Rød skogsfrue, snøsoleie, bakkekløver, dvergtistel, piggsvinsopp, dalvrenge – disse og en stadig lengre liste av planter, moser og lav regnes nå som sterkt eller kritisk truet i norsk natur.
Alvoret er stort. Sjeldne arter som vi tror har liten betydning, kan vise seg å være en buffer mot endringer av hele økosystemer. Likevel øker presset. De naturlige levestedene til mange arter skrumper inn og nedgangen fortsetter.
For å finne ut hva vi mister, må vi vite hva vi har.
I 200 år har forskerne våre lagt planter – bokstavelig talt – under press. Dermed sitter vi i dag med enestående og uerstattelig dokumentasjon på artsmangfoldet i Norge, og forskerne kan følge utviklingen over tid.
Herbariene på Universitetet i Oslo omfatter over to millioner planteprøver. Ut av disse henter forskerne et vell av informasjon, kan vi lese i denne utgaven av Apollon: om hvordan karplanter, sopp og lav ser ut, hvor de finnes, hvilken nisje i miljøet de opptar og ikke minst: hvilke arter som er truet på livet. Herbariesamlingene danner grunnlag for viktig forskning.
Presset mot artsmangfoldet i Norge kommer fra flere hold. Men det er likevel ikke tvil om hva som sørger for det største presset: Arealendringer. Vi bytter natur ut med betong og asfalt, vi forringer naturområder med intensiv skogsdrift.
Nedbygging og ødeleggelse skjer ofte i strid med nasjonale målsetninger, internasjonale forpliktelser og gjerne uten tilstrekkelig kartlegging av miljøverdiene på forhånd.
Likevel mangler sentrale myndigheter samlet oversikt og kontroll over hva landarealer brukes til, hvor mye natur som forringes og bygges ned hvert år, bit for bit.
Alle ønsker vi å ta vare på naturen, alle er vi for en ‘bærekraftig utvikling’. Mange av oss tar til orde for at den raske nedbyggingen nå må bremse kraftig opp. Men er det det som skjer?
Statistisk sentralbyrå har gått igjennom norske kommuners arealplaner. Resultatet er ikke oppløftende: Nedbyggingen bremser ikke, den skyter fart.
Derfor kan vi vente oss enda flere hyttelandsbyer, veier, energianlegg og industriområder de neste årene. Kommunene har planer for nedbygging av 2700 kvadratkilometer fram mot 2030. Det tilsvarer 378 150 fotballbaner.
Skoger og andre naturområder ødelegges – og det skjer fort. Det er et kappløp med tiden å dokumentere det biologiske mangfoldet før planter presses bort fra norsk natur for godt.