skulle ende opp som jurist, synes å ha ligget i kortene, oppvokst som hun er på beste Heggeli, med skolegang på etablerte vestkantskoler som Smestad og Persbråten. Men unge Anine var selvstendig, må vite, og nektet å følge strømmen. Etter videregående dro hun til Spania for å lære språket, og lærte i tillegg å drikke øl, som var den billigste måten å overleve på; med hvert glass cerveza fulgte det nemlig med en tapa og et stykke kultur på kjøpet. Hjemme i Norge igjen jobbet hun som lærervikar på sin barndoms skole Smestad en tid, uten å kunne bestemme seg for noen klar kurs framover.

Første gang hun kan huske at hun engasjerte seg i noe som liknet ytringsfrihets-problematikk, var da hun fikk medelevene i klasse 4C på Smestad skole til å boikotte Deichmanske Bibliotek fordi de ikke lånte ut Frøken Detektiv og Hardyguttene-seriene. Dette var sensur og et angrep på elevenes rett til å velge selv, erklærte tiåringen, med usvikelig rettferdighetssans.

Så lenge hun vet om har hun likt å grunne over ting, diskutere, finne ut hvorfor alt er som det er. Holdt ikke argumentasjonen hele veien inn, endte hun gjerne i slagsmål med gutta i skolegården, til sin mor, spesialpedagogens bestyrtelse. I det hele tatt likte hun å omgås gutter. Syntes de var mer reale enn jentene, som brukte mer subtile knep. Hva guttene mente om henne, kan vi bare forestille oss.

På videregående hadde hun en lærer i idéhistorie som lot elevene lage “rettssak” mellom ulike ideologier, noe som fikk unge Anine til å smake på advokatrollen for første gang. Hun merket at hun likte å argumentere ikke bare for sitt eget syn, men like gjerne et hun var uenig i. Ideen om juss som et spennende fagfelt ble slik plantet i ung alder, og på et tidspunkt, etter ølet i Spania og lærervikariatet på Smestad, innså hun at det å holde seg unna faget bare fordi andre gikk inn i det, var å underkaste seg deres valg, i like stor grad som det motsatte.

Som du framstiller det, virker det som rettferdighetsproblematikk og vern av ytringsfriheten har vært sentrale emner i store deler av din karriere. Hva sier du til en mann som Dag Solstads påstand, i et kjent essay, om at ytringsfriheten først og fremst er et maktmiddel for privilegerte krefter i samfunnet?

Jeg tror det er viktig å skille mellom en slags populær oppfatning av hva ytringsfriheten er for noe, og hvordan den fungerer juridisk. Ytringsfriheten er historisk en begrensning i statens mulighet til å gripe inn i den individuelle frihet og det offentlige ordskiftet. At dette er så fritt som mulig, er et grunnvilkår for demokratiet. At staten skal vokte over den mosaikken av ytringer som hele tiden kommer, i form av kunst, i form av spy-kommentarfelter, i form av avisartikler og ytringer i andre medier… og avgjøre hvilke av disse som til enhver tid er nødvendige, og for hvem, hvor instrumentelt skal man se på dette… er ikke bare lite ønskelig, både fra et liberalt og et demokratisk perspektiv, men i praksis bortimot umulig.

Vi har allerede klare begrensninger i ytringsfriheten, i form av forbud mot ærekrenkelser, krenkelse av privatlivets fred, oppfordring til vold og så videre. Og selvfølgelig er det problemfelter. I et fritt og åpent samfunn vil det lett bli slik at de med mest ressurser; næringslivet, media, de med tilgang til kanalene, har lettest for å bli hørt. De lave stemmene blir overdøvet. Men hva skal vi gjøre med det – innskrenke ytringsfriheten? Det er feil vei å gå. Rent generelt mener jeg vi har for stor tillit til at lover og regler kan løse alle problemer. Det gjør de dessverre ikke, og tapt frihet har store omkostninger.

Kierulf formulerer seg i klare, sitatvennlige hovedsetninger, og trenger sjelden tenke seg om for å vite hva hun mener. Nesten alt vi snakker om er “kjempespennende”  eller i alle fall “veldig interessant”, og åpner for en hel rekke delsvar med hver sine underavdelinger av alternative perspektiver.

