«Det som skjedde i denne saken, skulle ikke ha skjedd i en demokratisk rettsstat med fri presse. Men den virkelighet vi må se i øynene, brakte oss betenkelig nær politistaten.» Slik åpner Anders Bratholms bok om politivoldsaken i Bergen. Kraftsalven er berettiget. For boken er rystende lesning.
I hoveddelen gjennomgås hele sakskomplekset, fra Edvard Vogt og Gunnar Nordhus la fram sin første voldsrapport i 1981, til Høyesteretts avgjørelse om gjenopptakelse av bumerangsakene og frifinnelsen av politivoldinformantene i lagmannsretten i Bergen våren 1998. I siste del av boken forsøker Bratholm å analysere årsakene til denne 17 år lange norske rettstragedien og trekke noen konsekvenser av den. Boken er for øvrig spekket med nyttige litteraturhenvisninger underveis. Det lyder kanskje litt merkelig at Bratholm konsekvent omtaler seg selv i 3. person - med unntak av kapitlet «Noen personlige betraktninger». Ellers må man si at boken er både lettlest, oversiktlig og ikke minst spennende å lese.
Politivoldsaken i Bergen er historien om det kanskje mest voldelige politikammeret i hele Norden på 70- og 80-tallet, og som i alle årene saken pågikk, ble bakket opp av politiorganisasjonene og påtalemyndigheten. Dette gjorde de til tross for en overveldende dokumentasjon om til dels alvorlige overgrep mot arrestanter ved politikammeret, og til tross for politiets langvarige hetskampanje mot voldsforskerne.
Det er også historien om hvor galt det kan gå når blind lokalpatriotisme får råde i domstoler, på universitet og i presse på bekostning av redelighet og sannhetssøken. Pressen fungerte i liten grad som en fjerde statsmakt i politivoldsaken, men nærmest som et haleheng til politi- og påtalemakt, særlig gjaldt dette Bergens Tidende.
Også på Universitetet i Bergen rådet lokalpatriotismen grunnen. Voldsforskerne fikk kun støtte av en håndfull lærere i den såkalte Rettssikkerhetsgruppen som ble opprettet i 1988/89. Derimot støttet ledende universitetsfolk i Oslo voldsforskerne. I 1988 sendte 14 professorer ved Universitetet i Oslo en henvendelse til Stortinget hvor de fremholdt at politi- og påtalemaktens trakassering og straffeforfølging av voldsforskerne i Bergen truet forskningens frihet.
Bratholm ble involvert i politivoldsaken allerede høsten 1981. Sammen med høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen ble han oppnevnt av Justisdepartementet til å granske blant andre Vogts og Nordhus' voldsrapport fra Bergen. Bratholm gikk også god for den neste rapporten fra Vogt og Nordhus, som fokuserte spesielt på politivolden i Bergen, og ble derfor et naturlig hatobjekt for Bergen Politilag og Norsk Politiforbund. Han måtte blant annet gjennom en runde med injuriesøksmål. Politiorganisasjonene trakk til slutt sitt søksmål, mens Bratholm vant sitt motsøksmål. Vitneforklaringene i denne rettssaken ble grunnlaget for begjæringen om gjenopptakelse av bumerangsakene. Syv av politivoldinformantene var blitt dømt for «falsk anklage» og fengslet etter at Oslo politikammer hadde «renvasket» sine kolleger i Bergen for alle anklager om ulovlig politivold.
Boken får godt fram den nesten absurde stemningen som kjennetegnet politivoldsaken i Bergen. Bare for å nevne noen av ingrediensene: Voldsforskerne, kritiske journalister fra NRK og etterforskere fra Amnesty International ble alle satt under politietterforskning. Statsadvokaten i Hordaland insinuerte i et leserinnlegg i VG at Amnesty, som mente å ha funnet et «mønster av mishandling» ved politikammeret i Bergen, hadde skjenket politivoldinformantene fulle og betalt dem for å få de ønskede forklaringene. Finn Graff ble anmeldt av 40 politifolk i Oslo pga. en karikaturtegning. Selv ble Bratholm stemplet som «senil» i Bergenspressen.
Skal vi få bukt med ulovlig politivold, må det skje en holdningsendring i politiet, mener Bratholm. Det må særlig tas et oppgjør med den usunne korpslojaliteten, det at politifolk heller vitner falsk enn å angi kolleger for ulovlig politivold, noe politiorganisasjonene til nå har vært lite villige til å gjøre. Bratholm peker også på den «pedagogiske fattigdommen» ved Politihøgskolen og mener at etikk må komme mye sterkere inn i politiutdanningen.
En positiv effekt av politivoldsaken i Bergen er at frifinnelsene i bumerangsakene, i likhet med frifinnelsen av Per Liland i 1994, har fått rettsvesenet til å erkjenne at justismord også skjer i Norge. Det er i dag lettere å få saker gjenopptatt enn tidligere.
Seks av de bumerangdømte er nå blitt tilkjent erstatning, men statsadvokaten har påkjært erstatningsbeløpet i fire av dem til Høyesterett. Den syvende bumerangdømte får ventelig erstatningskravet sitt behandlet av retten innen utgangen av 1999. Bratholm går inn for at også Vogt og Nordhus må få tilkjent erstatning og oppreisning av staten, i tillegg til at de har krav på en offentlig unnskyldning pga. den forfølgelsen de er blitt utsatt for.
Bratholm selv burde ha gjort seg fortjent til Kongens fortjenstmedalje for sin banebrytende innsats for å rette oppmerksomheten mot et viktig samfunnsproblem og for å ha bidratt til å rette opp syv justismord. Denne boken bør bli pensum på jusstudiet, og kanskje også i de videregående skolene, til skrekk og advarsel for kommende generasjoner. Politivoldsaken i Bergen viser med all klarhet hvor avhengig rettsstaten er av at det finnes enkeltindivider med en sterk rettferdighetssans og personlig mot som kan protestere når rettsapparatet svikter.