En slik bok bør først definere krig. Østerud refererer to nyttige definisjoner, men vil ikke selv bruke dem. Den ene er folkerettslig.
Den er nyttig fordi den gir føringer for hva som er tillatt og ikke tillatt. Når de fleste væpnede konflikter ikke foregår mellom stater, men innenfor eller på tvers av grenser, er det viktig å avgjøre slike konflikters rettslige status. Det hopper boka bukk over.
Den andre nyttige definisjonen er samfunnsvitenskapelig. Den ligger til grunn for Uppsala-universitetets database over væpnede konflikter, som sammen med baser for andre voldsformer har satt en standard for internasjonal fredsforskning.
Østerud innrømmer at basene gir grunnlag for presis, sammenlignende forskning, men hevder at de er mer villedende enn veiledende fordi kategoriene er så rigide at de skygger for vesentlige endringer.
Selv foretrekker Østerud å se på krig som et “gradsbegrep”. I innledningen gir han faktisk ingen definisjon i det hele tatt, men refererer senere til krig som “organisert vold”.
Mangelen på definisjon skaper problemer i kapitlet “Hvorfor krig?”. Det er vanskelig å forklare noe man ikke har definert.
Fremstillingen glir mellom forklaringer på vold, bandekriger og stormaktskriger, uten å kunne veie faktorer mot hverandre. Løsningen kunne vært å skille mellom ulike typer av organisert vold, definere hver av dem, slik databaseforskerne gjør, og drøfte årsakene til at hver type er blitt mer eller mindre utbredt.
Boka oppsummerer mye bra litteratur. Den refererer således Stathis Kalyvas’ overbevisende argumenter for at det ikke er noe nytt ved de såkalt “nye krigene”. Privatisering (leiesoldater, sikkerhetsselskaper), ikke-statlige aktører (sivile stridende) og asymmetrisk strid (gerilja) er kjente fenomener.
Men så hevder Østerud, uten begrunnelse, at de nye krigene likevel er nye fordi kombinasjonen av privatisering, ikke statlige aktører og asymmetrisk strid er ny. Hvorfor skulle en kombinasjon av tre kjente faktorer være noe vesentlig nytt? Det nye er snarere at vi nå har så lite storkrig mellom jevnbyrdige hærer.
Når mange land ikke ser behov for noe invasjonsforsvar, har de militære dessuten kunnet påta seg internasjonale politioppgaver og delta i intervensjoner langt borte. Dermed har mindre alvorlige former for organisert vold, småkriger, feider og terrorisme, fått større oppmerksomhet. Den gang det var mye krig, druknet terror og bandestrid i våpengnyet.
Boka gjengir ukritisk myten om at den sivile andelen av krigsofre økte fra 10 prosent i begynnelsen av det 20. århundre til 80 prosent i slutten. Den myten ble punktert i Human Security Report 2005. For den prinsipielt pessimistiske Østerud er det viktig å vise at verden ikke går fremover. Krigen tar nye former, men det er ikke blitt mindre krig. For å kunne hevde dette sår han tvil om grunnlaget for alle kjente tallberegninger. De er usikre, sier han, og det har han rett i, for de er anslag. Der han trolig tar feil, er når han antar at mørketallene er blitt større med tiden. Det motsatte er mer sannsynlig.
Det rare er at Østerud gjentar de samme argumentene nå som ble grundig tilbakevist av Margareta Sollenberg og Peter Wallensteen i tidsskriftet Conflict, Security & Development for to år siden. Deres kloke ord har prellet av som vann på gåsa.
Har jeg noe positivt å si? Jo, boka har en interessant diskusjon i kapittel 3 om kommersialiseringen av militære tjenester. Skjønt det kunne vært nevnt at utviklingen i Øst-Asia har gått den andre veien. Der har flere land, særlig Kina, gjort mye for å redusere de militæres rolle i næringsvirksomhet, for å få en profesjonell forsvarsmakt. At den kommende supermakten Kina ikke har vært i krig siden 1979, har for øvrig vært viktig for at verden er blitt mer fredelig. Kan det vare?
Opprustning, våpenspredning og krigsfare kunne med fordel fått en plass i en bok om hva krig er, kanskje også krigens motsetning: fred. I det store og hele er “Hva er krig?” blitt mer villedende enn veiledende.
Professor Øyvind Østeruds motsvar: FREDSFORSKER PÅ KRIGSSTIEN
I Apollon 1/2010 har Stein Tønnesson, nylig avgått direktør ved Institutt for fredsforskning (PRIO), en omtale av min bok Hva er krig. Omtalen har tittelen ”Villedende om krig”. Det som skal ha ledet meg vill er dels ”manglende definisjon av krig” og dels ”prinsipiell pessimisme” i synet på konfliktutviklingen i verden.
Den første innvendingen er feil, selv om den ville ha vært relevant. Den andre innvendingen er feil og irrelevant. Jeg vil gjerne bruke litt plass på Tønnesson, siden kritikken hans bunner i en faglig uenighet som han ikke redegjør for.
Jeg definerer selvsagt krig, først i innledningen og så gjentatt andre steder i boka (side 9, 45, 49 m.v.). Krig er organisert, kollektiv vold i større skala. Graden av organisering og omfanget av vold avhenger av hva slags samfunnsvilkår krigen springer ut av. Målestokken for krigføring er liten i små stammesamfunn, mens krigen er omfattende og institusjonalisert i forholdet mellom moderne stater. Definisjonen må være generell for å omfatte krigshistoriens variasjoner – stammekrig og ridderkrig, kjøpmannskrig og krig mellom bystater, kolonikrig, gerilja og andre former for krig. Innenfor den generelle begrepsrammen definerer jeg så ulike typer krig, slik som statskrig, borgerkrig, kolonikrig og gerilja. En folkerettslig krigsdefinisjon er nyttig for mange viktige formål, men den er i utgangspunktet utviklet for å regulere det moderne statssystemets kriger.
Tønnesson overser alt jeg sier om dette. Han forteller selv hvorfor: ”Den andre nyttige definisjonen (utover den folkerettslige) er samfunnsvitenskapelig. Den ligger til grunn for Uppsala-universitetets database over væpnede konflikter, som sammen med baser for andre voldsformer har satt standard for internasjonal fredsforskning”. Tønnessons ankepunkt mot min bok er at jeg er kritisk til noen sider ved den databankbaserte forskningen som står sentralt ved PRIO. Han sier imidlertid ingenting om min argumentasjon, og jeg skal kort antyde noen hovedpoenger.
Den kvantitative fredsforskningens krigsdefinisjon har en institusjonell og en kvantitativ del. Krig er statskrig. Den kommer i tre varianter, som mellomstatlig krig, som borgerkrig (mellom regjeringsstyrker og opprørsbevegelse) eller som krig utenfor statsterritoriet (mellom kolonimakt og koloni). I databasen er statskrigene ordnet dyadisk, som konflikt mellom to parter. Dette er den institusjonelle siden.
Kvantitativt defineres krig i databasen som væpnede konflikter med minst ett tusen kamprelaterte dødsofre i året. Dette gjelder uavhengig av landenes folketall og andre sider ved konteksten for voldsbruk. En ”mindre væpnet konflikt” krever minst 25 slike kamprelaterte dødsofre.
Kombinasjonen av det institusjonelle og det kvantitative kriteriet er fredsforskernes krigsdefinisjon. På dette grunnlaget skilles krig fra andre voldsformer, som bandestrid, feider, ensidige overgrep, organisert kriminalitet, drap.
Det klare, institusjonelle skillet mellom krig og andre voldsformer er knyttet til fremveksten av moderne statsmakt. Med etableringen av moderne stater ble krig en oppgave for det militære forsvaret, mens andre former for vold – feider, overgrep, bandeoppgjør, drap – ble en sak for politiet. Forut for og utenfor statssystemet gled ulike former for voldsbruk mer over i hverandre, fra det vi i dag forstår som krig til plyndringstokter, rivalisering mellom kongsemner og slektskapsgrupper, gjengoppgjør, blodhevn og drap. Alt var ikke krig, men skalaen var flytende og uten det skarpe, institusjonelle skillet som vi fikk med statssystemet. I statskrigene er ikke andre former for vold borte, men de er mer marginale, underordnet statskrigens militære organisering. De kan utspille seg fordi krigen samtidig bryter ned samfunnets kontrollmekanismer.
Mange av krigene etter den kalde krigen – Balkan, Somalia, Irak, Afghanistan, det østlige Kongo – er ikke statskriger. De er en følge av statssammenbrudd eller sterkt svekket statsmakt. Det er denne konteksten av statssvikt som gjør at en kombinasjon av isolert sett kjente fenomener – som privatisering, ikke-statlige aktører og asymmetrisk strid – sier noe nytt om situasjonen etter den kalde krigen. I mange av de aktuelle konfliktene er det institusjonelle skillet mellom krig og andre voldsformer brutt ned. Tønnesson avviser dette. Han anbefaler meg ”å skille mellom ulike typer av organisert vold, definere hver av dem, slik databaseforskerne gjør, og drøfte årsakene til at hver type er blitt mer eller mindre utbredt”. Til støtte for sitt syn viser han til ”kloke ord” fra to fredsforskere i en tidligere diskusjon med meg.
I konfliktsituasjoner med statssammenbrudd flyter krig, bandeoppgjør, overgrep og organisert kriminalitet i hverandre og forsterker hverandre i et komplisert samspill. Vold på skalaen mellom krig og fred inngår i en konfliktdynamikk som utvikler seg og fluktuerer regionalt og over tid. Voldsformene er alternative, skiftende og parallelle handlingsvalg for stridende aktører. Derfor må de ekstensive statistiske analysene kombineres med intensive historiske studier for å gripe en slik konfliktdynamikk. Svaret på Tønnessons anbefaling er dermed dette: For det første har ikke de ulike voldstypene separate årsaker; for det andre kan ikke den statistikken som bygger på databankene si noe meningsfyllt om krigs- og konfliktårsakene.
Kategoriseringene og de operasjonelle definisjonene er den ene begrensningen i databankforskningen. Den andre begrensningen er datagrunnlaget. Jeg hevder i boka at dataene er for usikre til å trekke bastante konklusjoner om trenden i utviklingen av krig og konflikt. Dette har ingenting med ”prinsipiell pessimisme” å gjøre. Det er spørsmål om hvilke konklusjoner vi har faglig grunnlag for. Tallmaterialet er basert på avisrapportering og ulike statistiske kilder. Tapstall i konfliktområder kan stige fordi massemedier og informasjonsteknologi kan avdekke tap som tidligere forble skjult. I så fall er trenden som viser synkende konfliktnivå ganske robust. På den annen side kan nyhetstretthet heve terskelen for rapportering; desentralisert og fragmentert vold i kjølvannet av en formelt avsluttet borgerkrig kan stige uten tilsvarende registrering; dødsfall kan bli underrapportert og feilkategorisert for å villede omgivelsene om konfliktutvikling og myndighetskontroll; med statsoppløsning og krigslignende kaos er statistikkproduksjon og pålitelig nyhetsformidling blant ofrene. Vi har mange eksempler på slike virkninger. Når fredsforskerne hevder at verden er blitt fredeligere, er min kommentar at vi ikke vet noe sikkert om dette; både kategoriseringer og datasett har svakheter som kan være avgjørende for konklusjonene.
PRIO/Uppsalas databank er på mange måter en faglig bedrift. Den har gitt grunnlag for en rekke viktige analyser av konfliktmønstre og sammenhenger mellom krig og andre faktorer. Samtidig er en åpen diskusjon om forutsetninger og begrensninger avgjørende for den vitenskapelige verdien.