Definisjon, typologi og mindre krig i verden

Jeg vil gjerne bruke litt mer tid på Østerud og gå nærmere inn på definisjon, typologi, bruk av statistikk, spørsmålet om hvorvidt det er blitt mindre krig i verden, samt vrangforestillingen om ”gamle” og ”nye” kriger.

Definisjon

Mens innledningen i boka Hva er krig? (s. 9) nøyer seg med å si at ”krig er kollektiv vold”, ser på ’krig’ som et ”gradsbegrep” og retter hovedinteressen mot en gråsone mellom det vi tradisjonelt oppfatter som krig og andre voldsformer, gir Østerud nå definisjonen ”organisert, kollektiv vold i større skala.” Den minner sterkt om en definisjon han markerer avstand til i bokas kapittel om ”De nye krigene”, som spør (s. 45): ”I hvilken grad er ’organisert vold i stor skala’ – statskrig og kamp om statsmakt – blitt gårsdagens krig?” Da jeg leste dette, gikk jeg ut fra at ”organisert vold i stor skala” ikke var forfatterens egen definisjon, men på det han kalte ”gamle kriger”. Jeg antok at han mente dagens ”nye kriger” er noe annet, kanskje mindre organisert, kanskje i mindre skala, men fant ikke her noen definisjon. Nå er altså likevel ”organisert, kollektiv vold i større skala” Østeruds egen definisjon. Det er bra. Ordet ”organisert” er viktig. Det uttrykker at vold i krig er institusjonalisert, ikke spontan eller tilfeldig. Vold og drap, som normalt betraktes som uønsket menneskelig adferd, blir i krig tillatt, oppmuntret og premiert innenfor et organisert fellesskap (på visse vilkår). Det er et fundamentalt trekk ved krig som fenomen.

Uttrykket ”i større skala” er også viktig fordi det avgrenser krig mot bandefeider og enkeltepisoder. Når det i definisjonen stilles krav om et visst omfang, vil det dessuten være nødvendig å fastsette en terskel, selv om den må være vilkårlig. Her opererer databaseprosjektet Uppsala Conflict Data Program (UCDP) ved Institutionen för freds- och konfliktforskning, Universitetet i Uppsala, med et krav om minst 25 drepte i løpet av ett kalenderår for det som kalles ”væpnet konflikt” og 1000 drepte for det som kalles ”krig”. Hvor høyt terskelen bør ligge, og om den skal settes høyere i folkerike enn i mindre folkerike land, kan diskuteres, men det følger av Østeruds definisjon at vi trenger en terskel. Ellers blir det ikke mulig å operasjonalisere begrepet på en måte som gir grunnlag for større sammenligninger og forskning på aggregert nivå.

Østeruds definisjon har to mangler. Viktigst er at den ikke krever minst to parter. Det betyr at ensidig vold, slik som statsterror, massakrer og folkemord, ja selv henrettelser i større omfang, må regnes som krig. Trolig har dette ikke vært Østeruds hensikt, for boka hans tar ikke for seg ensidig vold som en av krigens former. Hvis han hadde tatt sin vide definisjon på ordet, måtte han ha inkludert tyskernes folkemord i Namibia, utryddelsen av armenerne i Tyrkia, Stalins tvangskollektivisering i Russland og Ukraina, holocaust, gulag, de indonesiske massakrene midt på 1960-tallet, kulturrevolusjonen i Kina, de røde khmerenes massedrap i Kambodsja og massakrene i Rwanda i diskusjonen av krig som fenomen. Det gjør han ikke. Vi er derfor trolig enige om at ensidig vold ikke er krig. Samtidig er det klart at vi må avdekke sammenhenger mellom krig og ensidig vold. Holocaust ble gjennomført i ly av Den andre verdenskrigen. Massemordene i Kambodsja ble intensivert da grensekonflikten med Vietnam tok til i 1977. Den hutu-dominerte regjeringen i Rwanda var i ferd med å gå i oppløsning og tape krigen mot Paul Kagames opprørshær i 1994 da den bestemte seg for å utrydde flest mulig tutsier og tutsi-vennlige hutuer i de områdene regjeringen ennå kontrollerte. Selv om ensidig organisert, kollektiv vold i større skala ikke bør regnes for krig, er det en rimelig antagelse at krig og ensidig vold samvarierer ved at det ene stimulerer det andre. For tida etter 1989 er det mulig å undersøke dette ved å koble UCDPs databaser for væpnet konflikt og for ensidig vold. Heldigvis er de ikke integrert i én samlet database, men de kan kobles i statistiske undersøkelser. Dessverre foreligger det ikke data for ensidig vold fra før 1989, men vi vet jo at de verste folkemordene og massakrene foregikk under verdenskrigene og under den kalde krigen, skjønt folkemordet i Rwanda skjedde så sent som i 1994.