Jussen har to ulike ansikter. På den ene siden handler det om hvilke rettigheter hver enkelt av oss har som enkeltindivid; retten til liv, ikke sant, til en viss privatsfære, handlefrihet, ytringsfrihet, retten til å bli likebehandlet i systemet … altså jussen som frihet fra politikk. På den annen side er jussen i seg selv en tilrettelegger for politisk handling, gjennom for eksempel markedsreguleringer, veitrafikkloven og andre ting; jussen som styringsredskap. Iblant kommer disse to feltene i konflikt med hverandre, og vi får interessante grenseoppganger. Lovverket er bare en liten del av bildet; minst like viktig er hvordan hver enkelt lov anvendes i den aktuelle situasjonen. Juss er framfor alt fortolkning, tilpasning til spesifikke forhold. Og språk! Juss er en lek med språk. Se her! Hun spretter opp og trekker et velbrukt eksemplar av Norges Lover ut av hylla. – Vi kan slå opp på en hvilken som helst side. For eksempel her, paragraf 228, et sentralt punkt i Straffeloven: “Den som øver vold mot en annens person eller på annen måte fornærmer ham på legemet, eller som medvirker hertil, straffes…” Og så videre. Øver vold, står det altså. Er dette vold? (Fiker til seg selv). Er dette? (Løfter en lampe som for å slå seg selv i hodet.) Finnes det noen øvre grense? “… en annen person…” Med andre ord ikke en selv. Hvorfor det? Er spytting å regne som vold? Vi har en oppfatning av jussen som noe absolutt, i slekt med matematikk, mens den i virkeligheten er plastisk og tilpasningsdyktig i ulike situasjoner.

Avhandlingen din tar altså for seg prøvingsretten, som er Høyesteretts adgang til å vurdere Stortingets lover opp mot Grunnloven. Og du mener at domstolenes makt i det norske, demokratiske spillet er underkommunisert?

Nei. Men den diskuteres sjelden på måter som gir mening ut over fagoffentligheten. Det er svært lite diskusjon om domstolenes avgjørelser, selv de som har stor betydning for oss alle. Prøvingsretten er rettsapparatets mulighet til å si at akkurat her sikrer Grunnloven – eventuelt den internasjonale menneskerettskonvensjonen – en frisone politikerne ikke kan gå inn i. På den ene siden dreier det seg om en udemokratisk institusjon, i den forstand at dommerne ikke er valgt, ikke står til rette for noen… På den andre siden representerer prøvingsretten vår fremste rettsstatlige garanti: Stortinget kan ikke gjøre akkurat som det vil. Hvis de folkevalgte får all makt i et samfunn, og makt blir rett, kan det gå virkelig galt, som historien har vist. Det skal mer til at domstolene får for mye makt, fordi politikerne om nødvendig kan endre Grunnloven, og si opp våre folkerettslige forpliktelser. Mitt anliggende er å fylle ut rommet mellom disse to ytterpunktene, og finne ut mer om hvilke idealer for politisk og rettslig identitet som har vært fremmet og utfordret opp gjennom historien. Norge var et av de første land i verden som innførte prøvingsretten, det finnes spor av den allerede i 1820-årene, og det er rart at den er så lite kjent.

I det hele tatt er det oppsiktsvekkende i hvor liten grad konsekvensene av rettslig maktutøvelse diskuteres i offentligheten. Det fattes beslutninger ved norske domstoler og ved EU-domstolen med stor betydning for våre livsbetingelser, uten at vi får høre om det. Hvorfor?
Er det fordi journalistene ikke kan noe om det? Store deler av det Stortinget beslutter som norsk lov, kommer fra byråkratiet i EU, som vi ikke er med i – det er mulig stortingsrepresentantene fullt ut forstår hva de vedtar hele tiden, det gjør ikke jeg… og det hadde jo vært veldig interessant å kunne lese analyser og vurderinger av dette i avisene. Vi har politiske journalister, økonomiske journalister, men veldig få, om noen, juridiske. For meg er dette ubegripelig. Alle store aviser burde ha minst én side om juridiske forhold hver dag.

