Naturrettens gjenkomst

Den internasjonale krigsforbryterdomstolen i Haag har i sommer avsagt sine første dommer mot krigsforbrytere fra det tidligere Jugoslavia. Blant tiltalepunktene har vært «forbrytelser mot menneskeheten». Hva er nå det for et begrep, og hvor henter en slik domstol sin legitimitet fra? Tanken om at noen moralske prinsipper står over hva som måtte være i staters nasjonale interesse, stammer fra en årtusen gammel moralfilosofisk tradisjon, nemlig naturrettstradisjonen, hevder filosofen Henrik Syse.

Tanken om en fast krigsforbryterdomstol i Haag møter hard motstand. Prinsippet om at man skal kunne dømmes av en internasjonal domstol for forbrytelser utført i en nasjons tjeneste, er en uhyrlig tanke for mange regjeringer. Men den er i pakt med naturrettstradisjonen. (Foto: anp-/NTB-foto ©)

I likhet med Nürnberg-domstolen etter den andre verdenskrig er krigsforbryterdomstolen i Haag en ad-hoc-domstol som kun skal dømme krigsforbrytere fra krigen i det tidligere Jugoslavia 1991-95. Opprettelsen av denne domstolen har imidlertid ført til at det gamle kravet om en fast krigsforbryterdomstol under FN igjen er satt på dagsorden.

Men hvordan kan vi hevde at visse handlinger utgjør «forbrytelser mot menneskeheten»? Og hvordan har det seg at vi kan sette et enkelt menneskes verdighet over såkalte nasjonale interesser? Slike spørmål opptar den norske filosofen Henrik Syse som nylig har tatt doktorgraden i filosofi ved Universitetet i Oslo over temaet «Natural Law, Religion, and Rights».

I sin avhandling, som han har skrevet med et stipend fra Norges forskningsråds etikkprogram, hevder Syse at det moderne menneskerettighetsbegrepet er utenkelig uten naturrettstradisjonen. Han beskriver kjernen i naturretten på følgende måte: «Det er tanken om at det finnes moralske normer som er hevet over menneskelige viljeshandlinger. Det vil i praksis si at det finnes en mulighet for mennesket, når det konfronteres med urett, til å henvise til normer som ikke er nedfelt i positiv lov». Positiv lov vil si nedskrevne lover, særlig nasjonale lovverk.

Naturretten er en filosofisk tradisjon som går tilbake til de gamle grekerne, med Aristoteles som en av flere opphavsmenn. Teorien ble videreutviklet i middelalderen, særlig av teologen og filosofen Thomas Aquinas. På 1600-tallet gjennomgår naturrettstanken en viktig omforming da blant andre Thomas Hobbes og John Locke innfører begrepet om naturlige rettigheter  i den politiske filosofien. Med ideen om naturgitte, individuelle rettigheter var det filosofiske grunnlaget lagt for det vi i dag kjenner som menneskerettighetene.

Syse har selv et religiøst utgangspunkt i sitt syn på menneskerettighetene: At mennesket har ukrenkelige rettigheter, følger av at alle har en lik verdighet fordi alle er skapt i Guds bilde. Men Syse understreker samtidig at verken naturrettstanken eller menneskerettighetene nødvendigvis forutsetter en slik religiøs begrunnelse.

En underkjent tradisjon i Norge

Syse mener at naturrettstradisjonen, som er en av de viktigste moralfilosofiske tradisjoner i Europa, har vært underkjent i det akademiske Norge. Han trekker særlig fram det juridiske studium hvor rettspositivismen har stått svært sterkt i hele Skandinavia. Innenfor denne retningen hevdes det at det ikke finnes rettslige normer som er hevet over positiv lov. Med dette som utgangspunkt blir det umulig å forstå menneskerettighetstankens gjennombrudd i vår tid, hevder Syse.

- Gjennom Norges tilslutning til internasjonale menneskerettighetskonvensjoner kommer likevel naturretten inn, men det er sjelden man reflekterer over hva dette innebærer filosofisk sett. Man tar naturretten mer eller mindre for gitt, som noe man ikke spesifiserer. Det er imidlertid denne tradisjonen man har kunnet trekke veksler på i for eksempel kampen mot slaveriet, i borgerrettskampen i USA på 1960-tallet og ikke minst når man skal ha krigsoppgjør, som nå i forbindelse med krigen i det tidligere Jugoslavia. Her ender man hele tiden opp med å si at grusomhetene som er blitt begått, er lovbrudd mot menneskeheten. Det er et begrep som formelig oser av naturrett, hevder Syse.

Den samme mangelen på interesse finner han også i det teologiske og det filosofiske miljøet.

- Naturretten er på mange måter en teologisk tradisjon, og det finnes også en del norske teologer som har interessert seg for den. Likevel er naturretten i stor grad blitt diskreditert i det norske teologiske miljøet, blant annet som en følge av reformasjonen. Innenfor protestantismen er menneskets syndighet og dets manglende  evne til å forstå Guds plan med skaperverket sterkt understreket. I tillegg finner man i den norske tradisjonen en generell mistro til både verdslig filosofi og katolsk tankegods.

- På de filosofiske instituttene har interessen for naturrett inntil nylig stort sett bare vært av filosofihistorisk art. Her har naturretten, som på mange måter har sine røtter i middelalderen, blitt sett på som en tradisjon som ikke er forenlig med en moderne måte å tenke moralfilosofi på, sier Syse.

Bilde

- Hvis ikke et samfunn greier å skape mennesker som venner seg til å ta ansvar for det felles gode, en rettferdig fordeling og de framtidige generasjoner, vil det ikke kunne overleve, sier Henrik Syse. (Foto: Ståle Skogstad)

Et historisk brudd?

- Du beskriver overgangen mellom naturretten og læren om naturlige rettigheter som «et av de viktigste og mest dramatiske skifter i den politiske filosofis historie». Hvorfor det?

- Det er et brudd, men det skjer innenfor  en tradisjon. Det ble reagert kraftig fra naturrettslig og teologisk hold mot tanken om menneskets naturlige rettigheter da den ble introdusert av Hobbes og Locke på 1600-tallet. Den ble betraktet som en farlig lære. I middelalderen og i tidlig naturrettstenkning snakket man nemlig om en naturlig rett, dvs. en universell rettsordning, og ikke om rettigheter. Locke innså imidlertid at den gamle naturrettstenkningen var vanskelig å få til å passe inn i det moderne pluralistiske samfunnet i Europa etter reformasjonen, religionskrigene og den moderne humanismens inntog, sier Syse.

Men allerede på 1300-tallet skjedde det et skifte i selve tenkningen, innledet av den engelske teologen William av Ockham. Istedenfor å forklare den moralske orden som et resultat av Guds fornuft, framhevet Ockham Guds vilje. Han hevdet også at enkeltmenneskets  vilje er det grunnleggende i den menneskelige moralske og politiske sfære. I hundreårene som følger svekkes den gamle naturrettstenkningen. Den blir ikke lenger i stand til å fungere som en enhetlig begrunnelse i «et europeisk moralsk rom» hvor man betoner enkeltmenneskets vilje, og hvor man setter individualitet over det kollektive.

- Da opptrer naturrettstanken i en ny form, som en slags syntese, hvor hvert enkeltmenneske gis rettigheter. Men den opprinnelige tanken om at det finnes en rett som er overordnet positiv lov, overlever, sier Syse.

Bilde fra Det Kongelige Bibliotek, København

Det er naturrettstradisjonen man har kunnet trekke veksler på i kampen mot slaveriet. (Bilde fra Det Kongelige Bibliotek, København)

Rettighetstenkningens begrensning

- Naturretten opererer med tanken om et felles gode som er overordnet individet. På hvilken måte kan denne tradisjonen være relevant for eksempel i forhold til dagens globale miljøproblemer?

- Her kan man si at naturrettstanken i sin opprinnelige utforming skiller seg fra den moderne rettighetstenkningen. Menneskerettighetstenkningen er en viktig form for tenkning når det gjelder å sikre menneskeverd. Men det ligger en begrensning i den nettopp fordi den ikke er i stand til å ta inn over seg begreper om det felles gode («the common good») og ikke minst ansvaret for de framtidige generasjoner. I rettighetstenkningen blir konstruksjoner som landegrenser viktige, og eiendomsretten er så høyt prioritert at den er hevet over nød og behov hos verdens fattige. Og det er kanskje her den største utfordringen for den rike del av verden ligger: jo rikere man blir, jo mer velutdannet man blir, jo flere muligheter man får, desto snevrere, mer selvopptatt og mindre i stand til å gripe et større ansvar blir man.

Her kan vi ha mye å lære av helhetstenkningen i naturretten, tror Syse.

- Men da er det viktig å forstå hva som er en av naturrettens forutsetninger, nemlig en dydsetisk  tenkning. Og i dette ligger min bekymring om det liberale demokrati. Jeg er en stor forkjemper for det liberale demokrati - det har vist seg langt mer levedyktig enn samtlige ideologiske konstruksjoner som det er blitt stilt overfor i vårt århundre - men hva er det som skjer med menneskene i et liberalt demokrati? Hvis ikke et samfunn greier å skape gode mennesker, mennesker som venner  seg til å ta ansvar for det felles gode, en rettferdig fordeling og de framtidige generasjoner, så vil det ikke kunne overleve. Jeg er bekymret fordi jeg ser at den moralske debatten i vårt samfunn langt på vei har brutt sammen, og her må rettighetstenkningen ta sin del av skylden, framholder Syse.

Syse ser i verdikonservatismen en parallell til naturrettstradisjonen. Begge står i et motsetningsforhold til liberalismen, og som verdikonservativ er han opptatt av hva som skjer med et samfunn der verdier og karakterdannelse ikke lenger spiller noen rolle.

- I dagens samfunn snakker man ikke lenger så mye om moral, men mest om rettigheter. I mediene ser man stadig oftere at folk lar være å forsvare sine handlinger og ytringer moralsk. De forsvarer seg kun ved å vise til at dehar en rettighet. Ytringsfrihet er viktig, men den må ikke overta for moralen! Man må huske på hva rettigheter egentlig er. Rettigheter dreier seg ikke om dype moralske anliggender, de skal rett og slett sikre at et pluralistisk samfunn fungerer uten at enkeltmenneskets verdighet tråkkes på. De sier i seg selv ikke noe om hva et godt liv er, understreker Syse.

Utfordre vår måte å tenke på

- I lys av den moralske debatten som har brutt sammen: Hvilken samfunnsrolle bør filosofene spille?

- I konkrete politiske saker har ikke filosofenes meninger noen større kraft enn andre menneskers. Men når det gjelder å legge en del premisser for samfunnsdebatten, å ruske opp i folks tankemaskineri og å se ting fra et litt annet perspektiv, tror jeg filosofene kan spille en rolle. En filosof skal ikke drive med synsing om detaljer, men først og fremst utfordre vår måte å tenke på.

Syse kan fortelle at han reiser mye rundt og foreleser og snakker med folk i menigheter, ungdomslokaler og på skoler om moralske problemstillinger. Hvis han ikke gjorde det, ville han svikte sin rolle som fagfilosof, mener han.

- Visse franske og tyske filosofer tok for noen år tilbake stilling til fordel for Bosnia og for en internasjonal intervensjon i krigen? Er dette et eksempel på en konstruktiv rolle for filosofer?

- Det mener jeg så absolutt at det kan være. Disse filosofene framstår som en parallell til teologen Dietrich Bonhoeffer i 30-tallets Tyskland. Mens det ennå var mulig, men som en av altfor få, ropte han ut om det som skjedde med jødene. Og det er dette moralske motet som filosofene bør framvise, men som de også kan gjøre på et langt mer dagligdags plan.

Tanken om en fast krigsforbryterdomstol i Haag møter hard motstand. Prinsippet om at man skal kunne dømmes av en internasjonal domstol for forbrytelser utført i en nasjons tjeneste, er en uhyrlig tanke for mange regjeringer, men den er i pakt med naturrettstradisjonen. Syse ser også arbeidet for et totalforbud mot antipersonellminer som en utløper av denne tradisjonen.

Den norske regjeringen støtter helhjertet begge disse initiativene. Kanskje kan Henrik Syses doktoravhandling bidra til å øke erkjennelsen av at Norges store engasjement verden over i kampen for menneskerettighetene, har sine røtter i naturrettstradisjonen fra de gamle grekerne.

Emneord: Språk og kultur, Filosofiske fag, Etikk, Filosofi Av Lars Hoff
Publisert 1. feb. 2012 12:17
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere