Det snakkes om en vårløsning for kunstig intelligens. Etter mange kalde vintre uten store framskritt har utviklingen av kunstig intelligens de seinere årene gjort kraftige byks framover.
Ett konkret bevis for dette ligger i vår egen lomme. Smarttelefonen er full av intelligente systemer som blant annet hjelper oss å finne ordene når vi skriver, veien når vi går, eller foreslår sangen eller produktet vi ønsker oss.
Felles for kunstig intelligente systemer er at de likner mer på oss mennesker enn noen annen teknologi noen gang har gjort:
Akkurat som oss kan systemene lære av erfaring, resonnere og løse komplekse problemstillinger i mange forskjellige situasjoner.
Ingen vet helt hva som kommer, men alle vet at samfunnet vil endres – og at endringene får konsekvenser for oss alle. Kunstig intelligens er derfor høyt oppe på dagsordenen i de fleste sektorer i samfunnet. Også på universitetet. Her har forskningen innen maskinlæring og roboter allerede pågått lenge. Den aller viktigste rollen for universitetet er nettopp å bidra til grunnleggende forskning – ikke bare å utvikle ny teknologi og nye måter teknologien kan anvendes på, men også å sette de intelligente systemene inn i en større sammenheng. Ingen gjør det bedre. Med sin store, faglige bredde kan universitetet utforske mulighetene innen mange felt – samtidig.
I tiden som kommer, kan vi blant se for oss en bedre og mer effektiv offentlig sektor, viktige gjennombrudd i medisinsk forskning og nye og store inntekter til samfunn og bedrifter.
Parallelt med de store, teknologiske framskrittene følger nye utfordringer. Hvordan sørge for at teknologien blir et gode for flest mulig? Hvordan møte nye etiske problemstillinger som følger med den nye teknologien?
Universitetet kan forstå og utnytte nye muligheter, se begrensningene og forholde seg til konsekvensene – teknologisk, etisk og sosialt.
Diskusjonen om kunstig intelligens er ofte tabloid, og det er populært å overdrive negative konsekvenser – som at kunstig intelligens kan true jobbene våre, samfunnets sikkerhet og innbyggernes rettigheter.
UiOs eget fremragende hjerneforskningsmiljø kan fortelle oss at verdens største superdatamaskiner er langt unna den intelligensen selv en liten baby har. De kan riktignok bli verdensmestre i sjakk eller diagnostisere kreft, men er ikke på menneskets kognitive nivå. Vi er ennå fjernt fra å erstatte ekte intelligens med kunstig intelligens – også på universitetet.