Når hun tar fri fra fagets forpliktelser, søker Anine Kierulf gjerne ut i naturen; får hun mulighet, går hun både på ski, jakter, dykker, seiler og klatrer i fjellet – selv om det de seinere årene mest har blitt “snille turer i skogen” med familien. Hun og mannen Rune har en fjellhytte på Nordmøre. Uten vann og strøm. “Det er ingenting der”, sier hun, som om dette er stedets fremste kvalitet. Bare stillhet og den overveldende naturen.

På et tidspunkt vurderte hun faktisk å avslutte studiene og vie seg denne naturkjærligheten på heltid, som forstmester eller skogvokter. Tror hun i dag at hun kunne klart seg uten de akademiske syslene som i så stor grad fyller hennes liv?

Jeg ville nok klart å tilpasse meg, selv om jeg ville savnet alt jeg har her. Man har alltid mulighet for å utvikle andre sider ved seg selv. På et tidspunkt vurderte jeg til og med å prøve meg som skuespiller – søke teaterskolen, men da sa min far, som selv i sin tid hadde tatt et avbrekk fra studiene og jobbet et år i veivesenet – og holdt på å kjede seg i hjel… at jeg var heldigere stilt: Som advokat ville jeg få muligheten til å være skuespiller hver dag på jobb, samtidig som jeg fikk brynt hodet på noe. Jeg synes det var et godt råd. Jurister er jo som poteter, de kan brukes til nær sagt hva som helst.

Den trygge oppveksten på Oslo vest inneholdt også smerte. Du har vært åpen på at din eldre bror tok livet av seg da du var tolv år gammel. Har du tenkt over i hvilken grad en slik opplevelse har påvirket livsvalgene dine?

Om noe tror jeg det har gjort meg mer uredd. Flinkere til å sette ting i perspektiv. Etter en slik erfaring er det begrenset hvor mye mening det gir å bekymre seg for bagateller. Det fikk meg også til å innse hvor viktig det er alltid å behandle sine medmennesker med respekt. Vi er alle sårbare, og fort vekk er noen borte. Kanskje er vi dundrende uenige, men ved slutten av dagen er det viktig å rydde opp etter seg. “Ikke la solen gå ned over din vrede,” som det heter. I motgang, om jeg har vært virkelig deprimert – og det har selvfølgelig hendt – har det stått klart for meg at akkurat den utveien som ikke er å leve mer, er brukt opp i vår familie. Sånn sett har jeg kunnet tenke at min brors død skal gi meg kraft, i stedet for det motsatte.

Anine Kierulf er også aktiv i sosiale medier, som hun ser som en ypperlig arena for debatt og informasjonsutveskling på tvers av fagene. At en slik “akademisk” bruk av for eksempel facebook – som visstnok er noe av et særnorsk fenomen – skal gå ut over den offentlige samtalen hun er så opptatt av, har hun ikke noe tro på. Det er uansett mange nok som holder seg utenfor og bare ser mediets begrensninger.

Derimot er hun bekymret for den manglende oversettelsen fra fag til folk, for universitetets vilje og evne til å viderebringe faglige innsikter.

Hvis vårt samfunnsoppdrag er tredelt; forskning, undervisning og formidling, er det ikke nok å publisere i fagtidsskrifter bare de mest innvidde leser. En av våre hovedoppgaver bør være å hjelpe de som ikke er på universitetet, til å forstå mer av samfunnet og verden. Hvorfor går ikke universitetsledelsen aktivt ut og oppfordrer oss alle til å delta i offentligheten? Nå er det riktignok opprettet et eget formidlingsprofessorat, men det er ikke nok. Formidling burde vært en prioritert oppgave fra ledelsens side, kommunisert til alle fakulteter, institutter og ansatte. Nå i jubileumsåret blir nok vi som jobber med Grunnloven, oppfordret til å snakke om det vi holder på med, men generelt skulle jeg ønske det var et helt annet fokus på kommunikasjon mellom de som forsker og dem forskningen er ment å komme til nytte. Dette er kjernen i alt vi holder på med. Skaffe oss best mulig innsikt, og siden bringe det videre.