Bokanmeldelse: Livet i litteraturen

Narratologi nå? Det er en logisk respons på en ny bok som tar de gamle sannhetene fra narratologien opp til debatt tiår etter at disiplinen øvde sin største innflytelse i litteraturvitenskapen.

Fra en situasjon der vi som var studenter på den tiden, ikke kunne ta forskjellen mellom homodiegetisk intern og heterodiegetisk ekstern fokalisering alvorlig nok, har de mindre tekniske disiplinene i litteraturvitenskap tatt over og redusert narratologien til en status mellom nyttig hjelpedisiplin og historisk blindvei, avhengig av øynene som ser.

Den generelle kritikken av hvordan narratologien satte for mange viktige sider ved litteraturen i parentes, kjenner vi fra før. Men Farners konkrete, analytisk kritikk på alle de områder narratologien anså som viktige, gjør kritikken operativ og presis fremfor generell og ideologisk.

Sjelden representant

Farners eget utgangspunkt er en kognitiv-psykologisk innstilling han i norsk sammenheng er en sjelden representant for. Bokens skarpe skille mellom en kognitivt og en estetisk innstilt litteraturvitenskap synes delvis å overlappe med skillet mellom autonome og heteronome forståelser av verket, og forholdet mellom disse distinksjonene kunne med fordel være presisert.

Det dreier seg uansett om de deler av den litterære opplevelsen – det faktum at vi når vi leser, tenker oss de litterære skikkelsene som virtuelle personer, de litterære miljøene som paralleller til den virkelige verden – som var fortrengt fra litteraturvitenskapen under den strengeste strukturalismen, men som aldri kunne forsvinne fra selve leseropplevelsen, og som slik sett fortjener en plass også i litteraturvitenskapen.

Å fjerne disse viktige aspektene ved den litterære opplevelsen fra vitenskapen fordi de ikke er lette å operasjonalisere vitenskapelig, fordreier studieobjektet til å passe forskningen, i stedet for at forskningen belyser studieobjektet i all sin fylde.

Farners bok presenterer et gjennomført argument for å slippe disse aspektene ved litteraturen inn i litteraturvitenskapen.
Farner peker selv på den engelske litteraturkritikeren James Woods How fiction works som en bok som nylig har behandlet spørsmålet om litteraturens funksjoner. Og han har rett i at Wood ikke tar for seg problemstillingen like systematisk.

Derimot er Wood en stor stilist og en begavet skribent, noe man ikke kan si om Farnes nødtørftig uelegante, men begrepsmessig presise lærebokprosa. At Wood også holder seg med et langt mer åpent og bevegelig begrep om forholdet mellom estetiske og kognitive funksjoner, burde Farner imidlertid ha latt seg inspirere av.

Jeg er helhjertet enig med forfatteren i at litteraturens kognitive funksjoner bør få den selvfølgelige plass i litteraturvitenskapen den fortjener (i litteraturkritikken tas den vel egentlig implisitt som en selvfølge, som Farner er inne på). Likevel er det som om Farner i sin kritikk av slapp og ubevisst bruk av ordet ”estetisk”, selv opererer med et for skarpt skille mellom estetiske og kognitive kriterier, med påfølgende sterk nedvurdering av det estetiske.

Fører galt avsted

Mens drøftingen av det estetiske som del av det kognitive tidlig i boken er relevant og interessant, fører det galt av sted når Farner i en siste del om kriterier for vurdering avviser estetiske kriterier generelt som irrelevante. Hvordan språket i et verk er, kan ikke være noe relevant kriterium, hevder Farner, for godt språk kan være så mangt. Ja, det ikke er gitt at kompleksitet er bra eller enkelhet dårlig. Men akkurat som for de kognitive kriteriene må en vurdering av de språklige sees i sammenheng med hva verket som helhet uttrykker.

Farner har helt rett i at vurderingen av de språklige kriteriene er delvis subjektive og historisk skiftende. Det er også vurderinger av det kognitive innholdet – men Farner drar det relativistiske argumentet mye lenger når det gjelder estetiske vurderinger. At det ikke finnes noen fast målestokk å vurdere ut fra, betyr ikke at vi bør kaste vekk verken estetiske eller kognitive kriterier. Når Farner selv snakker om Pär Lagerquists ”suggestive” fremstilling av en skumring, består da ikke det suggestive i språklige virkemidler som skiller Lagerquists fremstilling fra andre fremstillinger av skumringen?

I det siste kapittelet blir Farner så opptatt av å forsvare det kognitives plass, at han samtidig går altfor langt i å kaste språket, formen og stilen – og med det implisitt disipliner som retorikk og stilistikk – ut med et for ullent begrep om ”det estetiske” som universalmantra.

Oppgjøret med en narratologenes begrepsbruk betyr ikke at Farner selv går fri fra en av de kjedeligste sidene ved det narratologiske vokabularet. Smak for eksempel på denne setningen: ”Hvis A og B står for to forskjellige personer og tallene fra 1 til 5 representerer episodene de er involvert i, kan vi fremstille variabel og konstant intern synsvinkel skjematisk på denne måten.”

Hvis man skal argumentere mot en vitenskapelig tradisjon, bør man gjøre det ordentlig, og her presenterer forfatteren hele slutningen uten å hoppe over et eneste ledd, for enkelhets skyld.

Jeg tror boken blir litt for opptatt av å påvise detaljfeil hos de kritiserte teoretikerne til å kunne fungere som ”en fullverdig innføring i litteraturvitenskapelige problemer og romanteori”, slik baksideteksten hevder – den bør leses sammen med flere av de kritiserte fremstillingene for å gi et fullt og fruktbart utbytte av diskusjonen.