Kroppens immunsystem er uhyre effektivt og sofistikert. Det vinner som oftest kampen mot ytre fiender som virus og bakterier. Mot en indre fiende som kreft, kan det derimot lett bli tap.
Men i løpet av de aller siste årene, har immunterapien flyttet grensene for hva vi trodde var mulig. Den brukes nå til å behandle nesten alle typer kreft. Behandlingen innebærer å sette kroppens forsvarsverk bedre i stand til å kjempe mot sykdommen. Mennesker med kreftformer som det tidligere ikke fantes noe håp for, lever nå lenger og noen blir til og med erklært friske.
Framskrittene skyldes forskning. Etter årevis med stor innsats og mange tilbakeslag, kom det store gjennombruddet. En viktig oppdagelse ble gjort, nemlig at kreftcellene har strategier for å dempe immunforsvaret slik at kreften kan få utvikle seg i fred. For to år siden ble forskerne James Allison og Tasuko Honjo, som oppdaget denne ‘bremsen’ og hvordan den kan fjernes, tildelt Nobelprisen.
"I Norge har vi topp forskning på området, men mangler ennå muligheten for å ta forskningsresultatene videre til pasienten."
Den nyeste og aller mest avanserte behandlingen er en form for immunterapi hvor en går inn i immuncellene og endrer på arvematerialet.
Over hele verden er det nå i alt minst 3500 pågående studier på immunterapi. Norske forskere er med i fronten. Professor Johanna Olweus og hennes forskergruppe har funnet fram til et helt nytt prinsipp, som dette nummeret av Apollon vier oppmerksomhet.
Det nye prinsippet er inspirert av kroppens avstøtingsmekanisme ved transplantasjoner. Den samme mekanismen kan også ‘avstøte’ kreftceller. Nå har hun og forskergruppen hennes greid å utvikle en teknologi som får immuncellene til å finne fram til kreftcellene der de har gjemt seg rundt i kroppen, og effektivt drepe dem – uten samtidig å skade friske celler.
Dette er viktig forskning som kan redde liv. Men dessverre er det en lang mil mellom laboratoriet og sykehuset, mellom forskningsresultater og pasienter. Å overføre gener fra en immuncelle fra en frisk person til en immuncelle til den kreftsyke – og så lage milliarder av dem – er åpenbart enormt komplisert og krevende. Det trengs ikke bare topp forskere, men også topp infrastruktur – alt under samme tak – for å teste ut ny immunterapi i pasienter.
Den nødvendige infrastrukturen er imidlertid svært kostbar. Internasjonalt satses det stort nettopp på infrastruktur fordi det er nødvendig for å utvikle feltet videre. Ennå finnes ingen helbredende behandling for de aller fleste av dem som har kreft med spredning.
I Norge har vi topp forskning på området, men mangler ennå muligheten for å ta forskningsresultatene videre til pasienten. For kreftsyke uten mye håp, er det ingen tid å miste.