Den andre mangelen ved Østeruds definisjon er at den ikke sier noe om hva krig handler om. Selv om det går flytende grenser mellom kriminell og politisk vold, bør vi ikke bruke begrepet ’krig’ om oppgjørene mellom ulike mafiagrupper på Sicilia eller mellomkrigstidas Chicago, eller de væpnede sammenstøtene mellom politi og kriminelle bander i dagens Mexico. Forholdet mellom krig og voldskriminalitet må utforskes, men ikke blandes sammen. Krig handler om kontroll med territorier og/eller statsmakt – og om innhold i regjeringers politikk. Noen ganger er det et symbiotisk forhold mellom krig og kriminalitet. Krigen gir ly til kriminelle. De blir rekruttert til farlige eller morderiske oppdrag. Voldskriminalitet, narkotikahandel og ressursplyndring blir brukt til å finansiere hærer. Andre ganger kan avslutningen av en krig føre til at tidligere disiplinerte soldater hengir seg til voldskriminalitet, slik at en fredsslutning gir opphav til økt kriminell vold. Det synes å ha vært tilfelle i Guatemala etter fredsavtalen i 1996.

Østeruds definisjon er altså en klar forbedring i forhold til boka, men den bør suppleres med ”mellom minst to parter” og si noe om hva krig handler om: Politikk, kamp om statsmakt eller om kontroll med visse territorier.

UCDPs definisjon, som har satt en standard for store deler av internasjonal kvantitativ fredsforskning, kan virke overdrevent kompleks, men den er gjennomtenkt både med henblikk på analytisk presisjon, operasjonalisering og oppbygging av databaser. I min norske oversettelse lyder definisjonen av væpnet konflikt/krig som følger: ”Et stridsspørsmål som angår regjeringsmakt og/eller territorium, der bruken av væpnet makt mellom to parter, hvorav den ene må være regjeringen i en stat, fører til minst 25/1000 krigshandlings-relaterte dødsfall i løpet av ett kalenderår.” Den eneste forskjellen på væpnet konflikt og krig er altså antallet drepte i et gitt kalenderår (minst 25 for væpnet konflikt; minst 1000 for krig). De to kategoriene behandles helt likt innenfor samme database ( se fotnote 1).

Et særtrekk ved Universitetet i Uppsals definisjon er at den ikke legger hovedvekten på den organiserte volden (altså krigshandlingene) og heller ikke på noen folkerettslig tilstand mellom partene, men på det konflikten handler om, nemlig et stridsspørsmål (”contested incompatibility”). Definisjonen presiserer at striden enten gjelder sentralregjeringen eller et særskilt territorium, og når en væpnet konflikt stedfestes, er det ikke krigshandlingene, men stridsspørmålet som avgjør. Selv om definisjonens hovedfokus ikke er voldsutøvelsen, men det konflikten handler om, krever den altså likevel et visst omfang av organisert vold for at et stridsspørsmål skal regnes for en aktiv væpnet konflikt. En av denne definisjonens fordeler er at den underletter sammenligning av aktive væpnede konflikter med stridsspørsmål som fører til opprustning og kampberedskap, men ikke slår ut i åpen konflikt, det som på engelsk kalles ”militarized disputes.” (Se fotnote 2). Et eksempel her er Korea: Siden Koreakrigen ble avsluttet med en våpenstillstandsavtale i 1953 har Koreas deling utgjort verdens trolig mest militariserte stridsspørsmål.

Med utgangspunkt i UCDPs database kan det også gjøres sammenligninger mellom væpnede og ubevæpnede konflikter. Mye tyder på at nedgangen i antall væpnede interne konflikter siden den kalde krigen motsvares av en økning i antall ubevæpnede interne konflikter, slik som massedemonstrasjoner med sikte på å velte et regime eller tvinge det til innrømmelser. Denne type sammenligninger kan være nyttige hvis vi ønsker å finne ut hva som skal til for at et stridsspørsmål skal føre til væpnet konflikt og hva som skal til for at det avgjøres gjennom en konfrontasjon der den ene parten er ubevæpnet.

En ulempe ved UCDPs definisjon er at den utelater konflikter mellom fler enn to parter, skjønt når disse inngår allianser (og det gjør de ofte), blir alle aktive deltakere registrert i databasen. En annen vesentlig ulempe er at UCDP utelukker konflikter der ingen av partene er regjeringen i en stat. Det skyldes mangel på tilgjengelige data fra før 1989. UCDP har laget en egen database over væpnede konflikter uten statlig deltakelse med tall fra 1989 og fremover. Den kunne vært integrert i hoveddatabasen hvis det hadde eksistert tilstrekkelig pålitelige anslag lengre tilbake i historien. Det er svært viktig at UCDP legger til rette for sammenkobling av data fra sine ulike databaser for å unngå at viktige sammenhenger overses. Et eksempel på dette er Nordøst-India, der vold mellom ulike ikke-statlige grupper, mellom den indiske staten og noen av disse gruppene – og dessuten ensidig vold mot sivile, inngår i en kompleks helhet, som siden begynnelsen av 1990-årene har medført at omlag 800 mennesker i gjennomsnitt har mistet livet i konfliktrelaterte voldshandlinger årlig. I UCDP blir dette bildet delt opp i en serie enkeltkonflikter, med utgangspunkt i en komplisert eksersis for å fastsette hva det er for noen stridsspørsmål de slåss om og hvem de organiserte partene er. (Se fotnote 3).

En tredje av UCDPs ulemper er at definisjonen av krigshandlings-relaterte dødsfall utelukker alle indirekte dødsfall, altså de som dør av sykdom eller sult og som ikke ville dødd uten krigen. Forholdet mellom dødsfall som følger direkte og indirekte av krigshandlinger vil variere fra krig til krig og land til land, trolig slik at det er en større andel indirekte dødsfall i de fattigste landene, der folk lever nær eksistensminimum. Det arbeides på flere hold med å gjøre pålitelige anslag for dødsfall som er indirekte forårsaket av krig, men det krever andre metoder (demografiske og epidemiologiske) enn de datainnsamlings-metodene som brukes i Uppsala. Se fotnote 4.

Typologi

Østeruds svar er en forbedring i forhold til boka også når det gjelder typologi. Han presiserer i svaret at de ulike formene for krig som omtales i bokkapitlet ”Hvorfor krig?” faktisk er ment som en typologi. Jo videre ”krig” defineres – og Østerud har en svært vid definisjon – jo viktigere er det å skjelne mellom ulike former. Det er vanskelig å forestille seg at vi skal finne nye interessante forklaringer på fenomenet krig i sin alminnelighet. Samtidig er det utilfredsstillende, i ethvert fall for statsvitere, å nøye seg med å forklare utbruddet og utviklingen av hver enkelt krig separat, slik vi historikere ofte gjør. Det bør være mulig å finne frem til visse mekanismer eller handlingsmønstre som gjør krigsutbrudd mer eller mindre sannsynlige, som har tendens til å utløse krig, eskalere og forlenge krig, eller bidra til at de avsluttes. Noen ganger vil årsakene variere fra én krigstype til en annen, andre ganger vil de være felles for flere krigsformer. Derfor er det ønskelig å lage en typologi før man gir seg til å diskutere årsaker. Samtidig som vi skjelner mellom typer må vi sammenligne dem og rette oppmerksomhet mot mellomformer og tilgrensende former for organisert vold. Østeruds forslag til typologi – implisitt i boka, eksplisitt i tilsvaret – er altså: statskrig, borgerkrig, kolonikrig og gerilja. Skillet mellom statskrig (krig mellom stater) [Se fotnote 5] , borgerkrig og kolonikrig gir god mening. Det er det samme skillet som gjøres av kvantitative fredsforskere, slik Østerud redegjør for lengre ned i sitt svaret sitt, skjønt der gir han inntrykk av at dette er fredsforskernes kategorisering og ikke hans egen. Å foreslå gerilja som en fjerde type på linje med statskrig, borgerkrig og kolonikrig er litt underlig etter som gerilja (småkrig) er en stridsform som særlig den underlegne part kan velge å bruke i så vel statskriger som borgerkriger og kolonikriger. Spanske frihetskjempere gjorde det mot den overmektige franske hæren i Napoleonskrigene (statskrig) 1808-14. Det ga opphav til ordet. Tsarens styrker brukte også geriljataktikk mot Napoleons hær under dens tilbaketrekning fra Russland i 1812. Gerilja er gjennom hele historien blitt brukt i alle slags kriger.

Selv er jeg kritisk til den tredelingen som kvantitative fredsforskere benytter og som Østerud slutter seg til. Jeg har slitt med å finne en typologi som gjør det lettere å forklare hvorfor kriger bryter ut og eskalerer og samtidig bidrar til å belyse endringer i hva slags krig som har spilt størst rolle i ulike epoker. Av to grunner er jeg ikke tilfreds med det sedvanlige skillet mellom mellomstatlig krig (“statskrig”) og borgerkrig. Den første grunnen er at det har vært mye borgerkrig inne i statskrigene, særlig store kriger som Napoleonskrigene, verdenskrigene, Koreakrigen og krigene i Indokina; ja selv i den grufulle Iran-Irak-krigen kjempet en irakisk sjiahær på iransk side. Den andre grunnen er at de mekanismene som gjør seg gjeldende når det er borgerkrig mellom relativt jevnbyrdige hærer ligner på mellomstatlige kriger mens de borgerkrigene som utkjempes mellom en militært underlegen opprørshær og en overmektig statshær ligner mer på kolonikriger.

En typologi blir klarest hvis den tar utgangspunkt i ett hovedkriterium. Hovedkriteriet for Østeruds og de kvantitative fredsforskernes tredelte typologi er krigens plassering i statssystemet, enten mellom stater, innenfor en stat eller mellom en stat og en koloni. Jeg er ikke sikker på at dette er det mest fruktbare kriteriet, og skulle gjerne sett at boka diskuterte noen av de ulike forslag til typologi som finnes i litteraturen om krig.

Én mulighet er å ta utgangspunkt i krigens dominerende taktikk: irregulær krigføring som terrorisme eller gerilja, regulær manøverkrig, eller bombekrig. Skjønt oftest brukes flere av dem i samme krig som elementer i en samlet strategi, med ulik vektlegging i krigens ulike faser. Taktikkene understøtter hverandre. Å vinne en krig med bare terrorhandlinger, geriljaangrep eller bombing er kun mulig hvis motstanderen er lite utholdende. Målet med terror, geriljaoperasjoner og bombing fra land, sjø eller luft er som regel å demotivere, svekke og utmatte fienden eller ødelegge deler av hans produksjonsapparat, transportsystem eller militære slagkraft mens man sparer på og trener opp sine egne regulære styrker. De skal bygges opp til å matche fienden. Geriljaoperasjoner kan også brukes til å understøtte regulær manøverkrig. Målet er uansett å ta kontroll med territorier, bygge baser og føre manøverkrig. Kommunistenes krigføring i Kina og Indokina er eksempler på hvordan opprørskrig ble systematisk trappet opp fra irregulær gerilja til manøverkrig på et stadig mer organisert nivå. Tamiltigrene kom så langt at de skaffet seg en rudimentær marine og flyvåpen –før de ble knust. Samtidig fortsatte de å bruke terror.

Et tredje mulig hovedkriterium er angriperens mål: erobring, ødeleggelse, regimeendring eller politiske innrømmelser. Det kan være et fruktbart kriterium, skjønt mål kan endre seg underveis.

En fjerde mulighet er å bruke styrkeforholdet mellom partene som hovedkriterium og skjelne mellom symmetriske og asymmetriske kriger. Dette skillet kan overordnes statssystems-kriteriet. Blant de symmetriske krigene vil vi da finne mange statskriger og noen statsoppløsningskriger, dvs. kriger der delstater/provinser eller ulike avdelinger i en tidligere regjeringshær kjemper mot hverandre (Den amerikanske borgerkrigen; krigene i det tidligere Jugoslavia). Blant de asymmetriske krigene vil vi finne opprørskriger, imperiekriger og intervensjonskriger. Opprørskrigene er enten borgerkriger eller kolonifrigjøringskriger. Intervensjonskriger og imperiekriger kan enten være kriger mellom stater eller mellom en intervenerende stat og lokale ikke-statlige motstandere.

En femte mulighet er å bruke omfang eller betydning som hovedkriterium, skjelne mellom kriger med mange drepte og kriger med færre drepte, mellom totale og begrensede kriger eller mellom kriger med få og mange deltakende parter. Et forslag til en slik typologi finnes i John A. Vasquez, The War Puzzle Revisited (Cambridge University Press, 2009), s. 66-77. Kalevi J. Holsti tar i Peace and war: armed fonlicts and international order 1648-1989 (Cambridge University Press, 1991), s. 10-11, til orde for å gruppere kriger i forhold til den mening eller betydning de ble tillagt av dem som sto bak. Gérard Chaliand foreslår i den lille boka Le Nouvel art de la guerre (Paris, L’Archipel, 2008) en inndeling i fem hovedtyper, med utgangspunkt i en kombinasjon av stridsform, mål og betydning: Rituelle kriger, begrensede kriger, erobringskriger, massekrig (total krig) og krig uten baser (“sans quartiers”, altså irregulære kriger). Enda et alternativ er å rangere krigenes betydning etter deres konsekvenser for det internasjonale statssystemet. Det er en form for inndeling som ligger til grunn for mange historiske fremstillinger, simpelthen ved at de gir mest plass til de krigene som fikk størst konsekvenser.

Jeg kunne tenke meg å arbeide videre med det fjerde alternativet, men i dette tilsvaret har jeg først og fremst ønsket å vise at boka Hva er krig? kunne ha vunnet på en eksplisitt diskusjon av typologi.

Mindre krig i verden

Jeg gir Østerud medhold i at det er irrelevant om han er prinsipiell pessimist. Det som er relevant, er å kunne fastslå om det er blitt mer eller mindre krig i verden. Her finnes det to skoler. Det finnes dem som bruker tilgjengelig statistikk og kommer frem til at det skjedde en nedgang i antall væpnede konflikter etter den kalde krigen og en enda mer drastisk nedgang i antall drepte i krig. Og det finnes dem som avstår fra å forholde seg til statistikken fordi den er for usikker til å gi grunnlag for bastante konklusjoner, og som deretter skaper et inntrykk av at det ikke har skjedd noen reduksjon, bare en overgang fra “gamle” til “nye” kriger. Østerud anser det for mulig at det kan ha skjedd en økning i organisert vold i gråsonen mellom krig og andre voldsformer som kompenserer for en eventuell reduksjon i det vi tradisjonelt regner for krig. Han mener denne økningen i gråsonevold kan ha skjedd uten å bli rapportert i media, slik at den ikke fanges opp i det materialet som benyttes av UCDP. På meg virker dette usannsynlig, særlig fordi økningen i uregistrert gråsonevold må ha vært ganske fenomenal hvis den skal kunne gjøre opp for en meget sterk reduksjon i anslått antall drepte i registrerte væpnede konflikter. Dessuten er det ikke bare i Uppsala at det er konstatert en nedgang. Den er konstatert andre steder også. Se fotnote 6.

Ved hjelp av PRIOs database over “battle deaths” har jeg regnet på anslagene for antall drepte i verden som helhet (soldater og sivile) i hvert tiår siden 1950. Databasen oppgir lave, høye og “beste” anslag for antall drepte (soldater og sivile) i væpnede konflikter år for år. Der det ikke er opplyst noe “beste” estimat, er det vanlig å bruke et tall midt mellom høy og lav. Anslagene er meget usikre og har således svært store feilmarginer. Likevel virker det usannsynlig at antall drepte under den kalde krigen er systematisk overvurdert mens antall drepte etterpå er undervurdert. Det måtte da være hvis de omfattende krigene i Afghanistan, Irak, Darfur og DR Kongo skulle ha vesentlig flere krigshandlings-relaterte dødsfall enn PRIO-prosjektet har funnet grunnlag for å anslå. Det er noen få store kriger, ikke de mange mindre væpnede konfliktene, som tar livet av flest mennesker. Det PRIOs anslag viser, er at 1980-tallet var det verste tiåret med nesten to millioner drepte, til tross for at det nettopp da foregikk en kraftig nedgang i Øst-Asia, den regionen som tidligere hadde hatt de verste krigene (Korea-krigen, Den kinesiske borgerkrigen, krigene i Indokina). Alle andre regioner hadde en økning fra 1970- til 1980-årene. De verste krigene i Thatcher, Reagan og Deng Xiaopings tiår var mellom Ayatollah Khomeinis Iran og Saddam Husseins Irak og mellom islamistiske opprørsgrupper og det sovjetstøttede regimet i Afghanistan. I 1990-årene, da de verste krigene foregikk i Afrika, gikk anslagene for verden som helhet ned til ca. 750.000. Og for det 21. århundres første tiår (2000-2009) ser anslagene ut til å havne på ca. 500.000. Det er nesten 75% færre enn i det siste av den kalde krigens tiår og mer enn 50% lavere enn det minst dødelige kaldkrigstiåret (1960-tallet). Statistikken over antall drepte er ennå ny, og grunnlagstallene er svært usikre. En stor kollektiv innsats trengs med å gå estimatene etter i sømmene. Se fotnote 7. Etter min mening er de foreløpige tallene likevel svært interessante, både økningen på 1980-tallet, reduksjonen etter den kalde krigen og forskyvningen mellom regioner. Endringene er jo så store.
Jeg slutter av dette at det med stor sannsynlighet er blitt betydelig mindre krig i verden og at nedgangen i hovedsak er skjedd etter den kalde krigen. Foreløpig har jeg ingen grunn til å anta at nedgangen er blitt kompensert gjennom noen økning i andre former for organisert vold eller at det har skjedd noen generell statssvikt etter den kalde krigen ved at det har oppstått flere eller større “statsfrie rom”. Mitt inntrykk er heller det motsatte, men det inntrykket har ikke grunnlag i noen statistikk over statlig kapasitet.

De “nye krigene” er gamle

Østerud skriver i sitt svar: “Mange av krigene etter den kalde krigen ... er ikke statskriger. De er en følge av statssammenbrudd eller sterkt svekket statsmakt. Det er denne konteksten av statssvikt som gjør at en kombinasjon av isolert sett kjente fenomener – som privatisering, ikke-statlige aktører og asymmetrisk strid – sier noe nytt om situasjonen etter den kalde krigen. I mange av de aktuelle konfliktene er det institusjonelle skillet mellom krig og andre voldsformer brutt ned” (min uthevning). Dette er villedende fordi skillet mellom krig og andre voldsformer heller ikke ble respektert tidligere. Statskriger i betydningen krig mellom statlige hærer (altså det Østerud oppfatter som “gamle kriger”) har aldri vært den fremherskende krigsform i verden over et lengre tidsrom, bare i relativt korte perioder, som under de to verdenskrigene. Det er slående hvor lite statskrig det har vært mellom de mange statene i Amerika og Afrika og hvor få statskriger vi har hatt også ellers i verden siden 1945. Vi har mye å takke diplomater og landmålere for. De har gjort en enorm fredsskapende innsats ved å forhandle frem grenseavtaler, kartlegge grenser og markere dem med grensesteiner. Det arbeid Kina har gjort siden 1960 med å fastlegge sine landegrenser, i tett samarbeid med representanter for nabostatene, er intet mindre enn imponerende. Se fotnote 8.

De såkalt “unaturlige” grensene mellom stater som ble fastlagt av de europeiske kolonimaktene, eller i forbindelse med kolonifrigjøringen, er i bemerkelsesverdig grad blitt respektert etterpå. Det gjelder både i Asia, Afrika og Latin-Amerika. I det 20. og 21. århundre har Latin-Amerika aldri vært i nærheten av å oppleve noen katastrofe på nivå med Paraguay-krigen 1864–70, som halverte Paraguays befolkning. Den var en statskrig mellom Paraguay og en koalisjon av Uruguay, Brasil og Argentina. Verdens suverent verste krig på 1800-tallet (målt i antall drepte og døde) var derimot ikke noen statskrig. Den hadde alle de “nye krigenes” kjennetegn: statsoppløsning, private hærer, ikke-statlige aktører, asymmetrisk strid og dessuten en ufattelig grusomhet mot sivilbefolkningen. Det var Taiping-krigene 1850–66, som svekket Midtens Rike fundamentalt på et tidspunkt da det også ble utsatt for britisk-franske angrep (1860). Går vi til verdens nest mest folkerike land, India, ble britenes mange kriger der ført av hærstyrker der halvparten av troppene var innleid av det private Østindia-kompaniet (frem til Sepoys-opprøret i 1857). Se fotnote 9. Verdens tredje verste krig på 1800-tallet var Den amerikanske borgerkrigen 1861–65. Definitorisk var den ikke en statskrig etter som den var en borgerkrig . Faktisk lignet den likevel på statskrig fordi den var et symmetrisk oppgjør mellom to organiserte hærer som stort sett konsentrerte seg om å drepe hverandres soldater – i meget store antall. I Kansas, Missouri, høylandet i Texas og det østlige Tennessee foregikk det også organiserte drap på sivile, men i et omfang som i sammenligning med Taiping-krigene er for ingenting å regne.

Under de to verdenskrigene foregikk det mye “ny krig” i tillegg til statlig organiserte fremrykninger og slag. Grunnlaget for T.E. Lawrence’s berømte klassiker Revolt in the Desert (Jonathan Cape, 1927), som Vietnams senere general og forsvarsminister Vo Nguyen Giap brukte som lærebok i gerilja i sine ungdomsår, var erfaringene Lawrence høstet fra arabernes oppstand mot det osmanske styret 1916–17. Den utbredte asymmetriske krigføringen under Den første verdenskrigen hadde sammenheng med omfattende statssvikt. Tre gamle stater gikk i oppløsning : Det osmanske riket, Østerrike-Ungarn og tsar-Russland. Det samme gjaldt i høy grad under Den andre verdenskrigen, da asymmetrisk partisanstrid bredte seg i land etter land, til og med det sterkt folkerettsorienterte Norge. De “nye” trekkene ved Balkankrigene i 1990-årene blekner i sammenligning med alt det “nye” som foregikk i Jugoslavia under Den andre verdenskrigen.

Statskrig spilte en dominerende rolle for etableringen av det europeiske statssystemet på 1800- og 1900-tallet, med veksling mellom krig og diplomati mellom skiftende statsallianser og endrede statsgrenser, men hvis vi ser på verden som helhet, var det borgerkrigene og imperiekrigene som var fremherskende. De var preget av akutt asymmetri, utstrakt bruk av gerilja, mange ikke-statlige aktører og grusomme represalier. Hvis en hær møtte den europeiske overmakten i et åpent slag, skjedde det normalt bare én gang. Nederlaget ble så knusende at motstanden gikk over til ren geriljataktikk etterpå. I tillegg til de to verdenskrigene var det kolonikrigene og borgerkrigene som spilte størst rolle for det globale statssystemets endring fra fyrstestater og gamle imperier til store europeiske koloni-imperier og videre til en supermaktdominert, avkolonisert verden med innpå 200 suverene nasjonalstater. I Le Nouvel art de la guerre regner Gérard Chaliand opp hele 38 koloni-felttog som britene gjennomførte i perioden 1824–1901, og da tar han ikke med de mer enn femti større og mindre felttogene i Swat-dalen, Wasiristan og det som i dag er Pakistans nordvest-provins. I disse områdene har det vært mye “ny” krig i snart to sekler. Chaliand skriver også om Frankrikes langvarige antiopprørskrig i Algerie 1832–1847, som Alexis de Tocqueville analyserte i samtiden; Frankrike hadde loven på sin side når det gjaldt å vinne befolkningens støtte, mente han, mens Abdul Khaders opprørshær hadde religionen på sin. Chaliand spør hva grunnen kan være til at europeerne nesten alltid seiret i de asymmetriske krigene frem til Den andre verdenskrigen mens så vel europeerne som amerikanerne har tapt de fleste slike kriger siden. Det er en interessant endring, vel verdt å forsøke å forklare. Østerud tar også for seg dette spørsmålet i sluttkapitlet i Hva er krig?, med referanse til Ivan Arreguin-Tofts begrep om “strategisk asymmetri” (Ivan Arreguin-Toft, How the Weak Win Wars, Cambridge University Press, 2005). Her er det viktig å merke seg at Arreguin-Tofts og Østeruds eksempler er hentet fra asymmetriske kriger før og under – ikke etter – den kalde krigen. Viktige endringer har skjedd i en langvarig prosess som begynte alt før Den andre verdenskrigen og fortsatte tvers gjennom den kalde krigen, men disse endringene består ikke i at det er kommet noen “ny” asymmetrisk krigføring. Den hadde alltid vært der. Det er styrkeforholdet mellom partene som har endret seg, og opinionens betydning har økt. Dessuten har statskrigene kommet til å utgjøre en enda mindre andel av verdens kriger enn tidligere. I årene 2004–09 var det bare én krig mellom stater. Den var mellom Eritrea og Djibouti. Se fotnote 10.

Chaliand peker på den enorme befolkningsøkningen i de tidligere koloniene som grunnlag for en endret maktbalanse. Dernest fremhever han, på samme måte som Østerud, at de rike lands armeer er blitt mer avhengige enn tidligere av en positiv opinion både hjemme og i det landet der de fører krig. Hjemmeopinionen har stadig vanskeligere for å godta såvel egne tap som storstilte overgrep mot andre. Vi kan legge til, med støtte fra Niall Fergusons The War of the World (London: Allen Lane, 2006), at dagens velstående stormakter mangler den tilgang de europeiske kolonimaktene hadde på lavtlønte soldater fra fattige land (gurkaer, senegalesere). For den underlegne partens evne til å vinne opprørskriger i perioden 1950–89 betydde det også mye at de kunne hente støtte fra den ene eller andre leir i den kalde krigen. Den statskrigen som de europeiske øst- og vestmaktene ikke kunne føre i Europa på grunn av atomavskrekking, førte de via stedfortreder som irregulær, asymmetrisk krig i Asia, Afrika og Latin-Amerika.

Nedbrytningen av det institusjonelle skillet mellom krig og andre voldsformer, i den grad det noensinne har vært gjort alment gjeldende, fortsatte under den kalde krigen. Det som preget denne epoken var jo fraværet av statskrig mellom stormaktene. De eneste krigene i Europa var de kortvarige intervensjonskrigene i Ungarn og Tsjekkoslovakia (der få liv gikk tapt), de langvarige terror-krigene i Nord-Irland og de baskiske områdene i Spania, og dessuten borgerkrigen i Hellas under den kalde krigens første fase. Les Stathis N. Kalyvas analyse av den greske borgerkrigen i The Logic of Violence in Civil War (Cambridge University Press 2006) og gjenkjenn de fleste av de “nye” krigenes kjennetegn.

For forståelsen av kaldkrigsperioden er det viktig å understreke at det nesten hele tiden pågikk varme asymmetriske kriger i Asia, Afrika og Latin-Amerika, med omfattende støtte utenfra (årene 1955-56 er unntak). I første del av den kalde krigen var det Kina og Sovjetunionen som understøttet frigjøringskriger i europeiske kolonier samt geriljaopprør mot regimer alliert med USA. I andre del av den kalde krigen ble geriljataktikken “snudd” og utnyttet av USA – nå i partnerskap med Kina – gjennom våpenstøtte, opptrening og økonomisk hjelp til såkalte lavintensitetskriger for å undergrave regimer alliert med Sovjetunionen (Afghanistan, Kambodsja, Etiopia, Angola, Mosambik m.fl.). I denne fasen gjorde også radikal islamisme seg sterkt gjeldende som motiverende faktor. Opprørerne i kaldkrigsperioden fremstilte gjerne seg selv som kommunister, anti-kommunister eller islamister, og var ofte glødende nasjonalister, men flere av krigene de førte lignet i praksis på de “nye” krigene med sterke innslag av terror og kriminalitet. Forholdene i Sør-Vietnam på 1950-tallet lignet til forveksling på dem som sies å særkjenne de “nye” krigene. Der kjempet fem væpnede grupper om tilslutning, makt og ressurser. Det var Sør-Vietnams korrupte, fransk-utdannede hær, som bar på sterke indre motsetninger. Det var militsene til de religiøse sektene Cao Dai og Hoa Hao, og det var Binh Xuyen, en gangsterorganisasjon som franskmennene ga monopol på drift av spillebuler i Saigon, så de kunne finansiere sin private hær og demme opp for kommunistisk innflytelse. Kommunistene var den femte grupperingen, som av og til inngikk allianser med noen av de andre.

De private gangsternes sentrale rolle i Indonesias asymmetriske frigjøringskrig 1945–49, etter at den nederlandske kolonistaten var gått i oppløsning som følge av japansk okkupasjon, er gjort rede for i Robert Cribbs Gansters and Revolutionaries (Sydney: Allen & Unwin, 1991). Odd Arne Westads monografi The Global Cold War (Cambridge University Press, 2005) og hans redigering av det nye tre-bindsverket Cambridge History of the Cold War (Cambridge University Press, 2010) har gitt betydelige bidrag til å nyansere det eurosentriske eller “supermakt-sentriske” bildet av den kalde krigen. Westad får frem at den kalde krigen ble utkjempet som varm, asymmetrisk krig i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Michael E. Latham skriver i bind 2 av Cambridge History of the Cold War (s. 280): “The sources of violence in Africa, Asia, and Latin America were often grounded in anticolonial movements and domestic conflicts along lines of class and ethnicity that pre-dated the Cold War itself. But the intervention of the United States, the Soviet Union, and China made them far more devastating.”

I overensstemmelse med alt dette viser UCDPs statistikk en sterk økning i antall borgerkriger under – ikke etter – den kalde krigen og en sterk økning i antall drepte i første halvdel av 1980-tallet. Antall drepte gikk ned igjen fra og med 1987 og fra 1992 gikk også antall væpnede konflikter nedover. Etter den kalde krigen ble flere kriger avsluttet med fredsavtaler (Mosambik, Kambodsja, Nicaragua, Guatemala). Andre fortsatte med mindre intensitet (f.eks. i Burma og Colombia). Noen steder led opprørerne nederlag eller mistet evne og vilje til å føre krigen videre (Angola, Peru). Selv om nye kriger blusset opp og enkelte gamle eskalerte, var hovedtendensen en nedgang både i antall kriger og antall drepte. Krigene på Balkan, i Somalia, Liberia, Côte d’Ivoire, mellom Etiopia og Eritrea, i Sri Lanka, Aceh, Mindanao, Nepal, Irak, Afghanistan, Tsjetsjenia, Georgia, Haiti, Sør-Sudan, Darfur, nord-Uganda og DR Kongo kan virke overveldende, men de utgjorde faktisk ikke noen trend i retning av mer statsoppløsning og flere, mer omfattende borgerkriger. De var faktorer som bidro til å bremse en motsatt trend i retning av mindre krig. Flere av disse krigene ble dessuten også avsluttet (Balkan, Vest-Afrika, Etiopia-Eritrea, Aceh, Nepal, Øst-Timor, Georgia, Haiti, Sør-Sudan, DR Kongo (bortsett fra i øst) og nå sist Sri Lanka (med hensynsløst brutale midler).

I svært mange av de omtalte krigene, på 1800- så vel som 1900-tallet, var det sterke innslag av asymmetrisk strid og ikke-statlige aktører, og disse innslagene hadde ofte en dominerende rolle. Om det også var “privatisering” kan kanskje diskuteres, etter som så mye var “privat” fra før. Det står klart, slik også flere forskere har påvist tidligere, at de såkalt “nye krigene” er svært gamle.

Hvor kommer vrangforestillingen fra?

Hva er det da som har gitt opphav til begrepet om “nye kriger”? Svaret er kanskje å finne på side 3 i den reviderte utgaven av Mary Kaldors New & Old Wars: Organized Violence in a Global Era (Stanford University Press, 2007). Akkurat som Østerud refererer hun til Kalyvas og andres overbevisende argumentasjon for at de “nye krigene” ikke er nye. Akkurat som Østerud avstår Kaldor fra å fremsette noe egentlig motargument. Hun sier om påpekningen av at de nye krigene ikke er nye:

“There is some truth in this proposition. The main point of the distinction between new and old wars was to change the prevailing perceptions of war, especially among policy-makers. In particular, I wanted to emphasize the growing illegitimacy of these wars and the need for a cosmopolitan political response – one that put individual rights and the rule of law as the centrepiece of any international intervention (political, military, civil or economic). Nevertheless, I do think that the ‘new war’ argument does reflect a new reality – a reality that was emerging before the end of the Cold War. Globalization is a convenient catch-all to describe the various changes that characterize the contemporary period and have influenced the character of war.”

Maken til tynn argumentasjon! Hennes forsvar for å ha lansert begrepet “nye kriger” er altså at hun trengte et slagord for å påvirke beslutningstakernes holdninger. Når hun fortsatt mener at begrepet gjenspeiler en ny virkelighet, har hun ikke annet å vise til enn “globalisering” og en vag referanse – i det avsnittet som etterfølger sitatet ovenfor – til det som kalles “Revolution in Military Affairs”; det har i hovedsak å gjøre med ny datastyrt våpenteknologi. På dette tynne grunnlaget fortsetter boka freidig å bruke begrepet “nye kriger” og kontrastere dem mot de gamle statskrigene, som påstås å ha dominert tidligere.

Hvor er da nøkkelen til vrangforestillingen? Jo, Kaldors forklaring på hvorfor hun tok begrepet i bruk avspeiler en virkelig endring etter den kalde krigen, nemlig i europeiske staters – og USAs – sikkerhetspolitikk. Statene i Vest-Europa behøvde ikke lenger noe invasjonsforsvar, bare et militærvesen som kunne utføre begrensede oppgaver. Det førte til en drastisk nedlegging og omlegging av militæret i en rekke land, med profesjonalisering, opplæring av høytlønte spesialsoldater og større anvendelse av private kontraktører. Deltakelse i militære operasjoner utenfor Europa fikk en mer fremtredende og synlig rolle enn før. For de tidligere kolonimaktene Storbritannia og Frankrike var slike oppgaver ikke nye, men for andre land, som tidligere hadde nøyd seg med å sende pensjonerte og vernepliktige offiserer på fredsbevarende oppdrag i FN-regi, var det en stor endring å skulle delta i aktiv krigføring i Irak, Afghanistan og andre steder. Krigene i Afrika, Asia og Latin-Amerika kom Europa nærmere. Dessuten rammet krigen selve Europa da Jugoslavia gikk i oppløsning. (Krigen i Tsjetsjenia forble langt borte selv om den også foregikk i Europa. )

Også i USA førte avslutningen av den kalde krigen til omfattende militære reformer og sterk debatt og budsjettkamp mellom dem som legger vekt på å bevare evnen til å føre flere kriger samtidig mot store og sterke fiender (selv om de ikke finnes) og dem som heller vil bruke ressurser på å øke evnen til å vinne den type intervensjons- og antiopprørskriger som USA faktisk fører til daglig.

Opphavet til forestillingen om “nye kriger” ligger således ikke i noen vesentlig endring i hva slags krig som pågår, men i en endring i europeisk og amerikansk tilnærming. Det var ikke krigene som var nye, men den vestlige måten å se dem på.

Konstruktiv debatt

Øyvind Østeruds svar på min bokanmeldelse er avvisende i formen. Det er naturlig etter som anmeldelsen var – og måtte bli – sterkt kritisk. Innholdsmessig er svaret likevel konstruktivt. Det er mye bedre at Østerud hevder at det fantes definisjon og typologi i boka enn om han hadde gitt seg til å forsvare at de manglet. Østerud viser vilje til å definere, typologisere og gå inn i åpen debatt, og gir dessuten anerkjennelse for den faglige bedrift sentrale fredsforskere har utført ved å bygge opp omfattende databaser om væpnet konflikt. Jeg har forsøkt å følge opp Østeruds konstruktive holdning og vise at mye fortsatt gjenstår når det gjelder å gjennomtenke krigens historie både før, under og etter den kalde krigen. Skillet mellom “gammel” og “ny” krig er lite fruktbart. Når vi skriver om krig generelt, må vi tenke globalt, unngå eurosentrisme og ta funnene til de kvantitative fredsforskerne alvorlig. Jeg er enig med Østerud i at statistikk må benyttes med varsomhet, at snevre operasjonelle definisjoner kan gi føringer som tildekker vesentlige sammenhenger, og at statistisk korrelasjon i seg selv ikke gir noen gyldig årsaksforklaring. Statistikk er likevel svært nyttig fordi den viser utviklingstendenser vi har vanskelig for å oppdage hvis vi nøyer oss med å studere enkeltkonflikter og lese tilgjengelig oversiktslitteratur. Ekstensive statistiske analyser er også nyttige fordi de kan påvise interessante statistiske sammenhenger som, slik Østerud sier, må følges opp gjennom intensive historiske studier med sikte på å utvikle teori. For å kunne gjøre dette må historikere og historisk orienterte statsvitere sette seg inn i og utnytte såvel det statistiske materialet som resultatene av de statistiske analysene.