Hvor mange ord finnes det egentlig i norsk? spurte en norskamerikaner meg i sommer. Dette spørsmålet er av en type som får språkforskere til å vri seg som ormer, siden det ikke lar seg besvare på noen annen måte enn ved en utredning om hvorfor det ikke kan besvares. Når jeg så får i hendene en faktabok om språk som allerede i forordet frister leseren med at den skal inneholde svar på nettopp dette, kjenner jeg en mild uro. Uroen blir til engstelse når jeg får vite at vi attpåtil skal få svar på «hvor mange språk det finnes i verden». Ifølge mitt eget oppslagsverk The Cambridge Encyclopedia of Language ligger svaret et sted mellom 4000 og 20 000 (!). Det er altså med en viss skepsis jeg går i gang med lesingen.
Jeg kunne trygt spart meg min uro. I Den store faktaboka om språk presterer språkforskeren Helene Uri det mesterstykke å levere en morsom, informativ, reflektert og ikke minst ukonvensjonell bok om språk. Gjennom bokas 21 kapitler blir vi tatt med på korte innføringer i fagstoff som ikke vanligvis oppfattes som fritidslesning, i et språk som jeg vil tro appellerer til dagens tenåringer. Layouten er fargerik og urolig - en smule for urolig for meg, men muligens et riktig grep i forhold til målgruppen. Stoffet er disponert etter andre prinsipper enn vitenskapelig systematikk, og kapitteloverskriftene er pirrende heller enn informative (for eksempel handler «Michael Jackson, WiwaR, Roma og Rakkestad» om personnavn og stedsnavn, «Når ett blir til mange» om indoeuropeisk språkvitenskap og språkforandring og «Skilpaddeegg, kusaft og sleipe åler» om slang, banning og metaforer). Men bakerst har forfatteren forsynt boka med en veiledning der hun avdekker for oss hvilke disipliner vi har vært innom, og det er ikke lite: pragmatikk, leksikologi, komparativ lingvistikk, diskursanalyse, fonetikk, ikke-verbal kommunikasjon, paleografi, runologi, sosiolingvistikk, diakron lingvistikk, syntaks/morfologi/fonologi, semantikk, etymologi, dialektologi, onomatologi (navnelære), normering, nevrolingvistikk og psykolingvistikk - pluss et kapittel om språkvitenskap som vitenskap.
En forklaring på at en enkelt forfatter har kunnet komme så godt ut av en popularisering av så mange emner, ligger nok i de mange «gode hjelperne» hun har hatt blant kolleger i universitets- og høgskolemiljøet. Framstillingen virker oppdatert på alle vesentlige områder. Spørsmålet om hvor mange ord det er i norsk, blir skikkelig behandlet (selv om jeg reagerer hver gang jeg ser oppstillingen som viser at Wergelands vokabular er dobbelt så stort som Shakespeares - det må jo skyldes forskjellene på norsk og engelsk orddanning). Bak kapitlet om likheter og forskjeller mellom språk aner jeg diskusjonen om universalgrammatikk, i «Fra munn til øre, fra hånd til øye» ligger hele den moderne problematikken rundt muntlighet, og skriftlighet, og i «Kan Pus og Pluto prate - og hva med Julius?» blir vi innlemmet i forskningen rundt dyrs kommunikasjonssystem. Også eksemplene er up-to-date, vi leser om arabisk-norsk slang i innvandrermiljøer i Oslo og om kino som blir til skjino. Det eneste jeg savner, er noe om tekst og sjanger, to svært aktuelle forskningsområder som i løpet av en generasjon har tilført språkvitenskapen nye og spennende perspektiver.
Mye av stoffet i Den store faktaboka om språk finnes også i dagens lærebøker i norsk, og noe av det møter vi i radioprogrammer som «Språkteigen». På ett punkt skiller boka seg imidlertid fra så å si alt annet som skrives om språk for den norske allmennheten: Den er totalt blottet for moralisering rundt språknormeringsspørsmål. Forfatteren lar oss få vite at det er forskjellige meninger om Språkrådets virksomhet, vi slipper den vanlige pekefingeren i spørsmålet om engelske lånord, og vi møter en språkforsker («Helge») som åpent innrømmer at han ikke følger kommareglene. Jeg syns dette er forfriskende. På den måten bidrar boka til å justere folks oppfatning av språkforskeren som språkpoliti, en rolle som harmonerer svært dårlig med den gjennomført deskriptive tendensen i moderne språkforskning.
Er det da ingenting å sette spørsmålstegn ved? Jo, det er det: Ved hva som er bokas egentlige målgruppe. Ett sted heter det at boka er for alle «mellom 9 og 119 år», et annet sted at den er for elever fra barne- og ungdomsskolen. Layouten og stiltonen peker i retning av det siste. I pressemeldingen reklameres det dessuten med at boka «burde gjøre en 8.-klassing i stand til å bestå forprøvene i språkvitenskap ved UiO». Dette er ikke bare en fleip, og der ligger det et problem: Boka kan virke litt overveldende. Jeg tviler på om 8.-klassinger - selv de spesielt interesserte - vil kunne ta inn alle de resonnementene og problematiseringene den byr på. Hvis boka derimot skal brukes som oppslagsbok (den er første bok i en serie kalt Oppslagsløver), burde stikkordregisteret vært bedre og layouten mindre oppstykket. Enten den leses sammenhengende eller som oppslagsbok kan det altså oppstå et misforhold mellom den ungdomsrettede stiltonen og den ambisiøse stoffmengden. Jeg er faktisk mest fristet til å anbefale boka for språkinteresserte voksne. Hvis så noen barn eller barnebarn (eller kanskje elever!) skulle bli nysgjerrige og begynne å bla i boka, ville jo ingenting være bedre enn det.