SAMLINGEN AV geografiske, religiøse og kulturelle kontinuiteter som vi kaller Italia, sto gjennom mange århundrer i et spenningsforhold til et språklig, økonomisk og politisk mangfold. Den velskrevne syntesen Italias politiske historie viser hvordan spenningene formet prosesser og regimer med paralleller i andre europeiske land.
DET ER KANSKJE ikke «a truth universally acknowledged», men det synes i hvert fall å være bred aksept for at historikere og statsvitere ikke lenger trenger å lese andre fremmedspråk enn engelsk. Dette kan få svært uheldige følger for den faglige fornyelsen. Samfunnsvitenskapelige teorier er i utgangspunktet tolkninger av europeisk historie. For å utvikles, fornyes eller forkastes må de forholde seg til en empirisk historieforskning som med nødvendighet foregår innenfor avgrensede, språklige rammer. Jo svakere historikernes språkkompetanse blir, jo viktigere blir det å ha oppdaterte synteser som kan formidler resultater fra andre nasjonale samtaler – direkte til norsk, uten å gå veien om engelsk.
ALENE AV DEN GRUNN må Elisabetta Cassina Wolffs oversikt ønskes velkommen, en krevende syntese av 1500 års historie og de italienske fagfellenes vurderinger av den. Her brytes velkjente fellestemaer i Europas historie gjennom et nasjonalt prisme til et eget fargespekter som vi kan kontrastere, både med andre nasjonale utviklinger og med de samfunnsvitenskapelige modellene som ofte former våre problemstillinger. På veien fra føydalismen til fascismen finner vi en relativt tidlig kapitalisme og en sen industrialisering, en politisk oppsplitting mens andre stater samlet seg, og en kulturell oppblomstring under renessansen og opplysningstiden som unngikk eneveldets uniformering.
KIRKENS UNIVERSELLE, kristne kultur møtte keiserens motkrav i middelalderen. Sammen med sterke bystater hindret de fremveksten av den homogene territorialstaten som dynastiene skapte nord for alpene. Etter 1494 falt Italia under herredømmet til utenlandske makter som kunne mobilisere overlegne ressurser. Trusselen fra fremmedherredømmet fikk Machiavelli til å trekke noen slutninger for politisk moral som vi fortsatt diskuterer. Etter at italienerne hadde hatt 350 års erfaring med fransk, tysk og spansk herredømme, ble Giuseppe Mazzini en av 1800-tallets store profeter fordi han drøftet forholdet mellom demokratisering og nasjonalisme på en måte som formet liberalismen og inspirerte nasjonale frigjøringsbevegelser verden over. Marx og Engels skrev mot ham i Det kommunistiske manifest; Wilson besøkte hans grav i 1919; Lloyd George skrev «How Right Mazzini Was» i 1921.
WOLFF GIR et særlig grundig innsyn i et nasjonalstatlig prosjekt som både var en forutsetning for demokratiseringen og for et fascistisk diktatur. Kanskje mest bekymringsfullt fra et samtidig perspektiv finner vi for hundre år siden et konstitusjonelt monarki båret av liberale eliter, som i demokratiseringens tidsalder ble kritisert av sosialister og nasjonalister. Over tid ble parlamentarismens legitimitet undergravd av kritikken, i den grad at altfor få skjønte hva de hadde tapt da Mussolini bygde opp den totalitære staten fra 1925. Det fascistiske prosjektet blir grundig behandlet, selv om jeg savner noe om hvordan Mussolini betraktet krigen i seg selv som et middel til å skape det nye fascistiske mennesket.
HVIS MAN aksepterer at nasjoner skapes av foranderlige kontinuiteter, uten at de dermed er evige vesener, kan nasjonale historier fungere som prismer for de felleseuropeiske prosessene. Robert Tombs har nettopp vist hvor suverent dette kan gjøres gjennom The English and Their History (2015). Wolff følger samme prosedyre for Italia. Hun har fremfor alt gjort norske lesere en stor tjeneste ved å formidle italienske historikeres diskusjoner og konklusjoner på et klart og presist fagspråk. Måtte forlagene følge opp med tilsvarende oversikter over andre land.