I boka Hva vi spiser når vi spiser kjøtt setter forfatterne Kristian Bjørkdahl og Karen V. Lykke, søkelys på norsk kjøttindustri, med et imponerende dypdykk i slakterihistorien.
De presenterer «Sannheten om hvordan husdyrholdet ble en industri, dyrevelferden ble ofret og nordmenn mangedoblet sitt kjøttforbruk.» Målet med boka er å «ansvarliggjøre oss som spiser kjøtt» – men omhandler i all hovedsak svinekjøtt.
Det tegnes et uredd bilde av industrialiseringens effekt på matproduksjonen, med fokus på husdyrprodukter som forutsetter at dyr må dø. Egg, melk og ull som kan høstes fra levende dyr, er derfor stort sett utelatt. Selv om sauen pryder forsiden av boka sammen med kua, grisen og kyllingen, er ikke kjøttproduksjon på sau viet oppmerksomhet i det hele tatt.
Kua har fått en mikroskopisk plass i boka; de grasspisende drøvtyggerne har måttet vike plassen for kraftfôrspisende svin og kylling. Dette er trolig en logisk konsekvens av at forfatterne fokuserer på økende fravær av individuell omsorg i husdyrhold; «sannheten» passer ikke like godt inn dersom dagens kjøttproduksjon på sau og storfe inkluderes i diskusjonen.
«Kua har fått en mikroskopisk plass i boka …»
Boka bærer preg av bekymring for grisen, som innledes med kapitlet Gris, grøss og gru. Deretter følger Leve, Dø, Kjøpe, Spise og Fremtidens kjøtt. At grisen dominerer boka er naturlig, når man følger utviklingen som er beskrevet og dokumentert på en solid og interessant måte. Grisen er et intelligent pattedyr som ligner oss selv, og som kanskje vekker ekstra sterke følelser når dyret oppformeres og plasseres i betongbygg.
En slik masseproduksjon, basert på et kunstig høyt, framprovosert forbruk, kjennetegner ikke minst kyllingindustrien. Denne omtales også, men ikke den mindre karismatiske og stilltiende oppdrettslaksen som er i samme industrikategori.
Boka gir en treffende beskrivelse av industrialiseringens årsak til at vi fjernet oss fra matproduksjonen, som tidligere var allmennkunnskap og som i dag utøves av kun 10 prosent av befolkningen. Den forteller om effektene av at vi har mistet kunnskap om matproduksjon, tilbereding, nøysomhet og om dyrehold i pakt med naturen – selv om det hoppes bukk over den mest naturnære driftsformen, som den dag i dag praktiseres på sau.
"Dette peker i retning av en renessanse for de mange små, nedlagte bruk, som kan være en viktig oppsummering av en kraftfull bok."
Boka forteller også at industrialiseringen har bidratt til å lette forbrukernes hverdag ved å utvikle poser, pulver og pakker som gjør at vi kan unngå å bruke tid på kjøkkenet. Det fastslås: «Slagordet «raskt, trygt og billig» er nødvendig for en travel, moderne familie med to voksne i full jobb.» Det trekkes fram egen forskning som viser at vi er «ganske fornøyd med å slippe å bruke tid og krefter foran komfyren».
Det oppsummeres følgelig med at det vil være å forlange for mye av forbrukeren å gjeninnføre praksisen. En overraskende oppsummering i ei bok som ellers krever store forbrukerendringer?
Boka formidler et interessant perspektiv på hvordan vi har fjernet oss fra matproduksjonen, også lenge etter at industrialiseringen gjorde sitt inntog. Spesialitetsbutikkene måtte vike for supermarkedene, og med dette forsvant også de stolte slaktermesterne utover sekstitallet. Husmødrene ble borte på syttitallet; prestisje og kunnskap svant hen med effektivisering og tilgjengeliggjøring gjennom finpartering, maling, pakking og emballering. Masseproduksjonen ble et faktum.
Halshugging, drap og kroppsdeler i fryseren; omhyggelig valgt retorikk gjør at boka til tider kan forveksles med en krimroman. Slakteriene omtales som drapsmaskiner, og dette trekkes såpass langt at det refereres til forskere som «… spiller på våre assosiasjoner til Holocaust…».
Det er ingen tvil om at forfatterne ønsker å få oss til å se i en bestemt retning. Kjøttbransjen anklages for «velferdsvasking», og Matprat.no får så hatten passer. Det brukes sterke ord, og det tegnes et bilde av et samfunn som en gang hadde omtanke for dyr, men som er blitt kynisk og følelsesløst.
Forbrukeren manipuleres til «å se bort». Bønder med ulik driftsform og ulike husdyr skjæres i boka over én kam, og lesere med innsikt vil utvilsomt oppleve dette som urimelig; kjøtt er ikke kjøtt!
Likevel er boka tankevekkende, og lanserer en idé om «å gjenvinne båndet som fantes mellom den gamle bonden og dyrene hans», ved å spise «mindre, men bedre».
Dette peker i retning av en renessanse for de mange små, nedlagte bruk, som kan være en viktig oppsummering av en kraftfull bok.