Hysteri i medisin og litteratur

Hysteri er historisk, kulturelt og etymologisk nært forbundet med kvinnen, den kvinnelige kroppen og den kvinnelige seksualiteten – til tross for at det også finnes mannlig hysteri, påpeker idéhistorikeren Hilde Bondevik. Selv leter hun på Gaustad sykehus og i Ibsens skuespill etter ulike framstillinger av diagnosen.

KVINNER PÅ GAUSTAD: Stipendiat Hilde Bondevik studerer sykejournaler til kvinner og menn innlagt på Gaustad sykehus med diagnosen hysteri. Foto: Ståle Skogstad.

Hysteri (av gresk hysteraos = livmor) er en av de eldste lidelser som er beskrevet i den medisinske historien.

– Vi finner omtaler av hysteri først i egyptiske papyrusruller og senere hos Hippokrates og Platon, men innholdet, fortolkningen og symptomene veksler gjennom tidene, påpeker Hilde Bondevik . Hun er stipendiat ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo og tilknyttet det tverrfaglige prosjektet ”INFECTIO: Teksten, tegnet og smerten ”.

– Jeg betrakter hysteri som en kulturdiagnose : den anvendes ofte i en bestemt periode og evner å si mye om det samfunnet den opptrer i. Hysteri har gjerne framstått som en metafor for kvinnelighet.

Selv har Bondevik satt seg fore å beskrive hysteriet slik det framstod i Norge i det som er kalt dets ”gullalder”, perioden fra omkring 1870 til 1915. Hun vil også analysere hvordan diagnosen kan knyttes til ulike forståelser av kvinnelighet og mannlighet.

– Jeg mener at hysteriet som lidelse er en viktig innfallsport til å diskutere sentrale problemstillinger innen feministisk teori, sier hun.

Rammen for undersøkelsen er møtet mellom medisinen som foregir å ha en objektiv sykdomsforståelse på den ene siden, og den kulturelle, erfaringsbaserte og individuelle forståelsen av kropp, kjønn og sykdom på den annen.

– Medisinske diagnoser forteller om mer enn bare rent fysiologiske og biomedisinske hendelser i kroppen. Diagnosene speiler også kulturelle og sosialt funderte forestillinger og mønstre, understreker Bondevik.

På 1800-tallet utgjorde hysteriske symptomer en av de største utfordringene innen medisinen. Symptomene omfattet krampeanfall, lammelser, taleforstyrrelser, utagerende atferd, nervøsitet, svimmelhet, manglende matlyst med mer, og var knyttet til galskap og epilepsi så vel som til generell nervøsitet, mistilpassethet og ukonvensjonell atferd. Analyse og behandling av hysteriske kvinner sysselsatte en rekke av Europas ledende nevrologer og gynekologer. De dramatiske symptomene og den gåtefulle sykdommen åpnet for mange forklaringsmodeller, og behandlingsteknikkene var ofte svært aggressive. Fra 1870-80-årene av teoretiseres diagnosen mer og mer, og det er et økende antall pasienter i sykehusene med diagnosen hysteri. I dag er hysteri ikke noen egen diagnose.

Sykejournaler og skuespill

Forskerens tekstmateriale omfatter sykejournaler, fagtidsskrifter, medisinske lærebøker, romaner og teaterstykker. Blant de skjønnlitterære tekstene er blant andre Amalie Skrams to sinnsykeromaner: Professor Hieronimus og Paa Sct. Jørgen og Henrik Ibsens drama Hedda Gabler .

– Jeg har valgt tre ulike teksttyper, tre ulike diskurser av hysteriet, og vil undersøke hvordan disse går inn i hverandre og avviker fra hverandre. Materialet er stort og bredt og må møtes med flere teoretiske innfallsvinkler, sier Bondevik. Hun viser til at det foregikk en kontinuerlig utveksling mellom medisin og litteratur i denne perioden.

– Det finnes mange eksempler på at skjønnlitteratur som baserer seg på medisinsk forståelse og kunnskap, i neste omgang selv influerer på medisinens sykdomsforståelse og beskrivelser.

– Litteraturen har stor plass i den kulturelle offentlighet på denne tiden. I den medisinske faglitteratur som jeg studerer, refereres det ofte til skjønnlitteraturen, ikke minst til Ibsens skikkelser, påpeker hun.

Mot slutten av det nittende århundret er en ny, medisinsk orden i ferd med å befeste sin posisjon. Psykiatrien etableres. Utviklingen går i retning av stadig mer spesialisering og vitenskapeliggjøring.

– Min analyse av hysteriet i norsk litteratur i denne perioden viser hvordan medisinen og medisinske talemåter virker på og bidrar til å ”vitenskapeliggjøre” litteraturen. Dette kommer til syne hos flere forfattere i det som kalles det moderne gjennombruddet i norsk litteratur, og for naturalismen som sjanger. Forfatterne bruker vitenskapen som en viktig del av det de skriver om og tematiserer.

INFECTIO-prosjektet

”INFECTIO: Teksten, tegnet og smerten. Humanistisk sykdomsforskning med litteraturvitenskapelig og idéhistorisk perspektiv.”

Forskningsprosjektet har som mål å studere sykdom slik den framstår og behandles i litterære tekster av ulike sjangre. Blant problemstillingene forskerne vil belyse, er:

Hvordan arter sykdomserfaringens språk seg? Hvilken rolle har sykdom spilt i litteraturen? Hvordan ”transporteres” et sykdomsbilde over i et litterært uttrykk? Og på den annen side: hvordan medvirker litterær fiksjon til dannelsen av et sykdomsbilde?

Prosjektet er etablert av en forskningsgruppe bestående av to litteraturvitere: professor Drude von der Fehr og professor Knut Stene-Johansen , og én idéhistoriker, stipendiat Hilde Bondevik . I tillegg har gruppen knyttet to medisinere til seg som begge arbeider med egne avhandlingsprosjekter: Jan Frich og Anne Kveim Lie . Se http://www.hf.uio.no/forskning/infectio

Emneord: Litteraturvitenskapelige fag, Helsefag, Språk og kultur, Filosofiske fag, Medisinske fag, Historie, Allmenn litteraturvitenskap, Idehistorie Av Trine Nickelsen
Publisert 1. feb. 2012 11:59
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere