print logo

Store framskritt i kort liv

Norges mest kjente matematiker, Niels Henrik Abel, døde i en alder av 26. Til tross for sitt korte liv tilførte han faget mye. Navnet hans er uløselig knyttet til matematikken.

Det eneste eksisterende autentiske portrettet av Niels Henrik Abel, tegnet av Gørbitz i Paris i 1826. (Fra «Niels Henrik Abel. Et geni og hans samtid», Øystein Ore, Gyldendal 1954)

Niels Henrik Abel (18021829) hadde en vanskelig oppvekst. Han var nest eldst i en søskenflokk på seks, hvor eldstemann var sinnslidende. Faren døde da Niels Henrik var 18 og etterlot familien i stor gjeld. Den dårlige økonomien fulgte ham gjennom hele livet.

I en alder av 13 år flyttet han fra Gjerstad i Aust-Agder inn til Christiania og begynte på Katedralskolen. Det var kun i matematikk den unge Niels Henrik gjorde det bra. I de andre fagene klarte han såvidt å følge med og viste etter hvert tegn på skoletretthet.

Da universitetet ble opprettet i 1811, overtok det mange av skolens beste lærere. Blant annet ble matematikklæreren Søren Rasmussen den første professoren i matematikk ved universitetet. Klassen fikk Rasmussens elev, Bernt Holmboe, som lærer. Han ble Niels Henrik Abels venn og hadde stor betydning for Abels karriere som matematiker.

I 1825 fikk Abel et statsstipend for å reise til Göttingen og Paris. I disse byene bodde noen av datidens fremste matematikere. Han dro hjemmefra sammen med fire andre lovende akademikere, og de kalte seg «det store nordiske tog».

Abel likte ikke å reise alene. Han ble lett melankolsk av ensomhet. Da kameratene bestemte seg for å reise til Berlin, brøt han med den offisielt godkjente ruten til Göttingen og Paris og ble med dem.

I Berlin traff han August Crelle, selvlært matematiker og veiingeniør. Crelle begynte på den tiden å gi ut Journal für die Reine und Angewandte Mathematik. I «Crelles Journal» fikk Abel og andre unge, lovende matematikere sjansen til å publisere sine arbeider. Crelle var til stor inspirasjon for Abel og ble en god venn og hjelper. Abel skrev seks avhandlinger til journalen på tre måneder. Alle var førsteklasses arbeider, noen meget viktige i den matematiske historien.

Abel besøkte aldri den store, tyske matematikeren Gauss i Göttingen. Han ble heller med sitt reisefølge til Freiburg, Dresden, Praha, Wien, Graz, Trieste og Venezia. Han tok seg denne friheten etter å ha bodd fem produktive måneder i Berlin. Han visste at hans veileder, matematikkprofessor Christopher Hansteen, ikke likte alle hans avstikkere og unnskyldte seg stadig i brever han sendte professoren: «Matematikk kunne han skrive hvor som helst».

Største verk forlagt

Han kom til Paris i juli 1826, men oppholdet ble en skuffelse. Frankrikes betydelige matematikere viste liten eller ingen interesse for å treffe den ukjente nordmannen. Han var likevel meget produktiv i Paris og skrev en avhandling om algebraiske integraler. Den er blitt betegnet som hans mesterverk.

For å få den antatt og trykt måtte den bli bedømt av matematikere i det franske vitenskapsakademiet. Abel ventet hele høsten, men avhandlingen hans var blitt forlagt. Den ble ikke trykt før 15 år senere etter sterkt press fra den norske regjeringen. Den ansvarlige for trykkingen stjal etterpå originalmanuskriptet fra trykkeriet, og det ble ikke funnet før i 1952 i Firenze!

På nyåret 1827 dro Abel tilbake til Crelle i Berlin og videre til Norge i mai. I tillegg til sine matematiske ervervelser hadde han tatt med seg kontinentale vaner hjem til moderlandet. Hans venner og kolleger bemerket at han var mer moderne kledd og hadde «lært å føre seg».

Under hele sin reise hadde Abel bekymret seg over framtidsutsiktene til en fast stilling ved Det Kongelige Frederiks Universitet. Holmboe hadde overtatt Rasmussens stilling ved universitetet, og da Abel kom hjem, var det ingen stilling ledig.

Etter en lengre brevveksling mellom kollegiet og departementet om Abels økonomiske situasjon, fikk Abel et stipend slik at han kunne klare seg fram til han mottok en fast inntekt.

Først da professor Hansteen realiserte sine planer om å dra til Sibir for å lete etter en ekstra magnetisk nordpol, fikk Abel et vikariat som dosent i astronomi og mekanikk. For første gang i sitt liv hadde han fast inntekt. Men han mente at det ennå ikke var økonomisk forsvarlig å gifte seg med sin forlovede Christine Kemp.

Matematisk kappløp

En episode som er omtalt i alle skrifter om Abel, er kappløpet med den tyske matematikeren Jacobi. Hvem som «vant» er uinteressant, fordi kampen mellom to store matematikere som hadde gjensidig respekt for hverandre og den andres verk gjorde at teorien om elliptiske funksjoner hadde større framskritt på ett år enn i løpet av de 50 foregående årene.

Av andre epokegjørende matematiske bragder som Abel gjorde, trekker førsteamanuensis Bent Birkeland i temaheftet Norske matematikere fram følgende:

«Det spørsmålet Abel behandlet, var ikke hvorvidt det finnes løsninger [på femtegradslikninger], men hvorledes de ser ut, hvilke regneoperasjoner som er nødvendige for å beregne dem. (...) Den store klassen av likninger som Abel fant var løsbare i formel, ble hetende «abelske likninger». (...) De av Abels arbeider som fagmatematikere setter høyest, er nok de som behandler elliptiske og mer generelle «abelske» funksjoner og integraler. Vi kan se på dem som en direkte, men meget vidtgående, videreføring av integralregningen fra videregående skole (...)»

Han er også kjent for de uendelige rekkers teori og det abelske addisjonsteorem som omfatter integraler av algebraiske funksjoner.

Da Abel julen 1828 skulle besøke sin forlovede på Frolands Verk, følte han seg ikke vel. Han trosset likevel kulden, kledde på seg alt han hadde av klær og dro av gårde med hest og slede. Julen ble feiret i godt lag, men da tilbakereisen sto for døren, ble han sengeliggende. Han døde av tuberkulose 6. april 1829. Et brev datert to dager senere, sendt av Crelle i Berlin, inneholdt følgende budskap: «Undervisningsministeriet har besluttet å kalle Dem til Berlin og ansette Dem her.»

Høyblokken på Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet er oppkalt etter Niels Henrik Abel.

Litteratur:

Øystein Ore: Niels Henrik Abel. Et geni og hans samtid. Gyldendal Norsk Forlag 1954

Bent Birkeland: Norske matematikere. Litt om deres liv og virke. Temahefte. Gyldendal Norsk Forlag/Norsk Matematisk Forening 1993

Emneord: Matematikk og naturvitenskap, Matematikk Av Håkon FenstadTekst: Det store nordiske tog
Publisert 1. jan. 1996 00:00