Gullskattens hemmeligheter

Hoen-skatten er vikingtidens største funn av gullsmykker og en av de viktigste samlingene profane smykker fra 800-tallet i Europa overhodet. Nå er skatten fra Øvre Eiker undersøkt på ny av 13 eksperter fra inn- og utland.

PROSJEKTLEDER: Professor Signe Horn Fuglesang. Foto: Ståle Skogstad (©)

Da husmannen Halvor Torstensen Kvernmoen en sommermorgen i 1834 skulle finpusse på ei grøft i myra, hang det plutselig en diger gullring på spaden. I grøfta lå samlet den største gullskatten fra vikingtiden som noen gang er funnet – nesten 2,5 kilo med 50 smykker og 20 mynter, pluss 200 perler av glass og halvedelsten. Den pliktoppfyllende husmannen og storbonden han jobbet for, brakte skatten fra Hoen ved Hokksund til hovedstaden, hvor den ble innløst ved en ekstraordinær bevilgning fra Stortinget. Slik kom gullfunnet til Det Kgl. Frederiks Universitet og det som nå er Universitetets kulturhistoriske museer. Den første, og til nå eneste, internasjonale publikasjonen utkom alt i 1835 – på latin.

Den nye undersøkelsen av funnet tok til i 1996, og gjennom de siste fem årene har i alt 13 spesialister arbeidet med gjenstandene i Hoen-skatten. Prosjektet nærmer seg nå avslutning, og det har gitt nye perspektiver på smykkene og samfunnet de stammer fra. Forskerne ved Universitetet i Oslo har samarbeidet nært med eksperter fra Storbritannia, Tyskland, Danmark og Sverige.

– Tverrfagligheten er svært viktig. De forskjellige gjenstandsforskerne er spesialister på sine felt og kan identifisere gjenstandene med nokså stor nøyaktighet, sier Signe Horn Fuglesang.

Hun er professor ved Senter for studier i vikingtid og nordisk middelalder, UiO, og leder Hoen-prosjektet.

Produsert på Hoen?

Gjenstandene fra Hoen kan deles i to hovedgrupper: karolingiske – altså fra det frankiske riket - og skandinaviske. Den nye gjennomgangen av materialet viser at langt flere av smykkene er produsert i Skandinavia enn tidligere antatt.

– Alle ringene og en stor del av hengene til kjedet er laget i Skandinavia. I tillegg er to av hengene bysantinske og en ring av angelsaksisk opprinnelse. Innslaget østfra er langt mindre enn man trodde før, forteller Fuglesang.

Noen av smykkene som er laget i Norge, er tydelig inspirert av karolingiske forbilder.

– Det kan virke som om enkelte av disse gullsmykkene fra Hoen er tidlige versjoner av smykketyper som kom til å bli vanlige på 900-tallet, men da gjerne støpt, og oftest av bronse. En ny, spennende teori er at noen av smykkene kan ha vært laget på Hoen, men om det var en stedlig eller omreisende håndverker, kan selvsagt ikke avgjøres, sier Fuglesang.

Diverse smykker fra vikingtid

HOEN-SKATTEN: Gullskatten fra Hoen inneholder 50 smykker, 20 mynter og 200 perler. Til sammen veier skatten nesten 2,5 kilo og regnes som en av de viktigste samlingene med profane smykker fra 800-tallet i Europa. Skatten er utstilt på Historisk museum i Oslo. Foto: Ove Host/Universitetets kulturhistoriske museer (©)

Bankboks?

Gjennom det internasjonale samarbeidet har man datert Hoen-smykkene mer nøyaktig og mener nå at skatten ble gravd ned en gang mellom ca. 875 og 890. Hvorfor gullet havnet i myra, er derimot uklart. Det er tidvis spekulert på om det dreier seg om en offergave, men denne teorien har Fuglesang i dag liten tro på.

– Offerteorien er basert på at skatten ble senket i vann eller bløtmyr slik man har eksempler på fra Danmark i folkevandringstid. Men fra Norge i vikingtid kjenner man ingen eksempler på slike offernedlegginger. På Gotland er det dessuten påvist at så sant en myr var et godt topografisk merke, kunne den bli brukt som skattkammer på 900- og 1000-tallet. Myra på Hoen peker seg faktisk ut som et landemerke. Pollenanalysene viser at da skatten ble lagt ned, var det slett ikke åpent vann her, men gjengrodd myr. Det er mer sannsynlig at nedgravningen rett og slett var en måte å oppbevare familiesmykkene på. Dette var før bankboksenes tid, og 2,5 kilo gull må ha vært risikabelt å ha liggende i langhuset. Smykkene kan ha vært gjemt i forbindelse med ufredstid og frykt for angrep.

De skandinaviske smykkene ble framstilt fra tidlig 800-tall fram til ca. 875. De fleste utenlandske gjenstandene er antakelig samlet i Frankerriket på 860/870-tallet.

– Det var trolig røvergods fra herjinger langs Seinen og Rhinen. Sannsynligvis dreier det seg om løsepenger innbyggerne på et sted betalte for at vikingene skulle heve en beleiring – eller for å frikjøpe en stormann eller ledende geistlig, sier Fuglesang.

Strategisk plassert

At gården må ha vært et høvdingsete, visste man fra før. Beliggenheten forteller om makt og velstand. Hoen-gården ligger ved Drammenselva i øst og Hoenselva i sør. Hoenselva danner flere fossefall som har vært brukt til å drive kverner, møllebruk og sager. Drammenselva er Norges nest største vassdrag og kanskje den beste lakseelva i Øst-Norge. Hoen-gården er på flere hundre mål dyrket mark, men er i dag delt i to bruk.

Museumsdirekt�il Mikkelsen

ARKEOLOG: Direktør ved Universitetets kulturhistoriske museer, Egil Mikkelsen. Foto: Ståle Skogstad (©)

Gården ligger i tillegg strategisk plassert i et knutepunkt for transport langs vassdragene mellom kysten og jordbruksområdene i innlandet. Det er ikke usannsynlig at høvdingen på Hoen kan ha beriket seg ved for eksempel å organisere omlasting eller ta toll av denne trafikken.

– Det har vært grunnlag for å danne seg stor rikdom på dette stedet. Trolig har verdien av laksefisket vært like stort som av selve gårdsdriften. Et stort overskudd kunne også gjøre det mulig å dra i viking for å skaffe seg mer rikdom og tilegne seg vakre gjenstander. Det er åpenbart at høvdingen på Hoen hadde en sterk preferanse for gull. Gårdens makt og velstand kommer klart til uttrykk i skatten. Hoen-høvdingen har kanskDet har vært grunnlag for å danne seg stor rikdom på dette stedet. Trolig har verdien av laksefisket vært like stort som av selve gå

Mikkelsen har spesielt studert funnhistorien og miljøet rundt skatten med fokus på gårdens beliggenhet og ressursgrunnlag. Han mener det fortsatt er grunnlag for å tro at Hoen-smykkene kan ha vært en offerskatt.

Kvinnesmykker

Detalj av filigransmykke fra vikingtid

LAGET PÅ HOEN?: I dette hengesmykket med filigran er det for rankemotivet og teknikken brukt karolingiske forbilder av samme type som finnes i Hoenskatten, men masken er et skandinavisk innslag. Hoen-henget kan muligens være laget på stedet, for å passe med de karolingiske hengesmykkene på kjedet. Foto: Signe Horn Fuglesang (©)

De fleste smykkene i Hoen-skatten har vært båret av en kvinne, men halsringene kan også ha vært brukt av en mann.

– Det er en lang forskningstradisjon som tolker rike kvinnefunn i sammenheng med religion – det gjelder for eksempel også Osebergfunnet. Tilsvarende rike mannsfunn er derimot blitt sett på som uttrykk for en herskers politiske og økonomiske makt. I vår materialistiske tid kan det være grunn til å sette spørsmålstegn ved disse gamle tolkningsmodellene. Når Hoen-skatten i hovedsak inneholder kvinnesmykker av gull, kan det vel like gjerne dreie seg om en mektig kvinne som har spilt en selvstendig rolle i forbindelse med for eksempel vikingtoktene. Kanskje har de europeiske gullsmykkene vært del av en framstående kvinnes utbytte på kapital hun satset ved å utstyre skip som dro i viking, det vil si på plyndringstokt? De fleste nyere undersøkelser av vikingtidens sosiale forhold understreker at kvinnene hadde en sterk stilling også i ikke-religiøse forhold, sier Fuglesang.

Internasjonalt samarbeid

Beslag/draktspenne med akantusdekor

Noen av Europas ledende eksperter innen sine fagfelt deltar i Hoen-prosjektet. Blant medarbeiderne finner vi tidligere direktør ved British Museum, Sir David M. Wilson , som er ekspert på vikingtid og angelsakisk kunst. Direktør ved Schnütgen-museet i Köln, Hiltrud Westermann-Angerhausen , har undersøkt de karolingiske smykkene. Professor i middelalderarkeologi, James Graham Campbell, ved University College London identifiserte gullringene som skandinaviske, mens de tidligere var antatt å være av russisk opprinnelse. Dr. David Buckton (tidl. British Museum) har sett på det bysantinske innslaget, mens professor Birgit Arrhenius fra Stockholm har undersøkt granatsmykket. Professor Kolbjørn Skaare ved Myntkabinettet (UiO) har undersøkt myntene på ny, og professor James Knirk ved Universitetets kulturhistoriske museer (UKM) har sett nærmere på runer og riss på myntene. Professor Evabeth Astrup (UKM) har gjort alle metallanalysene og rekonstruert de forskjellige framstillingsteknikkene. Glassperlene i Hoen-funnet er ikke tidligere undersøkt, men er nå grundig bearbeidet av Dr. Peter Steppuhn fra Lübeck. Direktør Egil Mikkelsen ved UKM har sett på Hoen-skattens funnhistorie og har gjennomgått miljøet rundt Hoen-gården. Helge Irgens Høeg har foretatt pollenanalysene i jorden på funnstedet, og førsteamanuensis Botolv Helleland, avd. for namnegransking, har analysert stedsnavnet. Professor Signe Horn Fuglesang ved Senter for studier i vikingtid og middelalder (UiO) er ekspert på vikingtidens kunst. Hun har bearbeidet de skandinaviske og ikke-identifiserte smykkene og leder prosjektet.

– Prosjektet har vist hvor viktig det er med spesialisert grunnforskning innen humaniora. Først når vi har en gruppe eksperter med hvert sitt spesialområde, er det mulig å lage en syntese som vi her har gjort. Slik spesialkunnskap er nå blitt mangelvare ikke bare i Norge, men også i andre europeiske land, og det er et faresignal, sier Fuglesang.

Hun regner med at den nye publikasjonen omkring Hoen-funnet blir trykt i løpet av neste år og utkommer i 2003.

Fikk finnerlønn

Både husmannen Halvor Torstensen Kvernmoen som fant skatten og gårdeieren Borger Christofersen Hoen fikk sin velfortjente påskjønnelse da de kom med gullet til hovedstaden. De fikk en finnerlønn på 1015 speciedaler hver (omregnet over en halv million 1997-kroner). Husmannen kunne kjøpe eget bruk og bli selveiende bonde og gikk resten av livet under tilnavnet ”gullmannen”.

I dag ligger funnstedet under traseen til Bergensbanen. Hadde det ikke vært for Kvernmoens spadestikk, ville skatten trolig vært skjult for alltid. Spaden finnes fortsatt på gården.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Middelalderhistorie, Arkeologi, Nordisk arkeologi Av Johannes W Løvhaug
Publisert 1. feb. 2012 12:10
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere