Anmeldt av Trygve Lavik
Boken Kollaps. På randen av fremtiden omhandler ulike former for sammenbrudd i naturen, sivilisasjonen og i menneskets psyke. Boken er en artikkelsamling skrevet av forskere fra ulike fagretninger som sosialantropologi, biologi, geologi, litteraturvitenskap, økonomi og psykologi.
Redaktørene skriver i forordet at «vi [bruker] «kollaps» til å samle perspektiver som sjelden møtes». Jeg leser boken slik at det er frykten for en kommende klimakollaps som holder prosjektet sammen, og som gir de andre “kollaps”-perspektivene mening.
Her er mye godt lesestoff. De fleste forfatterne forteller medrivende og forståelig, uten å gå på akkord med vitenskapelig nøkternhet og presisjon.
Biologen Dag O. Hessen skriver om tidligere geologiske epokers artskollapser, hvor «de globale kollapser er drevet fram av universets blinde knyttneveslag». Derimot er den klimakollapsen vi i dag er midt inne i, et resultat av menneskene selv. Derfor trer vi nå inn i epoken som kalles antropocen. Menneskeheten har i løpet av kort tid klart å endre naturen så dramatisk at vi har fått en ny geologisk epoke oppkalt etter oss.
I artikkelen «Farvel holocen» tar Henrik Svensen et bittersøtt farvel med den geologiske epoken vi forlater når vi nå begir oss inn i antropocen. Svensen påpeker at holocen har vært en strevsom kamp for både dyr og mennesker, men avslutter med at «Likevel er det kanskje nettopp holocen som mange drømmer om i dag: En verden som ikke er dominert av oss».
Jeg tolker Svensens slik: Det at vi mennesker ødelegger naturen gjør oss ufrie, for det er jo ikke dette vi egentlig vil. Vi er fanget av vårt eget spill og kommer ikke ut av det. Hva gjør vi da? Jo, vi går til psykologen, som i denne boken heter Ole Jacob Madsen.
Madsens artikkel gir en god innføring i hvorfor vi ikke greier å gjøre noe med klimakrisen, men han viser også hvordan vi kan bruke vår psykologiske utrustning til å løse krisen. Ett av mange interessante poenger i denne artikkelen gjelder menneskets preferanse for status quo. Selv om vi har en sterk preferanse for tingenes tilstand, venner vi oss relativt raskt til en påtvungen forandring. Etter bare 400 dager synes vi forandringen er til det bedre. Dette er gode nyheter for kommunepolitikerne i Stavanger. Hold ut i 400 dager, så vil protestene mot bompengene stilne!
Perspektivene fra Hessen, Svensen og Madsen får leseren til å se nye sammenhenger, og det gjelder også flere av de andre artiklene i denne boken, men ikke alle. Isak Winkel Hols artikkel om Ibsen og Kirkegaard er god, isolert betraktet. Men her virker den «upassende», i flere betydninger av ordet. Brands eksistensielle kriser er tross alt blåbær sammenlignet med en klimakatastrofe. Andre av bokens artikler mangler den høye kvaliteten som ellers kjennetegner boken.
Steffen Dalsgaards essay om hvordan klimakvotesystemet kollapser – i betydningen smelter sammen med naturen – er uklart skrevet (og kanskje uklart tenkt). Jeg kjøper heller ikke Kristian Bjørkedals postmodernistiske analyse av den berømte rapporten Limits of Growth fra 1972.
En siste innvending gjelder bokens forsøk på å få oss til også å se noe positivt i den kommende klimakollapsen. For eksempel hevder Peter Bjerregaard at det «ligger (…) noe romantisk i kollapsen».
Selv synes jeg en klimakollaps hvor millioner av mennesker vil lide og dø på grunn av matmangel, hetebølger og oversvømmelser, høres temmelig uromantisk ut.
Også Thomas Hylland Eriksen slår an en positive tone: «Vi må møte sammenbruddet med godt humør, et solidarisk sinnelag og med rikelig politisk fantasi (…), for slutten [er] alltid en ny begynnelse.» Det at «slutten alltid er en ny begynnelse», er gyldig nok på et generelt nivå, men duger ikke som et konkret grunnlag for optimisme.
Til tross for disse små innvendingene vil jeg varmt anbefale denne boken for Apollons lesere. Dette er lærerik lesning!