Nettsider med emneord «Allmenn litteraturvitenskap»

Bokmelding

– Når norske biografer framstiller diktere som eksepsjonelle unntaksmennesker og forfulgte outsidere, er dette trekk ved dikterrollen som kan føres tilbake til antikken, hevder Marianne Egeland som nå har tatt doktorgrad på

Johan L. Tønnesson (red.): Den flerstemmige sakprosaen. Fagbokforlaget, 2002. 250 s. og Kjell Lars Berge (red.): Teksthistorie. Tekstvitenskapelige bidrag. Skrifter fra projektmiljøet Norsk Sakprosa, 2002. 267 s.

KERMAN, Iran: Behzad Ghaderi var tolv år gamal då han oppdaga kva han skulle bli. Han hadde lese ”Bygmester Solness” av Henrik Ibsen, og kjent igjen faren sin i hovudpersonen. I dag er han Ibsen-forskar ved Universitetet i Kerman i Iran.

Hva er felles for de fleste fagene innen humaniora? Jo, studiet av historiske tekster. Likevel har det vært lite tverrfaglig debatt om dette temaet. Det forsøker forskergruppen bak seminaret Tekst/Historie å gjøre noe med.

– I løpet av to tiår midt på 1900-tallet endrer den litteraturvitenskapelige retorikken seg radikalt, fastslår stipendiat Jonas Bakken.

– Vi mennesker har en fantastisk ressurs i språket. Det er et mirakel. Vi er jo dyr, men har likevel evnen til å artikulere våre erfaringer, sier Kjell Lars Berge. Derfor mener han at vitenskapsretorikk er spesielt viktig for at vi skal forstå ordets makt gjennom tekst.

– Hysteri er historisk, kulturelt og etymologisk nært forbundet med kvinnen, den kvinnelige kroppen og den kvinnelige seksualiteten – til tross for at det også finnes mannlig hysteri, påpeker idéhistorikeren Hilde Bondevik. Selv leter hun på Gaustad sykehus og i Ibsens skuespill etter ulike framstillinger av diagnosen.

Geir Farners detaljrike diskusjon av grunnlagsproblemer i litteraturvitenskapen presenterer viktige innspill fra en uventet vinkel.